Det regjeringsoppnevnte Fagerbergutvalget som skal utrede god måloppnåelse for offentlig finansiert forskning, avholdt et åpent dialogmøte 31. mai 2010 på Håndverkeren i Oslo for å få innspill til arbeidet. Se invitasjon og program for mer informasjon.

Utvalgsleder Jan Fagerberg innledet til debatt ved å reise noen sentrale problemstillinger. Fagerberg pekte på at UH-sektoren er den største mottakeren av offentlige forskningsmidler og understreket at denne sektorens funksjonalitet har betydning for forskningssystemet som helhet. På tross av store offentlige bevilgninger er det, slik bl.a. Walløe-utvalget har understreket, mange forskere innenfor sektoren som er misfornøyde med vilkårene for forskning. Dette gjelder ikke bare mangel på driftsmidler, men også at den delen av Forskningsrådets budsjett som er åpen for konkurranse uavhengig av tematisk orientering, såkalt ”fri” forskning, har blitt mindre. Fagerberg så dette i sammenheng med den måten Forskningsrådet er finansiert på, gjennom bevilgninger fra departementene (sektorprinsippet), og reiste spørsmålet om hvordan vi sikrer at alle forskere uavhengig av tematisk orientering får anledning til å konkurrere om støtte til den forskningen de brenner for. Han mente at en egen avgift til ”fri” forskning på all ”bundet” forskning og utredning kunne være en vei å gå. Fagerberg trakk frem mangfold og evne til fornyelse som viktige egenskaper ved et velfungerende forskningssystem og diskuterte hvordan finansieringsstrømmene gjennom Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet kan utformes slik at de bedre ivaretar disse hensynene.

 

 Utvalgsleder Jan Fagerberg holder innlegg. Foto: Martin Skulstad.

 

Fagerbergutvalget hadde invitert fem kommentatorer med bakgrunn fra ulike fagområder, sektorer og ståsted til innspill etter på forhånd å ha sett utvalgsleders notat om et velfungerende forskningssystem med vedlegg.

Nils Christian Stenseth understreket betydningen av den langsiktige grunnforskningen og av at talentene utnyttes optimalt (se Stenseths presentasjon). Stenseth mente at mer midler bør tilføres de frie arenaene og mindre til programmene. Han anbefalte å følge strategien til European Research Council (ERC). Videre mente han at universitetene bør bygge på søknadsvurderingen til ekstern(e) finansieringskilder når ressursene fordeles internt, og at det da fortrinnsvis bygges videre på spissene.

Tone Bleie var opptatt av at tverrfaglig forskning er nødvendig for fornyelse i et velfungerende forskningssystem. Hun tydeliggjorde det uholdbare ved at forskningsretninger innen samfunnsvitenskap og humaniora har forblitt uinformert om de nyere evolusjonært influerte tverrvitenskapene, og hvorfor denne utviklingen ikke har blitt imøtegått med vitenskapelig basert kritikk i et informert vitenskapelig ordskifte. Bleie understreket at vi står overfor en alvorlig og underkjent kunnskapskrise som bare kan adresseres i et utvidet system perspektiv. Hun foreslo en rekke virkemidler og tiltak rettet imot sentrale målgrupper for forskningsmessig kompetanseheving på ulike nivåer.

John-Arne Røttingen fokuserte i sitt innlegg (se Røttingens presentasjon) på behovet for en eksplisitt satsing på kunnskapsformidling i bred forstand (strategi for kunnskapshåndtering og kvalitet i UH-sektoren) for å utnytte mulige positive samfunnseffekter. Sektordepartementene bør styrke sin kompetanse og kapasitet for å understøtte anvendelsen av forskningen. Røttingen advarte mot at krav om kommersialisering i UH-sektoren kan føre til interessekonflikter og anbefalte at det satses på åpen innovasjon og åpen lisensiering. Han mener at forskere fortrinnsvis bør styres gjennom god, understøttende ledelse og ikke ved hjelp av økonomiske insentiver som har vist seg å virke mot sin hensikt.

Norunn Myklebust etterlyste en helhetlig instituttpolitikk (se Myklebusts presentasjon). Sektoren er internasjonalt sett relativt stor og svært heterogen, og som følge av sektorprinsippet har hvert departement sin egen FoU-politikk. Myklebust mente at dette skaper dobbeltkompetanse, kan true forskningens uavhengighet, hindrer samarbeid mellom sektorer og virker sterkt konkurransevridende fordi rammebetingelsene for instituttene varierer sterkt. Det offentlige regelverk bl.a. for innkjøp fungerer ikke etter hensikten i et system med sektorprinsipp.

Paul Chaffey minnet om at halvparten av all forskning i Norge utføres i privat sektor (ca. 900 bedrifter og 39.000 årsverk). Han mente at det er viktig ikke å undervurdere betydningen av det offentlig finansierte forskningssystemet for hele samfunnet. Han mente at innsatsen bør fokuseres på et kunnskapsintensivt (og produktivt) næringsliv og at UH-sektoren bør påta seg rollen som kunnskapsmekler. Det er behov for innovasjonsarenaer for å sikre at systemet blir mer nyskapende og får frem nye forretningsmodeller. Virksomhetenes evne til å interagere med andre aktører med annen kunnskapsbakgrunn vil være avgjørende. Chaffey mente at en hovedutfordring er å styrke den strategiske evnen og ledelse i forskningssektoren.


 

 

 Interesserte deltakere. Foto: Martin Skulstad.

 

I den påfølgende åpne diskusjonen ble en rekke tema berørt. Møtedeltakerne var opptatt av at utvalget bør ha en bred innfallsvinkel og etterlyste en analytisk tilnærming, en fremtidsrettet vurdering i et 20 års-perspektiv og at arbeidet settes inn i den politiske kontekst. For å få mer ressurser ut av forskningssystemet ble det foreslått å se evalueringen av Innovasjon Norge og Forskningsrådet i sammenheng. En begrensning i antall universiteter og en diskusjon om bruken av Forskningsfondet for forskning og nyskaping ble etterlyst. Bidraget fra privat sektor bør stimuleres. Det ble påpekt at prosessindustrien har utviklet seg i betydelig grad selv om næringsstrukturen virker uendret. Mange var opptatt av behovet for økt tilgang til frie forskningsmidler uten tematiske føringer, men det ble også stilt spørsmål om hvor disse midlene evt. skal tas fra. Det ble presisert at det finansieres forskerinitiert grunnforskning også gjennom programmene og at noen av programmene har høye avslagsrater (opptil 80-90 %). Visse føringer fra sektordepartementene vil uansett være nødvendig for å styre kunnskap dit den trengs, og forskningen kan ikke ses uavhengig av den politiske kontekst. Frie forskningsprogrammer byr for øvrig på utfordringer knyttet til fornyelse og balanse i systemet.

Behovet for økt formidling i bred forstand og utvikling av forskningsledelse som er tilpasset sektorens egenart ble fremhevet som sentrale problemstillinger. I diskusjonen om breddeuniversitetene ble det påpekt en selvmotsigelse i kravet om økt konkurranse om frie midler og kravet om økte basisbevilgninger. De store institusjonene mener at de står overfor målkonflikter mellom krav om forskningsbasert masseutdanning og eliteforskning og at eierne gir doble signaler. Noen av dem mener at den eneste fleksibiliteten de rår over pr i dag er å bruke mindre penger per ansatt, mens oppsigelser ikke er mulig, og at universitetene må ha full bredde og spre ressursene tynt. Universitetene ble utfordret til å ta et mer helhetlig ansvar i kunnskapssystemet, mens det også ble sett et behov for at departementene styrker sin kompetanse til å sette i gang og ta i bruk forskning og at de interesserer seg for grunnleggende forskning som kan være nyttig i et lengre perspektiv. Det ble påpekt at forholdet mellom UH-sektoren, Forskningsrådet og departement for første gang i etterkrigstiden er anspent og at dette er et alvorlig problem for forskningssystemet. For instituttsektoren er de ulike rammebetingelsene i Europa og at ulike sektorer har hver sin forskningsstrategi utfordringer som fører til konkurransevridning. Det eksisterer en rekke hindre mot samarbeid i sektoren og med andre sektorer.

Det ble påpekt at en oppdeling av Forskningsrådet vil føre til dobbelt så mange søknadsrunder om halvparten så mange penger. Det finnes allerede i dag flere finansieringskilder i tillegg til Forskningsrådet. Differensiering av den forskningsbaserte utdanningen slik det gjøres ved eliteuniversiteter internasjonalt er et tema utvalget bør se nærmere på.


 

 

Deltakerne på dialogmøtet stod for mange og engasjerte innlegg. Foto: Martin Skulstad.

 

Et panel sammensatt av tidligere sentralt posisjonerte personer i forskningssystemet (bl.a. statsråd, direktør for Forskningsrådet og universitetsrektor) var invitert til å diskutere et velfungerende forskningssystem

Ole Didrik Lærum trakk i sin innledning (se Lærums presentasjon) frem grunnforskningens betydning som grobunn for egne innovasjoner og i et lite land også som mottakerapparat for innovasjoner og ny kunnskap utenfra. Grunnforskningen må dimensjoneres i forhold til mer anvendt forskning. Lærum var opptatt av formidlingsansvaret, både faglig og allment gjennom undervisning, veiledning og media. Lærum var bekymret for at resultatbasert finansiering kan skape noen få vinnere og mange tapere.

Christian Hambro mente (se Hambros presentasjon) at utvalget bør vurdere om man har mål og informasjonssystemer som kan gi svar på spørsmålene i forskningsmeldingen slik at man kan ta bedre beslutninger. Norge bevilger mest til forskning per innbygger i Europa og får minst igjen som innovasjon og dette kan svekke forskningens legitimitet. Hambro advarte mot den voldsomme verdiskapingsutfordring som Norge står overfor, med økt antall pensjonister og synkende oljeproduksjon. Forskningens bidrag til innovasjonsevnen bør beskrives på en god måte, og nødvendige virkemidler tas i bruk. Hambro mente at tall viser at universitetene gjør det ganske bra, men den rådende frustrasjonen er et mentalt begrensende problem. En egnet måte å frigjøre midler på er å redusere antall ansatte eller å utnytte budsjettvekst til å frigjøre driftsmidler. Det er ikke politisk troverdig å be om økte ressurser så lenge universitetene ikke utnytter handlingsrommet de faktisk har.

Kristin Clemet anså det som et paradoks at regjeringen er opptatt av samsvar mellom ressursinnsats og utkomme kun for forskningssektoren som allerede dokumenterer produksjon og kvalitet. Clemet mener at 3 %- målet og sektorprinsippet er viktige redskap i kampen om forskningsmidler i budsjettprosessene. For en forskningsminister er det viktig å ha kolleger som også har interesser i å prioritere forskning. Clemet påpekte at det langsiktige utbyttet av forskning antagelig er sterkt undervurdert og at det antagelig ikke bevilges for mye til forskning. En forskningsintensiv offentlig virksomhet som i andre land er privat, f eks sykehusene, forsvarer styrket offentlig forskningsinnsats i Norge. Clemet gjorde oppmerksom på at effektivitet er avhengig av en god kultur og av ledelse. Miljøet ved en del institutter er ikke stimulerende. Manglende ledelse fører også til at universitetene dels er lite fleksible i sin tilnærming til utfordringer, f eks en differensiering av hva som bør være forskningsbasert.

 

Paneldeltakerne i diskusjon med de øvrige deltakerne. Foto: Martin Skulstad 

 

Dialog i panelet: Clemet ville i dag fortsatt ha satset på kvalitet i hele løpet fra grunnskolen via høyere utdanning til forskning. Hambro ville ha innført skatteinsentiver for næringslivets FoU, og brukt sin posisjon som offentlig innkjøper av innovasjon for å bidra til økt innovativ innsats i næringslivet og bedre utnyttelse av de beste hodene. Universitetene bør utvikle mye bedre ledelse på alle nivåer, en mer kritisk, stimulerende, støttende kultur og sikre romslige driftsmidler til alle professorer. Lærum støttet behovet for å utvikle ledelsen i sektoren, tilpasset dens egenart og at manglende ros og respons i akademia i dag skaper ineffektivitet. Panelet mente at forskningsledelse skal omfatte faglig ledelse, sikre at virksomheten er samfunnsrelevant, og at den har systemer for styringsinformasjon. Hambro mente at målinger hvert 3. år bør være tilstrekkelig. Clemet ville spurt pendlere mellom akademia og samfunnet for øvrig om deres observasjoner. Lærum mente at det viktigste med ledelse på grunnplanet er å gi forskerne aksept og stimulering, mens ulike ledelsesnivåer krever ulikt fokus. Hambro holdt fast ved at omstillingsmidler og langsiktig planlegging kan gjøre det mulig å redusere antall ansatte og skape nødvendig strategisk spillerom.

I den åpne diskusjonen ble forskningsledelse og universitetenes organisasjonskultur diskutert videre og forholdet mellom forskning og utdanning ble tatt opp. Andre tema var innovasjon, instituttsektorens bidrag til undervisningen og Fondet for forskning og nyskaping.