Minoritetselever bryter sosiale barrierer

Minoritetsungdom er høyt motiverte for å ta utdanning. Mange klarer å realisere de mulighetene for sosial mobilitet som det norske utdanningssystemet gir, mens majoritetsungdom i større grad følger i sine foreldres fotspor. Dette fremgår av publikasjonen ”Utdanning 2005 – deltakelse og kompetanse” som utgis av Statistisk sentralbyrå i dag. Publikasjonen gir et oppdatert bilde av det norske utdanningssystemet, gjennom en rekke artikler skrevet av ledende norske utdanningsforskere.

Artikkelen av forsker Liv Anne Støren fra NIFU STEP viser at det ikke er grunnlag for å gi et entydig negativt bilde av hvordan ungdom med innvandrerbakgrunn klarer seg i det norske utdanningssystemet. På den ene siden bekrefter studien velkjente utfordringer knyttet førstegenerasjons innvandrere: Mange deltar ikke i videregående opplæring, og hele 20 prosent er ikke registrert med fullført grunnskole. Resultatene viser også at det er betydelige prestasjonsforskjeller mellom minoritets- og majoritetsungdom, og at mye av disse forskjellene kan tilskrives sosiale forhold som foreldrenes utdanningsnivå, inntekt og arbeidsmarkedstilknytning.

På den annen side viser studien at det ikke er store forskjeller mellom majoritets- og minoritetselever når det gjelder frafall i videregående opplæring, og at mange minoritetselever strekker seg langt for å fullføre. Det mest gledelige funnet er at minoritetselever like ofte som majoritetselevene tar høyere utdanning etter fullført videregående, og at minoritetselevene oftere går direkte over i høyere utdanning uten noe hvileår. Når man tar hensyn til at minoritetselevene kommer fra familier med langt lavere utdanningsnivå enn majoritetselevene, er det betydelige forskjeller i minoritetselevenes favør. Blant ungdommer med lavt utdannede foreldre, har gutter som har innvandret fra ikke-vestlige land dobbelt så høy sannsynlighet for å begynne på universitet eller høyskole, sammenlignet med gutter med norsk bakgrunn.

Foreldrenes utdanning er altså ikke en like stor bremsekloss for minoritetsungdom som den er for majoritetsungdom. Derimot finner forskeren at minoritetsungdommenes utdanningskarriere bremses betraktelig dersom foreldrene deres ikke er inkludert i arbeidsmarkedet.

Forskeren konkluderer med at ungdom med innvandrerbakgrunn viser stor evne til sosial mobilitet, men identifiserer følgende tre hovedutfordringer:

• Man må jobbe mer for å integrere foreldrene i arbeidslivet
• Man må fange opp ungdom som ikke har fullført grunnskolen, noe som spesielt gjelder nyankomne, og slik øke andelen av minoritetsungdommene som deltar i videregående opplæring
• Man må stimulere skolene slik at de, eventuelt i samarbeid med eksterne aktører, kan tette prestasjonsgapet mellom minoritets- og majoritetsungdommene