Historisk arkiv

Det meste er nord – Nordområdene og veien videre – et internasjonalt perspektiv

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Forelesning ved Universitetet i Tromsø, 29. april 2010

- Husk: Grensen i seg selv skaper ikke verdier. Det er menneskers arbeid som skaper verdier. Det er vår evne til å motivere, organisere og utløse muligheter for verdiskaping og arbeid som kan gi nye løft i nord. Og her ligger budskapet mitt i dag: Potensialet i å trekke sammen, sa utenriksminister Støre under sin tale på universitetet i Tromsø.

Sjekkes mot fremføringen/videoopptaket.
Oversettes til engelsk.

Se talen på nett-tv.

(Illustrasjon: Tittelslide)

Kjære rektor Aarbakke, kjære alle sammen, takk for gode ord, takk for invitasjonen og takk for denne varme velkomsten!

Det betyr noe helt spesielt for meg å være tilbake her ved Universitetet i Tromsø med invitasjon til å snakke om nordområdene.

Først og fremst, selvfølgelig, fordi dette er regjeringens viktigste satsingsområde i utenrikspolitikken, slik det har vært hver dag siden 17. oktober 2005.

Men også fordi møtet med denne salen 10. november 2005, står for meg som et av de aller fineste minnene i mitt liv som politiker. Det var den første anledningen jeg fikk til å snakke om visjonene for nordområdepolitikken, om hva vi så for oss og hvorfor dette var så viktig for landsdelen og så viktig for hele Norge.  

Derfor har jeg også sett frem til denne anledningen til å gjøre opp status og se fremover; hvor vi står og hvor vi vil med en satsing som ikke kan rulles ut fra ett enkelt regjeringskontor, ikke fra én enkelt ordfører, kommune eller fylkeskommune, ikke fra én enkelt bedrift, ikke fra ett enkelt forskningslaboratorium, ikke fra én enkelt teaterscene – men fra alle disse stedene – og mange flere.

Og så skulle denne uken til overmål bli historisk – for Norge, Russland og nordområdene – og derfor også for hele nordområdepolitikken.

Etter 40 år så ble den norske og russiske forhandlingsdelegasjonen enige om delelinjen.

Norge og Russland, som har levd i fred i 1000 år, som har en landegrense fra 1826, vi får nå omsider en grense for hav og sokkel. Det er på tide. Og det er lov til å glede seg over det!

Norge og Russland viser nå hva som er mulig når vi trekker sammen, hva som er mulig når vi har tilstrekkelig tillit til å inngå en avtale, når vi bruker tid til å se for oss hvilke muligheter en ny generasjon samarbeid kan gi.

Det har vært et klart mål for regjeringens nordområdestrategi å finne en løsning på denne saken. Nå har vi levert. Men vi er ikke ved slutten. I et historisk perspektiv markerer denne enigheten – sammen med alt annet som er oppnådd de siste årene – starten på en epoke for utvikling og verdiskaping for generasjoner.

For husk: Grensen i seg selv skaper ikke verdier. Det er menneskers arbeid som skaper verdier. Det er vår evne til å motivere, organisere og utløse muligheter for verdiskaping og arbeid som kan gi nye løft i nord.

Og her kjære venner, her ligger budskapet mitt i dag: Potensialet i å trekke sammen.

Jeg sa det den gang – i 2005 – og vil gjenta det her: Nordområdesatsingen vil bare lykkes om vi trekker sammen, om vi motstår den deprimerende fristelsen det er å få en kortsiktig gevinst ved å vende oss mot hverandre, landsdel mot landsdel, fylke mot fylke, øst-fylke mot vest-fylke, offentlig mot privat, næring mot næring.

Vi vet at slike perspektiver dukker opp fra tid til annen i fortellingen om Norge. Men vi kjenner også igjen noe annet i denne fortellingen; evnen til å samles bak en visjon, en fortelling om utvikling, arbeid, velferd og kultur – solidritet og felles løft. Som gjenreisingen etter Den andre verdenskrigen. Som byggingen av det norske velferdssamfunnet. Som utviklingen av olje og gassindustrien.

Trekke sammen altså – intet mindre – så komplekst, så sammensatt – så viktig, så spennende og så mulig! Vi kan avgjøre at Nordområdesatsingen blir et nytt kapittel i en slik historie. 

(Illustrasjon: Linjer fra diktet ”Nord” av Rolf Jacobsen på et bakgrunnsbilde (vei i Lofoten))

Kjære venner,

Jeg vil bruke denne ettermiddagstimen til å ta dere med på en reise gjennom nordområdesatsingen; selve fortellingen, den som har vært, den som er og den som ligger foran oss.

En fortelling som er preget av en av mine virkelige inspirasjonskilder, Rolf Jacobsens kjente dikt med verselinjen – Det meste er nord – fra diktsamlingen Nattåpent (1985), da poeten var 78 år, erfaringene rike og utsynet ettertenksomt – der han sier det vi nå gjør, ikke bare vi, men en hel verden: Se oftere mot nord.

Kortversjonen av nordområdefortellingen er denne:

  • For det første: Nordområdesatsingen er regjeringens viktigste strategiske satsing i utenrikspolitikken. Dette er den delen av Norges nærområder der mest er i forandring, der vi har avgjørende interesser å ivareta, og der vi har både ansvar og muligheter til å gjøre en forskjell. (Altså – punkt 1).
  • For det andre: Det er en satsing som vil lykkes dersom vi får til det samspillet som må prege politikk i det 21. århundre: Evne til å se på tvers av sektorer, evne til å samarbeide offentlig og privat, evne til å videreutvikle samarbeid med andre land, og inngå nytt samarbeid og nye partnerskap. (Punkt 2).
  • For det tredje: Det er en satsing som vil lykkes om vi klarer å oppdatere våre mentale kart, trekke lærdom fra historien – men også justere våre tilvante tenkemåter, der vi har lært at å lese både gode og dårlige værtegn, der vi har trygghet til å justere kursen, slik at vi kan se en venn der vi før så en fiende, en utfordring der vi før så en fare, en mulighet der vi før så et problem. (Punkt 3).

De fire-fem årene har vi tatt viktige steg på denne veien.

Vi har tatt et internasjonalt lederskap. The High North er nå assosiert med Norge.

Vi har satt i gang satsinger som følges opp i nasjonale og regionale planer og budsjetter. Gjennom omfattende dialog og kontakter på kryss og tvers har vi et veikart for den videre satsingen; viktige elementer er oppsummert i dokumentet ”Nye byggesteiner i nord”, som vi la frem i Tromsø for et drøyt år siden.

(Illustrasjon: ”Nye byggesteiner”)

Nå settes byggesteinene ut, én for én.

Vi leverer på de målene vi har satt oss, skritt for skritt – slik vi gjorde med delelinjen sist tirsdag.

Jeg har fortsatt et samordningsansvar for nordområdepolitikken. Men vi har ikke én statsråd med ansvar for nordområdene. Alle mine kolleger er å anse som nordområdeministere, på sine felt.

Det er spennende og givende å jobbe med dette store saksfeltet.

En fast følgesvenn i disse årene har vært interessen og entusiasmen, her i nord selvfølgelig – men i alle deler av landet – helt til mitt eget partilag i Oslo Arbeiderparti – og ut av landet, til kolleger, medier og interesserte forsamlinger. Ja, jeg må innrømme at jeg har lurt litt på om jeg valgte rett for et par år siden – og jeg har klippet ut den artikkelen fra Nordlys den sommeren hvor jeg ble oppfordret til å stille for Troms Ap til Stortinget... – Gjorde jeg det rette? – Men jeg har kommet til at på samme måte som det går an å ha to tanker i hodet samtidig, så må det gå an å ha to kjærligheter i hjertet på samme tid.

Når jeg ser meg tilbake ser jeg at vi har kommet langt. At visjonen fylles med innhold – skritt for skritt, som all samfunnsbygging. Men historien er aldri rettlinjet eller harmonisk. Forandringer utløser debatt og motkrefter – og det er opposisjonens rolle å se etter manglene. Slik fungerer vårt demokrati.

En annen følgesvenn har vært utålmodigheten etter resultater og gjennombrudd. Også det er naturlig. For det nordligste av Norge, med alle sine muligheter møter også store utfordringer, knyttet til store avstander, frafall i skolen, utflytting av arbeidskraft og ensidig næringsstruktur.

Jeg mottar bunkevis av henvendelser med spørsmål som ligger mange politiske breddegrader utenfor mitt ansvarsområde; forslag, klager og etterlysninger. De gangene det tårner seg opp har jeg tenkt: En politiker kan aldri klage over høye forventninger – tenk om det var motsatt?

Og jeg minnes Thorvald Stoltenbergs ord om Barentssamarbeidet – og jeg siterte her i 2005: Poenget med satsingen er ”at de som bor i regionen skal være idémakere og drivkraft i samarbeidet”.

Slik er det: Når vi nå – som ett eksempel – er nær ved å få på plass et grenseboerbevis som vil lette ferdselen over grensen mellom Norge og Russland, en sone for lokal grensetrafikk, så er det som et resultat av mange innspill fra grensetraktene – ja, jeg kunne understreke det i Sør-Varanger i går og i dag tidlig!

(Illustrasjon: Skoleelever)

Samtidig vil jeg minne om, slik jeg har gjort mange ganger siden 2005:

Nordområdesatsingen er ikke et kvartalsprosjekt, ikke bare en satsing for neste budsjettår, det er i sin natur, som rektor sa det, et generasjonsprosjekt, det handler om moderne samfunnsbygging.

Det blir ikke verdiskaping i nord etter noen grunnleggende annen oppskrift enn ellers i landet. Det handler om kombinasjonen av kunnskap, ressurser, arbeid og kapital; ideer, mennesker og penger; hardt arbeid; djerve, men gjennomførbare planer. Om samspill.

Og om at forholdene legges til rette. Som at det kommer en grense til havs.

Uten en grense i havet så var det minimalt med muligheter for samarbeid.

Når det kommer en grense, så er det knapt grenser for hva vi kan samarbeide om.

Men det er ikke et enkelt regjeringsvedtak, en enkelt bevilgning eller oppdagelsen av et enkelt olje og gassfelt som skaper mulighetene. Vi kan ikke tenke slik at noen andre skal komme med løsningen. Vi må gi hverandre trygghet, inspirasjon og rom til å utløse alle de mange kreftene som må løfte sammen for å gjøre en forskjell.

Jeg har lyst til å sitere Hans Olav Karde i SpareBank1 Nord-Norge som over førstesiden av Nordlys i går sier; ”Nå er alt opp til oss”. – Ja, men Karde og alle andre kan regne med at statlige myndigheter stiller opp. Men så er jeg helt enig med Karde når han sier dette: Det er definitivt ikke statsministeren og utenriksministerens oppgave å komme opp hit og etablere bedrifter som samhandler med Russland. Det er vår jobb.

Klokt sagt. Men for å lykkes i nettopp dette – å etablere ny næringsvirksomhet og samhandle med Russland – da stilles det nye krav til samhandling, til å løfte blikket ut over det tilvante.

Den utfordringen går til alle i landet, og da inkluderer jeg selvsagt statlige myndigheter.

 

(Illustrasjon: Film: Opp/ned - perspektiv. (Google Earth))

Kjære venner,

Vi kan splitte nordområdepolitikken opp i alle slags politikkområder, vi kan stykke den opp så den blir en rad av konkrete saker og spørsmål, små og store.

Men jeg vil holde fast ved fortellingen. Vi trenger den for å vite hvor sakene hører hjemme, vi trenger den for å tydeliggjøre hva som trengs for å lykkes i moderne verdiskaping, hvordan vi kan utløse arbeid, kapital og kunnskap.

La meg derfor starte med å søke etter noen lange linjer; for det er historie som skrives nå.

Ofte ser vi ikke dette mens det skjer, vi må ha distanse – store forandringer kommer gjerne ”smygende på kattepoter” – som en vismann en gang sagt. Først i ettertid kan vi konkludere med at noe virkelig var nytt; vi opplevde et brudd, et skifte, vi identifiserte en virkelig driver i historisk forstand.

Og jeg har ofte snakket om de tre drivere i denne historien:

For det første: Russland.

(Illustrasjon: Russland)

Russland – som ikke lenger er Sovjetunionen. Nå ser vi med større klarhet hvilken fundamental forandring det har vært, selv om åpningene begynte i Sovjetunionens tid. Husk på president Gorbatsjov, som i 1987 tok til orde for å gjøre regionen til en samarbeidsregion, han ønsket internasjonalt samarbeid om ressursutnyttelse og om forskning, han ønsket åpning av den nordlige sjøruten for internasjonal trafikk.

I snart 20 år har vi nå levd med en nabo som har gått gjennom regimesammenbrudd – ja, ikke rart det har tatt tid å forhandle om delelinjen – stor ustabilitet og endringer i samfunns- og styringsstrukturer, et samfunn preget av søken – både nølende og til tider brutal – etter en ny orden, en trygghet om hvem Russland er og hvor Russland skal.

I et historisk perspektiv er vi – Norge og Russland – fortsatt i en fase der vi gjenoppdager hverandre. Grensen der vest møtte øst, Nato sto mot Warszawa-pakten, er nå grensen mellom nabofolkene, Norge og Russland. På tirsdag sendte vi et signal til verden om hvordan gode naboer løser en grensetvist. På fredelig og forhandlet vis, nitidig forankret i moderne, folkerettslige prinsipper. Dette er den ene driveren – Russland. 

Den andre driveren – klima.

(Illustrasjon: Klima)

Nordområdene byr på orkesterplass for klimaendringene. Vi kan se at isen smelter. Vi kan se at trafikken langs kysten øker. Vi kan formelig høre lyden av fartøy. – Ja, Jan Gunnar Winther, ikke forskningsfartøy ennå, men mange andre... Men orkesterplass betyr ikke at vi passivt skal sitte stille å se på.

Utgangspunktet her handler jo om et dramatisk budskap:

I nord får vi de sterkeste påminnelser om hvorfor verden må handle mot klimaendringene. Den kunnskapen tar vi med oss til de internasjonale konferansene, møtene og ekspertgruppene. Vi opplever også en oppvåkning til hvordan et varmere klima endrer vilkårene for menneskers virke – med utfordringer og muligheter – ikke minst for kyststatene i nord. – Og ikke minst for urfolkene.

Gjør et søk på Polhavet på nettet: For noen år siden handlet det om is og spredte polfareres dristige ferd. I dag trer frem en ny arena for staters og menneskers interesse – fortsatt langt fra folk, fortsatt med mye is – men likevel: Midt i sentrum for kyststater som har sitt ansvar og sine rettigheter – og i fokus for en lang rekke andre stater som også opptar seg med geopolitikk, forskning og ivaretakelse av sine egne interesser.

For det tredje: Ressurser.

(Illustrasjon: Ressurser (Melkøya/Snøhvit))

Fornybare og ikke-fornybare.

Ressurser vi vet er der og ressurser som vi allerede høster av – fisk.

Ressurser som vi kjenner, gjetter eller forsker på, som på feltet marin bioprospektering.

Ressurser som er innenfor staters og menneskers rekkevidde, der høstingen må reguleres og kontrolleres.

Og ressurser som har vært utenfor rekkevidde, men der ny tilgang vekker ny interesse – som olje og gass. 

(Illustrasjon: De tre bildene sammenstilt)

Legg så sammen disse tre drivere – ressurser, klima og Russland – og forstå hvorfor vi har å gjøre med et strategisk satsingsområde for Norge – for liv og virke i nord. For hele landet – men selvfølgelig mest i nord, for som Rolf Jacobsen sier: Det er langt dette landet. Det meste er nord.

Se på dette og få øye på fortellingen om nordområdesatsingen, oppdag de føringene den må få på vår egen politikk, og la meg nevne tre som har ført an siden 2005 og nå peker ut kursen videre:

For det første: Vi skal utvikle vårt naboskap med Russland, fortsette det vi har lyktes så godt med – å leve side om side med en stor og kompleks nabo, søke samarbeid og felles muligheter, men samtidig være fast forankret i våre prinsipper og demokratiske samfunnsverdier – og i vår allianse med partnere i Europa og over Atlanterhavet.

For det andre: Vi skal ta vårt ansvar som kyststat når det åpnes nye transportruter og vi får økt trafikk. Det gir oss muligheter, men også et stort ansvar. Stikkord er: Havovervåking, søk og redning, fremme av en internasjonal rettsorden til havs, ta vare på det unike og sårbare miljøet.

Og for det tredje: Vi skal ligge i front innen ansvarlig utnyttelse av ressursene. De fornybare skal høstes med ansvarlighet. De har vært der, for oss og kysten i århundrer, og de skal fortsette å være der for oss og kysten lenge etter at olje- og gassalderen er over. Vi skal utnytte olje, gass og mineralressurser med den grad av varsomhet som det sårbare arktiske miljøet krever av oss.

Dette er de tre driverne i nordområdesatsingen. 

Hva er så den norske inspirasjonen for å gjøre Norge til den ledende aktøren i den videre fortellingen – legge grunnlaget for å gjøre en forskjell?

Vi definerte tre begreper fra dag én i satsningen: Nærvær, aktivitet og kunnskap.

(Illustrasjon: Tre bilder som illustrerer nærvær, aktivitet og kunnskap (Hammerfest, Kimek, Høgskolen i Bodø))

Nærvær: Dette handler om bosetting og om tilstedeværelse i hele nordområderegionen.

Aktivitet: Det handler om at Norge skal ha ambisjon om ligge i front i de aktivitetene som former liv og verdiskaping i nord: Fra næringsliv, forskning og kultur, til den internasjonale arena og det regionale og globale diplomati.

Kunnskap: Ja, kunnskap – her vi står, Tromsø universitet – er selve navet i nordområdesatsingen. Vi skal ha som ambisjon å være den ledende kunnskapsnasjonen i nord: Kunnskap om natur, miljø, ressurser, nye og eksisterende næringer, kunnskap om geopolitikk – kunnskap som kan legge grunnlaget for nye næringer og løfte verdiskapingen i etablerte næringer.

I all korthet: Norge skal være beredt, ha formulert sin politikk, sin strategi og sin visjon i forkant og ikke i etterkant. Et land som vårt – lite kanskje på listene over verdens lands størrelse og antall innbyggere – er stort i nord og stort på alt det som handler om kyst, hav og sokkel – dette landet Norge skal ligge i front.

Kjære venner,

La meg fortsette den videre reisen med et blikk på kartet – på geografien – på grensene – på nordområdene og på Arktis – rammene rundt Nordområdepolitikken. Jeg tror mulighetene vi har til å skape verdier og dele dem rettferdig – mulighetene til å trekke sammen – avhenger av at vi har blikk for både fortellingen og de politiske rammene vi setter.

(Illustrasjon: Film: Panorering over nordområdene (Google Earth))

Mitt perspektiv vil være Utenriksministerens. Inviter øvrige statsråder og se at også de har tydelige nordområdeperspektiv på sitt virke.

I utenrikspolitikken er nordområdene som kjent regjeringens strategiske hovedsatsingsområde.

Vi har ikke gitt nordområdene en helt presis geografisk definisjon. For meg handler dette først og fremst et politisk begrep, en politisk definisjon av ambisjoner.

Likefullt: Vi snakker om det nordligste av Europa, vi sikter til for Norges del de nordligste landsdeler og nærområder i nord, det vil si Nordvest-Russland og fylkene i Barentsregionen. Mens det er mer vanlig å bruke begrepet Arktis når det gjelder polare forhold, inkludert i og rundt Polhavet.

Dette er et viktig forhold der fem år har gjort mye: Vi opplever nå hvordan disse områdene – Nordområdene og Arktis og Polhavet former et hele – at det går linjer mellom dem – prinsipper og oppfatninger om lov, rett, folkerett som gjelder her.

I land som Canada og Russland er det ikke skille mellom nordområder og Arktis. – Tenk på dette: Bare i Troms fylke er det flere innbyggere enn det er i hele det enorme Canada nord for den 60. breddegrad, altså nord for Oslo.

Men grenser og folkerett er viktig, nettopp fordi det definerer rammer.

Noe av det aller viktigste vi har bidratt med de siste årene, er både å avklare våre grenser i nord og slå fast hva som gjelder av lov og rett i Arktis.

(Illustrasjoner: Kartgrafikk. (Linjer – syv trinn))

Vår egne grenser først: I 2005 var kartet over havområdene i våre nordlige farvann preget av mange stiplede linjer, det vil si grenser ute i havet som ikke var endelig avklart, selv om de ble respektert. Dette varierte fra mindre omtalte stiplete linjer vest i havet, til den meste kjente av dem alle – den stiplete linjen for det omstridte området mellom Norge og Russland.

Vi har nå trukket linjene.

I 2006 inngikk vi en avtale med Danmark og Grønlands landsstyre om avgrensning av sokkel og sone mellom Svalbard og Grønland.

Senere samme år kom vi til enighet med Island og Færøyene om grensen mellom våre kontinentalsokler dersom alle tre dokumenterer sokkel utenfor 200 nautiske mil sør i Smutthavet for Sokkelkommisjonen i New York.

I 2007 inngikk vi avtalen med Russland om maritim avgrensing i Varangerfjorden.

(Illustrasjon: Det nye kartet (delelinjen))

Og så, sist tirsdag – 27. april 2010 kom enigheten mellom de norske og russiske forhandlingsdelegasjoner om trekkingen av en grenselinje i Barentshavet og Polhavet.

Løsningen innebærer at det omstridte området på omkring 175.000 kvadratkilometer deles i to tilnærmet like deler. Linjen er trukket på grunnlag av avstand til de relevante kystene, basert på moderne folkerettslige prinsipper. Og jeg kan bekrefte – ja, det tar tid å trekke en slik linje.

Avtalen, som nå skal undertegnes, og la meg være formell, den skal så legges frem for parlamentene for godkjennelse, den omfatter bestemmelser om samarbeid på fiskeri- og petroleumssektoren.

Budskapet til fiskerimiljøene i begge land er enkelt – ja, så enkelt at det kanskje kunne misforstås: Det nære, gode og historisk sett vellykkede forvaltningssamarbeidet på fisk fortsetter. Det betyr at avtalene fra 1970-tallet med Russland (Sovjetunionen), den blandede fiskerikommisjon, fastsettelse av kvoter, stenging, reguleringer, maskevidde og så videre, alt dette fortsetter. En suksesshistorie om fiskerisamarbeid på verdensbasis. Denne fiskebestanden er også av de mest verdifulle i verden og nå en av de sunneste. På petroleumsområdet legges det opp til detaljerte regler og prosedyrer for håndtering av felt som eventuelt måtte ligge på begge sider av grensen, slik vi har erfaring med fra Nordsjøen.

Når kan alt dette komme i gang? Vi får ile med forstand. Først skal det hele til parlamentene, til Storting og Duma. Så skal vi ta stilling til takt og fremdrift slik vi har vist at vi kan langs kysten helt siden 1970-tallet, i en nær avstemming av hensyn til industri, fiskerier og miljøet.

Men såpass vil jeg si: Dette åpner helt nye perspektiver for samarbeid og utvikling i nord, om ressurser, næringsliv, arbeidsplasser, kunnskap og velferd.

Mangel på en grense har lagt en begrensning. Trekking av en grense åpner en mulighet.

Noen sier – ja, også i debattene siden tirsdag – at vi får avslutte olje- og gasshistorien nå, at det får holde det vi har utviklet lenger sør. Jeg sier at det er feil, uhistorisk og uklokt. Historisk er det Nord-Norges tur. Det er et nasjonalt ansvar å legge forholdene til rette for dette. Aktører i landsdelen må gripe dem.

Og så – som en endelig avklaring på havets bunn – har vi avklart kontinentalsokkelens utstrekning. Eierskap til havbunnen. Dette er ikke kvadratkilometere vi har ”tiltatt” oss, som jeg med undring har hørt noen hevde. Alle kyststater har kontinentalsokkel ut til 200 nautiske mil, og utover 200 nautiske mil, dersom den strekker seg jevnt videre. Vi har fulgt boka, etter Havretten, og dokumentert utstrekkingen, og som den første av de arktiske kyststatene fikk vi våre data godkjent i april 2009, for ett år siden.

Dermed har vi avklart størrelsen på det moderne Norge, med Svalbard og Jan Mayen, som på land er 375.000 kvadratkilometer – men så pluss sokkelen – slik dens utstrekning nå er definert – så blir det totalt 2.660.000 kvadratkilometer.

Noen har spøkt med at ”Norge ble større!”. – Det er en overdrivelse. For hav og sokkel har, med respekt å melde, vært der til uminnelige tider. Det vi har gjort er å avstemme det moderne Norge med gjeldende rettsorden. Og det er viktig, det er vår rett og det er vårt ansvar.

(Illustrasjon: Ministrene ved Ilulissat, Grønland)

Men så er det Polhavet – det var ikke med da jeg snakket her i 2005, men det hører med nå – ja, for merk dere at delelinjen vi er enige om gjelder i Barentshavet – og i Polhavet – intet mindre.

Hvilke regler gjelder der? Er dette et slags uoppdaget område der det haster med å gjøre seg gjeldende?  Der man kan plante flagg på havbunnen og kappe land?

Det spørsmålet har jeg hørt mange ganger de siste årene, men sjeldnere og sjeldnere egentlig, fordi Norge, Russland og de andre kyststatene har tatt ansvar og avklart den usikkerheten.

Vi har bekreftet det som bør være en selvfølge: Havretten gjelder i Polhavet! Polhavet er et hav, selv om det har is på toppen. Kyststatene rundt Arktis – Norge, Russland, USA, Canada og Danmark med Grønland – er enige om at denne folkeretten skal legges til grunn for grensedragningen i nord.

Ivan Kristoffersen hadde helt rett da han i Nordlys i forrige uke skrev at sikkerhetspolitikk er den politikk statene driver i fredstid – og at den enigheten kyststatenes utenriksministere har bekreftet to ganger – i Ilulissat i juni 2008 og i Ottawa i Canada i mars 2010 – er i sum bidrag til moderne sikkerhetspolitikk.

Også i et slikt perspektiv må vi forstå enigheten mellom Norge og Russland.

Men folkens, så skal vi videre, for selv om havretten gjelder så trengs det trengs nytt regelverk for å møte den veksten vi kan se for oss i menneskelig aktivitet; en ny, stor dagsorden vokser frem, samarbeid om nye seilingsleder – f.eks. hvor langt fra kysten skal fartøyer gå, arbeidet med Polarkoden for skipsfart i polare strøk, altså et bindende regelsett for blant annet utforming og utrustning av skip for polare strøk som kanskje kan falle på plass i 2012.

(Illustrasjon: Skipsfart, søk og redningssituasjon. Et nediset skip.)

Det er en viktig oppgave å sikre opplegg for søk og redning i et stort og til tider ugjestmildt havområde. En arbeidsgruppe under Arktisk råd jobber med en avtale om dette og vi håper å komme et langt steg videre på det neste møtet i Oslo i juni.

En annen utfordring er havovervåkning. Vi vet litt om hva det vil si. Vi har både militære og sivile ordninger for å følge trafikken langs vår lange kyst. Men er det godt nok?

(Illustrasjon: ”BarentsWatch”)

Regjeringen har startet arbeidet med prosjektet BarentsWatch – et opplegg for et integrert havovervåkningssystem for til en hver tid å vite hva som skjer i disse områdene – kunnskaper i sann tid om miljøet, været, ressursene i havet og om den menneskelige aktiviteten.

Vi gjennomfører nå en dugnad der mer enn 20 norske institusjoner for å planlegge et integrert norsk system. Et styre med et eget sekretariat leder arbeidet. I løpet av året skal vi vurdere hva som bør inngå i BarentsWatch, samt kostnadsspørsmål. Så vil regjeringen ta stilling til det videre arbeidet. Det som er sikkert er at vi må ta utgangspunkt i eksisterende kunnskapssentra, som her i Tromsø hvor det er mange synspunkter rundt dette, og sentralene langs kysten som driver overvåkning i dag. I fjor høst så jeg hva de har fått til ved Trafikksentralen i Vardø og jeg ble imponert.

(Illustrasjon: Arktisk råds logo)

Arktis og Polhavet kommer mer i sentrum. Derfor er det avgjørende at landene rundt har ordninger for å samarbeide om dette området.

Her kommer Arktisk råd – som samler de fem kyststatene og de øvrige nordiske land – inn i bildet. Arbeidet i Arktisk råd setter spor, det erfarte vi da vi ledet arbeidet i tre år frem til ministermøtet her i byen i fjor, godt hjulpet av det nyetablerte sekretariatet her i Tromsø.

Den forskning og kunnskapsinnhenting som Arktisk råd har tatt initiativet til, har vist seg å bli uhyre viktig. Avgjørende kunnskap om de globale klimaendringene kommer fra dette arbeidet og la viktige føringer på konklusjonene til FNs klimapanel.

Vi fortsetter å samle kunnskap klimaendringene i Arktis: Havisens tilbaketrekning, smeltingen av Grønlandsisen og redusert permafrost og snødekke. Vi merker forandringene, ikke minst merker utsatte urfolksgrupper endringene i eget livsgrunnlag. Men våre funn vekker oppsikt, fordi smeltet is i Arktis er værtegn om flom i Det karibiske hav og tørke i Tsjad, midt i Afrika.  

(Illustrasjon: Kart med de åtte medlemslandene)

Urfolksdimensjonen har fått sin rettmessige plass i det arktiske samarbeidet med sin faste plass rundt bordet, som permanente deltakere. Å sikre urfolkenes rettmessige posisjon må være en stabil del av nordområdepolitikken. Jeg er glad for det fellesnordiske Samerådets aktive deltakelse i Arktisk råd. Når jeg holder innlegg i rådet, pleier jeg å bruke seks av Norges tilmålte ti minutters taletid, mens samenes representant i vår delegasjon bruker de siste fire. Det er en fin tradisjon.

Med andre ord:

I de siste årene har det arktiske samarbeidet blitt forankret, oppdatert og fokusert. Det er rustet til å møte årene som kommer – og vi som stater skal være beredt til å møte den kraftig økende internasjonale interesse. Som fra Asia – fra Kina, Japan, India og Sør-Korea. Det som skjer i Arktis, har global interesse, og disse landenes interesse er naturligvis helt legitim.

(Illustrasjon: Seilingsleder)

Vi har ikke minst bruk for de ressurser som kan settes inn i forskningen.

Næringsliv som interesserer seg for regionen vil være internasjonal.

De fremtidige brukerne av Nordøstpassasjen – som er tegnet inn på kartet her – vil være globale aktører. De store asiatiske økonomiene med sine eksport- og importvolumer melder seg på. Når vi ser at det kan åpne seg kortere seilingstider til Asia med opptil 40 prosent spart tid fra Rotterdam til Yokohama – så ser selvsagt landene i Asia det fra sitt perspektiv – at veien blir kortere til Europa. Og trafikken vil gå utenfor vår kyst. Vi må være beredt.

Jeg fikk illustrert hvor mye nærmere dette rykker, under et seminar i Kirkenes i dag tidlig, med russiske og norske eksperter på maritim transport, og hvor vi hørte om de tyske handelsfartøyer.

Så vi skal ruste oss, for både kunnskap og nærvær. Derfor har vi planlagt for bygging av et nytt havgående forskningsfartøy. Det står som et klart mål i ”Nye byggesteiner i nord”. Behovet blir ikke mindre relevant etter enigheten om en delelinje nord i havet. Vi får ansvar for å heve hele vår kunnskap om disse områdene. Og vi må forvente økt trykk på kunnskap også rundt den andre polen – i sør – der Norge også har ansvar og interesser å ivareta.

For egen del skal jeg love å stå på helt det ligger et fartøy i bøya ute i sundet her! Men også her gjelder det å trekke sammen; dette er egentlig et godt eksempel på behovet for å avklare ansvarsforhold – som mellom Havforskningsinstituttet og Polarinstituttet – og mellom myndighetsorganer. Slik avklaring må på plass for å legge forholdene til rette for en stor og nødvendig investering.

*****

Et slående trekk ved utviklingen de siste årene – som dere også har merket her i Tromsø – er den store interesse for nordområdene i internasjonale medier. Bare se her.

(Illustrasjon: Film: Amerikansk fjernsynsinnslag om frølageret)

Opp mot 400 utenlandske journalister har besøkt Nord-Norge i perioden 2006-2009 på presse- og besøksreiser. Oppmerksomhetsrekorden kom trolig gjennom dekningen av frølageret på Svalbard.

(Illustrasjon: Universitetssenteret på Svalbard)

Nyheten fortalte om en betydelig sak i seg selv – men dokumenterte også at vi har kunnskap og spesielle forutsetninger for å bidra.

Jeg bruker ofte Svalbard som illustrasjon på at nordområdepolitikken er kunnskapsbasert. Svalbard er bygd ut til en av verdens mest interessante forskningsplattformer. I 2004 åpnet Kina forskningsstasjonen ”Den gule flod” i Ny-Ålesund. Til sommeren vil de gjennomføre sin fjerde arktiske forskningsekspedisjon. Den fransk-tyske stasjonen er aktiv, India er på plass og nok en indisk forskningsminister – som jeg møtte for et par måneder siden i India – skal snart besøke øygruppen.

Svalbard, med all sin stolte historie, står nå frem som den ledende og mest moderne arktiske forskningsplattformen i verden. I takt med økt virksomhet i havområdene vil vi i fremtiden også måtte vurdere behovet for økt myndighetsnærvær, for å ta vare på søk og redningsutfordringer. 

(Illustrasjon: Film: Russland. (Google Earth))

Kjære venner,

La oss så bevege oss fra havene – og mot land. Og la oss fokusere på det som har hatt oppmerksomheten denne uken; det norsk-russiske forholdet. Det er som nevnt det internasjonale perspektiv som har fokus for denne talen.

(Illustrasjon: Norsk-russiske grensen)

For tjue år siden var grensen ved Storskog langt på vei stengt, et par tusen passerte årlig. I dag er det stor trafikk av varer og mennesker med over 100.000 grensepasseringer årlig.

Vårt mål har vært å gjøre det så enkelt som mulig å krysse denne grensen; besøke hverandre, arbeide, studere, handle, drive kulturutveksling.

Vi har fått visjonen om en Pomorsone – en økonomisk og industriell samarbeidssone i det norsk-russiske grenseområdet i nord. Vi virkeliggjør nå denne visjonen, steg for steg. Noen eksempler:

  • Russiske borgere fra Arkhangelsk og Murmansk kan nå få pomorvisum, uten invitasjon.
  • Ufaglært russisk arbeidskraft fra Barentsregionen kan få midlertidig arbeidstillatelse i inntil to år, i alle næringer i de tre nordlige fylkene.
  • Man kan søke om visum på nett. Saksbehandlingstiden har gått ned.
  • Vi har åpnet et felles informasjons- og saksbehandlingskontor i Kirkenes. Enklere og raskere behandling av arbeidstillatelser. Tilbakemeldingene fra næringslivet er gode, det hørte jeg i dag tidlig.
  • Vi har fått i gang et tvillingbysamarbeid mellom Kirkenes og Nikel.

(Illustrasjon: Norsk-russisk grensesone. Sone for lokal grensetrafikk. Kart.)

  • Og så er det dette – ja, en milepæl: I Kirkenes i morges kunne jeg fortelle om norsk-russisk prinsippenighet om innføring av en norsk-russisk grensesone, en sone for lokal grensetrafikk, med et grenseboerbevis, slik det er omtalt i den norsk-russiske felleserklæringen fra Medvedevs besøk.

De som bor i en sone nærmere enn 30 kilometer fra grensen vil kunne reise frem og tilbake uten visum og oppholde seg i nabolandet inntil 15 dager hver gang. Og det vil koste 20 euro. Både Kirkenes, Nikel og Zapoljarnyj vil bli omfattet av ordningen. Flere steder ved Schengen-områdets østgrense diskuterer man tilsvarende ordninger. Men dette er første eksempel på en slik ordning – og den kommer på den norsk-russiske grensen.

Se dimensjonene i dette: Vi aner nå en kyststripe langs hele Nordkalotten som bygger ned grenser, fordyper samarbeidet og vender seg mot et hav der det kan komme ny aktivitet, tradisjonell og ny.

Finnmark opplever mangel på arbeidskraft på mange områder – og derfor har vi lagt grunnlaget for bedre flyt av arbeidskraft også i Barentsregionen (Stortingsmelding nr. 18, 2007-08)). Det har vært fulgt opp av arbeidsmarkedsmyndighetene i Finnmark og Murmansk – blant annet gjennom opplæring til offshorerelaterte yrker, erfaringer innen inkluderende arbeidsliv, og vi har stimulert til videreutvikling av samarbeidet mellom LO og russisk fagbevegelse for å styrke arbeidstakernes interesser. Tilbakemeldingene er også positive.

Det langsiktige målet for både Russland, Norge og andre europeiske land bør være et visumfritt Europa. Visjonen for det norsk-russiske samarbeidet må være et naboskap som med våre øvrige nordiske naboland. Noen sier det er naivt. Jeg sier: Kan vi virkelig ha en annen visjon? Det skjer neppe med det første, men det er dette vi må styre etter.

Så vil jeg også minne om det selvfølgelige – og som vi alle har erfart: Fremdriften i et slikt samarbeid avhenger av to parter. En del av den jobben vi har å gjøre, er å påpeke overfor våre russiske venner hva som kunne fungere bedre når det gjelder vilkårene for etablering og forretningsdrift, innreise og opphold, for nordmenn i Russland. De er i overkant byråkratiske, tidvis ”mistenksomme”, og noen ganger blir vi rett og slett minnet på forfatteren Peter Normann Waages velkjente ord om at Russland er ”et annet sted” – hvor nå enn det er!

(Illustrasjon: Isbryteren Makarov (på frimerke))

Men dette er sikkert, Russland er i Arktis, Russland er den største arktiske staten. Den russiske admiralen Stepan Makarov, som stod bak byggingen av verdens første isbryter, sa for over hundre år siden at ”Russland er en bygning med fasaden vendt mot nord”.  Det gjør også deler av Norges fasade, nordfasaden.

Et blikk på kartet forteller oss at halve den arktiske kystlinjen er russisk kyst. Godt over halvparten av alle påviste naturressurser i Arktis ligger i ubestridt russisk område. Og godt over halvparten av Russlands naturressurser ligger i det som defineres som nordområdene eller Arktis.

(Illustrasjon: Foto fra presidentbesøket. Medvedev og Stoltenberg)

Bare dette er grunn god nok til å understreke at det ikke kan eksistere noe samarbeid i Arktis uten Russland. Russlands legitime interesser i nord – i ressurssammenheng, sikkerhet, klima og miljø, vitenskapelig, politisk, kulturelt og i den menneskelige dimensjon – alt dette er en nødvendig og naturlig del av likningen.

Samtidig hviler det – og det gjør det jo spennende å være Norge! – alltid et uforutsigbarhetens tegn over Russlands utvikling, nå som før. La oss da ikke glemme at dette landet opplevde statssammenbrudd for 20 år siden og at landet fortsatt er i omforming. Men det vi har erfart de siste årene i all hovedsak er en samarbeidsorientert aktør i nord, en konstruktiv partner, noe presidentbesøket var en klar bekreftelse på.

Vi har fått en ny programvare i oppdateringen av våre mentale kart. Det deler vi også med våre allierte i NATO. Vi trenger Nato og den forankringen det gir oss. Og når vi oppdaterer Natos strategiske konsept, så kan vi vise til – og det gjør vi – at det er i nord – der den kalde krigen var som kaldest, at det faktisk tiner mest.

I Kirkenes i går møtte jeg tilfeldigvis admiral Grytting fra Fellesoperativt Hovedkvarter i Bodø. Han var der for å møte nestkommanderende i den russiske Nordflåten. De skulle diskutere opplegg for en stor felles øvelse – og videre – et program for samarbeid og felles øvelser i 2011. Det er noe annet enn hva jeg ble trenet til (å telle russiske båter for eksempel!) da jeg selv gikk Befalskolen på Sjøkrigsskolen rundt 1980.

(Illustrasjon: Foto fra presidentbesøket. Støre og Lavrov)

Samtidig skal vi nøye følge dette store landet som fortsatt er i omforming og der vi blant annet på menneskerettighetsområdet fortsatt ser mangler. Vi skal til enhver tid besitte den beste kapasitet til å følge, analysere og forstå vår nabo; hva de sier og hva de gjør; det ene følger ikke alltid av det andre.

Vi må fortsatt leve med at Russland har en stor del av sin militære slagkraft i kort avstand fra vår landegrense. Det kaller på nøkternhet i våre vurderinger. Som at vi evner å skille mellom økt øvingsmønster og modernisering av fly og fartøy på den ene siden, og økt trussel mot Norge på den andre siden. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng.

Vi opplever ikke en slik økt trussel. Våre allierte vet – og Russland vet – at vi kjenner de sikkerhetspolitiske realitetene i nord. Slik viten skaper i sin tur trygghet.

(Illustrasjon: Kystvakten)

Vi vil utøve jurisdiksjon, suverenitet og myndighet på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte. Vi skal være fast i fisken i nord. Vi har anskaffet moderne fregatter og modernisert Kystvakten for å ivareta vårt ansvar og evne til myndighetsutøvelse. Det sier seg selv at når trafikken tiltar og oppmerksomheten øker, så stilles det større krav til nærvær.  For å holde orden. Og for å kunne ta ansvar når det gjelder søk, redning og beredskap.

(Illustrasjon: Atomsikkerhetssamarbeidet)

Så skal vi fortsette å jobbe videre mot de reelle trusler mot både mennesker og natur – ved å opprettholde innsatsen mot truslene fra atomavfall og kilder til miljøødeleggelser – og de er det altfor mange av.

Vi har bidratt til opphugging av fem utrangerte atomubåter og til gjennomføringen av opphugging av totalt 120 utrangerte ubåter i Nordvest-Russland i løpet av 2010. Vi har gjennomførte et ambisiøst program for sikring og fjerning av radioaktive kilder fra i alt 180 russiske fyrlykter i Nordvest-Russland.  Totalt 1,4 milliarder kroner er brukt siden oppstarten av disse store prosjektene.

Det handler også om sikkerheten ved kjernekraftverk – og det handler om rehabiliteringsarbeidet i Andrejevbukta, som forblir en prioritert oppgave – kun seks mil fra den norsk-russiske grensen. Her er det fortsatt lagret store mengder brukt brensel – ja, tilsvarende om lag 100 atomubåter, samt store mengder annet fast og flytende radioaktivt avfall. Vi deltar med Russland og internasjonale partnere for sikker lagring og sikkert opplegg for videre transport. Nærværet av alt dette avfallet er urovekkende. Derfor må vi holde presset oppe. Det er Russlands ansvar. Men vi har interesser i å bidra.

Vi sier, som vi har gjort gjennom 20 år: Russland må rydde opp og kutte utslippene av svovel fra nikkelverkene i Petchenga. At fabrikkene uforstyrret har fått slippe ut store mengder svovel år for år, fem ganger de samlede norske utslipp, er en skandale! Vi sier klart i fra. I slutterklæringen fra presidentbesøket påtar Russland seg å ta tak i saken. Det vil vi følge nøye.

(Illustrasjon: Grafikk: Rørledninger i Europa)

Så til den andre viktige driveren, nøkkelressursen – energi:

Russland er den største leverandøren av naturgass til Europa, fulgt av Norge. Vi leverer til sammen over 40 prosent av all gass som forbrukes i EU. Energiressursenes betydning for Russland og for landets økonomi er meget stor. Og Russland har definert Norge som en strategisk partner innenfor energi, og vi står på terskelen til en æra av muligheter.

(Illustrasjon: Grafikk: Energiressurser i Arktis)

Om lag 13 prosent av verdens uoppdagede oljeressurser og 30 prosent av gassressursene kan befinne seg i Arktis. Over 70 prosent av gassressursene kan befinne seg i tre områder: Det østlige Barentsbassenget, det vestsibirske bassenget der Jamal ligger, og i Alaska. Av de påviste gassressursene ligger over 90 prosent i russisk område.

Alle prosjekter i Arktis er teknologisk krevende. De kaller på større investeringer enn prosjekter i andre petroleumsprovinser. Vi må posisjonere oss for denne nye tidsalderen, med teknologi, gode industri- og tjenesteselskaper – til virksomhet i Norge – og til virksomhet i Russland. Posisjonere oss med god politikk, med forvaltningsplaner som balanserer hensynene til olje, gass, fiskeri, naturvern, miljø og klima. 50 norske bedrifter har gått gjennom INTSOKs partnerskapsprosjekt for å kvalifisere seg ytterligere for engasjement i Russland. Norske skipsutstyrsleverandører har en sterk posisjon i Russland – det så jeg under næringslivsmessen i Murmansk sist oktober og på et seminar i Kirkenes i dag tidlig.

(Illustrasjon: Bilde fra DNV, arbeid med HMS-standarder)

Alt dette forteller oss noe om ansvaret vi har for å utvikle Barentshavet som samarbeidets hav – ja, et hav av muligheter, som jeg kalte foredraget mitt i 2005 – og til å legge høye miljøstandarder til grunn. Jeg fikk i forrige uke sluttrapporten fra prosjektet som Det norske Veritas (DnV) har ledet med russiske partnere for å foreslå helse-, miljø- og sikkerhetsstandarder i Barentshavet. Det er støttet av kunnskapsprogrammet Barents 2020, som ble lansert her i Tromsø i 2005, og har resultert i en imponerende samling anbefalinger.

Samarbeidet mellom miljømyndighetene viser også fremskritt. Vi snakker om ett hav og ett økosystem selv om det går en grense på midten. Det åpner seg muligheter men gir oss også ansvar.

(Illustrasjon: Foto fra presidentbesøket. Avtaler Russland-Norge)

Så – alt i alt: Samarbeidet med Russland omfatter omtrent alle samfunnsområder og sektorer. Vi har investert i dette forholdet, bokstavelig talt. Noen kaller det ”bistand”? Men jeg er ikke enig, det er en investering vi får igjen for, det er midler som har vært rettet inn mot å utvikle et forhold som har vært frosset gjennom mange tiår.

Listen over prosjekter er lang – fra kompetanseheving for russiske journalister, fengselssamarbeid, støtte til klimatiltak og undervisning i energisparing, menneskerettigheter, havforskning og fiskerisamarbeid.

Og listen er enda lenger på kulturområdet, fra Riddu-riddu-festivalen som nå åpner eget kontor i Moskva, som en møteplass for urfolkskultur, til Barentsspektakkel, Barentskult eller all aktivitet innen musikk, dansk, teater og idrett.

I mange år, folkens, ble det sagt, av skeptikerne: Det er vel og bra med kultur og folk-til-folk, men hvor blir det av næringslivet? Hvor blir det av investeringene og arbeidsplassene?

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det er klare sammenhenger her – at vår vilje til å satse på kultur – den menneskelige dimensjon – det har bidratt til annen kontakt – innen næringsliv, forskning og myndighetskontakt. Avstandene er blitt kortere, gitt oss flere kanaler og bygd tillit. Ja, nettopp det – tillit. Kultur i nord – som i sør – handler om diplomati fra folk til folk, om arbeidsplasser, om eksport, vekstnæring og om vårt omdømme.

(Illustrasjon: De tre driverne igjen. Russland, klima, energi)

Tettere samarbeid Norge-Russland. En av de tre driverne. Men det er en dimensjon til: Norge og Russland møtes også innenfor et tett regionalt samarbeid. Dette legges det merke til langt utover våre egne trakter, omverden ser hvordan en samarbeidende region trer frem i lyset.

(Illustrasjon: Barentssekretariatet i Kirkenes)

Det startet med Barentssamarbeidet, det unike engasjementet som dette samarbeidet har skapt – et samarbeid mellom regjeringer – men også mellom kommuner, fylkeskommuner, institusjoner, organisasjoner og folk. Det regionale nivået ble trukket med og nær sagt gitt en rolle i utenrikspolitikken.

Barentssekretariatet i Kirkenes, som dere ser på bildet her, er blitt en institusjon, med kontakter over hele Europa, en jevn strøm av besøkende som vil studere hva de har fått til. I år er budsjettet med prosjektvirksomhet for 36 millioner kroner. I over 15 år har de vært inkubator for minst 3.000 prosjekter, innenfor alle tenkelige områder. Til høsten, under HM Kongens besøk til Slovakia, inngår et seminar der Barentssekretariatet skal dele av sine erfaringer som nyskapende aktør for godt grenseregionalt samarbeid. – Kan det ”kopieres”?

(Illustrasjon: Film: Sveip over Norden (Google Earth))

Nordområdeoppmerksomheten er også med på å gi det nordiske samarbeidet ny giv. Vi nordiske land er partnere i Barentssamarbeidet og vi er alle med i Arktisk råd – fem av åtte medlemmer – og vi er alle med i Østersjørådet. Norden er på sett og vis limet i disse regionale ordningene.

Og dette er spennende. Lengst nord på land fordyper Norge, Sverige og Finland sitt samarbeid. Carl Bildts besøk med en tung svensk delegasjon fra universiteter og næringsliv hit til Tromsø i juni 2007 markerte et tidsskifte i svensk interesse for nordområdene. Et tilsvarende besøk er gjennomført fra Finland.

Våre nordiske naboer er også i gang med å oppdatere sine nordområdestrategier:

  • Finlands arktiske strategi vil legge betydelig vekt på økonomisk utvikling i de nordligste landsdelene. I Nord-Finland skjer det en satsing på bergverksindustrien. Nye gruver åpnes og det skaper dynamikk og muligheter også på vår side.
  • I juni vil svenske og finske partnere arrangere et seminar i Kirkenes der temaet er malm og gass og mulighetene for å se utviklingen av disse to ressursene i sammenheng.
  • Gruvene er gjenåpnet i Kirkenes og jeg forstår at det samme er i ferd med å skje i Repparfjord. Kanskje står bergverksvirksomheten i Nord-Norge overfor en renessanse?
  • Spørsmålet om grunnlaget for utbygging av jernbane fra Finland til Troms eller Finnmark diskuteres også seriøst. Hvem forutså det for fire år siden?

(Illustrasjon: Den nordlige dimensjon)

Et siste skudd på stammen er Den nordlige dimensjon – initiert av EU – et oppsett som samler Norge, Russland, Island og EU – representert ved Europakommisjonen.

Og det er positivt at EU engasjerer seg. Våre europeiske partnere har mye å bidra med, innen forskning og kompetanse, industri, handel og finansiell styrke. Og de har de samme legitime interesser i regionen som f.eks. Kina og India, som jeg nevnte.

(Illustrasjon: Stoltenberg og Barroso på Svalbard)

Derfor er det nødvendig for oss at EU (her på bildet med kommisjonspresident Barroso på Svalbard sammen med Stoltenberg) og medlemslandene har en god situasjonsforståelse i nord. Danmark, Sverige og Finland – som har et mer innlandsperspektiv, mens vi har havperspektivet – kjenner nordområdene rimelig godt, men for de fleste europeere kan nok the High North være et fjernt sted, langt utenfor TV-værkartet. Som den tyske professoren i Berlin sa da jeg holdt foredrag om nordområdene: Ja, dette var interessant – og så jeg som trodde Schleswig-Holstein var nordområdene!

UD har et program med nordområdedialoger med partnere fra alle hjørner av verden. Europa er selvsagt viktigst, vi gir innspill til Europakommisjonens arbeid med EUs politikk; vi bidrar med informasjon og vurderinger overfor de enkelte medlemsland; og vi tar i mot delegasjoner på løpende bånd som vil se med egne øyne.

På samme måte jobber vi i forhold til USA og amerikanske interesserte, som det blir stadig flere av. 

(Illustrasjon: Film: Tilbake til Tromsø (Google Earth))

Kjære venner,

Jeg har vist noen kapitler i reisefortellingen – fra Arktis, forholdet til Russland, det regionale samarbeidet – hele denne nordlige regionen som avtegner seg med moderne samarbeidsordninger.

La oss så runde av her i Tromsø, kunnskapsbyen, som så systematisk har grepet nordområdenes muligheter. Ordfører Hausberg sendte meg et brev for noen dager siden med en oversikt over hva byen har fått til – ja, jeg vil berømme innsatsen – for her er det eksempel på eksempel på nettopp det å utløse mulighetene i samarbeid! Oversikten bør kunne tjene som inspirasjon for andre.

Jeg har lagt vekt på hvorfor dette er vår viktigste strategiske satsing i utenrikspolitikken. Men utover dette, har jeg ønsket å få frem poenget med å gripe nye muligheter som åpner seg ved å jobbe sammen – at det å utnytte denne regionens fortrinn krever at vi greier å tenke utenfor politiske og administrative bokser – at vi søker etter hva som kan utløse verdiskaping, arbeid og velferd.

Greier vi dette, kan dette bli Norges mest moderne og vekstkraftige region. Det er inspirasjonen bak tiltakene i ”Nye byggesteiner i nord”, og vi er godt i gang – ja, mer enn det. Av de totalt 38 tiltakene i rapporten er det bevilget midler til 26; to tredjedeler er med andre ord igangsatt, og det vil gå over to-tre stortingsperioder.

Det viktige nå er at vi satser på en slik måte at det nettopp utløser aktivitet, investeringer, satsinger. Og da er igjen kunnskap så viktig – og det er godt å stå på et universitet å si det – kunnskap som bygger bro til investeringer, ny verdiskaping og nye arbeidsplasser.

Det var i et slikt perspektiv at jeg akkurat her i november 2005 lanserte satsingen på Barents 2020 – et kunnskapsprogram for verdiskaping og ny næringsvirksomhet i nord.

(Illustrasjon: Barents 2020. Kunnskap)

År for år har vi bygget dette programmet Barents 2020 videre. I år bidrar 55 millioner kroner til å støtte til kunnskapsutvikling strategisk.

Prosjektene er mange, jeg nevnte utvikling av felles standarder for helse, miljø og sikkerhet i Barentshavet. Rederiforbundet, Høgskolen i Bodø, russiske interesser og kontakter utvikler Senteret for nordområdelogistikk med fokus på Kirkenes-området, de bereder grunnen for kommende sjøtrafikk over Polhavet – de er i gang, jeg deltok på et seminar med dem i Kirkenes i dag tidlig.

Vi har etablert nordområdestipendier og satt i gang et prosjektet ”Geopolitikk i nord”. Vi har etablert fem lærestoler og gjesteprofessorater – som her ved Universitetet i Tromsø og programmet for jordobservasjon og fjernmåling for overvåking av miljø- og klimaendringer. Og vi har et meget aktivt Polar Year (IPY) bak oss. 

Norges forskningsråd har en portefølje til nordområderettet forskning på om lag 600 millioner kroner. I 2008 gikk 22 prosent av midlene til forskningsinstitusjoner her i Nord-Norge, og i 2009 var andelen økt til 36 prosent.

Siden Nordområdestrategien ble lagt frem 1. desember 2006 har vi økt bevilgningene til spesifikke nordområdetiltak over Statsbudsjettet med 1,5 milliarder kroner. Vårt mål har vært å stimulere til å styrke verdiskapning i nordområdene.

(Illustrasjon: Marin bioprospektering)

Ett eksempel er satsingen på utvikling av marin bioprospektering her i Tromsø – utnyttelse av de levende ressursene på de store havdypene. Det er bevilget 50 millioner kroner til kartleggingen av biologiske ressurser i havet. Trolig er om lag 10.000 arter lite undersøkt og kan inneholde muligheter for utvikling av nye produkter innen medisin og materialer. Vi kan stå på terskelen til en historisk satsing. Tenk på oppdrettslaksen – hvem hadde trodd i 1980 at det skulle være Norges nest største eksportprodukt i 2000? Hva kan den marine bioprospekteringen varte opp med mot 2030? Vi vet det ikke, og det er det som gjør det så spennende.

(Illustrasjon: Nærvær, aktivitet, kunnskap)

Da, kjære venner er vi ved slutten – og jeg bruker denne nye næringen, som jeg nevnte, som eksempel på min grunnleggende utfordring når jeg for et øyeblikk tar et videre perspektiv enn Utenriksministeren og spør de som engasjerer seg:

Klarer vi, innen denne næringen, å koble de rette kreftene innen kunnskap, kapital og ressurser slik at de trekker i samme retningen og utløser krefter som kan skape vekst?

Som Hans Olav Karde minnet om, verken statsministeren eller utenriksministeren kan skape bedriftene. Men vi kan og vil bidra til den gode samhandlingen som skal til. – Men vi skal spørre oss selv – og dere skal spørre oss: Er vi gode nok til det? Hvordan kan vi bli bedre? Hvordan kan statlige organer gjøre sin del av jobben?

Vi må våge å stille disse kritiske spørsmålene – til hverandre og til oss selv.

Klarer vi å legge rammene for olje- og gassvirksomheten i nord som kan gi arbeidsplasser, verdiskaping og andre ringvirkninger i landsdelen?

Klarer vi å samordne oss tilstrekkelig for å bli den strategiske partneren med Russland på energiområdet?

Klarer vi å stimulere reiselivsbransjen til systematisk og fokusert satsing på kunnskap, markedsføring, produktutvikling og logistikkløsninger – klarer landsdelens aktører å trekke i samme retning – selv om de er konkurrenter?

Kan vi se for oss bedre samarbeid og samordning mellom utdanningsinstitusjonene, slik at de ikke sprer seg for tynt, men slik at de enkelte institusjonene kan bli ledende på kvalitet også innen sine satsingsområder – slik at de blir foretrukne partnere – internasjonalt?

Klarer vi å tenke samferdselsutfordringene i nord i et helhetlig nordområdeperspektiv, der de ulike transportformer utfyller hverandre bedre?

Klarer vi å ta vårt historiske ansvar for urfolk?

Og endelig: Klarer landsdelens politikere og politiske organer å definere en fellesnevner for nordområdene – utover hvert enkelt fylke? Klarer de å tegne en felles og forpliktende strategi med regjering og statlige myndigheter?

(Illustrasjon: Tilbake til Rolf Jacobsen-diktet)

Kjære forsamling,

Det som virkelig har motivert meg i arbeidet med nordområdesatsingen er møtet med fremtidstro i nord, en sunn utålmodighet, mange forventninger og et mangfold av planer og ideer.  

Jeg lukker ikke øynene for utfordringene og problemene. Jeg vet de er der. Utfordringen er nå å få all den gode energien i nord til å trekke mer i samme retning, bli tydeligere på å utforske muligheten i samarbeid og partnerskap, bli bedre til å enes om en strategi som mobiliserer hele landsdelen – og hele landet. Intet mindre.

Norge skal kjenne sin besøkelsestid. Norge skal være i forkant med en helhetlig, oppdatert og fremtidsrettet politikk for nordområdene – best på kunnskap, best på forvaltning, best på økonomisk, sosial og kulturell utvikling i nord. Det er ut fra en slik satsing vi legger rammene for gode resultater.

Vi vil være pådrivere for å utvikle det internasjonale samarbeidet i nord, praktisk, strategisk og analytisk.

Bygge sterke og stabile naboskap.

Få frem forpliktende fellesløsninger der det kreves.

Og støtte opp om krefter i nord som vil utnytte mulighetene.

For dette må være grunntonen: Nordområdesatsingen skal forankres i nord og eies i fellesskap. Krefter i nord må være den drivende og førende part. Det store fellesskapet må se bildet, forstå fortellingens nasjonale betydning og stille opp som en god partner i all satsing.

Det er langt dette landet. Det meste er nord.

Det nordligste i Norge er ikke mottaker av nordområdestrategien. Der er her vi finer avsenderen og den førende part i utviklingen.

Takk for oppmerksomheten!

(Illustrasjon: Tittelslide)