Historisk arkiv

Politikk og diplomati nytter!

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Artikkel i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende 13.09.12

- … vi har lært noe om betydningen av å etablere en norm; å sette en standard for hva som er akseptabelt. Selv om de største produsentlandene ikke er om bord, ser vi at anvendelsen av slike våpen har gått drastisk ned. Å bruke slike våpen er med rette blitt stigmatisert, se bare til Syria, skriver utenriksminister Støre i en artikken i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende 13. september.

Avtalen som forbyr klasevåpen var resultat av hardt nybrottsarbeid. Det er et godt eksempel på at politikk nytter!

Denne uken er over 600 representanter fra 120 stater, organisasjoner og sivilsamfunn samlet i Oslo for å gjøre opp status for konvensjonen som forbyr produksjon, lagring og bruk av klasevåpen. Avtalen er trådt i kraft og 75 stater har allerede tatt den inn i egen lovgivning. Det var ingen selvfølge da vi begynte dette arbeidet.

Jeg husker tilbake til februar 2007. Norge hadde invitert stater og organisasjoner til Oslo for å vurdere om det ville være mulig å starte en prosess for å forby klasevåpen. I mange år hadde arbeidet stått bom fast i de tradisjonelle FN-organene. Fantes en annen vei?

Problemet var formidabelt. Klasevåpen er betegnelsen på en artillerigranat som åpner seg like før den treffer bakken og sprer mange små sprenglegemer over store områder. Våpenet er derfor ikke særlig treffsikkert, og skiller ikke mellom stridende og sivile, noe som er et grunnleggende krav i folkeretten. På mange slagmarker ligger det igjen udetonerte eksplosiver som i årevis rammer sivile, sprer frykt og legger store jordbruks- og landområder øde. 28 land og områder er rammet, noen så hardt at det vil kunne ta årtier å fjerne alle disse dødsfellene. I sum: dette er et våpen der bruken har uakseptable humanitære konsekvenser, nært beslektet med anti-personellminene som ble forbudt i 1997.

På møtet i Oslo i 2007 ble jeg overrasket over oppmøtet. Nesten 50 stater stilte, det gjorde også Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), representanter for FN og ikke minst representanter for de utallige ofrene for klasevåpen verden over, mennesker med bein og armer revet av i møte med klasevåpnenes gjemte arsenal. Vi ble raskt enige; det ville være verdt å gjøre et forsøk på å invitere stadig flere land med på arbeidet for en konvensjon mot klasevåpen.

Min marsjordre som utenriksminister var klar: I Soria Moria-erklæringen fra 2005 ga regjeringen seg selv i oppdrag å arbeide for et slikt forbud. Året etter forberedte vi strategien i kontakt med noen nærstående land og i tett samarbeid med Forsvarsdepartementet, eksperter i det norske forsvaret, og ikke minst; i tett dialog med et kunnskapsrikt og engasjert sivilsamfunn.

Etter Oslo-møtet i 2007 fortsatte forhandlingene verden over. Stadig sluttet nye land seg til. Men de store våpenprodusentene, som USA, Russland, Kina, India, Pakistan og Israel, sa klart ifra at de ikke ville være med.

Var det da noen vits med en slik avtale? spurte skeptikerne. Jeg er så glad for at vi ikke lot oss stanse! Gradvis samlet vi støtte blant flertallet av verdens stater. Da avtalen ble undertegnet i Oslo i desember 2008, signerte nærmere 100 stater konvensjonen.

Jeg sitter igjen med noen viktige erfaringer fra dette arbeidet som framfor alt viser at politikk nytter. For det første, om metode: Denne oppgaven krevde det beste av diplomatisk håndverk, og arbeidet viste at vi i Norge har fremragende håndverkere i vår utenrikstjeneste! Men det krevde også vilje til å arbeide på nye måter. Vi inviterte sivilsamfunnet inn i prosessen. Vi lærte at erfaringene og kunnskapene fra ofrene for klasevåpen var uvurderlige. Ikke minst bidro dette til å framheve at denne avtalen setter mennesker i sentrum. Vi trakk aktivt på kunnskapen fra en organisasjon som Norsk Folkehjelp, som trolig er verdensmester i å rydde miner og klasevåpen - og som markerer at dette arbeidet er 20 år i 2012.

For det andre har vi lært noe om betydningen av å etablere en norm; å sette en standard for hva som er akseptabelt. Selv om de største produsentlandene ikke er om bord, ser vi at anvendelsen av slike våpen har gått drastisk ned. Å bruke slike våpen er med rette blitt stigmatisert, se bare til Syria.

For det tredje peker avtalen framover. Statene som har inngått avtalen, har ødelagt nesten en million klasebomber, og med dem 85 millioner sprenglegemer, i sum utgjør det nær 70 prosent av alle de våpnene disse statene hadde på lager før avtalen trådte i kraft. Et militært forsvar som det norske skal ha effektive våpen. Men klasevåpen kan heller ikke fra et militært ståsted kalles effektivt. Vi har derfor ødelagt alle klasevåpen vi hadde på lagre. Over 20 av våre Nato-allierte er med på avtalen. Vi har gjort en forskjell.

På møtet denne uken gjentar vi våre forpliktelser: Å få med flere land, beskytte avtalens bokstav mot forsøk på å svekke innholdet, få med enda flere stater og ikke minst; fortsette å støtte ofrene. For igjen: dette er en avtale som setter det humanitære i fokus, hensynet til sivile, hensynet til mennesker, hensynet til lokalsamfunn.

Vi viser at politikk nytter, at tradisjonelt diplomati må suppleres med brede folkelige allianser. Og som alltid; internasjonalt samarbeid handler om menneskers trygghet og velferd.