”Engasjementspolitikk”: Norges politikk for fred og utvikling må være søkende. Vi er åpne for innspill og kritiske syn for å gjøre politikken bedre, både på innhold og metode. Mye av politikken for fred og forsoning er fortsatt å regne som nybrottsarbeid og må løpende vurderes kritisk.

I en artikkel i desemberutgaven av Nytt Norsk Tidsskrift presenterer professor Øyvind Østerud en kritisk gjennomgang av den norske politikken for fred og utvikling. Han hevder at den norske utenriksretorikken trenger kritiske søkelys og at ”bistand, fred og forsoning” er en ”sterk demonstrasjon av gode hensikter, det er offensiv symbolpolitikk innad og utad”. Likevel er han kommet til at han tviler på at ”engasjementspolitikken” bidrar til en bedre verden. Vi er ikke enige.

Østerud har mange interessante vurderinger. Men hans konklusjon er et etterlatt inntrykk av at alt engasjement er fånyttes. Dersom ikke betingelsene for at utviklingshjelp skal lykkes er til stede, blant annet i form av institusjoner som kan føre en utviklingsorientert politikk, vil ikke innsatsen hjelpe. Vi er enige, men dette kan knapt kalles noe nytt funn. Selvsagt vil utviklingshjelp fungere bedre dersom mottakerlandet har profesjonelle institusjoner som ikke er korrupte. Men spørsmålet er om vi av den grunn skal la være å hjelpe når forholdene ikke er perfekte.

Sannheten er enkel og dramatisk: Ja, ofte vil internasjonalt engasjement i freds og forsoningsprosesser ikke nytte. Men kan vi slå oss til ro med at dette er en slags naturlov vi ikke kan utfordre? Det er ikke slik vi vurderer politikkens handlingsrom. Et engasjement bygger på ønsket om å utfordre tingenes tilstand og gi støtte til prosesser for fred og utvikling. Grupper og land ber Norge om å engasjere seg. Vi vurderer vår deltakelse i ulike prosesser nøye, ikke minst i lys av om vi mener Norge har noe å bidra med.

Østerud viser til at ”den norske modellen”, det at frivillige organisasjoner og uavhengige forskningsinstitutter er trukket med i norske myndigheters arbeid, bidrar til at norsk fred- og utviklingspolitikk mangler kritiske røster. Det er ikke slik vi opplever hverdagen. I Norge er kompetansen og kunnskapsnivået høyt som følge av vårt engasjement, fordelt på myndigheter, organisasjoner, forskningsinstitutter og andre. Kritikken og analysen er der, og det er positivt og vi får en rad av tilbakemeldinger nettopp fra disse organisasjonene.

Norsk engasjement for fred og utvikling er forankret i nordmenns solidaritet og forståelse av at vi har et ansvar utover egne grenser. Denne solidariteten kom til uttrykk ved at det norske folk ga over 200 millioner under årets tv-aksjon til Leger Uten Grenser. Det handler om å bidra til en mer rettferdig verden, for å bekjempe fattigdom, styrke vern om menneskerettigheter, demokrati, fred og forsoning.

Men det er en innsats i oppoverbakke. Etter flere årtier med utviklingshjelp er det fortsatt 1 milliard mennesker som lever i dypeste fattigdom. Internasjonale fredsmeklingsforsøk har ikke lykkes i å skape fred i Midtøsten, Sudan eller på Sri Lanka. Hvert år dør mer enn 10 millioner barn av sykdommer som stort sett kan forhindres eller behandles. Mange spør seg derfor om det nytter å hjelpe.

Likevel: Det blir for enkelt når Østerud lister opp alle de tilfeller der et engasjement ikke har lykkes i å skape fred og en velfungerende stat som en slags illustrasjon på at innsats ikke nytter. For vi må også spørre hva effekten ville vært dersom vi ikke hadde engasjert oss. Hva ville skjedd i Sør Afrika om ikke det internasjonale samfunn hadde fordømt apartheid og støttet opp om frigjøringskampen liketil kloke politiske ledere som Mandela og de Klerk samlet seg i forsoningsarbeidet? Vi tror en slik gjennomgang ville vise at internasjonalt engasjement har bidratt til å forhindre kriger, og til at færre mennesker i dag lever i absolutt fattigdom enn for ti år siden.

I følge ”The Human Security Report 2005” har antallet væpnede konflikter, drepte i konflikt og folkemord gått dramatisk ned siden slutten på den kalde krigen. Årsaken er, ifølge samme rapport, økt internasjonalt engasjement for fred og forsoning.

Vi vet også at bistand bidrar til økonomisk vekst. Tall fra Verdensbanken viser at BNP per innbygger for de mest gjeldstyngede landene har økt siden 1990. FN fastslår at det i 2003 er 2 millioner færre barn som dør før fylte 5 år enn i 1990. Mennesker som lever under fattigdomsgrensen på 1 dollar om dagen er redusert fra 29 % til 23 %.

Østerud og andre hevder at det er nær umulig å påvirke et lands institusjoner og politiske utvikling utenfra. Velfungerende stater vokser frem «innenfra» og over lang tid, slik dette har skjedd i Europa gjennom et par hundre år. Dette er for enkelt. I dagens globaliserte verden kommer andres konflikter stadig nærere på. Konflikter ute kobler seg også oftere opp mot våre egne utfordringer. Karikaturstriden for et snaut år siden illustrerte dette på en kraftfull måte. Trykking av karikaturer i Danmark og Norge skapte voldsomme reaksjoner i Midtøsten. Med ett ble gamle og nye konfliktlinjer i Midtøsten koblet direkte opp mot oss her hjemme. Reaksjonene og debatten forgrenet seg i alle mulige retninger - også tilbake til vårt eget samfunn som i dag er flerkulturelt og flerreligiøst på en helt annen måte enn tidligere.

Mulighetene til å påvirke et lands utvikling - på godt og vondt - er uendelig mye større. For eksempel holder i dag de fleste afrikanske land demokratiske valg. Denne demokratiseringsprosessen har vært sterkt påvirket av internasjonalt engasjement.

Vi er enige: Gode hensikter er ikke nok. Vi må hele tiden søke etter bedre måter å arbeide på. Vi må spørre mer og lytte bedre. Selvkritikk snarere enn selvgodhet må være vår rettesnor. Skal vi bli bedre må vi finne ut hva som virker og hva som ikke virker. Vi har derfor styrket arbeidet med evaluering og resultatmåling gjennom Norad. Vi arbeider målrettet med å forbedre og systematisere engasjementet i fredsprosesser.

Østerud har et godt poeng når han hevder at vanstyre, korrupsjon og mangel på dialog mellom den styrende elite og folket ofte er et hinder for fred og utvikling. Dette er en hovedutfordring i alt freds- og utviklingsarbeid. Vi arbeider for å styrke politikernes ansvarlighet overfor sine borgere. Det handler om å styrke parlamentene, bedre kontrollfunksjonene og å bidra til større åpenhet om offentlig pengebruk.

Det er behov for bedre koordinering av internasjonal bistand. Som Østerud påpeker har vi sett at givere ofte følger egne økonomiske og politiske interesser. Internasjonal bistand hemmer av og til utvikling av lokale bærekraftige institusjoner. Dette er en utfordring i Afghanistan. Vi har derfor tatt initiativ til et større fokus på den sivile innsatsen i landet. Vi har vunnet fram i NATO-kretsen. FN må være hovedaktøren. FN må få et utvidet ansvar for bedre koordinering, både i Afghanistan og andre steder.

For oss står det klart: Norsk og internasjonal innsats har gitt resultater - flere mennesker har fått et bedre liv, nye generasjoner opplever fred, innbyggere stiller sine politikere til ansvar for feil pengebruk og korrupsjon går ned i en rekke land. Det er mennesker som skaper konflikter - og det er bare mennesker som kan gjøre noe med dem. De valgene vi gjør har betydning. Vi kan ikke sitte og vente til en rad betingelser for vellykket nasjonsbygging er til stede, i land der menneskers hverdag preges av grufulle konflikter, fattigdom og nød. Men vi ønsker velkommen debatt og analyse om Norges politikk for fred og utvikling fordi det bidrar til at arbeidet blir bedre. En god debatt bør dreie seg om hvordan vi best kan bidra, ikke om hvorvidt vi skal bidra i det hele tatt.

Fakta

• Professor Øyvind Østerud, som ledet Maktutredningen, har skrevet en kritisk artikkel om norsk freds- og utviklingspolitikk i det nye nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift.
• Han etterlyser kritiske røster som utfordrer «symbolpolitikken» rundt bistand, fred og forsoning.