Klimaproblemet krever handling

Norge har som ett av 185 land og EU ratifisert FNs Klimakonvensjonen fra 1992. Dermed er vi forpliktet til å arbeide for å redusere utslippene til atmosfæren. Kyotoprotokollen fra 1997 setter bindende grenser for industrilandenes utslipp. Her pålegges Norge å holde sine utslipp av klimagasser maksimalt 1% over nivået i 1990 for perioden 2008-2012. Samtidig åpnes det for at forpliktelsen delvis kan gjennomføres ved å betale for at utslippene reduseres i andre land, gjennom de såkalte Kyotomekanismene (se side 6-7). Uavklarte spørsmål om blant annet regler for gjennomføring av forpliktelsene har så langt (juni-01) gjort det vanskelig for industrilandene å ratifisere protokollen og sette den ut i livet. Uansett om Kyotoprotokollen trer i kraft eller ikke, må Norge gjennomføre tiltak for å begrense utslippene av klimagasser for å følge opp Klimakonvensjonen.

Fra avgifter til kvoter?

Norges utslipp av CO ₂ og andre klimagasser er i dag betydelig over grensen fastsatt i Kyoto-protokollen for perioden 2008-2012. Det er særlig utslippene fra veitrafikken og oljevirksomheten som har økt de siste årene. Utslippene forventes å øke videre hvis ikke sterkere virkemidler tas i bruk. Myndighetene ønsker å innføre et nasjonalt kvotesystem for klimagasser for å oppfylle utslippskravet i Kyotoprotokollen. I et kvotesystem fastsettes en grense for Norges samlede utslipp. Kvoter, altså tillatelser til å slippe ut klimagasser, blir solgt eller delt ut til virksomheter med utslipp. Disse kan deretter kjøpe og selge kvoter seg imellom. Staten kan også gi virksomhetene rett til å kjøpe kvoter fra utlandet, slik det åpnes for i Kyotoprotokollen. Et av formålene ved et kvotesystem er å gjøre klimatiltakene billigst mulig ved å gi virksomhetene valget mellom å redusere egne utslipp, eller betale andre for å gjøre det. Danmark har innført et kvotesystem for utslipp fra el-sektoren, mens et system med frivillig kvotepolikt er under innføring i Storbritannia. EU og flere andre land vurderer det samme.

I ti år har avgifter på CO ₂-utslipp vært et viktig virkemiddel i norsk klimapolitikk. Deler av industrien har vært fritatt for CO ₂-avgiften av hensyn til konkurransen med utlandet. Kvoter kan være et alternativ til avgifter. Et offentlig oppnevnt utvalg har foreslått et bredest mulig kvotesystem for å oppfylle utslippsforpliktelsene i Kyotoprotokollen. Utvalget foreslår å inkludere alle klimagasser og utslippskilder det er praktisk mulig å regulere med kvoter. Kvoter og miljøavgifter har mange av de samme virkningene – først og fremst at forurensning får en pris. En forskjell er at et kvotesystem gir myndighetene bedre kontroll med hvor store utslippene er, mens avgifter gir mer direkte styring med kostnadene ved å forurense.

Viktige, små skritt

For at virkemidler som kvoter eller avgifter skal virke etter hensikten er det viktig at de ligger fast over en tid. Hvis myndighetene vedtar et system med kvoter for klimagasser, er det en beslutning som bør gjelde for mange år framover. Samtidig er det et rammeverk som gir mulighet for gradvis skjerping av kravene. Å legge rammeverket for en mer ambisiøs klimapolitikk i framtiden er viktig. Klimatiltakene som i dag vurderes, både i Norge og internasjonalt, er nemlig bare en brøkdel av det som trengs for å bringe de menneskeskapte klimaendringene under kontroll. Likevel er tiltakene viktige. Jo før vi tar de første, små skrittene, jo lettere vil det bli å gjennomføre større tiltak i framtiden.

Tegnene på at vi forandrer klimaet blir stadig tydeligere

Blant annet ved bruk av fossile brensler (olje, kull og gass) og ved avskoging slipper menneskene ut gasser som forsterker drivhuseffekten og gir en global oppvarming. De økte konsentrasjonene av slike klimagasser i atmosfæren fører til en menneskeskapt drivhuseffekt som kommer i tillegg til den naturlige. Siden den industrielle revolusjon tok til for rundt 250 år siden har konsentrasjonen av CO ₂ økt med omlag 30%. Konsentrasjonen av klimagassene metan (CH ₄) og lystgass (N ₂O) har økt med henholdsvis 145% og 15%. Det er bred enighet om at denne økningen i hovedsak skyldes menneskelig aktivitet.

Styrken på den menneskeskapte drivhuseffekten kan i dag sammenlignes med lyset og varmen fra en liten lyspære på 2,5 watt som står slått på over hver kvadratmeter av jordas overflate døgnet rundt gjennom hele året. Mye av den vitenskapelige usikkerheten rundt menneskeskapte klimaendringer dreier seg om hvordan klimasystemet reagerer på denne forsterkede drivhuseffekten. Blant annet er det usikkerhet knyttet til samspillet mellom global oppvarming og skydekke, og utvekslingen av karbon mellom atmosfæren og vegetasjonen på landjorda. Men forskernes evne til å forstå klimautviklingen ved hjelp av datamodeller har blitt sterkt forbedret de siste årene.

Jorda blir varmere

De siste årenes forskning om klimaendringer sammenfattes i den tredje hovedrapporten til FNs klimapanel (IPCC) fra 2001. Her kommer det fram at tegnene på at menneskelig aktivitet forandrer jordas klima har blitt tydeligere.

I løpet av 1900-tallet økte middeltemperaturen ved land- og havoverflaten med rundt 0,6 grader. Det er svært usannsynlig at hele endringen skyldes naturlige faktorer. For den første halvdelen av århundret kan mye av utviklingen forklares av årsaker som vulkanutbrudd og variasjon i strålingen fra sola. Men når det gjelder den globale oppvarmingen de siste 50 årene har det kommet nye og sterkere vitenskapelige bevis for at den vesentligste årsaken er menneskelig aktivitet.

1990-tallet var det varmeste tiåret for verden i gjennomsnitt siden brukbare målinger med termometer tok til i 1861. Det varmeste året som er målt er 1998. Undersøkelser av is, trærnes årringer og andre tegn på klimaet i fortiden tyder på at disse klimarekordene i hvert fall gjelder 1000 år tilbake. De høye temperaturene har fått merkbare konsekvenser. Havnivået steg 10-20 cm i løpet av forrige århundre, og is- og snødekket har mange steder trukket seg tilbake. Samtidig har man observert endringer i utbredelsesområdet til en rekke dyre- og plantearter.

I løpet av dette århundret forventer IPCC at den globale gjennomsnittstemperaturen kan øke med mellom 1,4 og 5,8 grader på grunn av menneskenes bidrag. Dette bygger på forventninger til utviklingen i globale utslipp dersom det ikke gjennomføres nye klimatiltak.

De fattige rammes hardest

En slik temperaturøkning vil få store konsekvenser for dyre- og planteliv, jordbruk og bosettinger mange steder i verden. Havnivået kan stige med mellom 9 og 88 centimeter det neste hundreåret, noe som vil gjøre mennesker i lavtliggende kystområder mer utsatt for storm, oversvømmelser og sykloner. I mange områder som allerede mangler ferskvann ventes økt fare for tørke og vannmangel. Andre steder kan flom og oversvømmelser bli et større problem. Med temperaturøkning og økt nedbør følger spredning av sykdommer som malaria i fattige land med liten kapasitet til å bekjempe smitten. Ved en moderat oppvarming kan noen områder oppleve fordeler som bedre betingelser for jordbruk, mens andre får dårligere vilkår for dyrking av mat. For flertallet av verdens befolkning ventes konsekvensene å bli negative. Ved en høy utslippsvekst og en kraftig oppvarming vil konsekvensene bli langt mer alvorlige, og sannsynligheten for uventede og brå skifter i klimaforhold øker.

Det er jordas fattige som vil rammes hardest av klimaendringene, fastslår IPCC. Det skyldes dels at de tropiske områdene hvor mange utviklingsland ligger er utsatt for klimaendringer. I mange av disse landene vil betingelsene for jordbruket forverres. Fattige er dessuten spesielt utsatt fordi de ofte ikke har penger til å tilpasse seg til klimaendringer og små muligheter til å flytte. De fattige landene vil derfor ha behov for støtte fra industrilandene for å kunne tilpasse seg klimaendringer. I rike industriland er det større muligheter for å beskytte seg, for eksempel ved å forsterke bygninger, veier og andre anlegg mot vær og vind.

Utslippene kan reduseres

De siste årene har utviklingen av teknologi som gir lavere utslipp av klimagasser gått raskere enn man antok noen år tilbake, fastslår IPCC. Dette gjelder blant annet vindmøller, brenselsceller og utskilling og lagring av CO ₂ fra industri og kraftverk. Det er betydelige muligheter til reduksjon av utslippene til moderate kostnader. Enkelte tiltak vil være lønnsomme også om man ser bort fra virkningene på klimaet p.g.a andre fordeler. Likevel må mange hindre overvinnes. Ofte kreves betydelige investeringer og langsiktig oppbygging av kunnskap og kapasitet før man er i stand til å utnytte renere teknologi, selv der den på sikt vil gi reduserte kostnader. Skal utslippsveksten i fattige land begrenses, må den renere teknologien gjøres tilgjengelig og finansieres. Her er bidrag fra industrialiserte land nødvendig. I alle land, spesielt industriland, vil det ofte kreves tiltak som gjør teknologi med høye utslipp dyrere i forhold til teknologi med lavere utslipp. Eksempler på slike tiltak er kvoter, avgifter og tilskudd til ren teknologi. Det er også nødvendig å fortsette arbeidet med teknologi utvikling.

FNs klimapanel

I 1988 ble FNs klimapanel (IPCC) opprettet av Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) for å sammenfatte og vurdere kunnskapen om klimaendringer. Rapportene skrives og kontrolleres av mange hundre vitenskapsfolk som går gjennom den foreliggende forskningen for å sikre at de har et solid grunnlag. Deretter godkjennes rapportene av utsendinger fra medlemslandene i FN slik at de kan brukes i de internasjonale forhandlingene om løsninger på klimaproblemet.

Internasjonalt samarbeid er nødvendig

Klimaproblemet er verdensomspennende, og krever internasjonalt samarbeid. Det er vanskelig å komme til enighet om avtaler som reduserer utslippene blant annet fordi land og sektorer har ulike økonomiske interesser. Men det er helt nødvendig. Derfor har forhandlinger om internasjonale avtaler om klimaproblemet pågått i mer enn ti år.

Klimakonvensjonen

FNs Rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC) ble vedtatt i 1992 på Verdenskonferansen om jordas miljø og utvikling i Rio de Janeiro og trådte i kraft i 1994. Konvensjonen slår fast at de industrialiserte landene må gå foran og redusere sine utslipp av klimagasser. Den inneholder ikke rettslig bindende grenser for utslippene. Først og fremst har konvensjonen betydning som rammeverk for videre forhandlinger. Så godt som alle medlemsland i FN er i dag parter til Klima-konvensjonen, inkludert Norge.

Kyotoprotokollen

I desember 1997 ble en avtale om tallfestede kutt i industrilandenes utslipp av klimagasser vedtatt i den japanske byen Kyoto. Protokollen krever at industrilandene samlet skal kutte sine utslipp av seks klimagasser med minst 5 prosent i perioden 2008-2012 når man sammenligner med 1990. Fordelingen av utslippsreduksjonene mellom industrilandene ble vedtatt etter lange forhandlinger. Men viktige regler for beregning av landenes utslipp og gjennomføring av forpliktelsene ble utsatt til senere møter. Det har senere vist seg krevende å komme til enighet om disse spørsmålene. I juni 2001 har bare et fåtall av partene til Klimakonvensjonen ratifisert (godkjent) Kyoto-protokollen. Den trer i kraft så snart den er ratifisert av minst 55 land som til sammen sto for minst 55% av industrilandenes utslipp av CO ₂ i 1990. Norge har signert Kyotoprotokollen, men hadde i juni 2001 ikke ratifisert den.

Kyotomekanismene

Avtalen fra Kyoto åpner for at landenes utslippsforpliktelser også kan møtes på andre måter enn ved å redusere utslippene innenlands. Tre mekanismer skal redusere kostnadene ved å gjennomføre forpliktelsene: Kvotehandel tillater myndighetene i et industriland (eller bedrifter som får tillatelse av staten) å kjøpe og selge deler av den nasjonale utslippskvoten fastsatt i protokollen. Handelen begrenses til industrilandene. Felles gjennomføring innebærer at et industriland betaler for tiltak som reduserer utslippene i et annet land. Dette vil gi den som betaler rett til å slippe ut mer hjemme, mens vertslandet vil få anledning til å slippe ut tilsvarende mindre. Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) åpner for at industrilandene også kan sikre seg utslippskreditter (rett til å slippe ut klimagasser) ved å betale for klimatiltak i utviklingsland som ikke har fått fastsatt utslippskvoter. Samtidig forutsettes det at tiltakene skal bidra til bærekraftig utvikling i mottakerlandet. Det utarbeides et omfattende regelverk for å dokumentere disse klimatiltakene.

Klimasamarbeid med Kina

Den norske regjeringen har bidratt med 35 millioner kroner til finansieringen av et kraftvarmeverk i Shuangqiu i Henan-provinsen i Kina med moderne kullkraftteknologi der også spillvarmen utnyttes til oppvarming. Kraftvarmeverket utnytter energien svært effektivt (virkningsgrad på omlag 80 prosent) og erstatter 18 lite effektive kullfyrte kjeler i industrien (med virkningsgrad på omlag 20-25 prosent).

Dette prosjektet er del av en avtale mellom Kina og Norge om felles gjennomføring av klimatiltak i en pilotfase under Klimakonvensjonen. Norge mottar ingen utslippskreditter fra pilotprosjektet. Men slike prosjekter kan blant annet gi begge parter erfaring som vil kunne være nyttig i bruken av Den grønne utviklingsmekanismen under Kyotoprotokollen når denne trer i kraft.

Kraftverket kom i drift fra begynnelsen av 2001. Det vil bidra med betydelige reduksjoner i CO ₂-utslipp (om lag 85 000 tonn i året) og reduserte utslipp av svoveldioksid og nitrogenoksider som er av betydning for den regionale og lokale luftforurensningen. Kostnadene per tonn CO ₂ redusert er i størrelsesordenen 110 kroner. Det er mulig å finne rimeligere prosjekter for å redusere klimagassutslipp i Kina, men det har ikke vært et mål fra norsk og kinesisk side. Målet har vært å bygge kompetanse i tilknytning til et prosjekt som kinesiske myndigheter prioriterer. Prosjektet har et stort spredningspotensial i Kina der en vesentlig del av energisystemet er basert på ineffektiv bruk av kull. Det er brukt kinesisk teknologi for å bygge kraftverket fordi dette var vesentlig billigere enn å importere teknologi.

Gjennom avtalen med Kina har Norge har også bidratt til kompetansebygging gjennom felles seminarer og kontakt mellom myndighetsrepresentanter og forskere. Dette var den første avtalen Kina inngikk med et annet lands myndigheter om felles gjennomføring av klimaprosjekter, og prosjektet er resultatet av et flerårig samarbeid mellom Kina og Norge om felles gjennomføring. Fra kinesisk side er det understreket at samarbeidet har vært svært vellykket og det er uttrykt stor interesse for å videreføre samarbeidet ved å etablere flere felles gjennomføringsprosjekter med Norge.

Spørsmål og svar om kvotehandel

I et nasjonalt kvotesystem for klimagasser fastsetter myndighetene en øvre grense for utslippene av klimagasser for virksomheter med kvoteplikt i Norge. Hvis Kyotoprotokollen har trådt i kraft vil utslippsgrensen avledes fra Norges forpliktelse i protokollen. Deretter vil staten selge eller dele ut kvoter, altså verdipapirer som gir rett til å slippe ut en begrenset mengde klimagasser. Private og offentlige virksomheter kan pålegges kvoteplikt. Det betyr at de må ha utslippskvoter som svarer til den mengden CO ₂ og andre klimagasser de slipper ut. Kvotene kan kjøpes og selges på linje med andre verdipapirer. Bedrifter med kvoteplikt rapporterer sine utslipp til myndighetene. Et kontrollorgan sikrer at bedriftene rapporterer korrekte utslippstall, og at ingen slipper ut mer enn sine kvoter. Tilknytning til et internasjonalt kvotemarked kan gjøre kvoter fra utlandet tilgjengelig for norske bedrifter, samtidig som norske kvoter kan selges til utlandet.

Hva er en kvote?

En kvote er en tillatelse til å slippe ut en viss mengde klimagasser innenfor et visst tidsrom. Kvotene kan utformes som utslippssertifikater som gir innehaveren rett til å slippe ut enten et tonn CO ₂, eller en tilsvarende mengde av andre klimagasser. De øvrige gassene regnes om til CO ₂-ekvivalenter etter en formel som anslår hvor mye de bidrar til drivhuseffekten. Utslippssertifikatene kan kjøpes og selges på linje med andre verdipapirer, etter regler fastsatt av myndighetene.

Hvorfor klimakvoter?

Hensikten med et kvotesystem for klimagasser er å begrense utslippene. Dette er nødvendig for å redusere Norges bidrag til globale klimaendringer, og for å oppfylle våre forpliktelser i internasjonale avtaler. En fordel ved et kvotesystem er at myndighetene kan fastsette hvor store de samlede utslippene skal være, mens de virksomhetene som har kvoteplikt står fritt til å velge hva de vil gjøre for å holde seg innenfor rammene. Som regel vil disse søke den billigste løsningen. Hvis de kan kutte sine egne utslipp med lave kostnader, vil det være mest lønnsomt. Hvis de har mye å tjene på å fortsette å slippe ut, kan de kjøpe kvoter av andre.

Så sant markedet for kvoter fungerer godt, vil utslippene bli kuttet der det koster minst. Dermed blir den økonomiske kostnaden ved å begrense utslippene minst mulig. Et system med kvoter som kan kjøpes og selges bidrar med andre ord til en kostnadseffektiv gjennomføring av miljømål. Kostnadseffektivitet betyr at man når målet ved å gjennomføre de billigste tiltakene. Kostnadene kan reduseres ytterligere ved at et nasjonalt kvotesystem knyttes til et eventuelt internasjonalt marked for utslippskvoter slik det er planlagt i Kyotoprotokollen. Samtidig vil imidlertid myndighetenes mulighet til å styre omfanget av de nasjonale utslippene begrenses.

Hvem trenger kvoter?

I utgangspunktet bør kvoteplikten ligge på den som slipper ut klimagasser. Men i mange tilfeller er dette upraktisk. For eksempel vil det kreve mye arbeid om alle som kjører bil eller varmer opp bygninger med oljefyring får kvoteplikt. I slike tilfeller vil kvoteplikten kunne legges på de som selger fossile brensler som bensin, fyringsolje eller naturgass. Derfor vil sannsynligvis verken private husholdninger eller flertallet av små og mellomstore bedrifter få kvoteplikt i første omgang. Oljeselskapene kan bli pålagt å kjøpe kvoter i stedet for å betale CO ₂-avgift, og prisen på fyringsolje og drivstoff kan bli høyere eller lavere enn i dag, ettersom hvor dyre kvotene blir.

Politiske myndigheter bestemmer hvilke virksomheter som skal ha kvoteplikt, og hvilke typer utslipp som omfattes av kvotesystemet. Det offentlig oppnevnte Kvoteutvalget har foreslått at alle utslipp det er praktisk mulig å regulere gjennom kvoter skal omfattes av kvotesystemet. Dette innebærer at alle de seks typene klimagasser i Kyotoprotokollen tas med. Prosessindustrien vil etter et slikt forslag få kvoteplikt, ved siden av selskaper som driver utvinning, foredling eller salg av petroleumsprodukter. Det kan også bli aktuelt å pålegge jordbruket og eierne av avfallsdeponier kvoteplikt for utslipp av metan.

Hvordan får bedriftene tak i kvoter?

Det er i utgangspunktet staten som utsteder klimakvotene. Disse kan enten deles ut til bedrifter som trenger kvoter, auksjoneres ut eller selges til markedspris hvis det finnes et veletablert kvotemarked. Bedrifter som vil kjøpe eller selge kvoter vil kunne henvende seg til profesjonelle meglere som ordner handelen. På samme måte som med verdipapirer og fast eiendom vil det trolig raskt etablere seg handel med kvoter med tanke på videresalg, og ulike konsulent- og meglertjenester. Med en viss størrelse på markedet er det også sannsynlig at det etableres egne børser for omsetning av kvoter. Internasjonalt er et slikt marked for utslippsrettigheter allerede i ferd med å etablere seg.

Gratis tildeling av kvoter til deler av industrien er et omdiskutert tema. Et flertall i Kvoteutvalget anbefalte at alle betaler full markedspris for kvotene, ut fra prinsippet om at forurenser skal betale. Et mindretall anbefalte at de bransjene som i dag er fritatt for CO ₂-avgift inntil videre skal få gratis kvoter for å unngå nedleggelse eller utflytting av konkurranseutsatt industri. Dersom det tildeles gratis kvoter kan det være aktuelt å begrense anledningen til å selge kvotene, for å sikre at tildelingen virkelig bidrar til fortsatt drift.

Hva koster en klimakvote?

Kvoteprisen avhenger av flere forhold, blant annet kostnadene ved å gjennomføre tiltak i bedriftene, og tilgangen på kvoter fra et eventuelt internasjonalt marked. Det er derfor umulig å fastslå nøyaktig hva kvoteprisen vil bli i et fritt kvotemarked. I offentlige utredninger har en kvotepris på 125 kroner per tonn CO ₂-ekvivalenter har vært brukt som eksempel for perioden 2008-2012, men det er utført studier som gir både høyere og lavere prisanslag. Prisen kan bli betydelig høyere i Norge dersom det ikke er adgang til å bruke Kyotomekanismene fritt, eller dersom denne adgangen begrenses.

Når kommer kvotesystemet?

Regjeringen foreslo i juni 2001 å innføre et bredt nasjonalt kvotesystem i Norge. Dersom Stortinget akspeterer forslaget må systemet i neste omgang lovfestes. Dersom hensikten er å oppfylle Norges forpliktelse i Kyotoprotokollen, vil det være naturlig at kvoteplikten senest gjelder fra og med 2008.

I EU og i flere europeiske land diskuteres kvotesystemer for klimagasser som kan settes i verk før 2008, og uavhengig av om Kyotoprotokollen trer i kraft. Danmark innførte eksempelvis et kvotesystem for kraftsektoren fra 2001, og Storbritannia er i ferd med å innføre et system med frivillig kvoteplikt fra 2002. En mulighet vil være at Norge knytter seg til et europeisk samarbeid, med felles kvotemarked.

Forsvinner CO ₂-avgiften hvis et kvotesystem blir innført?

Et kvotesystem for klimagasser har samme hensikt som dagens CO ₂-avgift, nemlig å redusere utslippene. Det er lite hensiktsmessig å legge både kvoteplikt og CO ₂-avgift på de samme utslippene. Stortinget har derfor sagt at utslipp som reguleres av et kvotesystem ikke skal reguleres med avgifter eller konsesjonskrav. Derfor vil CO ₂-avgiften antakelig falle bort for utslipp som omfattes av et kvotesystem.

Andre aktuelle virkemidler i klimapolitikken, slik som konsesjonskrav, tekniske standarder og frivillige avtaler, kan kombineres med et kvotesystem. EØS-avtalen forplikter oss til å følge EU i bruken av enkelte av disse virkemidlene i noen sektorer. Enkelte utslipp er vanskelige å måle, og egner seg derfor dårlig for å reguleres gjennom avgifter og kvoteplikt. Metanutslipp fra jordbruket kan for eksempel vise seg å være for kostbart og teknisk krevende å regulere gjennom et kvotesystem. Det kan være særlig aktuelt å regulere disse utslippene gjennom andre virkemidler.

Hva skjer hvis man forurenser uten å ha kvoter?

For virksomhter som omfattes av kvotesystemet vil det være straffbart å slippe ut mer enn man har kvoter for. Det kan også være aktuelt å kreve forurensningsgebyr og/eller annen form for straff fra bedrifter som overskrider sine kvoter. Virksomheter med kvoteplikt vil rapportere sine årlige utslipp og levere inn utslippskvoter til statlige myndigheter. Myndighetene vil kontrollere at rapporteringen er korrekt, og at det leveres inn mange nok kvoter. Uavhengige revisjons- og kontrollorganer kan også få i oppgave å etterprøve at rapporteringen stemmer.

Brosjyrefakta

Teksten er hentet fra brosjyren "Kvotehandel – en vei til lavere utslipp av klimagasser", som er utgitt av Miljøverndepartementet i samarbeid med CICERO Senter for klimaforskning.

Annen informasjon om klimaendringer, kvotehandel og utslipp av klimagasser:

• Miljøverndepartementet ( http://odin.dep.no/md/norsk/internasjonalt/klima/klimaendringer/index-b-n-a.html)
• CICERO Senter for klimaforskning ( www.cicero.uio.no)
• St.meld. nr. 54 (2000-2001): Norsk klimapolitikk ( http://odin.dep.no/md/norsk/publ/stmeld/022001-040010/index-dok000-b-n-a.html)