Norge: ”Lite, rikt og ekkelt?”

Fredsnasjon og utenforland. Som med mennesker er det også med land: Vårt selvbilde stemmer ikke alltid med vårt omdømme. Norsk Utenrikspolitisk Institutts forskere har nylig listet en rekke selvbilder der nordmenn oppgir at de ser på Norge som en fredsnasjon, en støttespiller for FN, et land som gir mye til de fattigste, en atlantist og et utenforland i Europa.

Bedre enn vi er? Selvbilde er ikke eksakt vitenskap, det avhenger av øyet som ser og verdiene som former våre syn på oss selv og verden. Blir det fred av fredsengasjementet, blir det utvikling av utviklingspolitikken, og kan vi la oss forlede til å tro at vi er bedre enn vi egentlig er?

I norsk debatt preges diskusjonene om vårt selvbilde lett av to ytterpunkter: Det ene tegner oss større enn vi er, lett formet av overmotet . Det andre gjør oss mindre enn vi er, og fratar oss troen på at vi kan påvirke verden omkring oss. Virkeligheten ligger, som ofte ellers, trolig et sted i mellom.

Clemets påstand. Kristin Clemet skrev i 2001 en artikkel om Norges omdømme der hun fryktet at Norge hadde bygget seg et rykte som en liten, rik og ekkel nasjon. Etter seks år trekker Clemet igjen frem denne karakteristikken i en artikkel i Morgenbladet 18. mai under samme tittel ”Liten, rik og ekkel?”

Clemet omtaler et selvbilde hun selv distanserer seg fra, men hun lar oss forstå at det kan passe på oss, uten å utdype hva som er ”ekkelt”. Ett viktig ankepunkt synes å være at utenrikspolitikken bidrar til å underkommunisere hvor marginalisert Norge er i Europa. Svaret på denne sammensatte utfordringen er i følge Clemet enkelt; vi må melde Norge inn i EU.

Jekke oss ned. Vi må tolke dette dithen at et medlemskap vil realitetsorientere oss, jekke oss ned og at vi ved et medlemskap (som jeg også er tilhenger av) vil slutte med en utenriks- og utviklingspolitikk som ”bare bidrar til å opprettholde egne til dels falske selvbilder”.

Clemet mener at Norges selvbilde er urealistisk og usammenhengende. Men stemmer det bildet hun tegner med det inntrykket omverden har av oss?

”Liten, rik og ekkel” synes ikke å ha noen rot i den seneste forskningen om Norges omdømme.

For noen år siden viste en studie av briten Mark Leonard at Norges utfordring ikke var dårlig omdømme, det var snarere nærmest mangel på omdømme. Folk der ute i verden visste rett og slett veldig lite om oss.

Rettferdig nasjon. På initiativ fra UD har Norges omdømme nylig blitt vurdert med 40 andre land i verden. Målt etter flere verdier kommer vi samlet ut på en 14. plass, like etter Sverige og Danmark. Undersøkelsen viser at Norge oppleves som en rettferdig, demokratisk nasjon, som et miljøorientert land; og vi gjenkjennes for våre naturgitte omgivelser.

Vi er best kjent, og ansett, av våre nære naboer. Lenger sør i Europa er bildet mer uskarpt. Den største utfordringen ligger utenfor Europa, i de store vekstøkonomiene som Kina, India og Brasil. Her er Norge knapt kjent.

Samtidig vet vi at det er herfra de fleste nye turistene, forbrukerne, investorene, importørene og kulturaktørene vil komme de neste ti årene, for ikke å snakke om nye tunge politiske beslutningstakere.

Omdømme kan ikke vedtas. UDs arbeid med Norges omdømme har til hensikt å
å bidra med kunnskap om hvordan omdømme skapes, bevissthet om nye utfordringer og hvordan vi som fellesskap kan videreutvikle det. Vi kjenner Norges historie. Men hva skal bli den videre historien om Norge, de nye fortellingene?

Ta Nordområdene, et politisk satsingsområde som etter all sannsynlighet vil oppta oss i årtier fremover. Hvordan kan verdier knyttet til ansvarlig ressursforvaltning – av fisk, olje og gass – bli sterkere assosiert med Norge?

Hvordan kan vår satsing på ny teknologi for å redusere klimaendringene bli noe som er ensbetydende med Norge? Hvordan kan fortellingene om nordområdenes utfordringer og muligheter gi farge til historien om Norge?

Spørsmål og svar. Eller som mannen bak undersøkelsen, Simon Anholt, sier: Til hvilket problem i verden er det folk oppfatter at Norge er en del av svaret?

Forskerne viser at et lands omdømme ligger overraskende fast. Det krever stor tydelighet og tålmodighet i å bygge et nasjonalt omdømme. Men endringer skjer. Japan fikk på noen tiår omdømme som høykvalitets teknologinasjon. Spania forlot Franco-tiden og ble solens land. Gradvis assosierer vi India med IT. Grønnfargen er Irlands og Nokia er Finland.

Øverst på dagsorden. Da Jens Stoltenberg og Tony Blair åpnet den nye gassrørledningen Langeled til Storbritannia i fjor, sa Blair at Norge er ”plassert på toppen av energidagsorden”. I 2012 vil vi eksportere like mye gass til Europa som Russland. Allerede i dag tilberedes hvert tredje måltid i Frankrike ved hjelp av norsk gass. Hva gjør det med vårt omdømme at vi er så tett koplet med andre lands viktigste strategiske utfordring, energiforsyning?

Demonstrativ rikdom. Eller dette: Kanskje det nyeste ved Norges presentasjon i utlandet, er virksomheten til et pensjonsfond med to tusen milliarder kroner i likvid investeringskapital. Vi er betydelige eiere i et tusentalls bedrifter verden over. Fondet er i dag verdens tredje største, uansett kategori, og går mot å bli det største.

Hva gjør det med oss, med Norge? Vår rikdom blir synlig, demonstrativt synlig. Hvordan vil vi fremstå med den?

Kristin Clemet har altså rett i at vi er en rik nasjon. Det er i historisk sammenheng et nytt fenomen for Norge, vårt selvbilde og gradvis for vårt omdømme. Jeg vet ikke om hun har rett i at vi er en liten nasjon, for det avhenger helt av hvilken målestokk hun velger, men la gå. Men er vi ekle?

Vi må være generøse. For meg står det klart; med Norges rikdom bør vi ha som strategi å bygge et omdømme der vi også oppfattes som generøse. Inspirasjonen skal være at vi er rede til å ta ansvar og at vi stiller opp for mennesker som er mindre heldige enn vi.

Så skal vi selvsagt løpende måle resultater og systematisk vurdere om resultater følger mål, og ikke vike unna å endre politikken om den ikke virker.

Satse så det monner. Men kan vi bidra til at parter i strid skaper fred, ja da skal vi ikke la sjansen gå fra oss. Kan vi ta lederskap i å sikre vaksiner til alle verdens barn, ja da skal vi satse så det monner. Kan vi fortsette å være en ledende aktør innen humanitær bistand til mennesker i nød, ja da skal vi greie også det.

Kan vi stå opp som en tydelig støttespiller for FN, ja da skal vi gjøre det. Det virkelig ekle ville være gjennomslag for en politikk som vil halvere norsk bistand og slette bevilgninger til alt arbeid for fred og forsoning. Om noen lurer på om det kan skje, kan de lese Fremskrittspartiets program og deretter forslag til budsjett.

Vilje til forandring. Vi er dermed fremme ved et avgjørende punkt i diskusjonen om norske selvbilder; nemlig at de også sier mye om politiske grunnsyn. Derfor vil de variere, fordi verdiene vi legger til grunn for våre bilder varierer. Det er uklart for meg hva Clemet mener er ekkelt ved Norge, og hva det er ved medlemskapet i EU som vil gjøre oss mindre ekle.

Men det Clemet med sitt utgangspunkt mener er urealistisk, kan for meg fremstå som ambisiøst. Det hun mener ikke er realitetsorientert, kan for meg fremstå som en vilje til forandring.

På denne måten stimulerer både selvbilder og omdømme til debatt om politiske valg. Og den debatten ønsker jeg velkommen!