This page is not available in English.  Go to English front page.

Guidelines and brochures, 27.06.2000

OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper

1. Hovedtrekk

1. Internasjonale investeringer har vært spydspissen i globaliseringsprosessen og har styrket og utdypet båndene som binder verdens regioner sammen. Flernasjonale selskaper er et av de viktigste løp som investeringer kanaliseres gjennom, og deres utvikling har avspeilet en bredere utvikling i OECD-økonomiene. Framveksten av tjeneste- og kunnskapsintensive sektorer har blitt forbundet med tjeneste- og teknologifirmaers inntreden på det internasjonale arenaen. Selv om store flernasjonale selskaper ennå dominerer internasjonale investeringer, spiller mange mindre firmaer nå en mer synlig rolle på den internasjonale arenaen. Framskritt i teknologi og i utforming av organisasjoner har ført til større mangfold i forretningsformer og til mer komplekse og raske økonomiske transaksjoner. Dette har hatt en tendens til å viske ut grensene for selskapet og til å øke verdien av innsyn i forretningsvirksomheten.

2. Det politiske miljøet for internasjonale investeringer har stort sett blitt gunstigere, og landene konkurrerer nå aktivt om slike investeringer. I dag er flernasjonale selskaper alminnelig akseptert som en integrerende del av den internasjonale økonomien, som aktører som kan skape gunstige investeringsstrømmer, spre teknologi og være en viktig kilde for skatteinntekter. Samtidig er offentligheten fortsatt bekymret over deres virksomhet, og det er iverksatt mange tiltak som tar sikte på å møte disse bekymringene. OECD har siden 1976 – da OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper (“retningslinjene”) opprinnelig ble vedtatt som en del av Erklæringen om internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper – fremmet samarbeid på dette området ved hjelp av en balansert ramme av ikke-bindende prinsipper og standarder rettet mot regjeringer og selskaper. De andre elementene i erklæringen inneholder forpliktelser fra regjeringer om å gi utenlandskkontrollerte selskaper nasjonal behandling, å unngå motstridende krav til selskaper og å samarbeide når det gjelder oppmuntringer til og hindringer av investeringer. Tre land som ikke er medlemmer av OECD, Argentina, Brasil og Chile, har sluttet seg til erklæringen, herunder retningslinjene, og andre som vil og kan følge reglene fastsatt i erklæringen, er også velkomne.

3. Retningslinjene er anbefalinger fra regjeringer til flernasjonale selskaper som driver virksomhet i eller fra tilsluttede land. De gir frivillige prinsipper og standarder for ansvarlig forretningsførsel på mange ulike områder, i samsvar med gjeldende lover. Selv om det finnes mange regelverk for forretningsførsel som nå er offentlig tilgjengelige, er retningslinjene det eneste multilateralt anerkjente og detaljerte regelverket som regjeringer er forpliktet til å fremme. Anbefalingene i retningslinjene uttrykker de felles verdiene til regjeringene i de landene som er kilden til de fleste av verdens direkte investeringsstrømmer og base for de fleste flernasjonale selskapene. Retningslinjene tar sikte på å fremme deres positive bidrag til økonomisk, miljømessig og sosial framgang.

4. Offentlig bekymring over følgene av økt globalisering for samfunn i hjem- og vertsland har innebåret at gjennomgangen har blitt gjort på bakgrunn av økende interesse og synlighet. Gjennomgangen har blitt gitt høy prioritet av Komiteen for internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper (CIME) i løpet av det siste året og har nytt godt av samråd med næringslivsledere, fagforeningsrepresentanter, ikke-statlige organisasjoner og regjeringer i land som ikke er medlemmer. Kunngjøring av endringsforslag på Internett og innhenting av kommentarer fra offentligheten bidrog til ytterligere klarhet og åpenhet i gjennomgangsprosessen. Alle disse kildene gav viktige bidrag til utviklingen av den endrede teksten og framgangsmåtene for å forbedre gjennomføringen.

5. CIME erkjenner at det er viktig at teksten og framgangsmåtene for gjennomføringen er stabile, men har innsett behovet for en grundig gjennomgang av retningslinjene for å sikre at de fortsatt skal være relevante og effektive i den raskt skiftende globale økonomien. Mange trekk ved retningslinjene har blitt beholdt – det er frivillig for selskaper å følge reglene, den institusjonelle oppbygningen av framgangsmåtene for gjennomføringen er stort sett uforandret, og retningslinjene er fortsatt en viktig del av OECD-erklæringen.

6. Sammenlignet med tidligere gjennomganger er imidlertid endringene av teksten omfattende og forsterker kjerneelementene – de økonomiske, sosiale og miljømessige – på dagsordenen for bærekraftig utvikling. Etter tilføyelsen av anbefalinger om avskaffing av barne- og tvangsarbeid omfattes nå alle internasjonalt anerkjente arbeidsrettslige kjernestandarder av retningslinjene. Avsnittet om miljø oppfordrer nå flernasjonale selskaper til å øke sin miljøinnsats gjennom tiltak som forbedret intern miljøforvaltning, mer offentliggjøring av miljøopplysninger og bedre beredskapsplanlegging for innvirkninger på miljøet. En anbefaling om menneskerettigheter er tatt inn. Nye kapitler om bekjemping av korrupsjon og om forbrukervern er også tilføyd. Kapittelet om offentliggjøring og innsyn er oppdatert for å avspeile OECDs prinsipper for foretaksledelse og for å anerkjenne og oppmuntre til framgang med hensyn til bedring av selskapers sosiale og miljømessige ansvarlighet.

7. Endringene av framgangsmåtene for gjennomføringen opprettholder fokuset på de nasjonale kontaktutvalgene som det sentrale statlige organet med ansvar for å fremme en effektiv gjennomføring av retningslinjene. De nasjonale kontaktutvalgene vil fortsatt arbeide for å fremme retningslinjene, behandle forespørsler om retningslinjene og drøfte saker som faller inn under dem, herunder gjennomføring i særlige tilfeller. Gjennomgangen gir imidlertid mer veiledning til nasjonale kontaktutvalg om hvordan de skal utføre sin rolle. De viktigste endringene er:

Rollene og oppgavene til de nasjonale kontaktutvalgene er skjerpet og klargjort i veiledningen om framgangsmåter, som er vedlagt rådsvedtaket om framgangsmåter for gjennomføringen.

Det vil bli holdt årlige møter for å la de nasjonale kontaktutvalgene dele erfaringene de har med å fremme retningslinjene og for å søke å finne nye måter for hvordan man kan oppmuntre til ytterligere etterleving av retningslinjene.

Hvert enkelt nasjonalt kontaktutvalg skal avgi en årsrapport om sin virksomhet til CIME.

8. Gjennomgangen har også klargjort CIMEs rolle. CIME skal fortsatt klargjøre betydningen av retningslinjene ved behov, tilby et forum for å ta opp alle saker som omfattes av retningslinjene, og føre tilsyn med gjennomføringen av retningslinjene. Den nye veiledningen om framgangsmåter, som er vedlagt rådsvedtaket, gir veiledning om meningsutvekslinger om virksomheten til de nasjonale kontaktutvalgene og om tilkalling av sakkyndige for å hjelpe til med alle saker som omfattes av retningslinjene.

9. De endrede retningslinjene gjør det også klart at anbefalingene representerer god forretningsskikk overalt der selskapene driver virksomhet, ikke bare innenfor OECD-området. Gjennomgangen erkjenner imidlertid at særlige forhold i de enkelte vertsland må tas i betraktning, og at framgangsmåtene for gjennomføringen må tilpasses de større vanskelighetene som oppstår for nasjonale kontaktutvalg når de undersøker forhold omfattet av retningslinjene i ikke-tilsluttede land.

10. Ettersom retningslinjene er anbefalinger til selskaper, er selskapenes samarbeidsvillighet særlig viktig for at retningslinjenes mål skal kunne nås. Fortsatt støtte fra foretakssammenslutninger, arbeidstakerorganisasjoner og ikke-statlige organisasjoner vil også gi retningslinjene økt virkning. Ikke-tilsluttede regjeringer kan også gi viktige bidrag. Landene som har sluttet seg til retningslinjene , skal fortsatt samarbeide med alle disse aktørene for å utfylle og forsterke pågående private bestrebelser på å definere og gjennomføre ansvarlig forretningsførsel.

2. Erklæring om internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper

27. juni 2000

Detilsluttede regjeringer1Per 27. juni 2000 omfatter tilsluttede regjeringer alle regjeringer i OECDs medlemsland samt Argentina, Brasil og Chile. Det europeiske fellesskap er invitert til å slutte til avsnittet om nasjonal behandling i saker som faller under deres mundighet.

Erklærer :

- at internasjonale investeringer er av stor betydning for verdensøkonomien og har bidratt i betydelig grad til utviklingen i de tilsluttede regjeringenes land,

- at flernasjonale selskaper spiller en viktig rolle i denne investeringsprosessen,

- at internasjonalt samarbeid kan forbedre klimaet for utenlandske investeringer, oppmuntre til det positive bidraget som flernasjonale selskaper kan gi til økonomisk, sosial og miljømessig fremgang, samt minske og løse vanskeligheter som kan oppstå på grunn av flernasjonale selskapers virksomhet,

- at fordelene ved internasjonalt samarbeid styrkes dersom man drøfter saker om internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper gjennom en balansert ramme av innbyrdes forbundne instrumenter ;

Erklærer:

Retningslinjer for flernasjonale selskaper

I.

at de i fellesskap anbefaler flernasjonale selskaper som driver virksomhet i eller fra deres territorier, å følge retningslinjene, som er inntatt i vedlegg 1 her 2Retningslinjene er gjengitt i del II., samtidig som man tar hensyn til betraktningene og forståelsene som er anført i forordet til retningslinjene og som er en integrerende del av dem,

Nasjonal behandling

II.

1

at tilsluttede regjeringer, i samsvar med sine behov for å opprettholde offentlig orden, for å beskytte sine grunnleggende sikkerhetsinteresser og for å oppfylle sine forpliktelser i forbindelse med internasjonal fred og sikkerhet, bør gi selskaper som driver virksomhet i deres territorium og som eies eller kontrolleres direkte eller indirekte av borgere fra en annen tilsluttet regjering (heretter kalt "utenlandskeide selskaper") den behandling som deres respektive lover, forskrifter og administrative praksis foreskriver, som er forenlig med folkeretten og som ikke er mindre gunstig enn den som gis i samme situasjon til innenlandske selskaper (heretter omtalt som "nasjonal behandling"),

2.

at tilsluttede regjeringer vil vurdere å anvende "nasjonal behandling" for andre ikke-tilsluttede land,

3.

at tilsluttede regjeringer vil bestrebe seg på å sikre at områder som er underlagt deres territorium anvender "nasjonal behandling",

4.

at erklæringen ikke handler om de tilsluttede regjeringenes rett til å regulere adgangen for utenlandske investeringer eller vilkårene for etablering av utenlandske selskaper,

Motstridende vilkår

III.

at de vil samarbeide med tanke på unngå at flernasjonale selskaper pålegges, eller i minst mulig grad pålegges, motstridende vilkår, og at de vil ta hensyn til de generelle betraktninger og praktiske fremgangsmåter.

Tiltak om stimulering og internasjonale investeringer

IV.

1.

at de erkjenner behovet for å styrke sitt samarbeid når det gjelder internasjonale direkte investeringer,

2.

at de derfor erkjenner behovet for å legge rimelig vekt på interessene til tilsluttede regjeringer som berøres av bestemte lover, forskrifter og administrativ praksis på dette området (heretter kalt "tiltak") og som omhandler stimulering og begrensning av direkte internasjonale investeringer,

3.

at tilsluttede regjeringer vil bestrebe seg på å skape størst mulig åpenhet rundt slike tiltak, slik at tiltakenes omfang og formål kan bringes på det rene samt at skriftlig informasjon om tiltakene er lett tilgjengelig.

Konsultasjons-prosedyrer

V.

at de vil rådspørre hverandre om ovennevnte saker i samsvar med vedkommende rådsvedtak;

Revidering

VI.

at de vil gjennomgå ovennevnte saker jevnlig med sikte på å forbedre virkningen av internasjonalt økonomisk samarbeid mellom tilsluttede regjeringer om spørsmål som gjelder internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper.

3. OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper

Forord

1. OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper (“retningslinjene”) er anbefalinger fra regjeringer til flernasjonale selskaper. De gir frivillige prinsipper og standarder for ansvarlig forretningsførsel i samsvar med gjeldende lover. Retningslinjene har som mål å sikre at virksomheten til disse selskapene er i samsvar med regjeringenes politikk, å styrke grunnlaget for gjensidig tillit mellom selskapene og samfunnet der de driver virksomheten, å søke å forbedre klimaet for utenlandske investeringer og å høyne de flernasjonale selskapenes bidrag til en bærekraftig utvikling. Retningslinjene er en del av OECD-erklæringen om internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper, og de andre elementene i erklæringen omhandler nasjonal behandling, motstridende krav til selskaper, og internasjonale oppmuntringer til og hindringer av investeringer.

2. Det internasjonale næringslivet har opplevd omfattende strukturelle endringer, og også retningslinjene selv er endret for å avspeile disse endringene. Med framveksten av tjeneste- og kunnskapsintensive næringer har tjeneste- og teknologiselskaper kommet inn på den internasjonale arenaen. Store selskaper står fremdeles for størstedelen av internasjonale investeringer, og trenden går i retning av store internasjonale fusjoner. Samtidig har utenlandske investeringer ved små og mellomstore selskaper også økt, og disse selskapene spiller nå en betydelig rolle på den internasjonale arenaen. Flernasjonale selskaper har, i likhet med sine nasjonale motstykker, utviklet seg til å omfatte flere slags forretningsordninger og organisasjonsformer. Strategiske allianser og et nærmere forhold til leverandører og kontraktører visker ofte ut grensene for selskapet.

3. Den raske utviklingen i oppbygningen til flernasjonale selskaper avspeiles også i deres virksomhet i utviklingsland, der utenlandske direkte investeringer har vokst hurtig. I utviklingsland har flernasjonale selskaper diversifisert ut over primærproduksjon og utvinningsnæringer til industriproduksjon, montering, utvikling av hjemmemarked og tjenester.

4. Gjennom internasjonal handel og investeringer har virksomheten til flernasjonale selskaper styrket og utdypet båndene som knytter OECD-økonomiene sammen og til resten av verden. Denne virksomheten medfører betydelige goder for hjem- og vertsland. Disse godene oppstår når flernasjonale selskaper leverer varer og tjenester som forbrukerne ønsker å kjøpe, til konkurransedyktige priser, og når de gir en anstendig avkastning til leverandører av kapital. Deres handel og investeringsvirksomhet bidrar til en effektiv utnytting av kapital, teknologi, menneskelige ressurser og naturressurser. De letter overføring av teknologi mellom verdens regioner og utvikling av teknologi som avspeiler lokale forhold. Både gjennom formell opplæring og opplæring på arbeidsplassen fremmer selskapene også utvikling av menneskelig kapital i vertslandene.

5. Arten, omfanget og hurtigheten til de økonomiske endringene har stilt selskapene og selskapenes eiere overfor nye strategiske utfordringer. Flernasjonale selskaper har muligheten til å gjennomføre en politikk med de beste rutiner for bærekraftig utvikling som har som mål å sikre samsvar mellom sosiale, økonomiske og miljømessige mål. De flernasjonale selskapenes evne til å fremme en bærekraftig utvikling øker sterkt når handel og investeringer foregår innenfor en ramme av åpne, konkurransepregede og hensiktsmessig regulerte markeder.

6. Mange flernasjonale selskaper har vist at respekt for god forretningsførsel kan forbedre resultatet. Dagens konkurransekrefter er sterke, og flernasjonale selskaper står overfor mange ulike slags rettslige, sosiale og regulerende rammer. I denne situasjonen kan noen selskaper bli fristet til å se bort fra høvelige standarder og prinsipper for forretningsførsel i et forsøk på å skaffe seg ufortjente konkurransefordeler. Selv om bare noen få gjør dette, kan det gi også alle de andre et dårlig omdømme, noe som kan føre til offentlig bekymring.

7. Mange selskaper har møtt denne offentlige bekymringen med å utvikle interne programmer og veilednings- og ledelsessystemer som underbygger deres forpliktelse til at selskapet skal vise god samfunnsånd, god praksis og god atferd i forretnings- og arbeidsforhold. Noen av dem har leid konsulent-, revisjons- og sertifiseringsfirmaer, noe som har bidratt til mer kunnskap på disse områdene. Disse bestrebelsene har også fremmet sosial dialog om hva som utgjør god forretningsførsel. Retningslinjene klargjør de tilsluttede regjeringenes felles forventninger til forretningsførsel og står som et referansepunkt for selskapene. På denne måten både utfyller og forsterker retningslinjene private bestrebelser på å definere og gjennomføre ansvarlig forretningsførsel.

8. Regjeringene samarbeider med hverandre og med andre aktører for å styrke de internasjonale rettslige og politiske rammene som næringslivet driver sin virksomhet innenfor. I etterkrigstiden har det vært en utvikling av disse rammene, en utvikling som startet med vedtaket i 1948 av Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Blant nyere dokumenter foreligger ILO-erklæringen om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, Rio-erklæringen om miljø og utvikling og Agenda 21 og København-erklæringen om sosial utvikling.

9. OECD har også bidratt til rammene for den internasjonale politikken. Nyere utviklingstrekk omfatter godkjenning av Konvensjonen om bekjempelse av bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn i forbindelse med internasjonale forretningstransaksjoner og OECD-prinsippene for foretaksledelse, OECDs retningslinjer for forbrukervern innen elektronisk handel, og fortsatt arbeid med OECDs retningslinjer for interne overføringspriser for flernasjonale selskaper og skatte- og avgiftsmyndigheter.

10. Regjeringene tilsluttet retningslinjene har som felles mål å oppmuntre til de positive bidragene som flernasjonale selskaper kan gi til økonomisk, miljømessig og sosial framgang, og å minske vanskelighetene som kan oppstå i tilknytning til de ulike virksomhetene. I sitt arbeid mot dette målet kommer regjeringene til å samarbeide med mange selskaper, fagforeninger og andre ikke-statlige organisasjoner, som hver på sin måte arbeider mot det samme målet. Regjeringene kan hjelpe til ved å gi gode rammer for innenrikspolitikken, blant annet en stabil makroøkonomisk politikk, likebehandling av selskaper, hensiktsmessig regulering og fornuftig tilsyn, et upartisk system for rettspleie og håndheving av loven, og en effektiv og redelig offentlig forvaltning. Regjeringene kan også hjelpe til ved å opprettholde og fremme hensiktsmessige standarder og politikker til støtte for en bærekraftig utvikling og ved å delta i pågående reformer for å sikre at virksomheten i offentlig sektor er effektiv. Regjeringene som er tilsluttet retningslinjene , er forpliktet til å forbedre både innenlandsk og internasjonal politikk kontinuerlig, med sikte på å forbedre velferden og levestandarden for hele befolkningen.

1. Begreper og prinsipper

1. Retningslinjene er felles anbefalinger fra regjeringene til flernasjonale selskaper. De gir prinsipper og standarder for god praksis i samsvar med gjeldende lover. Overholdelse av retningslinjene er frivillig for selskapene og kan ikke håndheves rettslig.

2. Ettersom flernasjonale selskapers virksomhet er verdensomspennende, bør også det internasjonale samarbeidet på dette området omfatte alle land. Regjeringene som er tilsluttet retningslinjene, oppfordrer selskapene som driver virksomhet på deres territorier, til å overholde retningslinjene overalt der de driver virksomhet, samtidig som de tar hensyn til særlige forhold i hvert enkelt vertsland.

3. En nøyaktig definisjon av flernasjonale selskaper er ikke nødvendig med hensyn til retningslinjene. Flernasjonale selskaper omfatter vanligvis selskaper eller andre enheter med virksomhet i mer enn ett land og som er knyttet sammen på en slik måte at de kan samordne virksomheten på ulike måter. Selv om én eller flere av disse enhetene kan være i stand til å utøve betydelig innvirkning på andres virksomhet, kan enhetenes grad av selvstyre innenfor selskapet variere stort fra ett flernasjonalt selskap til et annet. Eierskapet kan være privat, statlig eller blandet. Retningslinjene er rettet til alle enhetene innenfor det flernasjonale selskapet (morselskapet og/eller lokale enheter). Det forventes at de ulike enhetene samarbeider og hjelper hverandre med å gjøre det lettere å følge retningslinjene , i samsvar med den faktiske fordelingen av ansvar blant dem.

4. Retningslinjene tar ikke sikte på å innføre forskjellsbehandling av flernasjonale og nasjonale selskaper, de avspeiler god praksis for alle. Derfor er både flernasjonale og nasjonale selskaper gjenstand for de samme forventningene til atferd der retningslinjene er relevante for begge parter.

5. Regjeringene ønsker å oppmuntre til størst mulig overholdelse av retningslinjene. Selv om det innrømmes at små og mellomstore selskaper ikke har samme evne som større selskaper, oppmuntrer de tilsluttede regjeringene dem likevel til å følge retningslinjene i størst mulig grad.

6. Regjeringene som er tilsluttet retningslinjene , skal ikke bruke dem til proteksjonistiske formål eller bruke dem på en måte som setter spørsmålstegn ved den relative fordelen til et land der flernasjonale selskaper investerer.

7. Regjeringene har rett til å bestemme vilkårene som de flernasjonale selskapene driver virksomhet under innenfor deres jurisdiksjon, i henhold til folkeretten. Enhetene til et flernasjonalt selskap som er etablert i ulike land, er underlagt lovene som gjelder i disse landene. Når flernasjonale selskaper er gjenstand for motstridende krav fra tilsluttede land, skal de berørte regjeringene samarbeide i god tro med sikte på å løse problemer som måtte oppstå.

8. Regjeringene som er tilsluttet retningslinjene , legger dem fram med den forståelse at de vil oppfylle sitt ansvar for å behandle selskapene rettferdig og i samsvar med folkeretten og med sine avtaleforpliktelser.

9. Det oppmuntres til å bruke hensiktsmessige internasjonale tvisteløsningsmekanismer, herunder voldgift, for å legge forholdene til rette for å løse rettslige problemer som oppstår mellom et selskap og regjeringen i vertslandet.

10. Regjeringene som er tilsluttet retningslinjene , skal fremme dem og oppmuntre til at de blir brukt. De skal opprette nasjonale kontaktutvalg som skal fremme retningslinjene og fungere som forum for å drøfte alle saker som gjelder retningslinjene. De tilsluttede regjeringene skal også delta i høvelige gjennomgangs- og samrådsordninger med sikte på å ta opp saker som gjelder fortolking av retningslinjene i en skiftende verden.

2. Generelle politiske retningslinjer

Selskapene bør ta tilbørlig hensyn til den fastlagte politikken i de landene der de driver virksomhet, og ta hensyn til andre interessenters synspunkt. I denne sammenhengen bør selskapene:

1. bidra til økonomisk, sosial og miljømessig framgang med sikte på å skape en bærekraftig utvikling,

2. respektere menneskerettighetene til dem som berøres av virksomheten deres, i samsvar med vertsregjeringens internasjonale forpliktelser,

3. oppmuntre til lokal kapasitetsbygging gjennom nært samarbeid med lokalsamfunnet, herunder næringsinteresser, og utvikle selskapets virksomhet på hjemme- og utemarkeder, i samsvar med behovet for sunn handelspraksis,

4. oppmuntre til oppbygging av menneskelig kapital, særlig ved å skape muligheter for arbeid og ved å legge til rette for opplæringsmuligheter for arbeidstakere,

5. avstå fra å søke eller godta unntak som ikke er nevnt i lover eller forskrifter om blant annet miljø, helse, sikkerhet, arbeidsforhold, beskatning, økonomiske oppmuntringer eller andre forhold,

6. støtte og opprettholde gode prinsipper for foretaksledelse og utvikle og følge en god praksis med hensyn til foretaksledelse,

7. utvikle og følge effektive, frivillige praksisformer og ledelsessystemer som fremmer et forhold bygd på tiltro og gjensidig tillit mellom selskapene og samfunnene der de driver virksomhet,

8. fremme bevissthet om og overholdelse av selskapets politikk blant arbeidstakerne ved behørig formidling av denne politikken, blant annet i opplæringsprogrammer,

9. avstå fra diskriminerende eller disiplinære tiltak mot arbeidstakere som i god tro gir opplysninger til ledelsen eller til vedkommende offentlige myndigheter om forhold som er i strid med lover, retningslinjene eller selskapets politikk,

10. oppmuntre, der det er praktisk mulig, forretningspartnere, herunder leverandører og underleverandører, til å følge prinsipper for forretningsførsel som er i samsvar med retningslinjene,

11. avstå fra enhver upassende innblanding i lokal politisk virksomhet.

3. Offentliggjøring av opplysninger

1. Selskapene bør forsikre seg om at de offentliggjør pålitelige og relevante opplysninger om sin virksomhet, oppbygning, økonomiske situasjon og sine prestasjoner jevnlig og innen rimelig tid. Disse opplysningene bør offentliggjøres for selskapet som helhet og eventuelt for forretningsområder eller geografiske områder. Selskapenes politikk for offentliggjøring av opplysninger bør tilpasses selskapenes art, størrelse og beliggenhet, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til kostnadene, kravet til fortrolighet innen forretningsvirksomhet og andre konkurransehensyn.

2. Selskapene bør anvende høye kvalitetsstandarder for offentliggjøring, regnskapsførsel og revisjon. Selskapene oppfordres også til å anvende høye kvalitetsstandarder for ikke-økonomisk opplysning, herunder for eventuell opplysning om miljømessige og sosiale forhold. Det bør opplyses om hvilke standarder eller hvilken politikk som ligger til grunn for utarbeiding og offentliggjøring av både økonomiske og ikke-økonomiske opplysninger.

Selskapene bør offentliggjøre grunnleggende opplysninger som viser navn, beliggenhet og oppbygning samt morselskapets navn, adresse, telefonnummer, viktigste tilknyttede selskaper og direkte og indirekte eierandeler i prosent i disse tilknyttede selskapene, herunder eierandeler dem imellom.

Selskapene bør også offentliggjøre vesentlige opplysninger om:

  • selskapets finans- og driftsresultater,
  • selskapets formål,
  • store aksjonærer og stemmerett,
  • styremedlemmer og toppledere samt deres vederlag,
  • vesentlige forutsigbare risikofaktorer,
  • vesentlige spørsmål som gjelder arbeidstakere og andre interessenter,
  • ledelsesoppbygning og ledelsespolitikk.

5. Selskapene oppfordres til å offentliggjøre også andre opplysninger, blant annet:

verdierklæringer eller erklæringer om forretningsførsel ment for offentliggjøring, herunder opplysninger om selskapets politikk for sosiale spørsmål, etikk og miljø og andre regler for atferd som selskapet følger. I tillegg kan datoene da disse erklæringene ble vedtatt, landene og enhetene som disse erklæringene gjelder for, og selskapets resultater i forhold til disse erklæringene også offentliggjøres,

opplysninger om systemer for risikohåndtering og etterleving av lover, og om erklæringer eller regler for forretningsførsel,

opplysninger om forholdet til arbeidstakere og andre interessenter.

4. Sysselsetting og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker

Selskapene bør, i samsvar med gjeldende lover og forskrifter og de rådende forhold mellom partene i arbeidslivet og praksis i arbeidsforhold:

1. a) respektere sine arbeidstakeres rett til å la seg representere av fagforeninger og andre rettmessige representanter for arbeidstakere, og delta i konstruktive forhandlinger, enten enkeltvis eller gjennom arbeidsgiverorganisasjoner, med slike representanter med sikte på å komme fram til avtaler om arbeidsforhold,

b) bidra til effektiv avskaffing av barnearbeid,

c) bidra til avskaffing av alle former for tvangsarbeid,

d) ikke forskjellsbehandle arbeidstakerne i saker om arbeids- eller yrkesforhold på grunnlag av rase, farge, kjønn, religion, politiske meninger, nasjonal tilhørighet eller sosial bakgrunn med mindre visse preferanser for arbeidstakernes egenskaper er i tråd med en fastlagt statlig politikk som har til hensikt å fremme økt likestilling på arbeidsmarkedet, eller gjelder arbeidets art,

2. a) gi arbeidstakernes representanter de ressurser som kreves for å bidra til at det utvikles effektive tariffavtaler,

b) gi arbeidstakernes representanter de opplysningene som kreves for å kunne føre meningsfylte forhandlinger om arbeidsforhold,

c) fremme samråd og samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og deres representanter om saker av felles interesse,

3. gi arbeidstakere og deres representanter opplysninger slik at de kan danne seg et pålitelig bilde av foretakets resultater eller eventuelt av selskapet i sin helhet,

4. a) overholde standarder for arbeidsforhold og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som ikke er mindre gunstige enn dem som følges av tilsvarende arbeidsgivere i vertslandet,

b) treffe tilstrekkelige tiltak for å sikre arbeidervern og arbeidsmiljø i sin virksomhet,

5. i sin virksomhet, så langt det lar seg gjøre, bruke og lære opp lokal arbeidskraft slik at de kan bedre sine kvalifikasjoner, i samarbeid med arbeidstakernes representanter og eventuelt med vedkommende statlige myndigheter,

6. dersom det vurderes å foreta endringer i virksomheten som kan få store virkninger for arbeidstakernes levekår, særlig ved nedlegging av enheter som innebærer massepermitteringer eller masseoppsigelser, gi varsel i rimelig tid om slike endringer til arbeidstakernes representanter og eventuelt til aktuelle statlige myndigheter, og samarbeide med arbeidstakernes representanter og aktuelle statlige myndigheter for, i størst mulig utstrekning, å dempe de negative følgene. I lys av de særlige forholdene i hver enkel sak bør ledelsen gi slikt varsel før den endelige beslutningen tas. Andre framgangsmåter kan også benyttes for å få til et meningsfylt samarbeid om å minske følgene av slike beslutninger,

7. i forbindelse med forhandlinger i god tro med arbeidstakernes representanter om arbeidsvilkår eller når arbeidstakerne bruker sin rett til å organisere seg, ikke true med flytting av hele eller deler av en enhet fra vedkommende land eller overføre arbeidstakere fra selskapets enheter i andre land for på utilbørlig vis å påvirke forhandlingene eller hindre arbeidstakerne i å bruke sin rett til å organisere seg,

8. legge forholdene til rette slik at arbeidstakernes representanter kan forhandle om tariffavtaler eller om spørsmål som gjelder forholdet mellom arbeidstakere og ledelsen, og tillate at partene drøfter saker av felles interesse med representanter for ledelsen som har myndighet til å ta avgjørelser i disse sakene.

5. Miljøvern

Selskapene bør, innenfor rammen av lover, forskrifter og administrativ praksis i de land der de driver virksomhet, og under henvisning til aktuelle internasjonale avtaler, prinsipper, mål og standarder, ta tilbørlig hensyn til behovet for å verne miljøet og folks helse og sikkerhet, og generelt drive sin virksomhet på en slik måte at de bidrar til det overordnede målet om bærekraftig utvikling. Selskapene bør særlig:

1. opprette og vedlikeholde et miljøforvaltningssystem som høver for selskapet, med blant annet:

innsamling og vurdering av tilstrekkelige og aktuelle opplysninger om de miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige følgene av sin virksomhet,

fastsetting av målbare mål og eventuelt mål for bedre miljømessige prestasjoner, herunder en jevnlig vurdering av om målene fortsatt er aktuelle, og

jevnlig overvåking og verifikasjon av utviklingen mot de miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige målene,

2. idet det tas hensyn til kostnader, kravet til fortrolighet innen forretningsvirksomhet og vernet av eiendomretten til åndsverk:

gi offentligheten og arbeidstakerne tilstrekkelige og aktuelle opplysninger om mulige miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige følger av selskapets virksomhet, som for eksempel kan omfatte en redegjørelse om framdriften i miljøarbeidet, og

kommunisere med og rådspørre i tilstrekkelig grad og til rett tid samfunnene som blir direkte berørt av selskapets miljø-, helse- og sikkerhetspolitikk og gjennomføringen av den,

3. vurdere og ta i betraktning i sin beslutningsprosess de forutsigbare miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige følgene av selskapets prosesser, varer og tjenester gjennom hele deres levetid. Dersom den foreslåtte virksomheten kan få betydelige miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige følger, og dersom den må godkjennes av vedkommende myndighet, må det utarbeides en høvelig miljøkonsekvensanalyse,

4. i samsvar med den vitenskapelige og tekniske oppfatningen av risikoen og i de tilfeller det er fare for alvorlig skade på miljøet, tatt i betraktning også folks helse og sikkerhet, ikke bruke mangel på full vitenskapelig sikkerhet som argument for å utsette kostnadseffektive tiltak som kan forebygge eller minske slik skade,

5. ha beredskapsplaner for å forebygge, dempe og begrense alvorlige miljøskader og helseskader som har oppstått på grunn av deres virksomhet, blant annet i forbindelse med ulykker og nødssituasjoner, og rutiner for øyeblikkelig melding til vedkommende myndigheter,

6. kontinuerlig søke å bedre selskapets miljøprestasjoner, ved å oppmuntre, der det høver, til for eksempel:

bruk, i alle deler av selskapet, av teknologi og driftsmetoder som avspeiler standardene for miljøprestasjonene i den delen av selskapet som har de beste resultatene,

utvikling og levering av varer eller tjenester som ikke skader miljøet unødig, er sikre å bruke på den måten det er ment, er energi- og ressursbesparende, kan brukes på nytt, kan gjenvinnes eller kan disponeres på en sikker måte,

fremming av et høyere bevissthetsnivå blant kunder om de miljømessige følgene ved å bruke varene og tjenestene til selskapet, og

forsking på hvordan man på sikt kan bedre selskapets miljøprestasjoner.

7. gi arbeidstakerne tilstrekkelig utdanning og opplæring i miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige forhold, blant annet håndtering av farlige stoffer og forebygging av miljøulykker, samt mer allmenne områder av miljøforvaltning, for eksempel framgangsmåter for å gjennomføre miljøkonsekvensanalyser, publikumskontakt og miljøteknologi,

8. bidra til å utvikle en miljømessig meningsfylt og økonomisk effektiv offentlig politikk, for eksempel gjennom samarbeid eller tiltak som vil øke bevisstheten om og vern av miljøet.

6. Bekjemping av bestikkelser

Selskapene bør ikke, verken direkte eller indirekte, tilby, love, gi eller kreve bestikkelser eller andre urettmessige fordeler for å skaffe seg eller beholde forretninger eller andre utilbørlige fordeler. Selskapene bør heller ikke anmodes om eller forventes å gi bestikkelser eller andre urettmessige fordeler. Selskapene bør særlig:

  • ikke tilby, eller gi etter for krav om, å betale offentlige tjenestemenn eller arbeidstakere hos forretningspartnere noen del av et kontraktsbeløp. De bør ikke bruke underleveranser, innkjøpsordrer eller konsulentoppdrag som middel til å kanalisere betaling til offentlige tjenestemenn, arbeidstakere hos forretningspartnere, eller til deres slektninger eller forretningsforbindelser,
  • forsikre seg om at vederlaget til dets representanter er passende og bare er for legitime tjenester. Dersom det er aktuelt, bør man føre en liste over representanter som er benyttet i forbindelse med transaksjoner med offentlige organer og statseide selskaper, og stille den til rådighet for vedkommende myndigheter,
  • gi mer innsyn i virksomheten som ledd i kampen mot bestikkelser og pengeutpressing. Man kan for eksempel forplikte seg offentlig mot bestikkelser og pengeutpressing og opplyse om ledelsessystemer som selskapet har vedtatt for å oppfylle disse forpliktelsene. Selskapet bør også fremme åpenhet og dialog med offentligheten for å øke dens oppmerksomhet om og samarbeid i kampen mot bestikkelser og pengeutpressing,
  • fremme arbeidstakernes bevissthet om og etterleving av selskapets politikk mot bestikkelser og pengeutpressing ved å kunngjøre denne politikken og ved hjelp av opplæringsprogram og disiplinærtiltak,
  • vedta ledelseskontrollsystemer som motvirker bestikkelser og korrupte framgangsmåter, og vedta rutiner for føring av finans- og skatteregnskap og revisjonsrutiner som hindrer at det kan opprettes uoffisielle eller hemmelige kontoer, eller at det kan lages dokumenter som ikke på en rett og riktig måte beskriver de transaksjonene de gjelder,
  • ikke gi ulovlige bidrag til kandidater for offentlige stillinger eller til politiske partier eller til andre politiske organisasjoner. Bidrag bør oppfylle alle krav til offentlighet og bør meldes til den øverste ledelsen.

7. Forbrukerinteresser

Når selskapene har med forbrukere å gjøre, bør de vise god forretnings-, markedsførings- og reklameskikk og bør treffe alle rimelige tiltak for å sikre at varene eller tjenestene de leverer, er sikre og har god kvalitet. De bør særlig:

  • sikre at varene eller tjenestene de leverer, tilfredsstiller alle avtalte eller fastsatte standarder for helse og sikkerhet for forbrukerne, blant annet helseadvarsler og produktsikkerhets- og produktopplysningsetiketter,
  • gi tilstrekkelig av relevante, nøyaktige og tydelige opplysninger om innholdet i og sikker bruk, vedlikehold, lagring og disponering av varene eller tjenestene til at forbrukerne kan ta beslutninger grunnet på kunnskap,
  • opprette klare og effektive ordninger som kan behandle klager fra forbrukere, og som bidrar til rettferdige og hurtige løsninger på forbrukertvister uten utilbørlige kostnader eller byrder,
  • avstå fra påstander, fortielser og andre handlinger som er villedende, misvisende, svikaktige eller illojale,
  • respektere forbrukernes privatliv og beskytte personlige opplysninger,
  • samarbeide fullt ut og åpent med offentlige myndigheter om å forebygge eller fjerne alvorlige farer for folks helse og sikkerhet som har oppstått på grunn av forbruk eller bruk av deres varer.

8. Vitenskap og teknologi

Selskapene bør:

  • bestrebe seg på å sikre at deres virksomhet er i samsvar med politikken og planene for vitenskap og teknologi i de landene der de driver virksomhet, og bidra til å utvikle den lokale og nasjonale evnen til nyskaping,
  • så langt det lar seg gjøre, innføre i sin forretningsvirksomhet rutiner som muliggjør overføring og rask spredning av teknologi og kunnskap, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til vernet av eiendomretten til åndsverk,
  • om det er aktuelt, utføre utviklingsarbeid innen vitenskap og teknologi i vertsland med sikte på å oppfylle lokale behov og sysselsette personell fra vertslandet i vitenskapelig og teknologisk virksomhet og oppmuntre deres opplæring, samtidig som det tas hensyn til foretningsmessige behov,
  • når det gis tillatelse til bruk av eiendomrett til åndsverk, eller når det overføres teknologi på annen måte, gjøre det på rimelige vilkår og på en måte som bidrar til vertslandets utviklingsmuligheter på lang sikt,
  • om det er aktuelt av forretningsmessige grunner, knytte bånd til lokale universiteter og offentlige forskningsinstitusjoner og samarbeide med lokal industri eller foretakssammenslutninger om forskningsprosjekter.

9. Konkurranse

Selskapene bør, innenfor rammen av gjeldende lover og forskrifter, drive sin virksomhet på en konkurransemessig måte. Selskapene bør særlig:

1. avstå fra å inngå eller gjennomføre konkurransebegrensende avtaler mellom konkurrenter:

a) med sikte på å fastsette priser,

b) med sikte på å utarbeide manipulerte anbud (hemmelig avtalte anbud),

c) med sikte på å fastsette produksjonsbegrensninger eller produksjonskvoter, eller

d) med sikte på å dele eller dele opp markeder ved å fordele kunder, leverandører, områder eller bransjer,

2. gjennomføre all sin virksomhet på en måte som er i samsvar med all gjeldende konkurranselovgivning, samtidig som man tar hensyn til anvendeligheten av konkurranselovgivningen i land som sannsynligvis vil bli økonomisk skadelidende ved konkurransebegrensende virksomhet fra selskapenes side,

3. samarbeide med konkurransemyndighetene i disse landene, i henhold til gjeldende lovgivning og hensiktsmessige sikkerhetstiltak, ved blant annet å gi så raske og fullstendige svar som mulig på anmodninger om opplysninger,

4. fremme arbeidstakernes bevissthet om hvor viktig det er å følge all gjeldende konkurranselovgivning og konkurransepolitikk.

10. Beskatning

Det er viktig at selskapene bidrar til de offentlige finansene i vertslandene ved å foreta skatteinnbetalinger til rett tid. Særlig bør selskapene følge lover og forskrifter om skatt i alle land der de driver virksomhet, og bør bestrebe seg på å handle i samsvar med disse lovene og forskriftene, både slik de er skrevet og slik de er ment. Dette omfatter å gi vedkommende myndigheter de opplysningene som trengs for å fastsette hvor mye skatt som skal ilignes i forbindelse med virksomheten, og å tilpasse sin praksis med hensyn til interne overføringspriser til prinsippet om full konkurranse.

11. Fremgangsmåter for iverksettelse av OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper

Rådets vedtak om retningslinjer for flernasjonale selskaper

Juni 2000

RÅDET,

  • som tar hensyn til Konvensjonen om Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling av 14. desember 1960,
  • som tar hensyn til OECD-erklæringen om internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper (“erklæringen”), der regjeringene i tilsluttede land (“tilsluttede land”) i fellesskap anbefaler flernasjonale selskaper som driver virksomhet i eller fra deres territorier, å følge retningslinjene for flernasjonale selskaper (“retningslinjene”),
  • som erkjenner at ettersom virksomheten til flernasjonale selskaper er verdensomspennende, bør internasjonalt samarbeid om saker som gjelder erklæringen, omfatte alle land,
  • som tar hensyn til mandatet til Komiteen for internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper, særlig når det gjelder komiteens oppgaver i forbindelse med erklæringen [C(84)171(endelig), fornyet i C/M(95)21],
  • som tar hensyn til rapporten om den første gjennomgangen av 1976-erklæringen [C(79)102(endelig)], rapporten om den andre gjennomgangen av erklæringen [C/MIN(84)5(endelig)], rapporten om 1991-gjennomgangen av erklæringen [DAFFE/IME(91)23] og rapporten om 2000-gjennomgangen av retningslinjene [C(2000)96],
  • som tar hensyn til Rådets andre endrede vedtak av juni 1984 [C(84)90], endret juni 1991 [C/MIN(91)7/ANN1],
  • som mener det er ønskelig å forbedre framgangsmåtene for samråd om saker som omfattes av disse retningslinjene, og å fremme effektiviteten til retningslinjene,
  • etter forslag fra Komiteen for internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper -

VEDTAR:

  • å oppheve Rådets andre endrede vedtak av juni 1984 [C(84)90], endret juni 1991 [C/MIN(91)7/ANN1], og erstatte det med følgende:

I. Nasjonale kontaktutvalg

  • Tilsluttede land skal opprette nasjonale kontaktutvalg til å gjennomføre PR-virksomhet, behandle forespørsler og drøfte med berørte parter alle saker som omfattes av retningslinjene, slik at de kan bidra til å løse problemer som måtte oppstå i denne forbindelse, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til den vedlagte veiledningen om framgangsmåter. Næringslivsledere, arbeidstakerorganisasjoner og andre interesserte parter skal gjøres kjent med at slike muligheter fins.
  • Nasjonale kontaktutvalg i ulike land skal ved behov samarbeide om enhver sak innenfor deres område som omfattes av retningslinjene. Som regel bør drøftinger være innledet på nasjonalt nivå før det tas kontakt med andre nasjonale kontaktutvalg.
  • Nasjonale kontaktutvalg skal møtes årlig for å dele erfaringer og rapportere til Komiteen for internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper.

II. Komiteen for internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper

  • Komiteen for internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper (“CIME” eller “Komiteen”) skal jevnlig eller på forespørsel fra et tilsluttet land, holde meningsutvekslinger om saker som omfattes av retningslinjene, og om erfaringene fra gjennomføringen av dem.
  • Komiteen skal jevnlig invitere Næringslivets rådgivende komité for OECD (BIAC) og Fagforeningenes rådgivende komité for OECD (TUAC) (“de rådgivende organene”) samt andre ikke-statlige organisasjoner til å uttrykke sine meninger om saker som omfattes av retningslinjene. I tillegg kan det holdes meningsutvekslinger med de rådgivende organene om disse sakene på deres forespørsel.
  • Komiteen kan vedta å holde meningsutvekslinger om saker som omfattes av retningslinjene, med representanter fra ikke-tilsluttede land.
  • Komiteen skal være ansvarlig for klargjøring av retningslinjene. Klargjøring skal gis ved behov. Dersom et enkeltselskap ønsker det, vil det få uttale seg enten muntlig eller skriftlig om saker som omfattes av retningslinjene, og som berører selskapets interesser. Komiteen skal ikke trekke konklusjoner om atferden til enkeltselskaper.
  • Komiteen skal holde meningsutvekslinger om virksomheten til nasjonale kontaktutvalg med sikte på å gjøre retningslinjene mer effektive.
  • I sitt arbeid for å få retningslinjene til å virke på en tilfredsstillende måte skal Komiteen ta tilbørlig hensyn til den vedlagte veiledningen om framgangsmåter.
  • Komiteen skal rapportere jevnlig til Rådet om saker som omfattes av retningslinjene. I rapportene sine skal komiteen ta hensyn til rapporter fra nasjonale kontaktutvalg, synspunkter kunngjort av de rådgivende organene, og eventuelt synspunkter fra andre ikke-statlige organisasjoner og ikke-tilsluttede land.

III. Gjennomgang av vedtaket

Dette vedtaket skal gjennomgås jevnlig. Komiteen skal legge fram forslag for dette formålet.

Veiledning om framgangsmåter

I.Nasjonale kontaktutvalg

De nasjonale kontaktutvalgenes oppgave er å gjøre retningslinjene mer virkningsfulle. De nasjonale kontaktutvalgene skal arbeide i samsvar med kjernekriterier for synlighet, tilgjengelighet, åpenhet og ansvarlighet for å fremme målet om funksjonell likeverdighet.

A. Institusjonelle ordninger

I samsvar med målet om funksjonell likeverdighet har de tilsluttede landene full frihet til å organisere de nasjonale kontaktutvalgene sine slik de ønsker, og å søke aktiv støtte fra partene i arbeidslivet, blant andre næringslivet og arbeidstakerorganisasjoner, og andre interesserte parter, f.eks. ikke-statlige organisasjoner.

Følgelig skal det nasjonale kontaktutvalget:

1. kunne være en høyere statstjenestemann eller et statlig kontor ledet av en embetsmann. Alternativt kan det nasjonale kontaktutvalget organiseres som et samarbeidsorgan sammensatt av representanter fra andre offentlige organer. Representanter fra næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner og andre interesserte parter kan også være med,

opprette og opprettholde kontakt med representanter for næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner og andre interesserte parter som kan bidra til at retningslinjene virker på en tilfredsstillende måte.

B. Opplysning og publisitet

De nasjonale kontaktutvalgene skal:

1. gjøre retningslinjene kjent og tilgjengelige på hensiktsmessige måter, blant annet på Internett og på nasjonale språk. Eventuelle investorer (som ønsker å investere innenlands eller utenlands) bør gjøres kjent med retningslinjene etter behov,

2. øke bevisstheten om retningslinjene, blant annet ved samarbeid, der det høver, med næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner, andre ikke-statlige organisasjoner og den interesserte offentligheten.

3. svare på henvendelser om retningslinjene fra:

a) andre nasjonale kontaktutvalg,

b) næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner, andre ikke-statlige organisasjoner og offentligheten, og

c) regjeringer i ikke-tilsluttede land.

C. Gjennomføring i særlige tilfeller

Det nasjonale kontaktutvalget skal bidra til å løse saker som oppstår i tilknytning til gjennomføringen av retningslinjene i særlige tilfeller. Det nasjonale kontaktutvalget skal tilby et forum for å drøfte disse spørsmålene og hjelpe næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner og andre berørte parter med å behandle sakene som blir tatt opp, på en effektiv måte, til rett tid og i samsvar med gjeldende lover. Når det nasjonale kontaktutvalget gir denne hjelpen, skal det:

1. gjøre en første vurdering av om sakene som blir tatt opp, fortjener videre gransking og avgi svar til den eller de som har tatt dem opp,

2. dersom sakene fortjener videre gransking, tilby velvillig mellomkomst for å hjelpe de berørte partene med å løse sakene. I slike tilfeller skal det nasjonale kontaktutvalget rådspørre partene og eventuelt:

a) søke råd hos vedkommende myndigheter og/eller representanter for næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner, andre ikke-statlige organisasjoner og aktuelle sakkyndige,

b) rådspørre det nasjonale kontaktutvalget i det andre landet eller de andre landene som er berørt,

c) søke veiledning fra CIME dersom det er i tvil om tolkingen av retningslinjene i særlige tilfeller,

d) tilby, og dersom de berørte partene samtykker, legge forholdene til rette for konsensusorienterte og ikke-kontradiktoriske midler som forlik eller mekling for å bidra til å løse sakene,

3. dersom de berørte partene ikke kommer til enighet om sakene som tas opp, komme med en uttalelse og eventuelt anbefalinger om gjennomføringen av retningslinjene,

4. a) for å legge forholdene til rette for å finne løsninger på saker som tas opp, treffe tilstrekkelige tiltak for å beskytte følsomme forretningsopplysninger og andre opplysninger. Så lenge framgangsmåtene nevnt i nr. 2 pågår, vil forhandlingene være fortrolige. Dersom de berørte partene, etter at framgangsmåtene er ferdige, ikke har blitt enige om en løsning på saken som er tatt opp, står de fritt til å uttale seg om og diskutere saken. Opplysninger og synspunkter som er lagt fram i løpet av forhandlingene av en annen berørt part, vil imidlertid fortsatt være fortrolige med mindre vedkommende part samtykker i at de offentliggjøres,

b) etter samråd med de berørte partene, gjøre resultatene av disse framgangsmåtene offentlig tilgjengelige med mindre det er det er best å la dem forbli fortrolige av hensyn til gjennomføringen av retningslinjene,

5. dersom det oppstår saker i ikke-tilsluttede land, treffe tiltak for å skape en forståelse av de aktuelle spørsmålene og følge disse framgangsmåtene der det er aktuelt og praktisk mulig.

D. Rapportering

1. Hvert enkelt nasjonale kontaktutvalg skal rapportere årlig til komiteen.

2. I rapporten bør det gjøres rede for det nasjonale kontaktutvalgets arbeid og resultater av arbeidet, blant annet gjennomføringsvirksomhet i særlige tilfeller.

II. Komiteen for internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper

1. Komiteen skal utføre forpliktelsene sine på en effektiv måte til rett tid.

2. Komiteen skal behandle anmodninger fra nasjonale kontaktutvalg om hjelp til å utføre virksomheten deres, blant annet der det er tvil om tolkingen av retningslinjene i særlige tilfeller.

3. Komiteen skal:

a) behandle rapportene fra nasjonale kontaktutvalg,

b) behandle en begrunnet forespørsel fra et tilsluttet land eller et rådgivende organ om hvorvidt et nasjonalt kontaktutvalg oppfyller pliktene sine når det gjelder håndteringen av særlige tilfeller,

c) vurdere å avgi en klargjøring når et tilsluttet land eller et rådgivende organ inngir en begrunnet forespørsel om hvorvidt et nasjonalt kontaktutvalg har tolket retningslinjene rett i særlige tilfeller,

d) gi anbefalinger, når det trengs, for å forbedre de nasjonale kontaktutvalgenes virkemåte og gjennomføringen av retningslinjene.

4. Komiteen kan søke og vurdere råd fra sakkyndige om enhver sak som omfattes av retningslinjene. Komiteen skal fastsette høvelige framgangsmåter for dette formålet.

V. Kommentarer

Disse kommentarene er utarbeidd av CIME for å gi opplysninger om og en forklaring på teksten i retningslinjene og på rådsvedtaket om gjennomføring av retningslinjene. De er ikke ment å være en del av Erklæringen om internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper eller av rådsvedtaket om Retningslinjer for flernasjonale selskaper.

V.1. Kommmentarer til OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper

Kommentar til Generelle politiske retningslinjer

 1. Kapittelet Generelle politiske retningslinjer i retningslinjene er det første som inneholder konkrete anbefalinger til selskapene. Som sådant er det viktig for å slå an tonen og fastsette felles grunnleggende prinsipper for de konkrete anbefalingene i senere kapitler.

2. Å følge hjemlandets lover er den viktigste forpliktelsen for næringslivet. Retningslinjene er ikke noen erstatning for og bør heller ikke anses å stå over lokale lover og forskrifter. De representerer supplerende prinsipper og standarder for atferd av ikke-rettslig art, særlig når det gjelder selskapenes internasjonale virksomhet. Selv om retningslinjene i mange tilfeller strekker seg utover loven, bør de ikke og er ikke ment å sette et selskap i en stilling der det står overfor motstridende krav.

3. Selskapene oppfordres til å samarbeide med regjeringene om utvikling og gjennomføring av politikk og lover. Å ta i betraktning synspunktene til andre interesser i samfunnet, som omfatter både lokalsamfunnet og forretningsinteresser, kan berike denne prosessen. Det erkjennes også at regjeringene bør vise åpenhet i sitt forhold til selskapene og rådspørre næringslivet i slike saker. Selskapene bør ses på som samarbeidspartnere til myndighetene når det gjelder utvikling og bruk av både frivillige og lovgivningsmessige tilnærminger (som retningslinjene utgjør en del av) til politikk som berører dem.

4. Det bør ikke være noen motsetning mellom virksomheten til flernasjonale selskaper og bærekraftig utvikling, og retningslinjene er i denne sammenhengen ment å fremme komplementaritet. Forbindelser mellom økonomisk, sosial, og miljømessig framgang er faktisk et viktig middel for å fremme målet om bærekraftig utvikling. 3.En av de mest anerkjente definisjonene av bærekraftig utvikling står i Verdenskommisjonen om miljø og utvikling fra 1987 (Brundtlandkommisjonen): “Utvikling som fyller nåtidens behov uten at det gå ut over framtidige generasjoners evne til å fylle sine behov”. På et beslektet område forholder det seg slik at selv om fremme og vern av menneskerettighetene først og fremst er regjeringenes ansvar, spiller også selskapene en rolle der forretningsførsel og menneskerettigheter krysser hverandre, og flernasjonale selskaper oppfordres derfor til å respektere menneskerettighetene, ikke bare i sitt forhold til arbeidstakere, men også når det gjelder andre som berøres av deres virksomhet, på en måte som er i samsvar med vertsregjeringenes’ internasjonale forpliktelser. Verdenserklæringen om menneskerettighetene og andre menneskerettighetsforpliktelser som vedkommende regjering har, er særlig relevante i denne sammenhengen.

5. Retningslinjene anerkjenner og oppmuntrer også til det bidraget som flernasjonale selskaper kan gi til lokal kapasitetsbygging som følge av deres virksomhet i lokalsamfunn. På lignende måte er anbefalingen om oppbygging av menneskelig kapital en uttrykkelig og framtidsrettet anerkjennelse av bidraget til individuell menneskelig utvikling som flernasjonale selskaper kan tilby sine arbeidstakere, og omfatter ikke bare tilsettingsrutiner, men også opplæring og annen utvikling av arbeidstakere. Oppbygging av menneskelig kapital omfatter også prinsippet om likebehandling ved så vel tilsetting som ved forfremmelse og i livslang læring og i annen opplæring på arbeidsplassen.

6. Regjeringene anbefaler at selskapene som regel avstår fra å søke unntak som ikke er nevnt i lover eller forskrifter om blant annet miljø, helse, sikkerhet, arbeidsforhold, beskatning og økonomiske oppmuntringer, uten at dette berører selskapenes rett til å søke endringer i lover eller forskrifter. Ordene “eller godta” understreker også statens rolle når det gjelder å tilby slike unntak. Selv om denne type bestemmelse vanligvis har vært rettet mot regjeringer, har den også direkte relevans for flernasjonale selskaper. Det finnes imidlertid, og dette er viktig, tilfeller der særlige unntak fra lover eller annen politikk kan være i samsvar med disse lovene ut fra legitime allmenne hensyn. Kapitlene om miljø og konkurranse er eksempler på dette.

7. Nummeret om flernasjonale selskapers rolle innen foretaksledelse gir de nylig vedtatte OECD-prinsippene for foretaksledelse ytterligere framdrift. Selv om hovedansvaret for å forbedre de rettslige og institusjonelle rammereglene ligger hos regjeringene, har også selskapene interesse av god ledelse.

8. Et voksende nettverk av ikke-statlige frivillige instrumenter og tiltak tar opp aspekter ved selskapsatferd og forhold mellom næringsliv og samfunn. Selskapene erkjenner at deres virksomhet ofte har sosiale og miljømessige implikasjoner. Ordningen med at selskaper som prøver å nå disse målene, følger frivillige rutiner og ledelsessystemer – og dermed bidrar til bærekraftig utvikling – er en illustrasjon på dette. I sin tur kan det å utvikle slike rutiner fremme et konstruktivt forhold mellom selskapene og samfunnene der de driver virksomhet.

9. Det følger av effektive frivillige rutiner at selskaper selvsagt forventes å bevisstgjøre arbeidstakerne sine om selskapets politikk. Mekanismer for å beskytte arbeidstakere som “slår alarm” i god tro, anbefales også, blant annet beskyttelse av arbeidstakere som, ved mangel på korrigeringstiltak i rett tid eller når det er rimelig fare for negativ arbeidskamp, melder fra om lovstridige rutiner til vedkommende offentlige myndigheter. Selv om en slik beskyttelse er særlig aktuell for tiltak mot bestikkelser og miljøtiltak, er den også aktuell for andre anbefalinger i retningslinjene.

10. Å oppmuntre, der det er praktisk mulig, til forenlige prinsipper for foretaksansvar mellom forretningspartnere tjener til å kombinere en bekreftelse av standardene og prinsippene i retningslinjene med en erkjennelse av deres betydning for leverandører, underleverandører, lisensinnehavere og andre enheter som flernasjonale selskaper har et forretningsforhold til. Det erkjennes at selskapene har begrenset mulighet til å øve innflytelse på atferden til sine forretningspartnere. Hvor begrenset muligheten er, kommer an på særtrekk ved sektor, selskap og produkt, så som antall leverandører eller andre forretningspartnere, oppbygningen av og kompleksiteten til leverandørkjeden og markedsposisjonen til selskapet i forhold til sine leverandører eller andre forretningspartnere. Innflytelsen som selskaper kan ha på sine leverandører eller forretningspartnere, er normalt begrenset til den kategorien varer eller tjenester de leverer, mer enn til hele virksomheten til leverandører eller forretningspartnere. Muligheten til å øve innflytelse på forretningspartnere og leverandørkjeden er således større i noen tilfeller enn i andre. Målet for denne anbefalingen er først og fremst etablerte eller direkte forretningsforhold og ikke så mye alle enkeltstående eller ad hoc-kontrakter eller -transaksjoner som er grunnet utelukkende på virksomhet i det åpne markedet eller klientforhold. I tilfeller der direkte innflytelse på forretningspartnere er ikke mulig, kan målet nås ved å formidle selskapets generelle politikk eller medlemskap i næringslivssammenslutninger som oppfordrer forretningspartnere til å legge til grunn prinsipper for foretaksatferd som er forenlige med retningslinjene.

11. Avslutningsvis er det viktig å merke seg at frivillige ordninger og andre lignende tiltak, blant annet retningslinjene, ikke bør begrense konkurransen på ulovlig måte, og heller ikke bør de ses på som noen erstatning for effektive lover og forskrifter fra myndighetenes side. Det er underforstått at de flernasjonale selskapene ved utarbeiding av regler og frivillige rutiner bør unngå mulige handels- eller investeringsvridende virkninger.

Kommentar til Offentliggjøringav opplysninger

12. Formålet med dette kapittelet er å skape bedre forståelse av virksomheten til flernasjonale selskaper. Klare og fullstendige opplysninger om selskaper er viktig for mange ulike brukere, fra aksjeeiere og finansverden til andre aktører som arbeidstakere, lokalsamfunn, særinteressegrupper, regjeringer og samfunnet i sin alminnelighet. For å forbedre allmennhetens forståelse av selskapene og vekselvirkningen mellom dem og samfunnet og miljøet, bør selskapene være åpne i sin virksomhet og stille seg positive til allmennhetens stadig høyere krav om opplysninger. Opplysningene som det er satt søkelys på i dette kapittelet, kan være et tillegg til opplysningene som kreves offentliggjort etter nasjonale lover i de landene der selskapet driver virksomhet.

13. Dette kapittelet tar for seg offentliggjøring på to områder. Første sett med anbefalinger om offentliggjøring er identisk med punktene om offentliggjøring skissert i OECDs prinsipper om foretaksledelse. Prinsippene oppfordrer til offentliggjøring til rett tid av nøyaktige opplysninger om alle vesentlige saker som gjelder selskapet, blant annet økonomisk stilling, resultater, eierforhold og ledelse av selskapet. Selskapene forventes også å offentliggjøre tilstrekkelige opplysninger om vederlaget til styremedlemmer og toppledere (enten hver for seg eller samlet) slik at investorer får et godt grunnlag til å vurdere kostnader og fordeler ved vederlagsordninger og hvilken betydning premieringsordninger, for eksempel aksjeopsjonsordninger, har for resultatet. Prinsippene om foretaksledelse inneholder kortfattede redegjørelser som gir ytterligere veiledning om de anmodede opplysningene, og anbefalingene i retningslinjene bør tolkes i samsvar med disse redegjørelsene . De fokuserer på børsnoterte selskaper. I den utstrekning de anses anvendelige, bør de også kunne være et nyttig redskap for å forbedre foretaksledelsen i ikke-noterte selskaper, for eksempel privateide og statseide selskaper.

14. Retningslinjene oppfordrer også til en annen kategori rutiner for offentliggjøring eller kommunikasjon på områder der rapporteringsstandardene fremdeles er på utviklingsstadiet, for eksempel innen rapportering av sosiale, miljømessige, og risikomessige forhold. Mange selskaper gir opplysninger på flere områder enn økonomisk resultat og anser offentliggjøring av slike opplysninger som en metode for å demonstrere en forpliktelse til en sosialt akseptabel praksis. I noen tilfeller kan denne andre typen av offentliggjøring -- eller kommunikasjon med allmennheten og med andre parter som er direkte berørt av selskapenes virksomhet -- gjelde enheter som ikke omfattes av selskapenes finansregnskaper. For eksempel kan den også omfatte opplysninger om virksomheten til underleverandører og leverandører eller om fellesforetakspartnere.

15. Mange selskaper har vedtatt tiltak som skal hjelpe dem til å overholde lover og standarder for forretningsførsel og å øke innsynet i virksomheten. Stadig flere selskaper innfører frivillige regler for forretningsførsel, noe som er et uttrykk for forpliktelser til etiske verdier på områder som miljø, arbeidsrettslige standarder eller forbrukervern. Det utvikles spesialiserte ledelsessystemer med sikte på å hjelpe dem til å respektere disse forpliktelsene -- disse omfatter opplysningssystemer, driftsmetoder og opplæringskrav. Selskapene samarbeider med ikke-statlige og mellomstatlige organisasjoner om å utvikle rapporteringsstandarder som øker selskapenes evne til å formidle hvilken påvirkning virksomheten deres har på områder som berører bærekraftig utvikling (for eksempel innenfor rammen av Global Reporting Initiative).

16. OECD-prinsippene om foretaksledelse støtter utviklingen av gode og internasjonalt anerkjente standarder for regnskapsførsel, offentliggjøring av økonomiske og ikke-økonomiske opplysninger, og revisjon, som kan gjøre det lettere å sammenligne opplysninger fra ulike land. Regnskapsrevisjon utført av uavhengige revisorer gir ekstern og objektiv sikkerhet for måten regnskapet er utarbeidd og presentert på. Åpenheten og effektiviteten ved offentliggjøring av ikke-økonomiske opplysninger kan økes gjennom uavhengig verifikasjon. Ulike teknikker for uavhengig verifikasjon av offentliggjøring av ikke-økonomiske opplysninger er nå i ferd med å bli utviklet.

17. Selskapene oppfordres til å gi lett og rimelig tilgang til offentliggjorte opplysninger og til å vurdere å gjøre bruk av informasjonsteknologi til å nå dette målet. Opplysninger som gjøres tilgjengelig for brukere på hjemmemarkeder, bør også være tilgjengelige for alle interesserte brukere. Selskapene kan treffe særlige tiltak for å gjøre opplysningene tilgjengelige for samfunn som ikke har tilgang til trykte medier (for eksempel fattige samfunn som berøres direkte av selskapets virksomhet).

18. Kravene til offentliggjøring er ikke ment å legge urimelige byrder av administrativ eller kostnadsmessig art på selskapene. Det forventes heller ikke at selskapene offentliggjør opplysninger som kan sette i fare deres konkurransemessige stilling med mindre offentliggjøring kreves for å gi investorene fullstendige opplysninger og for å unngå å villede investorene.

Kommentar til Sysselsetting ogforholdet mellomarbeidsgiver og arbeidstaker

19. I innledningen til dette kapittelet henvises det til “gjeldende” lover og forskrifter, og det erkjennes med dette at flernasjonale selskaper, selv om de driver virksomhet innen særskilte lands jurisdiksjon, kan være underlagt både nasjonal, lokal og overnasjonal lovgivning i saker som gjelder sysselsetting og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Uttrykkene “de rådende forhold mellom partene i arbeidslivet” og “praksis i arbeidsforhold” er tilstrekkelig vide til å gi rom for mange ulike fortolkninger i ulike nasjonale situasjoner - for eksempel ulike forhandlingsmuligheter som er gitt arbeidstakere etter nasjonale lover og forskrifter.

20. Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) er i henhold til ILO-erklæringen om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet av 1998 det rette organet til å fastsette og behandle internasjonale arbeidsrettslige standarder og å fremme grunnleggende rettigheter i arbeidslivet. Retningslinjene, som et ikke-bindende instrument, har en rolle å spille når det gjelder å fremme overholdelse av disse standardene og prinsippene blant flernasjonale selskaper. Bestemmelsene i kapittelet i retningslinjene gjenspeiler de aktuelle bestemmelsene i både 1998-erklæringen og ILOs Trepartserklæring om prinsipper for flernasjonale selskaper og sosialpolitikk av 1977. Trepartserklæringen fastsetter prinsipper på områdene sysselsetting, opplæring, arbeidsforhold og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, mens OECDs retningslinjer omfatter alle viktige sider ved forretningsførsel. OECDs retningslinjer og ILOs trepartserklæring omhandler atferd som forventes av selskapene, og er ment å være parallelle og ikke i strid med hverandre. ILOs trepartserklæring kan derfor være til nytte når det gjelder å forstå retningslinjene i den utstrekning denne er mer utfyllende. Imidlertid hører ansvaret for oppfølgingsprosedyrene etter trepartserklæringen og retningslinjene inn under ulike organer.

21. Nr. 1 i dette kapittelet er utformet slik at det skal gjenspeile alle de fire grunnleggende prinsippene og rettighetene i arbeidslivet som står i ILO-erklæringen av 1998, nemlig organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger, effektiv avskaffing av barnearbeid, avskaffing av alle former for tvangsarbeid, og likebehandling i arbeids- eller yrkesforhold. Disse prinsippene og rettighetene er utviklet i form av konkrete rettigheter og forpliktelser i ILO-konvensjoner som erkjennes som grunnleggende.

22. I kapittelet anbefales det at flernasjonale selskaper bidrar til effektiv avskaffing av barnearbeid i henhold til ILO-erklæringen av 1998 og ILO-konvensjon nr. 182 om de verste former for barnearbeid. To gamle ILO-instrumenter om barnearbeid er Konvensjon nr. 138 og Anbefaling nr. 146 (begge vedtatt i 1973) om minstealder for adgang til sysselsetting. Ved hjelp av sin arbeidsledelseserfaring, sin frambringelse av høy kvalitet, sine godt betalte stillinger og sitt bidrag til økonomisk vekst kan flernasjonale selskaper spille en positive rolle når det gjelder å hjelpe til med å løse de underliggende årsakene til fattigdom generelt og til barnearbeid i særdeleshet. Det er viktig å erkjenne og oppmuntre rollen til flernasjonale selskaper når det gjelder å bidra til å søke en varig løsning på problemet med barnearbeid. I denne sammenhengen er det særlig viktig å heve utdanningsstandarden for barn som bor i vertslandet.

23. I kapittelet anbefales det også at selskapene bidrar til avskaffing alle former for tvangsarbeid, som er et annet prinsipp utledet fra ILO-erklæringen av 1998. Henvisningen til denne viktige arbeidsrettigheten er grunnet på ILO-konvensjon nr. 29 av 1930 og nr. 105 av 1957. Konvensjon nr. 29 ber om at regjeringene “avskaffer bruk av alle former tvangsarbeid i løpet av kortest mulig tid”, mens Konvensjon nr. 105 ber dem “avskaffe og ikke gjøre bruk av noen form for tvangsarbeid” til visse angitte formål (for eksempel som middel til politisk tvang eller arbeidsdisiplin), og “å treffe effektive tiltak for å sikre at det avskaffes umiddelbart og fullstendig”. Samtidig er det underforstått at ILO er rett organ til å behandle det vanskelige spørsmålet om bruk av fanger som arbeidskraft, særlig med hensyn til utleie av fanger til (eller at de blir stilt til rådighet for) privatpersoner, selskaper eller foreninger.

24. Prinsippet om likebehandling i arbeid eller yrke anses å gjelde for forhold som tilsetting, oppsigelse, lønn, forfremmelse, opplæring og pensjonering. Listen over ikke-tillatte grunnlag for forskjellsbehandling, som er tatt fra ILO-konvensjon nr. 111 av 1958, gir uttrykk for at all sondring, utelukking eller favorisering på disse grunnlag er i strid med konvensjonen. Samtidig gjør teksten det klart at listen over vilkår ikke er uttømmende. I samsvar med bestemmelsene i nr. 1 bokstav d) forventes selskapene å fremme like muligheter for kvinner og menn, med særlig vekt på like kriterier for utvelging, vederlag og forfremmelse og lik bruk av disse kriteriene, og å hindre forskjellsbehandling eller oppsigelse på grunn av ekteskap, graviditet eller foreldreskap.

25. Henvisningen til samrådsformer for medbestemmelse i nr. 2 i retningslinjene er tatt fra ILO-anbefaling nr. 94 av 1952 om samråd og samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere på selskapsplan. Den samsvarer også med en bestemmelse i ILOs Trepartserklæring om prinsipper for flernasjonale selskaper og sosialpolitikk av 1977. Slike samrådsordninger bør ikke komme i stedet for arbeidstakernes rett til å forhandle om arbeidsvilkår. En anbefaling om samrådsordninger når det gjelder arbeidsordninger er også en del av nr. 8.

26. I nr. 3 i dette kapittelet forventes det at opplysninger som selskapene gir til arbeidstakerne sine, skal gi et “pålitelig bilde” av resultatene. Disse opplysningene gjelder følgende: oppbygningen av selskapet, dets økonomiske og finansielle stilling og utsikter, sysselsettingstrender og forventede større endringer i virksomheten, samtidig som det tas hensyn til legitime krav til fortrolighet innen forretningsvirksomhet. Vurderinger av kravet til fortrolighet innen forretningsvirksomhet kan føre til at opplysninger på visse punkter ikke kan gis eller ikke kan gis uten vern.

27. I nr. 4 er det underforstått at standarder for arbeidsforhold og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker omfatter lønns- og arbeidstidsordninger. Henvisningen til arbeidervern og arbeidsmiljø innebærer at flernasjonale selskaper forventes å følge gjeldende påbudte standarder og industrinormer for å minske faren for ulykker og helseskader som følge av, i forbindelse med eller som skjer under arbeidet. Dette bidrar til at selskapene prøver å oppnå bedre resultater når det gjelder arbeidervern og arbeidsmiljø i alle deler av virksomheten, selv der dette kanskje ikke formelt kreves av gjeldende forskrifter i de landene der de driver virksomhet. Det bidrar også til at selskapene respekterer arbeidstakernes mulighet til å kunne fjerne seg fra en arbeidssituasjon når det er rimelig grunn til å tro at den utgjør en overhengende og alvorlig fare for helse eller sikkerhet. På grunn av sin betydning og komplementaritet i beslektede anbefalinger, gjenspeiles helse- og sikkerhetsproblemene andre steder i retningslinjene, særlig i kapitlene Forbrukerinteresser og Miljøvern.

28. I anbefalingen i kapittelets nr. 5 oppfordres flernasjonale selskaper til å rekruttere en tilstrekkelig stor del av arbeidsstyrken lokalt, herunder ledere, og å gi dem opplæring. Ordlyden i dette nummeret om opplærings- og ferdighetsnivåer utfyller teksten i nr. 4 i kapittelet Generelle politiske retningslinjer om å oppmuntre til oppbygging av menneskelig kapital. Henvisningen til lokalt personell utfyller teksten som oppmuntrer til lokal kapasitetsbygging i nr. 3 i kapittelet Generelle politiske retningslinjer.

29. I nr. 6 anbefales selskapene å gi varsel i rimelig tid til arbeidstakernes representanter og aktuelle offentlige myndigheter om endringer i virksomheten som kan få store virkninger for arbeidstakernes levekår, særlig nedlegging av en enhet som medfører massepermitteringer eller masseoppsigelser. Som det er angitt i dette nummeret, er formålet med denne bestemmelsen å skape en mulighet for samarbeid med sikte på å minske virkningene av slike endringer. Dette er et viktig prinsipp, som i stor utstrekning gjenspeiles i de tilsluttede lands lover og praksis omkring forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, selv om måten som det sikres en mulighet til meningsfullt samarbeid på, ikke er identisk i alle tilsluttede land. I dette nummeret bemerkes det også det ville være hensiktsmessig dersom ledelsen i lys av de særlige forholdene kan gi slikt varsel før den endelige beslutningen tas. Faktisk er varsel før den endelige beslutningen tas, et gjennomgående trekk i en rekke av de tilsluttede lands lover og praksis omkring forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er imidlertid ikke det eneste middelet til å sikre en mulighet for meningsfullt samarbeid med sikte på å minske virkningene av slike vedtak, og andre tilsluttede lands lover og praksis har bestemmelser om andre midler, for eksempel fastsatte tidsrom da det må holdes samråd før vedtak kan gjennomføres.

Kommentar til Miljøvern

30. Teksten til kapittelet Miljøvern gjenspeiler stort sett prinsippene og målene i Rio-erklæringen om miljø og utvikling, i Agenda 21 (som er innenfor rammen av Rio-erklæringen) og i Århus-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltaking i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker som angår miljøet og gjenspeiler standarder i andre instrumenter, for eksempel ISO-standarden for miljøforvaltningssystemer.

31. Sunn miljøforvaltning er en viktig en del av bærekraftig utvikling og anses i økende grad som både et forretningsansvar og en forretnings mulighet. De flernasjonale selskapene har en rolle å spille i begge sammenhenger. Lederne av disse selskapene bør derfor vie miljøspørsmål tilbørlig oppmerksomhet i sine forretningsstrategier. For å forbedre miljøprestasjonene kreves det en forpliktelse til en systematisk tilnærming og til en stadig forbedring av systemet. Et miljøforvaltningssystem gir den interne rammen som kreves for å kontrollere et selskaps miljøvirkninger og å integrere miljøhensyn i forretningsvirksomheten. Å ha et slikt system på plass bør bidra til å forsikre aksjeeiere, arbeidstakere og samfunnet om at selskapet arbeider aktivt for å verne miljøet mot virkningene av selskapets virksomhet.

32. I tillegg til å forbedre miljøprestasjonene kan det gi selskapene økonomiske fordeler å iverksette et miljøforvaltningssystem fordi det gir lavere drifts- og forsikringskostnader, lavere energi- og ressursbruk, lavere overholdelses- og erstatningsutgifter, bedre tilgang til kapital, mer fornøyde kunder og et bedre forhold til samfunnet og allmennheten.

33. I disse retningslinjene bør “sunn miljøforvaltning” tolkes i videste mening slik at det omfatter virksomhet med sikte på å kontrollere både direkte og indirekte miljøvirkninger av selskapets virksomhet over lang tid, forurensningskontroll og ressursforvaltning.

34. I de fleste selskap trengs det et internkontrollsystem for å lede selskapets virksomhet. Miljødelen av dette systemet kan for eksempel omfatte mål for bedre prestasjoner og regelmessig overvåking av framdriften mot disse målene.

35. Opplysninger om selskapenes virksomhet og tilhørende miljøvirkninger er en viktig middel til å bygge opp tillit hos allmennheten. Dette middelet er mest effektivt når opplysningene gis på en åpen måte, og når de oppmuntrer til aktivt samråd med interessenter som arbeidstakere, kunder, leverandører, kontraktører, lokalsamfunn og med allmennheten generelt med sikte på å fremme et klima med langsiktig tillit og forståelse omkring miljøspørsmål av gjensidig interesse.

36. Normal forretningsvirksomhet kan omfatte en forhåndsvurdering av mulige miljøvirkninger forbundet med selskapets virksomhet. Selskapene utfører ofte høvelige miljøkonsekvensanalyser selv om dette ikke er påbudt ved lov. Miljøanalyser utført av selskapet kan anlegge et bredt og framtidsrettet syn på mulige virkninger av selskapets virksomhet og ta opp aktuelle virkninger og undersøke alternativer og tiltak for å unngå eller bøte på skadevirkninger. Retningslinjene erkjenner også at flernasjonale selskaper har et visst ansvar i andre deler av varens levetid.

37. Flere instrumenter som allerede er vedtatt av ulike land tilsluttet retningslinjene , blant annet prinsipp 15 i Rio-erklæringen om miljø og utvikling, henviser til “føre var-prinsippet”. Ingen av disse instrumentene er uttrykkelig rettet til selskaper, selv om bidrag fra selskaper ligger implisitt i alle.

38. Den grunnleggende forutsetningen i retningslinjene er at selskapene bør handle så snart som mulig og på en forutseende måte for å unngå for eksempel alvorlige eller ugjenkallelige miljøskader forårsaket av deres virksomhet. Det at retningslinjene faktisk er rettet til selskapene, betyr imidlertid at ikke noe eksisterende instrument gir tilstrekkelig uttrykk for denne anbefalingen. Retningslinjene trekker derfor på, men gjenspeiler ikke helt, noe eksisterende instrument.

39. Retningslinjene er ikke ment å gjenfortolke noe eksisterende instrument eller å skape nye forpliktelser eller presedenser for regjeringene -- de er bare ment å anbefale hvordan føre var-tilnærmingen bør gjennomføres på selskapsplan. Ettersom denne prosessen fremdeles er på et tidlig stadium, erkjennes det at det kreves en viss frihet i gjennomføringen av den i hvert enkelt tilfelle. Det erkjennes også at regjeringene fastsetter den grunnleggende rammen på dette området og har ansvaret for å jevnlig rådspørre interessentene om hvilken vei som er den beste.

40. Retningslinjene oppfordrer også selskapene til å arbeide for å heve miljøprestasjonene i alle deler av sin virksomhet, selv der dette kanskje ikke formelt kreves i eksisterende praksis i de landene der de driver virksomhet.

41. For eksempel har flernasjonale selskaper ofte tilgang til teknologi eller driftsmetoder som ved anvendelse kan bidra til å heve miljøprestasjonene over alt. De flernasjonale selskapene anses ofte som ledere på sine respektive områder, og man bør ikke se bort fra en mulig “etterligningseffekt” på andre selskaper. Å sikre at miljøet i de landene der flernasjonale selskaper driver virksomhet, også nyter godt av tilgjengelig teknologi, er et viktig middel til å bygge opp støtte til internasjonal investeringsvirksomhet mer generelt.

42. Selskapene har en viktig rolle å spille når det gjelder opplæring og utdanning av arbeidstakerne sine i miljøspørsmål. De oppfordres til å oppfylle dette ansvaret på en så omfattende måte som mulig, særlig på områder som direkte gjelder folks helse og sikkerhet.

Kommentar til Bekjemping av bestikkelser

43. Bestikkelser og korrupsjon er ikke bare til skade for demokratiske organer og foretaksledelse, men hindrer også bestrebelser på å minske fattigdom. Særlig underminerer avledningen av midler ved korrupsjon borgernes forsøk på å forbedre sin økonomiske, sosiale og miljømessige stilling. Selskapene har en viktig rolle å spille i bekjempingen av slik atferd.

44. Framgangen med å forbedre den politiske rammen og med å heve selskapenes bevissthet om bestikkelser som en ledelsessak har vært betydelig. OECD-konvensjonen om bekjemping av bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn (“konvensjonen”) er undertegnet av 34 land og trådte i kraft 15. februar 1999. Konvensjonen, sammen med Anbefalingen om bekjemping av bestikkelser i internasjonale forretningstransaksjoner, som ble endret i 1997, og Anbefalingen om retten til skattefradrag for bestikkelser til utenlandske offentlige tjenestemenn av 1996, er kjerneinstrumentene som medlemmene i antikorrupsjonsgruppen samarbeider på grunnlag av for å stoppe strømmen av bestikkelser som har som mål å få eller beholde internasjonale oppdrag. De tre instrumentene er innrettet mot tilbudssiden av bestikkelsestransaksjonen. De tar sikte på å fjerne “tilbudet” av bestikkelser til utenlandske offentlige tjenestemenn, og hvert land tar ansvaret for virksomheten til sine selskaper og hva som skjer på sitt eget territorium 4.I konvensjonen menes med “bestikkelse”: “…det å tilby, love eller gi enhver utilbørlig økonomisk eller annen fordel, enten direkte eller gjennom mellommenn, til en utenlandsk offentlig tjenestemann, til beste for vedkommende tjenestemann eller for tredjemann, for at tjenestemannen skal handle eller avstå fra å handle i forhold til utøvelse av offisielle plikter, med sikte på å skaffe eller beholde oppdrag eller annen utilbørlig fordel under utførelse av internasjonal forretningsvirksomhet.” Kommentarene til konvensjonen (nr. 9) presiserer at “(s)må betalinger for å ‘legge forholdene til rette’ ikke utgjør betalinger som er gjort for ‘å skaffe eller beholde oppdrag eller annen utilbørlig fordel’ i henhold til nr. 1, og er følgelig heller ikke en overtredelse. Betalinger som i noen land gjøres for å få offentlige tjenestemenn til å utføre sine funksjoner, for eksempel å utstede lisenser eller tillatelser, er vanligvis ulovlige i vedkommende utland. Andre land kan og bør angripe dette tærende fenomenet ved for eksempel å støtte programmer for god ledelse. ….”. Et overvåkningsprogram er opprettet for å sikre effektiv og konsekvent gjennomføring og håndheving av konvensjonen.

45. Med hensyn til etterspørselssiden av bestikkelser er gode ledelsesrutiner viktige elementer for å forhindre at selskapene blir spurt om å betale bestikkelser. Dessuten bør regjeringene bistå selskaper som har blitt utsatt for forespørsler om bestikkelser.

46. Et annet viktig utviklingstrekk har vært Det internasjonale handelskammerets ajourføring nylig av sin Rapport om utpressing og bestikkelser i forretningstransaksjoner. Rapporten inneholder anbefalinger til regjeringer og internasjonale organisasjoner om bekjemping av utpressing og bestikkelser samt regler for forretningsførsel for selskaper som setter søkelyset på disse spørsmålene.

47. Åpenhet i både offentlig og privat sektor er av avgjørende betydning for kampen mot bestikkelser og utpressing. Næringslivet, ikke-statlige organisasjoner, regjeringer og mellomstatlige organisasjoner har alle samarbeidd for å styrke støtten fra allmennheten til antikorrupsjonstiltak og for å øke åpenheten og allmennhetens bevissthet om problemene med korrupsjon og bestikkelser. Innføring av høvelige rutiner for foretaksledelse er enda et element i å fremme en etisk kultur i selskapet.

Kommentar til Forbrukerinteresser

48. En kort henvisning til “forbrukerinteresser” ble først tatt inn i retningslinjene i 1984 for å gjenspeile de stadig mer internasjonale sidene ved forbrukerpolitikken og virkningen som utvidelsen av den internasjonale handelen, vareemballering, markedsføring, salg og produktsikkerhet kan ha på denne politikken. Siden da har utviklingen av elektronisk handel og den økte globaliseringen av markedsplassen i betydelig grad økt rekkevidden til flernasjonale selskaper og forbrukernes tilgang til deres varer og tjenester. Forbrukerspørsmål har fått større betydning, og en betydelig del av selskapene tar derfor med henvisninger til forbrukerinteresser og forbrukervern i sine ledelsessystemer og regler for forretningsførsel.

49. I lys av disse endringene og med sikte på å bidra til å øke forbrukernes helse og sikkerhet er det tatt inn et kapittel om forbrukerinteresser i retningslinjene som følge av denne gjennomgangen. Ordlyden i dette kapittelet trekker på arbeidet til OECD-komiteen for forbrukerpolitikk og på arbeidet nedlagt i ulike enkeltstående og internasjonale regler for forretningsførsel (for eksempel reglene til Det internasjonale handelskammeret), FNs retningslinjer for forbrukerpolitikk og OECDs retningslinjer for forbrukervern i samband med elektronisk handel.

50. Det fins mange forbrukervernlover som regulerer forretningspraksis. Den gryende rammen er ment å både verne forbrukerinteresser og fremme økonomisk vekst og legger økende vekt på bruken av frivillige mekanismer. Som nevnt tar mange eksisterende nasjonale og internasjonale regler for forretningsførsel med en henvisning til et eller annet aspekt av forbrukervern og forsterker næringslivets forpliktelse til å bidra til å verne helse og sikkerhet og bygge opp forbrukernes tiltro til markedet. Å sikre at slik praksis gir forbrukerne effektivt og åpnet vern er av avgjørende betydning for å kunne bidra til å bygge opp tillit som oppmuntrer til forbrukerdeltaking og markedsvekst.

51. I nr. 3 i kapittelet har man lagt vekt på alternative tvisteløsningsmåter for å fokusere på hva som i mange tilfeller kan være en mer praktisk løsning på klager enn å gå til rettssak, som kan v��re dyrt, vanskelig og tidskrevende for alle parter. Det er særlig viktig at klager som gjelder forbruk eller bruk av et konkret produkt som medfører alvorlig fare for eller skade på folkehelsa, løses på en rettferdig og rettidig måte uten utilbørlige kostnader eller byrder for forbrukeren.

52. Med hensyn til nr. 5 henvises selskapene til OECDs retningslinjer for beskyttelse av personlig integritet og internasjonal trafikk av persondata som et nyttig grunnlag for beskyttelse av persondata.

Kommentar til Vitenskap og teknologi

53. I en kunnskapsbasert og global økonomi der nasjonale grenser har mindre betydning, selv for små eller hjemmemarkedsorienterte selskaper, er det å ha tilgang til og kunne benytte teknologi og kunnskap av avgjørende betydning for å kunne forbedre resultatet. Slik tilgang er også viktig for å kunne virkeliggjøre de makroøkonomiske virkningene av den teknologiske framgangen, blant annet produktivitetsvekst og opprettelse av arbeidsplasser, innenfor rammen av bærekraftig utvikling. De flernasjonale selskapene er hovedkanalen for overføring av teknologi over landegrensene. De bidrar til den nasjonale evnen til nyskaping i vertslandene ved å skape, spre og til og med muliggjøre bruk av ny teknologi ved nasjonale selskaper og institusjoner. De flernasjonale selskapenes forsknings- og utviklingsvirksomhet kan, når det er gode forbindelser med det nasjonale nyskapingssystemet, bidra til å øke den økonomiske og sosiale framgangen i vertslandet. I sin tur utvider utviklingen av et dynamisk nyskapingssystem i vertslandet forretningsmulighetene for de flernasjonale selskapene.

54. Kapittelet tar således sikte på å fremme, så langt det er økonomisk mulig, og samtidig som det tas hensyn til konkurranseevnen og andre forhold, at de flernasjonale selskapene sprer resultatene av forsknings- og utviklingsvirksomheten i landene der de driver virksomhet, og dermed bidrar til vertslandenes evne til nyskaping. I denne sammenhengen kan fremming av teknologispredning omfatte markedsføring av varer som inneholder ny teknologi, lisensiering av nye prosesser, tilsetting og opplæring av vitenskapelig og teknologisk personell, og utvikling av samarbeidsforetak innen forskning og utvikling. Ved salg eller lisensiering av teknologi bør ikke bare vilkårene som forhandles fram, være rimelige, men flernasjonale selskaper bør også ta i betraktning de langsiktige utviklingsmessige, miljømessige og andre virkningene av teknologien for hjemland og vertsland. I sin virksomhet kan flernasjonale selskaper bygge opp og forbedre sine internasjonale datterselskaper og underleverandørers evne til nyskaping. I tillegg kan flernasjonale selskaper påpeke hvor viktig den lokale vitenskapelige og teknologiske infrastrukturen er, både fysisk og institusjonelt. I denne sammenhengen kan flernasjonale selskaper på en nyttig måte bidra til vertslandsregjeringenes utarbeiding av politiske rammer som er gunstige for utviklingen av dynamiske nyskapingssystemer.

Kommentar til Konkurranse

55. Dette kapittelet i retningslinjene er ment å understreke hvor viktig konkurranselovene og konkurransepolitikken er for at både nasjonale og internasjonale markeder skal virke på en tilfredsstillende måte, å bekrefte hvor viktig det er at disse lovene og denne politikken etterleves av nasjonale og flernasjonale selskaper, og å sikre at alle selskapene kjenner til utviklingen når det gjelder konkurranselovenes antall, virkeområde og strenghet samt graden av samarbeid mellom konkurransemyndighetene. Uttrykket “konkurranselov” er brukt for å vise til lover, blant annet “antitrustlover” og “antimonopollover”, som forbyr kollektiv eller ensidig handling for a) å misbruke markedsmakt eller dominans, b) å skaffe seg markedsmakt eller dominans ved hjelp av andre midler enn effektivitet eller c) å inngå konkurransebegrensende avtaler.

56. Vanligvis forbyr konkurranselovene og konkurransepolitikken a) uforsvarlige karteller, b) andre avtaler som anses å være konkurransebegrensende, c) atferd som utnytter eller utvider markedsdominans eller markedsmakt og d) konkurransebegrensende fusjoner og overtakelser. Etter OECD-rådets Anbefaling om effektive tiltak mot uforsvarlige karteller av 1998, C(98)35/endelig, er de konkurransebegrensende avtalene nevnt i bokstav a) uforsvarlige karteller, men anbefalingen tar hensyn til forskjeller i medlemslandenes lover, herunder forskjeller i lovenes unntak eller bestemmelser som gir rom for unntak fra eller godkjenning av virksomhet som ellers kunne ha vært forbudt. Disse retningslinjene bør ikke tolkes dit hen at de antyder at selskapene ikke bør benytte seg av slike unntak eller bestemmelser. Bokstav b) og c) er mer allmenne ettersom virkningene av andre slags avtaler og av ensidig atferd er mer tvetydige, og det er mindre enighet om hva som bør anses som konkurransebegrensende.

57. Målet med konkurransepolitikken er å bidra til generell sosial trygghet og økonomisk vekst ved å skape og opprettholde markedsforhold der arten, kvaliteten og prisen på varer og tjenester bestemmes av markedskrefter unntatt i den utstrekning en jurisdiksjon mener det er nødvendig å nå andre mål. I tillegg til å gagne forbrukerne og en jurisdiksjons økonomi som helhet belønner en slik konkurransesituasjon selskaper som reagerer effektivt på etterspørsel fra forbrukerne, og selskapene bør gi opplysninger og råd når regjeringene vurderer lover og politikk som kan minske deres effektivitet eller på annen måte påvirke konkurransen på markedene.

58. Selskapene bør være klar over at det vedtas konkurranselover i stadig flere jurisdiksjoner, og at det blir stadig mer vanlig at disse lovene forbyr konkurransebegrensende virksomhet i utlandet dersom de er til skade for forbrukerne i hjemlandet. Veksten i handel og investeringer på tvers av landegrensene gjør det dessuten mer sannsynlig at konkurransebegrensende forretningsførsel som finner sted i én jurisdiksjon, vil få skadevirkninger i andre jurisdiksjoner. Som følge av dette er det stadig mer sannsynlig at ensidig eller samordnet konkurransebegrensende forretningsførsel som er eller kan være lovlig der den skjer, er ulovlig i en annen jurisdiksjon. Selskapene bør derfor ta hensyn til både lovgivningen i det landet der de driver virksomhet, og lovgivningen i alle land der det er sannsynlig at forretningsførselen deres vil få virkning.

59. Avslutningsvis bør selskapene forstå at konkurransemyndighetene samarbeider mer og nærere om å granske og utfordre konkurransebegrensende virksomhet. For å få en generell orientering se Rådets anbefaling om samarbeid mellom medlemsland om konkurransebegrensende praksis som påvirker internasjonal handel [C(95)130/endelig] og rapporten fra OECD-komiteen for konkurranserett og konkurransepolitikk [DAFFE/CLP(99)19] kalt Effektivisering av internasjonale markeder ved hjelp av positiv framferd ved håndheving av konkurranselovgivning. Når konkurransemyndighetene i ulike jurisdiksjoner gransker den samme praksisen, bidrar det til en konsekvent og fornuftig beslutningsprosess samt sparte kostnader for regjeringer og selskaper dersom selskapene letter samarbeidet mellom myndighetene.

Kommentar til Beskatning

60. God samfunnsånd på beskatningsområdet betyr at selskapene bør følge lover og forskrifter om skatt i alle land der de driver virksomhet, samarbeide med myndigheter og stille visse typer opplysninger til rådighet for myndighetene. Denne plikten til å gi opplysninger er imidlertid ikke uten begrensninger. Særlig fastslås det i retningslinjene at det er en forbindelse mellom hvilke opplysninger som bør gis, og hvilken betyding opplysningene har for håndhevingen av gjeldende skattelover. Derved erkjennes behovet for å balansere næringslivets byrde når det gjelder å følge gjeldende skattelover, og behovet for at skattemyndighetene skal få fullstendige og nøyaktige opplysninger til rett tid slik at de kan håndheve skattelovene.

61. Et medlem av et flernasjonalt konsern i ett land kan ha omfattende økonomiske forbindelser med medlemmer av det samme konsernet i andre land. Slike forbindelser kan påvirke skatteplikten til begge parter. Følgelig kan det være at skattemyndighetene trenger opplysninger fra andre jurisdiksjoner for å kunne vurdere disse forbindelsene og fastsette skatteplikten til medlemmet av det flernasjonale konsernet i sin egen jurisdiksjon. Også her er det slik at opplysningene som bør gis, er begrenset til det som er relevant for den aktuelle vurderingen av de økonomiske forbindelsene med sikte på å fastsette rett skatteplikt for medlemmet av det flernasjonale konsernet. Flernasjonale selskaper bør samarbeide når det gjelder å gi disse opplysningene.

62. Interne overføringspriser er et annet viktig punkt når det gjelder samfunnsånd og beskatning. Den dramatiske økningen i verdenshandelen og direkteinvesteringer på tvers av landegrensene (og den viktige rollen flernasjonale selskaper spiller i slik handel og investering) har betydd at interne overføringspriser nå i stor grad er bestemmende for skatteplikten til medlemmer av et flernasjonalt konsern. Det erkjennes at det ofte er vanskelig både for flernasjonale selskaper og for skatte- og avgiftsmyndigheter å fastslå om overføringsprisene etterlever standarden (eller prinsippet) om full konkurranse.

63. OECDs komité for skattesaker arbeider fortløpende med å utvikle anbefalinger for å sikre at interne overføringspriser gjenspeiler prinsippet om full konkurranse. Dette arbeidet førte til utgivelse i 1995 av OECDs retningslinjer for interne overføringspriser for flernasjonale selskaper og skatte- og avgiftsmyndigheter (OECDs retningslinjer for interne overføringspriser) som var gjenstand for OECD-rådets Anbefaling om fastsettelse av interne overføringspriser mellom assosierte selskaper (medlemmer av et flernasjonalt konsern faller normalt inn under definisjonen av assosierte selskaper).

64. OECDs retningslinjer for interne overføringspriser fokuserer på anvendelsen av prinsippet om full konkurranse for å vurdere de interne overføringsprisene til assosierte selskaper. Retningslinjene om interne overføringspriser tar sikte på å hjelpe skatte- og avgiftsmyndigheter (både i OECD-land og ikke-medlemsland) og flernasjonale selskaper ved å foreslå gjensidig tilfredsstillende løsninger på saker om interne overføringspriser for på den måten å minske uoverensstemmelser mellom skatte- og avgiftsmyndigheter og mellom skatte- og avgiftsmyndigheter og flernasjonale selskaper og å unngå dyre rettssaker. Flernasjonale selskaper oppfordres til å følge veiledningen i OECDs retningslinjer for overføringspriser, med endringer og tillegg, for å sikre at deres interne overføringspriser gjenspeiler prinsippet om full konkurranse.

V.2 Kommentar til framgangsmåtene for gjennomføring av OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper

1. Rådsvedtaket representerer de tilsluttede landenes forpliktelse til å fremme gjennomføringen av anbefalingene i retningslinjene. Veiledning om framgangsmåter for både nasjonale kontaktutvalg og CIME er vedlagt rådsvedtaket.

2. I rådsvedtaket står de tilsluttede landenes viktigste forpliktelser i forbindelse med retningslinjene når det gjelder nasjonale kontaktutvalg, som kan oppsummeres slik:

opprette nasjonale kontaktutvalg (som skal ta tilbørlig hensyn til veiledningen om framgangsmåter som er vedlagt vedtaket), og gjøre interesserte parter kjent med hvilke muligheter som kan tilbys i forbindelse med retningslinjene,

nasjonale kontaktutvalg i forskjellige land skal samarbeide med hverandre etter behov,

nasjonale kontaktutvalg skal møte årlig og rapportere til CIME.

3. Rådsvedtaket fastsetter også CIMEs forpliktelser i forbindelse med retningslinjene, som blant annet omfatter:

å arrangere meningsutvekslinger om saker som gjelder retningslinjene,

å avgi klargjøringer ved behov,

å arrangere meningsutvekslinger om virksomheten til nasjonale kontaktsutvalg,

å rapportere til OECD-rådet om retningslinjene.

4. CIME er det OECD-organet som er ansvarlig for å føre tilsyn med måten retningslinjene virker på. Dette ansvaret gjelder ikke bare retningslinjene, men alle deler av erklæringen (dokumentene om nasjonal behandling, om oppmuntringer til og hindringer av internasjonale investeringer og om motstridende krav). I erklæringen søker CIME å sikre at hver del blir respektert og forstått, og at alle delene utfyller og virker i harmoni med hverandre.

5. I betraktning av at retningslinjene får stadig større betyding for land utenfor OECD, gir vedtaket anledning til at det holdes samråd med ikke-tilsluttede land i saker som omfattes av retningslinjene. Ifølge denne bestemmelsen kan CIME holde jevnlige møter med grupper av land som er interesserte i saker som omfattes av retningslinjene, eller formidle kontakt med enkelte land når det trengs. På slike møter og ved slik kontakt kan man drøfte erfaringer med retningslinjenes allmenne virkemåte eller med særlige saker. Ytterligere veiledning om CIME og nasjonale kontaktutvalgs samarbeid med ikke-tilsluttede land er gitt i veiledningen om framgangsmåter, som er vedlagt vedtaket.

I Veiledning om framgangsmåter for nasjonale kontaktutvalg

6. Nasjonale kontaktutvalg spiller en viktig rolle når det gjelder å forbedre retningslinjenes profil og effektivitet. Selv om det er selskapene som er ansvarlige for å følge retningslinjene i sin daglige atferd, kan regjeringene bidra til å gjøre framgangsmåtene for gjennomføring mer effektive. For dette formålet har de blitt enige om at bedre veiledning for atferden og virksomheten til nasjonale kontaktutvalg er på sin plass, blant annet ved hjelp av årlige møter og tilsyn fra CIME.

7. Mange av oppgavene i veiledningen om framgangsmåter vedlagt vedtaket er ikke nye, men gjenspeiler erfaring og anbefalinger utviklet opp gjennom årene (for eksempel gjennomgangsrapporten fra 1984, C/MIN(84)5(endelig)). Ved at oppgavene er gjort eksplisitte, er den forventede virkemåten til retningslinjenes gjennomføringsmekanismer gjort klarere. Alle oppgavene er nå skissert i fire deler i veiledningen om framgangsmåter som gjelder nasjonale kontaktutvalg: institusjonelle ordninger, opplysninger og publisitet, gjennomføring i særlige tilfeller og rapportering.

8. Foran disse fire delene er det et innledningsavsnitt der den grunnleggende hensikten med nasjonale kontaktutvalg beskrives, sammen med kjernekriterier for hvordan begrepet “funksjonell likeverdighet” skal fremmes. Ettersom regjeringene har fått en viss frihet til å organisere de nasjonale kontaktutvalgene slik de ønsker, bør de nasjonale kontaktutvalgene virke på en synlig, tilgjengelig, åpen, og ansvarlig måte. Disse kriteriene skal veilede de nasjonale kontaktutvalgene når de utfører sin virksomhet, og skal også være til hjelp for CIME når den drøfter atferden til nasjonale kontaktutvalg.

Kjernekriterier for funksjonell likeverdighet i virksomheten til nasjonale kontaktutvalg

Synlighet. I samsvar med vedtaket vedtar de tilsluttede regjeringene å nedsette nasjonale kontaktutvalg og å gjøre næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner og andre interesserte parter, for eksempel ikke-statlige organisasjoner, kjent med hvilke muligheter nasjonale kontaktutvalg har til rådighet når de skal gjennomføre retningslinjene. Regjeringene forventes å drive opplysning om kontaktutvalgene og å spille en aktiv rolle i arbeidet med å fremme retningslinjene, for eksempel ved å holde seminarer og møter om dette instrumentet. Slike tiltak kan arrangeres i samarbeid med næringslivet, arbeidstakere, ikke-statlige organisasjoner, og andre interesserte parter, men ikke nødvendigvis med alle gruppene hver gang.

Tilgjengelighet. Enkel tilgang til nasjonale kontaktutvalg er viktig for at de skal kunne virke på en tilfredsstillende måte. Dette innebærer at det må gis lett tilgang for næringslivet, arbeidstakere, ikke-statlige organisasjoner og allmennheten. Elektroniske kommunikasjonsmidler kan også være til hjelp i denne sammenhengen. De nasjonale kontaktutvalgene bør svare på alle legitime anmodninger om opplysninger og påta seg å behandle konkrete saker som tas opp av berørte parter, på en effektiv og rettidig måte.

Åpenhet. Åpenhet er et viktig kriterium fordi det bidrar til å gjøre det nasjonale kontaktutvalget mer ansvarlig og øker allmennhetens tillit. Derfor vil størsteparten av virksomheten til det nasjonale kontaktutvalget være åpen. Når det nasjonale kontaktutvalget i sitt arbeid med gjennomføringen av retningslinjene tilbyr “velvillig mellomkomst” i særlige tilfeller, er det likevel best av hensyn til retningslinjenes effektivitet at det treffes høvelige tiltak for å holde forhandlingene fortrolige. Resultatet skal være åpent med mindre det bør være fortrolig for å sikre en effektiv gjennomføring av retningslinjene.

Ansvarlighet. Dersom de nasjonale kontaktutvalgene spiller en mer aktiv rolle når det gjelder å forbedre retningslinjenes profil -- og retningslinjenes potensial til å være til hjelp i behandlingen av vanskelige saker mellom selskaper og samfunnene der de driver virksomhet -- vil også kontaktutvalgenes virksomhet få mer oppmerksomhet hos allmennheten. På nasjonalt plan kan nasjonalforsamlingene ha en rolle å spille. De nasjonale kontaktutvalgenes årsrapporter og årsmøter gir muligheter til å dele erfaringer og oppmuntre til “de beste rutiner” i nasjonale kontaktutvalg. CIME skal også holde meningsutvekslinger, der man kan utveksle erfaringer og vurdere effektiviteten av virksomheten til nasjonale kontaktutvalg.

Institusjonelle ordninger

9. De nasjonale kontaktutvalgene bør ha en slik sammensetning at de effektivt kan behandle det vide spekteret av saker som omfattes av retningslinjene. Man kan ha ulike organisasjonsformer (for eksempel representanter fra ett departement, en tverrdepartemental gruppe eller en gruppe som består av representanter fra ikke-statlige organer). Det kan være nyttig at det nasjonale kontaktutvalget ledes av en embetsmann. Ledelsen i det nasjonale kontaktutvalget bør være slik at den bevarer tilliten hos partene i arbeidslivet og fremmer retningslinjenes offentlige profil . De nasjonale kontaktutvalgene, uansett sammensetning, forventes å utvikle og opprettholde forholdet til representanter fra næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner og andre interesserte parter.

Opplysning og publisitet

10. Oppgavene til det nasjonale kontaktutvalget som gjelder opplysning og publisitet, er av avgjørende betydning for å forbedre retningslinjenes profil. Disse oppgavene bidrar også til å vektlegge de nasjonale kontaktutvalgenes “proaktive” ansvar.

11. De nasjonale kontaktutvalgene skal gjøre retningslinjene bedre kjent og tilgjengelige på hensiktsmessige måter, blant annet på nasjonale språk. Kunngjøring på Internett kan være en kostnadseffektiv måte å gjøre dette på, selv om det bør bemerkes at ikke alle har tilgang til denne opplysningskilden. Engelsk og fransk versjon av teksten kan fås hos OECD, og det anbefales å sette inn lenker til OECDs nettsted med retningslinjene. I den grad det er hensiktsmessig skal de nasjonale kontaktutvalgene også gi opplysninger om retningslinjene til eventuelle investorer som vil investere enten innenlands eller utenlands. I en egen bestemmelse fastsettes det også at de nasjonale kontaktutvalgene i arbeidet med å øke bevisstheten om retningslinjene skal samarbeide med mange forskjellige organisasjoner og enkeltpersoner, for eksempel næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner, andre ikke-statlige organisasjoner og den interesserte allmennheten.

12. En annen grunnleggende virksomhet som forventes av nasjonale kontaktutvalg, er å svare på legitime henvendelser. Tre grupper er valgt ut i denne sammenhengen: i) andre nasjonale kontaktutvalg (vedtaket inneholder en bestemmelse om dette), ii) næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner, andre ikke-statlige organisasjoner og allmennheten, og iii) regjeringer i ikke-tilsluttede land.

Gjennomføring i særlige tilfeller

13. Når det oppstår saker i forbindelse med gjennomføringen av retningslinjene i særlige tilfeller, forventes det nasjonale kontaktutvalget å hjelpe til med å løse dem. Vanligvis vil en sak bli behandlet av det nasjonale kontaktutvalget i det landet der saken oppstod. Saker mellom tilsluttede land vil først bli tatt opp og diskutert på nasjonalt plan og eventuelt fulgt opp på bilateralt plan. Dette avsnittet i veiledningen om framgangsmåter gir veiledning til de nasjonale kontaktutvalgene om hvordan de skal håndtere slike situasjoner. De nasjonale kontaktutvalgene kan også treffe andre tiltak for å fremme effektiv gjennomføring av retningslinjene.

14. Når et nasjonalt kontaktutvalg gjør sin første vurdering av om saken som ble reist, fortjener videre gransking, må det fastslå om saken er reist i god tro, og om den er relevant for gjennomføringen av retningslinjene. I denne sammenhengen skal de nasjonale kontaktutvalgene ta hensyn til:

identiteten til den berørte parten og partens interesse i saken,

om saken er vesentlig og begrunnet,

om gjeldende lover og framgangsmåter kommer til anvendelse,

hvordan lignende saker har blitt eller blir behandlet nasjonalt eller internasjonalt,

om behandling av den aktuelle saken vil bidra til retningslinjenes formål og effektivitet.

15. Etter den første vurderingen forventes det nasjonale kontaktutvalget å avgi svar til den eller dem som reiste saken. Dersom det nasjonale kontaktutvalget avgjør at saken ikke fortjener videre gransking, skal det begrunne avgjørelsen.

16. Dersom sakene som blir reist, fortjener videre gransking, skal det nasjonale kontaktutvalget drøfte saken ytterligere med de berørte partene og tilby “velvillig mellomkomst” i et forsøk på å bidra uformelt til at sakene blir løst. Om aktuelt skal de nasjonale kontaktutvalgene følge framgangsmåtene fastsatt i nr. 2 bokstav a) til d). Dette kan innebære å søke råd hos vedkommende myndigheter samt representanter fra næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner, andre ikke-statlige organisasjoner og sakkyndige. Å rådspørre nasjonale kontaktutvalg i andre land eller å søke veiledning om spørsmål som gjelder tolking av retningslinjene, kan også bidra til å løse saken.

17. Som en del av det å tilby velvillig mellomkomst, og dersom de aktuelle sakene krever det, skal de nasjonale kontaktutvalgene tilby, eller legge forholdene til rette for tilgang til, konsensusorienterte og ikke-kontradiktoriske framgangsmåter, som forlik eller mekling, for å bidra til å løse de aktuelle sakene. I likhet med anerkjente framgangsmåter ved forlik og mekling skal disse framgangsmåtene anvendes bare dersom de berørte partene samtykker i det.

18. Dersom de berørte partene ikke klarer å komme til enighet om sakene som ble reist, skal det nasjonale kontaktutvalget avgi en erklæring og eventuelt komme med anbefalinger om gjennomføringen av retningslinjene. Denne framgangsmåten gjør det klart at et nasjonalt kontaktutvalg skal avgi en erklæring selv når det mener at en konkret anbefaling ikke er nødvendig.

19. Åpenhet er anerkjent som et allment prinsipp for de nasjonale kontaktutvalgenes forhold til allmennheten (se nr. 8 i avsnittet “Kjernekriterier” ovenfor). Punkt C-4 erkjenner imidlertid at det fins visse tilfeller der fortrolighet er viktig. Det nasjonale kontaktutvalget skal treffe høvelige tiltak for å beskytte følsomme forretningsopplysninger. Likeens bør andre opplysninger, for eksempel identiteten til enkeltpersoner innblandet i framgangsmåtene, holdes fortrolige for å sikre en effektiv gjennomføring av retningslinjene. Det er underforstått at fakta og argumenter som partene legger fram, kommer inn under begrepet “forhandlinger”. Likevel er det viktig å finne en balanse mellom åpenhet og fortrolighet for å skape tillit til framgangsmåtene for retningslinjene og for å fremme en effektiv gjennomføring av dem. Selv om punkt C-4 presiserer at forhandlingene i forbindelse med gjennomføringen normalt skal være fortrolige, vil således resultatene normalt være åpne.

20. Som bemerket i nr. 2 i kapitlet “Begreper og prinsipper” oppfordres selskaper til å overholde retningslinjene overalt der de driver virksomhet, samtidig som de tar hensyn til særlige forhold i hvert enkelt vertsland.

Dersom det oppstår saker i samband med retningslinjene i et ikke-tilsluttet land, skal de nasjonale kontaktutvalgene treffe tiltak for å skape en bedre forståelse av de aktuelle sakene. Selv om det ikke alltid vil være praktisk mulig å få tilgang til alle aktuelle opplysninger eller å samle alle de berørte partene, kan det nasjonale kontaktutvalget likevel være i stand til å følge opp henvendelser og skaffe opplysninger på annen måte. Eksempler på slike tiltak kan være å kontakte ledelsen i selskapet i hjemlandet og eventuelt statstjenestemenn i det ikke-tilsluttede landet.

Konflikter med vertslandets lover, forskrifter, regler og politikk kan i særlige tilfeller gjøre det vanskeligere å gjennomføre retningslinjene på en effektiv måte enn det ville vært i tilsluttede land. Som bemerket i kommentarene til kapittelet Generelle politiske retningslinjer forholder det seg slik at selv om retningslinjene strekker seg utover loven i mange tilfeller, bør de ikke og er ikke ment å sette et selskap i en stilling der det står overfor motstridende krav.

De berørte partene må underrettes om de begrensningene som ligger i å gjennomføre retningslinjene i ikke-tilsluttede land.

Saker som gjelder retningslinjene i ikke-tilsluttede land, kan også drøftes på de nasjonale kontaktutvalgenes årsmøter med sikte på å bygge opp kunnskap om hvordan saker som reises i ikke-tilsluttede land, skal håndteres.

Rapportering

21. Rapportering er en viktig oppgave for de nasjonale kontaktutvalgene, som også bidrar til å bygge opp en kunnskapsbase og kjernekompetanse til å gjøre retningslinjene mer effektive. Ved å rapportere om gjennomføringsvirksomheten i særlige tilfeller etterlever de nasjonale kontaktutvalgene åpenhets- og fortrolighetshensynene fastsatt i punkt C-4.

II. Veiledning om framgangsmåter for CIME

22. I veiledningen om framgangsmåter vedlagt rådsvedtaket gis det ytterligere veiledning om hvordan komiteen skal utføre oppgavene sine, blant annet:

utføre oppgavene sine på en effektiv måte til rett tid,

behandle anmodninger fra nasjonale kontaktutvalg om hjelp,

holde meningsutvekslinger om virksomheten til nasjonale kontaktutvalg,

sørge for muligheten til å søke råd fra sakkyndige.

23. Retningslinjenes ikke-bindende art forbyr komiteen å opptre som en rettsinstans eller en kvasirettslig instans. Heller ikke bør det nasjonale kontaktutvalgets avgjørelser og erklæringer (bortsett fra fortolkninger av retningslinjene), bestrides ved å bli oversendt til CIME. Bestemmelsen om at CIME ikke skal trekke konklusjoner om atferden til enkeltstående selskaper, er opprettholdt i selve vedtaket.

24. CIME skal behandle anmodninger fra nasjonale kontaktutvalg om hjelp, blant annet når det er tvil om hvordan retningslinjene skal tolkes i særlig tilfeller. Dette nummeret gjenspeiler punkt C-2c) i veiledningen om framgangsmåter vedlagt rådsvedtaket om nasjonale kontaktutvalg, der de nasjonale kontaktutvalgene inviteres til å søke veiledning hos CIME dersom de er i tvil om hvordan retningslinjene skal tolkes i slike tilfeller.

25. Når CIME drøfter virksomheten til nasjonale kontaktutvalg, er det ikke meningen at CIME skal foreta en gjennomgang av hvert enkelt nasjonale kontaktutvalg hvert år, selv om CIME skal gi anbefalinger etter behov for å forbedre utvalgenes virkemåte, blant annet når det gjelder effektiv gjennomføring av retningslinjene.

26. CIME skal også behandle begrunnede klager fra tilsluttede land eller rådgivende organer på at et nasjonalt kontaktutvalg ikke oppfylte påbudte framgangsmåter da det gjennomførte retningslinjene etter vedtaket, eller ikke handlet konsekvent i forhold til framgangsmåtene som det fulgte da det behandlet særlige tilfeller. Dette utfyller bestemmelsene i den delen av vedlegget som gjelder nasjonale kontaktutvalgs rapportering om sin virksomhet.

27. Klargjøringer av betydningen av retningslinjene på multilateralt plan vil være en sentral oppgave for CIME for å sikre at betydningen av retningslinjene ikke varierer fra land til land. En begrunnet forespørsel fra et tilsluttet land eller et rådgivende organ om et nasjonalt kontaktutvalgs tolkning av retningslinjene er i samsvar med CIMEs tolkninger, skal også behandles. Dette blir kanskje ikke aktuelt så ofte, men det et middel til å sikre konsekvent tolking av retningslinjene.

28. Avslutningsvis kan det være at komiteen ønsker å benytte seg av sakkyndige til å behandle og rapportere om mer allmenne spørsmål (for eksempel barnearbeid, menneskerettigheter) eller enkeltsaker eller til å forbedre framgangsmåtenes effektivitet. I så fall kan CIME benytte seg av OECDs egne sakkyndige, internasjonale organisasjoner, de rådgivende organene, ikke-statlige organisasjoner, akademikere og andre. Det er underforstått at dette ikke skal bli et panel for å løse enkeltsaker.

Ministry of Foreign Affairs