Miljøvennlig og bærekraftig drift som forutsetning for kostnadseffektivitet i fiskeflåten

Sjekk mot framføring.

Kjære alle sammen! 

Jeg er veldig glad for å bli invitert hit, og for at jeg får anledning til å prate med dere her i dag. Under dette foredraget kommer jeg riktignok til å prate til dere, men jeg håper at det jeg sier kan være utgangspunkt for en nær og god dialog mellom dere i havfiskenæringa og fiskerimyndighetene med meg som statsråd i spissen.  

Jeg mener at god forvaltning forutsetter tillit til dem som styrer – tillit til at de er kompetente og oppdaterte, og at de lytter og følger med på hva som skjer. Tillit er helt essensielt for godt samarbeid. Godt og konstruktivt samarbeid er helt nødvendig for at forvaltninga skal være treffsikker og ta hensyn til realitetene som gjelder for næringa som forvaltes, og ressursene den baserer virksomheten sin på.  

Med en bakgrunn på 25 år i næringa tror jeg at jeg vet litt om hva jeg snakker om, og jeg håper at jeg i løpet av min tid som sjef for departementet får satt ut i livet noen av de visjonene jeg har bygd opp inni meg for norsk fiskerinæring i løpet av årene som er gått.

Jeg føler meg både heldig og privilegert som får en sånn mulighet – samtidig som jeg er ydmyk fordi jeg vet at utfordringene både er store og komplekse. 

Tidligere i min foreløpig relativt korte ministerkarriere har jeg snakket om nettopp disse utfordringene og visjonene. I dag har jeg riktignok tenkt å snakke om ting som dere spesielt er opptatt av – nemlig havfiskeflåten, og hvilke utfordringer denne vil stå overfor i årene som kommer. 

Under mitt foredrag på årsmøtet i Norges Fiskarlag snakket jeg om hvor viktig lønnsomhet og gode rammebetingelser er for all drift. På min vakt vil dette være en sentral målsetning i fiskeripolitikken, og da naturligvis også for havfiskeflåtens del. Med de enorme fornybare marine ressursene som Norge har råderett over, og som ligger der så å si rett utenfor stuedøra vår, bør det være en opplagt målsetning å høste av disse på en måte som både er lønnsom, effektiv, skånsom og bærekraftig. Og som genererer avkastning både for næringa og samfunnet i det lange løp. 

Havfiskeflåten er et av de sentrale verktøyene, og derfor en svært viktig premissleverandør for å få det til. Dersom verktøyet skal kunne videreutvikles og bli bedre, må måten det blir brukt på gi avkastning – nettopp derfor kan vi ikke som politikere forvalte på en måte som pålegger næringa å drive med tap – i alle fall ikke på litt sikt. 

Når det er sagt, så vil vi ikke unngå å påføre næringa utgifter – enten i form av mer restriktiv forvaltning av ressursene, eller pålegg som blir gitt for å stimulere til en mer miljøvennlig, moderne og mer kostnadseffektiv fiskeflåte. For å oppnå slike underliggende politiske målsettinger, vil regelverket kanskje kunne oppfattes som en hemsko for å optimalisere driften for hver enkelt aktør – i øyeblikket. I det lange løp skal utgiftene som vi påfører ved å regulere mer restriktivt eller innføre nye regler, føre til bedre lønnsomhet for næringa samla sett, noe som også vil materialisere seg i økt avkastning for den enkelte. 

Det er fullt mulig å betrakte fiskerireguleringer og pålegg om reduserte utslipp som en investering. Ved at man ofrer litt av marginene og avkastninga den nærmeste tida, kan man optimalisere utbyttet og øke den samla avkastninga i et lengre perspektiv. 

Fiskebåt har fremmet en rekke forslag for å bedre lønnsomheten og redusere utslippene av klimagasser fra fiskeflåten, og jeg hadde nylig et møte med Forbundets ledelse. Denne type dialog er viktig, og jeg ser fram til debatten her på representantskapsmøtet i dag. 

Hvorfor er god ressursforvaltning lønnsomt for fiskeflåten?

Historien har vist oss at fraværende eller feilslått forvaltning fører til store tap av ressurser for samfunn og forbrukere, og økonomiske tap i fiskeriene. Eksemplene er altfor mange til at jeg kan ramse dem opp, men siden porteføljen av nedfiskede bestander etter hvert er blitt så stor, bør vi ha lært av alle feilene. Etter min mening fins det derfor ikke lenger noen unnskyldning dersom forvaltninga viser seg å være mangelfull og konsekvensene blir som de må bli. 

I altfor mange tilfeller har forvaltninga kommet på etterskudd, slik at skaden alt har skjedd, og tapene for næring og samfunn er et faktum, når tiltakene først kommer. Reverseringa av tidligere synder koster og er smertefull. Vi har sett det i verden for øvrig og vi har sett det i Norge.

Det skulle bli mange år med smalhans for sildenæringa før konsekvensene av 50- og 60-tallets store fest var historie. 

I dag forvalter vi med tanke på at bestanden skal gi frukter også neste år, året etter og forhåpentligvis også neste tiår. Og vi lar oss ikke vippe av pinnen fordi vi ikke forstår de naturlige bestandssyklusene og vekselvirkningene i økosystemet fullt ut.

Vi tar i bruk den kunnskapen som alt finnes, forsøker å forbedre og fornye den, og forvalter bestanden etter de forutsetningene vi faktisk har. Vitenskapen som både dere i næringa og forskerne sitter på, er tross alt det vi må basere oss på, selv om vi aldri kan bli være helt sikre på at vi handler helt optimalt. 

Forsvarlig høsting fra sunne og bærekraftige fiskebestander er den beste garantien for lønnsom drift. Derfor er god bestandsforvaltning myndighetenes viktigste oppgave. Regnestykket vil se enda bedre ut dersom fisken høstes på en effektiv måte – som både er tidsbesparende og lite energikrevende. I tillegg må vi høste på en slik måte at vi skåner bestanden, sikrer rekruttering og tar vare på miljøet og økosystemet som fiskebestandene er en del av. 

Høsting fra havet kan sammenlignes med å høste fruktene fra et tre. Det bør skje på en måte som ikke skader stammen (bestanden) eller jordsmonnet (økosystemet) det vokser fra.

Ved å stelle godt med treet vil det bli fruktbart neste år også.

Noen bestander vokser og reproduserer seint, og det høstbare overskuddet kan la vente på seg i mange år. Dersom bestanden gis tid til å produsere en avkastning, vil det være en langsiktig investering som også kommende generasjoner vil kunne ha glede av. 

Jeg synes det er naturlig å trekke en parallell til olivenbøndene ved Middelhavet, når det gjelder langsiktighet i tenkninga. Det tar rundt 40 år før et oliventre begynner å bære frukter – likevel planter bøndene ved Middelhavet oliventrær av hensyn til den neste generasjonen – fordi de vet at deres forfedre plantet trær av hensyn til nettopp dem. De ville at olivenproduksjon skulle forbli en næring også for sine barn og barnebarn. 

Slik bør det også være når det gjelder fiskeressursene. Overleveringa av ressursgrunnlaget fra våre forfedre i fiskerinæringa er nok ikke like eksemplarisk, når man tenker på overbeskatninga som har skjedd tidligere. Likevel synes jeg at vi skal sette en ny standard når det gjelder ansvarsfølelse for de neste generasjonene av fiskere. 

Kunnskapsgrunnlaget

Kunnskap er som jeg var inne på, en vesentlig forutsetning for treffsikker forvaltning. Derfor har det stor betydning at vitenskapen om ressursene dere lever av, og miljøet de lever i, er viet så stor plass på agendaen til dette møtet. Hvert år brukes det store beløp på å utvide kunnskapsfeltet og oppdatere databasene, og slik er det også nødt til å være. Selv om forskning er svært dyrt, og det kan være vanskelig å se den direkte lønnsomheten i hvert enkelt forskningsprosjekt, er den samla avkastninga meget stor.  Vitenskapen som forskerne framskaffer, er selve basen som alle vurderinger som har med forvaltninga, springer ut fra. Vi må kjenne tilstanden til ressursene og konsekvensene av ulike strategier for å kunne foreta kvalifiserte valg når vi forvalter. 

Fordi kunnskap er så essensielt i fiskeriforvaltninga, påligger det nå også en lovfestet plikt hos myndighetene til å prioritere utvidelse av kunnskapsgrunnlaget på de områdene hvor det antas å være viktigst. Forvaltningsprinsippet i havressursloven pålegger myndighetene å gjøre de vurderingene og foreta de reguleringene som er nødvendige for en ansvarlig forvaltning av ressursene.

Dersom det finnes grunnlag for å tro at tilstanden til en bestand er svekket, enten på grunn forskningsresultater, sviktende fangst under høsting eller andre årsaker, påligger det dermed myndighetene et ansvar for å øke tilfanget av kunnskap, slik at man blir i stand til å gjennomføre treffsikre tiltak.

Dette ansvaret kan gjøre det påkrevd å legge mer innsats til arter som i dag har liten direkte kommersiell interesse. Selv om en bestand i dag ikke har stor økonomisk betydning i seg selv, kan økosystemfunksjonen og rollen den spiller ha mye å si for de bestandene som dere er mest opptatt av. Hensynet til det biologiske mangfoldet kan også rettferdiggjøre noe bruk av midler. Likevel kan jeg berolige dere med at de kommersielt viktige bestandene kommer til å ha høyeste prioritet også i framtida.

En kombinasjon av kunnskap om selve bestanden, de artene den blir påvirka av og det fysiske miljøet den lever i, kan sammen danne det beste grunnlaget for å framskaffe prognoser for utviklinga og optimale høstingsstrategier.

Når vi først snakker om havforskning, kommer vi fort inn på temaet forskningskvoter. De marine ressursene i våre havområder tilhører fellesskapet. Dette har det vært – og er det fremdeles – bred politisk enighet om. Like fullt er det enighet om at det er fiskerne som skal høste av overskuddet som havet produserer. 

For å kunne optimalisere denne høstinga er vi som nevnt avhengig av forskning. Og for å optimalisere forskninga setter myndighetene av en liten andel av totalkvotene til forskningsfangst. Både fordi forskninga blant annet skjer av hensyn til fiskeflåtens lønnsomhet, og fordi ingen har eiendomsrett til ressursene, faller derfor påstanden på sin egen urimelighet når det sies at forskerne tar fisken fra fiskerne.

Man kan heller se det på en annen måte – vi benytter forskningskvoter for å produsere den kunnskapen som fiskerne er så avhengige av. Så vil vi selvfølgelig følge med og stille krav om at forskningsressursene benyttes på en god måte. 

En tosidig miljøutfordring

Fiskeriene påvirker miljøet på grovt sett to måter. Den ene dimensjonen av miljøpåvirkning handler om hvor, hva og hvor mye vi høster. Den andre dimensjonen handler om hvordan vi høster og hvordan høstingsmetoden påvirker miljøet, både gjennom utslipp og gjennom påvirkning av økosystemene som målbestanden er en del av. 

Alt fiskeri påvirker miljøet. Aktiviteten setter spor etter seg fordi den endrer bestandsstrukturene eller har andre konsekvenser. Jeg er veldig opptatt av å hindre at det etableres et inntrykk av at all påvirkning som fiskeriene står for, har negativt fortegn. Jeg mener at mennesket har en naturlig plass i naturen, også når det gjelder bruken av det overskuddet som er et resultat av den biologiske produksjonen. Slik har det alltid vært så lenge det har vært mennesker på jorda, og slik skal det også være i framtida. Det håper jeg de fleste er enig i, selv om det ofte kan virke annerledes i samfunnsdebatten.

Med den handlekraften vi som mennesker har, og med den effektiviseringa av høstinga som den teknologiske utviklinga har ført med seg, er det likevel et stort ansvar som hviler på oss. Om vi ikke er oss bevisst det ansvaret som følger av industrialiseringa av fisket, har vi som jeg alt har vært inne på, svært mange eksempler på hvordan det vil gå. Avanserte og effektive høstingsmetoder krever avansert og effektiv forvaltning. Jo høyere mål vi har for verdiskaping fra det marine ressursgrunnlaget, desto mer omfattende og helhetlige må forvaltningsstrategiene være. 

Det siste tiåret har vi drevet forvaltning i henhold til det vi kaller føre-var-prinsippet. Ved å la tvilen komme bestandene til gode i form av en forsiktig kvotefastsetting, har vi redusert risikoen for overbeskatning av gytebestandene betydelig og på den måten sørget for at beskatninga ikke er en fare for reproduksjonen. Dette har vært vellykka og resultatet ser vi sannsynligvis allerede, med skikkelig come-back for blant annet både norsk vårgytende sild og nordøst-arktisk torsk. 

Når vi har maktet å sørge for at høstinga skjer innenfor sikre rammer, er det riktignok tid for å strekke ambisjonsnivået enda lenger. Vi ønsker ikke bare å sikre bestandene for etterslekten, men å få mest mulig ut av dem – over tid. Bare slik kan vi skape størst mulig verdier og mette flest mulig munner. Derfor legger vi opp til at den neste generasjonen av forvaltningsstrategier skal ta hensyn til hvordan de ulike bestandene påvirker hverandre, og hvordan økosystemet som en helhet fungerer. 

Når vi forsøker å maksimere utbyttet fra de marine ressursene, vil det dukke opp en del valgmuligheter. Dette kommer av at det ikke er mulig å maksimere utbyttet fra alle bestandene samtidig. Diskusjonen omkring hvilken bestand vi ønsker å optimalisere har vi allerede i forbindelse med lodde-torsk-interaksjonen i nord. Sammenhengen mellom disse to bestandene er godt belyst, og det kan gjerne tenkes at vi kommer overfor tilsvarende valgsituasjoner når kunnskapen omkring påvirkninga bestandene imellom blir bedre kjent også for andre arter. I slike spørsmål vil det kunne dukke opp nye parametre i vurderingene, slik som artenes økonomiske verdi og variasjonen i etterspørsel i markedet. 

Selv om kunnskapen og usikkerheten i prognosene setter grenser, skal vi ha høye ambisjoner når vi forvalter. Det faktumet at vi velger å gå videre og setter oss nye mål, viser at vi sammen har fått til mye allerede, og at vi virkelig har vært på rett spor de siste årene. 

Miljøeffekter av selve høstingsaktiviteten

Den andre typen miljøpåvirkning som fiskeriene står for, skyldes måten høstinga utføres på.  Det gjelder utslipp både til sjø og luft, og fysisk påvirkning av habitatene vi høster fra. Det dreier seg også om bifangstproblematikk og dermed også direkte innvirkning på andre bestander enn målbestanden det fiskes etter. 

Når det gjelder utslipp av klimagasser, kommer fiskerinæringa mye bedre ut enn kjøttprodusentene, i alle fall dersom man sammenligner mengden karbondioksid som blir produsert per kilogram råstoff. Likevel har fiskeflåten, i likhet med alle andre sektorer, et ansvar for å iverksette tiltak for å få ned utslippene. Fordelen med dette ansvaret er at det kan vise seg lønnsomt for næringa å følge det opp. Dette er fordi lavere utslipp betyr lavere løpende utgifter. 

Forklaringa er ganske enkel. Når man forbrenner en gitt mengde diesel, dannes det en gitt mengde karbondioksid. Jo lavere CO2-utslipp driften medfører, desto lavere er altså dieselforbruket. Dermed kan man vel i all enkelhet også si at utslippskutt er det samme som kostnadskutt? 

Selv om det ikke er gratis å legge om eller gjøre tilpasninger av driften for å få ned utslippene, vil slike investeringer kunne kaste av seg i det lange løp. Prisen på drivstoff har variert svært mye de siste årene, med toppnoteringer som i perioder har hatt svært stor innvirkning på lønnsomheten til energiintensiv virksomhet. Variasjonen i drivstoffpris bidrar til å gjøre uforutsigbarheten i driftsmarginer enda større enn den allerede er i fiskeflåten, slik at tiltak som gjøres for å få ned drivstofforbruket også vil dempe noe av svingningene i kostnader. 

Drivstofforbruket i fiskeflåten avhenger av mye forskjellig. For det første henger det sammen med fartøyets beskaffenhet, slik som utforming av skrog og propeller, og maskinteknologi. Mye av dette vil kunne forbedres ved forskning på dynamikk og annet som kan få ned motstanden og forbedre forbrenningsteknologien, som for eksempel gjenbruk av overskuddvarme og så videre.

For det andre henger det sammen med fiskemetoden. Ikke-konvensjonelle, eller såkalt aktive redskaper, som ikke står stille i sjøen, innebærer en høyere energibruk enn passive redskaper. Selv om fangstmengden per tidsenhet i trålflåten er stor, er også energibruken per kilogram fanget fisk høyere enn for andre grupper. 

Kontakten med bunnen gjør motstanden, og dermed også energibruken større. Samtidig er kontakten med bunnen som vi vet potensielt skadelig ved kontakt med koraller eller andre sårbare habitat. Derfor vil tilpassinger som gjøres for å redusere bunnkontakten kunne ha positive virkninger på flere måter. 

Investeringer for å optimalisere redskap kan altså bli lønnsomt, og myndighetene vil forsøke å legge til rette for det, noe jeg har tenkt å si litt mer om. Sist men ikke minst, henger energibruken sammen med tilstanden til bestandene det fiskes på. 

Høy fangst per enhet innsats beror i stor grad på individstørrelse, bestandsstørrelse og størrelse og tetthet på fiskestimer, og dette betyr igjen lavere utslipp for å bringe fisken i land.

Energibruk er med andre ord også et forvaltningsspørsmål, og dette gir oss enda en god grunn til å være langsiktige i forvaltninga og holde bestandene på stabilt høyt nivå. 

Erfaringene med NOX-fondet har vært positive på mange måter. Vi har fått redusert utslippene gjennom avgiftspolitikk og etablering av positive incentivstrukturer, ved at næringa selv har tatt grep. De lavere utslippene har i mange tilfeller kommet som et resultat av lavere forbruk, slik at tiltakene i sum representerer fordeler både for miljøet, og for næringa gjennom økte marginer på sikt. Jeg har stor tro på at vi også skal kunne gjøre reduksjon i utslipp av karbondioksid og andre klimagasser til en lønnsom affære for næringa. 

Innovasjon innen redskapsteknologi

Jeg har tidligere annonsert at jeg ønsker større frihet for den enkelte aktør når det gjelder valg av redskap. Den enkelte aktør har best forutsetninger for å vurdere hvilket redskap som er mest hensiktsmessig. Dersom miljøhensyn, bifangstreguleringer og kvotereguleringer blir ivaretatt av øvrig regelverk, kan ikke jeg se noen grunn til at vi ikke kan myke opp rammene for den enkelte, slik at det blir større fleksibilitet etter hvert. 

Vi har allerede i enkelte fiskeri åpnet for bruk av pelagisk trål, der dette tidligere har vært forbudt på grunn av bifangstproblematikken. Nye sofistikerte metoder kan kanskje kombinere bedre seleksjon, lavere drivstofforbruk og mer skånsomt fiske. 

Jeg ønsker meg innovasjon på redskapsfronten, med en utvikling som tar hensyn til alle disse problemstillingene. I mange tilfeller kan det nok være direkte motsetninger mellom løsningene på de ulike problemene under utøvelsen av selve fiskeriaktiviteten. 

Bedre seleksjon av bifangst gir kanskje noe dårlige energiøkonomisering. Likevel tror jeg at vi skal finne løsninger som inneholder den optimale balansen mellom ulike hensyn – til beste både for miljøet og næringas lønnsomhet i det lange perspektivet. 

Svært mye kan sies om det jeg alt har vært inne på, og vi kommer til å møte både små og store utfordringer underveis. Men som en oppsummering vil jeg si at en av målsetningene for meg vil være at Norge skal ha verdens mest miljøvennlige, effektive og lønnsomme havfiskeflåte!

Takk for meg!