Innflytelsens kunst. Kulturlivets rolle i en moderne utenrikspolitikk

 
Denne teksten er en renskrevet versjon
av Støres innlegg basert på et opptak
Se nett-tv fra møtet

Ja, for oss som hører til bare noen hundre meter fra Litteraturhuset i Oslo, så er det godt å se hvor sjefen [Aslak Sira Myre] kommer fra – at det er her han hører hjemme.

Og så vil jeg få takke Kulturbyen Stavanger fordi jeg fikk komme hit. Det var på tide. Jeg hørte vi var fem sjettedeler inn i året 2008 – og det var slik at jeg var her i 2007, og sa at jeg garanterer at vi skal legge i alle fall minst ett arrangement til Stavanger! – og nå er vi altså der. Og det føles veldig bra.

Og så vil jeg også si at det føles godt at vi kan legge et nok et Refleks-arrangement utenfor hovedstaden. For som Aslak Sira Myre sa ”det er ambisjonen vår å få til en bred diskusjon om norsk utenrikspolitikk i mange dimensjoner og den må gå i hele landet”. Og den går jo i og for seg litt virtuelt, fordi vi er tilgjengelig med veldig mye av det vi gjør på nettet, og det har mange besøk.

Ideen med Refleks – det ordet er jeg på mange måter blitt litt glad i – utgangspunktet var å si at refleksjon er egentlig bedre enn refleks, og at i utenrikspolitikken så er det mange reflekser som sitter dypt.

Tanken med prosjektet var egentlig å teste en del reflekser. Og fordi vi i utenrikspolitikken ofte sa og sier at ”utenrikspolitikken ligger fast” – ja, det er et merkelig begrep i en verden hvor mye annet forandrer seg – så har utenrikspolitikken vært et slags reservert tema for de store debattene.

Jeg mener at et av de kjennetegnene ved vår nye tid er at utenrikspolitikken kan debatteres som et hvert annet politikkområde. Som utenriksminister har jeg som et mål, i seg selv, å søke løsninger som er bredere enn det akkurat et flertall kan bære – ja, det er en verdi i seg selv. Det forhindrer ikke at det er bred debatt om sakene.

Og så er jeg også sikker på at når vi nå leverer en stortingsmelding på nyåret, som skal oppsummere dette, og det har kommet bøker og det vil komme bøker i dette arbeidet, så er jeg sikker på at mange av refleksene, hvis vi kan si det slik, viser seg å holde stikk fortsatt. Men det er, som sagt, bedre å komme til det gjennom en refleksjon, og derfor har vi dette prosjektet. For å ha sagt dette, kort fortalt.  

*****

Så var det nå spesielt å høre Mansur (Rajih) lese – og med flott norsk oversettelse. – Fordi vi har i Regjeringen, for å ”lette på sløret”, en tradisjon hvor vi hver fredag leser dikt, og dette går på rundgang. Og nå som jeg har ”holdt ut” i tre år, og skal holde ut i mange år til, så blir det en del dikt da. Og med jevne mellomrom så peker da flasketuten på meg, og jeg hadde gleden her for noen uker siden å lese Mansur for mine regjeringskolleger.

Det var ikke det vi hørte her nå, men det var hans sterke linjer, og jeg synes det er flott å høre og se ham her i dag.

*****

Så til temaet – kultur og utenrikspolitikk. Kulturlivets rolle.

La meg bare si – i parentes – at vi har hatt mange andre møter av den typen ”begrepspar”. Vi hadde et veldig spennende møte med innvandrerorganisasjonene og deres miljøer om norsk utenrikspolitikk. – Hvordan assosierer nye landsmenn seg med det som er norske interesser? Hvis du kommer og har bakgrunn fra et konfliktområde; hvordan ser du da for eksempel på norsk arktisk politikk? Det er et godt tema og gir mange illustrasjoner – og nå altså kultur.

Det var en interessant kronikk i Dagbladet i går (29.10.08) av to sentrale stemmer i politisk debatt, Steinar Lem (Framtiden i våre hender) og Rasmus Hansson (WWF), som utfordret kulturnorge med en slags kritikk om manglende kulturell kraft i klimadebatten. De etterlyste stemmer i den sammenheng.

Og da jeg leste det, tenkte jeg på to ting:

Det ene var at jeg kjenner meg litt igjen i det. Jeg husker jeg hadde en debatt med Dag Solstad under Festspillene i Bergen i mai i år, hvor det var noe av min utfordring til ham: Hvor er du i vår tids store temaer? Det virker på en måte som han hadde referanser til gårsdagens store temaer. Jeg fikk ikke noe klart svar, for å si det på den måten. Men det er jo noe av det som er det fascinerende med Solstad.

Men jeg kjenner igjen den utålmodigheten som de to gir uttrykk for. Men – på en annen side – så må jeg si at jeg til de grader mener det er en ubetimelig kritikk eller etterlysning, fordi i møte med kunstnere og kulturarbeidere – så opplever jeg at de tar vel så mye del ordskiftet, i refleksjonene om viktige samtidsspørsmål, også internasjonale. – Men med andre uttrykksmidler enn det vi litt ”ensporede” gjør, som er innen politikk og annet ”aktivistliv”.

Men det setter en interessant bakgrunnsramme for noe av det vi skal komme inn på her i dag.

Og jeg må si – det gjør sterkt inntrykk på meg å komme og se denne utstillingen om ”Cliff Hotel – An Odyssey” (Abu Dis, Vestbredden). – Fordi det er en sak jeg har engasjert meg i, og jeg har besøkt hotellet – eller realiteten er, at jeg ikke har besøkt hotellet, men jeg har kommet så nær hotellet det var mulig å gjøre. Og det var omtrent 40-50 meter og der sto sperrene, der var piggtråden, og jeg sto der med hotellets rettmessige eier som altså dømmes for å være fraværende. Det er et grovt brudd på internasjonale standarder og menneskerettigheter, som nylig ser ut til å bli bekreftet av høye israelske rettsinstanser. Og det er en sak som har mye internasjonal oppmerksomhet og det fortjener den. – Se utstillingen og reflekter rundt det dere ser.

*****

Mitt hovedpoeng i dag er at kulturlivets rolle i en moderne utenrikspolitikk er ikke nødvendigvis å sørge for innflytelse.

Det er viktig at kulturlivet avviser å være et redskap i noen politikk, for det hører ikke hjemme i vår kultur og i vår tradisjon.

Mitt fokus, og når jeg da drister meg til å sette tema på dagsorden, er at kulturlivets rolle langt oftere er å skape et rom, et mulighetsrom, hvor man kan møtes, sette dagsorden, og som så kan bli et handlingsrom for et bredt spekter av mennesker og interesser. Og slike rom trenger vi.

Kort fortalt så opplever jeg at det er viktig å ha bevissthet rundt kultur og utenrikspolitikk, fordi kulturen – som Aslak Sira Myre sa – er en så viktig del av det norske ”fotavtrykket”. At vi som driver med politikk og som skal drive med innflytelse – vi er valgt til det faktisk – vi må være klar over fotavtrykket, fotavtrykkets representativitet.

På flyet hit i dag satt vi og leste i et tidsskrift som hadde et oppslag om arkitektur og diplomati. Hvilken vekt som blir lagt i ambassadebygg som land har rundt om i verden. Og det var et stort oppslag om den norske ambassaden i Katmandu, som er et spennende bygg. Det er jo et fotavtrykk – på samme måte som den norske ambassaden i Berlin – som mottar tusenvis av turister i året, og sånn sett skaper et rom for Norge.

Og det å møtes er jo også en kunst, kan man si. Og det skal jeg også komme litt tilbake til.  

***** 

Det går noen linjer, slik jeg ser det, mellom kulturlivet og utenrikspolitikken. Vi har noen kontaktpunkter, felles arenaer, som sirkler som går over i hverandre. Og jeg vil gjøre fire refleksjoner innen den taletiden jeg har:

For det første, og det tror jeg er veldig viktig å ha med, å ha bevissthet på, at kulturens kommunikasjonsmidler ofte er universelle. Så når vi snakker om norske interesser i en global tid, så finnes da altså ikke noe mer universelt språk enn kulturens. Det er noe det politiske og diplomatiske miljøet aldri helt blir, selv om vi streber etter det.

Musikken, dans og teateruttrykk, billedkunst, rytmer, toner – det er et universelt språk, et globalt språk. Noe er gjenkjennelig og noe er nytt for våre ører når vi hører det fra utlandet, men det kommuniserer på en måte som er helt spesielt. Vi må lytte, noen spiller, opplever, lærer – og søker å forstå. En veldig spennende arena.

Og her er det også noen ”urmønstre” har jeg latt meg fortelle – jeg vet ikke om dette er riktig – men jeg har hørt forskjellig versjoner av at det er skalaer og temaer som kan gjenkjennes over hele verden. Jeg er ingen ekspert på dette, men melodien i ”Morgenstemning” av Edvard Grieg, som vi liker å se på som norsk, er et universelt bidrag til verden og har slektskap med folkemelodier rundt om i verden, blant annet i Midtøsten og Asia. Og kan spilles med understrengene på vår hardingfele eller de svarte tangentene på et piano eller på mange andre slags instrumenter.

Og så er det jo sånn at den dukker opp – ”Morgenstemning” – når Peer Gynt ligger med øret til sanden, eller hodet i sanden, bevisstløs på stranda i Marokko. Og der kommer dette fram. Det har noe med identifikasjon.

Så min første refleksjon handler om at i vår verden bidrar kulturen, i alle dens fasetter, ikke minst musikkens, dansens og billedkunstens – til dette universelle språket. Så kan vi snakke om engelsk, om data og esperanto eller hva det måtte være, men ikke noe språk er mer universelt enn det kulturelle og kan åpne flere dører.

Det kan formidles som en fengslet poet fra Yemen – ja, et felles erfaringsgrunnlag, en referanseramme – som har noe dypt, med menneskeheten å gjøre. Og det trenger vi. Og jeg mener at vi som myndigheter har et ansvar for å tenke sånn og gjøre det tilgjengelig.

Vi har sett – for å ta et eksempel nå nylig – ja, som med bordtennis som åpnet USAs forhold til Kina – at det har vært et musikkorkester (New York – filharmonien) som har ”åpnet” USAs forhold til Nord-Korea. Det var visst så vellykket, ser jeg, at nå skal Eric Clapton følge opp i orkesterets fotspor, så der har vi fått en interessant kanal.

Og vi så under markeringene av Henrik Wergeland 200 år at kulturen la rammene om å knytte en lang rekke bånd med ulike miljøer. Jeg hadde gleden av å snakke til en gruppe ungdommer fra konfliktområder fra ulike deler av verden i Grunnlovssalen på Eidsvoll; dit de hadde kommet under Wergelandsåret, og vi bygget kontakter. Veldig spennende.  

***** 

Dette er det første punktet – det universelle språket. Det andre punktet handler for meg om den kreativiteten som kulturen kan gi oss – i forståelse, i refleksjon og problemløsning. Nysgjerrighet, innsikt, fordypelse og refleksjon.

Og dette er jo dypt knyttet til ytringsfriheten.

Altså, som jeg sa, refleksjon – ikke nødvendigvis automatiske reflekser, som verden ellers er så full av; svart/hvitt - tenkningen, oss/dem, Vesten/resten, ”enten er du for oss eller så er du mot oss”. Nei, det er refleksjoner som bringer oss mennesker og verden framover. Som tvinger oss til å stoppe opp, reflektere, ta bort skylappene og åpne opp.

Jeg hadde en samtale for to uker siden i Frankfurt under Bokmessen med Orhan Pamuk, den tyrkiske nobelsprisvinneren, som veldig klart sier han ikke er politiker. Men Gud vet at han er mann for politisk kanal idet han sier og idet han skaper, gjennom både det han skriver og ved det at han skriver gir ham et rom til å si noe i tillegg – noe som har et veldig sterkt uttrykk.

Kjartan Fløgstad – som vi skal høre senere – var med på det Utenriksdepartementet støttet av en tur til nordområdene sammen med andre skrivende folk fra sentrale land. Og jeg var helt tydelig på det – ja, jeg tror Kjartan Fløgstad får si hva han mener om det – vi var helt bevisst på meningen med den turen som vi sponset. Det var å gi disse skrivende menneskene en tur til Hammerfest, Kirkenes og Svalbard – for å se.

Og så fikk de skrive hva de ville, men bare det at de skrev og formidlet hva nordområdene er. Ja, dette ble et prosjekt som det virkelig frister å kunne gjøre igjen.  

Så poenget mitt er dette: Noe av det viktigste som kunstnere og kulturarbeidere kan lære alle andre er kreativitet og samspill og formidling – og sammenhengen mellom disse. Og det mulighetsrommet som dette skaper.

Og i dette ligger jo også – mener jeg – men jeg skal ikke bruke mye tid på akkurat dette i innledningen – men hele dialogperspektivet, som er så utsatt og en vanskelig del av forholdet mellom land i vår tid – det trenger kultur for å løse opp, og for det politiske språket isolert sett er dårlig på dialog og krever enormt mye forarbeid, for at det brutale politiske språket faktisk kan virke direkte.

*****

Så skal jeg gå til min tredje refleksjon, knyttet til utenrikspolitikk og kultur, og det handler om tilhørighet.

Altså en formidling av tilhørighet. Disse bildene vi ser rundt oss fra Abu Dis, denne landsbyen på utsiden av Jerusalem er på en måte et eksempel i seg selv.

Men for å spille på noen andre strenger: Konsertsaler og gallerier i dag er mer eller mindre globale, enten de holder til i hovedsteder og metropoler, i Bjørvika eller på Place de la Bastille, eller på internett. Og her åpner teknologien nesten et ubegrenset tilfang av informasjon om – ikke bare andre lands kulturer – men også delkulturer og mikrokulturer, og det er en formidling og tilgang på alt det som ikke vi ville ha fått på noen annen måte. Det er et viktig bidrag til å forstå hvordan verden vår egentlig ser ut.

Jeg har ofte reflektert over dette at internett og informasjonsverden i dag blir framstilt som at det oppstår en veldig ”nærhet” mellom folk. Jeg tror egentlig ikke det er tilfellet. Jeg tror at det som oppstår er en enorm ”samtidighet”. – Men den samtidigheten er noen ganger så brutal at det fører til det motsatte av nærhet; nemlig fjernhet. Vi kan se ting ”i sann tid” på fjernsyn, eller på nettet som er såpass sjokkerende, at vi skrur av og føler at ”det der er i alle fall ikke meg”. – Langt unna og har ikke noe med meg å gjøre.

Her er kulturen viktig. For å nyansere og for å formidle erfaringer, som er tett på folk. Og ”all politics are local” sies det, men det gjelder også kultur og det gjelder tilhørighet og identitet, og det må vi ta på alvor.  

Kulturarv og kultur er sånn sett en utenrikspolitisk ressurs som vi ikke skal forsøke styre eller skape, men være klar over og anvende i vår ”kontaktpolitikk” overfor andre land. Og det kan handle om våre dyktige forfattere, billedkunstnere eller musikere – som vi kan støtte opp om og bistå i lanseringer ute.

Derfor har vi lagt vekt på i vår regjering å øke den delen av Utenriksdepartementets budsjett som støtter oppunder dette. Vi har økt den delen med over 100 prosent; det lå på rundt 40 millioner da vi tok over og er nå oppunder 100 millioner kroner.

Dette handler om et samarbeid mellom vårt kulturlivs egne organisasjoner, som får omtrent 1/3 av de midlene, og Utenriksdepartementet bruker om lag 1/3 på å støtte prosjekter, og ambassadene våre ute får om lag 1/3 for å kunne hente inn og skape disse båndene. Altså den norske tilhørigheten som vi tar med oss ut.

*****

Så til mitt fjerde og siste punkt. Og det glir selvfølgelig over i det politiske:

Kunstnere kan – som få andre – peke på og formidle urett. Se på veggene rundt her – ingen politikere kan gjøre dette.

Diskriminering og urettferdighet. De kan holde fram de universelle idealer, FNs erklæring om menneskerettigheter, som fyller 60 år i år.

Og igjen: Det er ingen som på en måte kan formidle betydningen av ytringsfriheten sterkere enn gjennom kulturlivets mange forskjellige ytringer.

Nå var det riktignok ingen Verdenserklæring på Edvard Griegs tid, men det er en historie som jeg har lyst til å ta med, for jeg synes den fascinerer meg, denne lille store mannen. Og vi markerte også ham for noen tid tilbake. Han engasjerte seg sterkt i forsvaret for Dreyfus i Frankrike, den uskyldig dømte jødiske offiseren – ja, sammen med blant annet Emile Zola, som i mars 1898 skrev sitt berømte ”J’accuse” i Paris-avisen L’Aurore. Dette er kjent stoff.

Men det som kanskje ikke er så kjent er hvordan Grieg selv fikk føle det engasjementet på kroppen. Han skrev nemlig et skarpt brev på en forespørsel fra en fransk orkesterleder, at han ikke kunne eller ville komme til Paris for å opptre for et fransk publikum. Fordi han var, som han skrev – ”indignert over den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret”, Skrev han.

Dette brevet ble oversatt og publisert i de store europeiske aviser og det ble et voldsomt oppstyr av det. Griegs ord ble tillagt betydelig vekt i en situasjon hvor Dreyfus-saken var symbol på frie tanker, rettferdighet og demokrati.

Dette er i og for seg et kjent kapittel fra Griegs liv. Men det viser igjen hvordan hans stemme som viktig kulturperson var. – Det som er mindre kjent er at da han igjen dirigerte i Paris,

i 1903, så ble han møtt med en kolossal pipekonsert fra 3.500 tilhørere. Han måtte vente lenge før han kunne ta plass på podiet og heve taktstokken. Og konsertsalen måtte ha ”tredobbelt forsterket” politistyrke, som det het, for å kaste ut ”bråkmakerne” og stor politieskorte fulgte ham tilbake til hotellet.

Det var et engasjement som kostet. Men det bar også frukter.

Vi har mange slike dramatiske historier, enda mer dramatiske, som for eksempel om fribyforfatterne, og vi har hørt en av dem i dag, og det finnes mange andre.

Og jeg kunne fortalt mye mer og det er en lang, lang liste og de er tilgjengelige her hos oss i Utenriksdepartementet for dem som er interessert om samarbeidsprosjekter – som for eksempel mellom kunstnere fra Kina og Norge som fremmer dialog om klimaendringer, likestilling og ytringsfrihet. Om gateteatergrupper i Nepal. Og i Berlin har vi hatt et stort arrangement nå nylig over homofile ofre for nazismens forfølgelser – en skulptur (ved Ingar Dragset og Michael Elmgren) avduket i Berlin. Stor oppmerksomhet – og igjen en ytring på en måte som ikke politikken kunne gjennomføre.

*****

Så det er dette jeg vil si innledningsvis:

At det handler egentlig om å skape møteplasser, handlingsrom, om å utvide vår forståelse.

Og så skal vi, som politikere, være varsomme med å se på kultur som en slags instrumentell verdi – men ha økt bevissthet om potensialet for å knytte kontakter, skape grunnlag for dialog, og ikke minst bevissthet om hva som er nasjonens ”fotavtrykk”, hvis jeg kan bruke det begrepet – ja, så er dette en satsning vel verdt. Men jeg ser fram til å bli utfordret og bli gått ”tettere i sømmene” på noe av alt dette jeg har nevnt av de andre innlederne. – Takk for oppmerksomheten. 

Denne teksten ovenfor er en renskrevet versjon av Støres innlegg basert på et opptak

*****

 

Sjekkes mot framføring

I den videre debatten under møtet baserte utenriksministeren seg på følgende momenter og illustrasjoner: 

• Kulturens eller ”kulturlivets rolle i en moderne utenrikspolitikk”, for å bruke overskriften for møtet, er ikke nødvendigvis å sørge for innflytelse. Kulturlivets rolle er ofte det å skape et rom, et mulighetsrom, et rom hvor man møtes, som setter en dagsorden, et rom som kan vise seg å bli et handlingsrom, et rom for kreativitet, tankeflyt, idérikdom. Slike rom trengs. Ja, det å møtes er også en kunst.
• Det går noen linjer, slik jeg ser det, mellom kulturlivet og utenrikspolitikken. Vi har noen kontaktpunkter, noen felles arenaer, noen sirkler som går over i hverandre. Selv vil jeg nevne fire slike hovedpunkter – fire refleksjoner – med noen eksempler underveis.
• For det første: Ofte er kulturens kommunikasjonsmidler universelle. Tenk på musikken, danse- og teateruttrykk, billedkunst. Musikk, rytme og toner er et universelt språk, et felles, globalt språk.
• Gjennom musikk kan alle kulturer møtes og kommunisere. På tvers av språkkretser og språkgrenser ”snakkes” musikk flytende. Flott å tenke på. Man lytter til hverandre, spiller, opplever, lærer, søker å forstå. Sammen. Musikk er et internasjonalt uttrykk, et unikt globalt redskap. Man trenger bare instrumenter, enten de man har med seg, eller det instrument man har i seg – sin egen stemme. Visuell kunst, bilder, skulpturer, video er også universelle uttrykk. Man må altså ha evnen til å oppleve – men enda viktigere: Man må lytte, leke, glede seg, erfare og erkjenne.
• Mitt andre punkt av de fire, handler om følgende: Alle kunstformer forutsetter kreativitet, en nysgjerrighet, en søken etter noe – ja, etter innsikt, fordypelse, refleksjon. Og altså refleksjon – og ikke automatiske reflekser. Jeg er fascinert av den dialog jeg ofte kan se at det er mellom musikere, teaterarbeidere, koreografer, forfattere og oversettere, filmskapere, jam sessions, festivalorkestre – ja, også selve dialogen mellom utøvere og tilhørere, publikum. Alt dette skaper rom for nye og store tanker, dristige løsninger, uprøvde ideer, møte med nye utfordringer, samspillet med nye og andre klanger. En skapende prosess. Vi må ”bare” høre etter, lytte, ta i mot. Det er en kunst det også.
• Et annet eksempel: ”Den kulturelle skolesekken” etter modell av ”Kunstfyret Steilene”, i regi av Akershus Fylkeskommune, er blitt lokalt tilpasset behovene i fattige bydeler i Rio-området i Brasil. Barrat-Dues musikkinstitutt i Oslo følger dette opp gjennom musikkundervisning for de samme målgrupper i disse områdene. Kunstnere, musikere, lærere, elever møtes. To prosjekter koordineres. Erfaringer fra Oslofjord-området, erfaringer fra Brasil. Skapertrang og ny teknologi.
• Poenget mitt: Noe av det viktigste som kunstnere og kulturarbeidere kan lære alle oss andre er kreativitet og samspill og samarbeid – og sammenhengen mellom disse. I slike møter – i dette handlingsrommet, mulighetsrommet – kan tanker, ytringer og ideer oppstå, som vi politikere kanskje ikke får øye på.
• At slike prosjekter ikke alltid så lett lar seg ”måle”, kvantifisere, er i alle fall helt sikkert. For hva skal vi måle? Antall deltakere? Antall spaltecentimetre eller minutter i media? Antall budsjettkroner anvendt? – Når kanskje det viktigste er opplevelsen, ideene, kontaktene, inspirasjonen?
• Noe av det viktigste kulturen gir oss, hjemme og i utlandet, er felles opplevelser, og et møte med vår felles kulturarv – enten den nå defineres som lokal, nasjonal eller internasjonal. Dermed møter vi oss selv, i kulturspeilet. Dessuten: Dialog og utveksling av erfaringer mellom kunstnere og kulturarbeidere er ofte preget av frimodighet, i en ramme av gjensidig respekt, og av evnen til å lytte. Derfor er det en god modell.
• Og derfor finnes det mange eksempler på at kulturelle arenaer kan etablere og opprettholde kontakt når fastlåste holdninger – politiske, etniske, religiøse eller mellom generasjoner – ellers skaper konflikt. På den måten kan kultur være fredsskapende, på den måten kan kultur endre dagsorden, løfte fram nye spørsmål – en film som ”An Inconvenient Truth” – eller fokusere på de spørsmål man kan enes om, finne den felles grunntonen, klangbunnen.
• På den måten kan kulturprosjekter ta opp viktige, og ofte sensitive emner, som sensur, ensretting, ytringsfrihet, trosfrihet, likestilling. Og det i sammenhenger hvor det politiske språket, de politiske kanalene, kanskje ikke når fram. Ibsens ”Et dukkehjem” spilles på scener i Kina, i Midtøsten, i Afrika. Nora og alle hennes søstre marsjerer ut og viser vei, inspirerer til debatt, iscenesetter diskusjoner om kjønnsroller og likestilling, i dag. Og kulturkontakt er spesielt viktig overfor regioner, land og samfunn som vi ikke kan nok om, som vi ikke såkalt ”forstår” med våre så altfor ofte snevre briller. Kulturkunnskap kan gjøre fotarbeidet. – Som innen idrett. Å bli kjent. Å møtes. Det er en kunst det også.
• Flere eksempler: Amnesty International lanserte en kampanje i fjor kalt ”Make Some Noise”; musikk og kamp for menneskerettighetene. En femtimanns sterk gitarparade marsjerte opp Karl Johans gate i Oslo. Lydhørt og tydelig. Retten til lyd, retten til å ytre seg. Så til Midtøsten: Etableringen av kunstakademiet i Ramallah er kanskje et av de sterkeste eksempler på brobygging mellom norske og palestinske kunstnere og kulturarbeidere. Prosjektet utvikler frie, kunstneriske uttrykk i et område preget av store konflikter, mistillit, diskriminering, barrierer.
• I våre egne nærområder, i nordområdene, har begrepet ”transborder exercises”, eller ”border-crossing-exercises”, fått sitt innhold i Barentsregionen, som eksempel på at kulturen alltid kan være et skritt foran andre prosesser, og åpne dører mot et åpent og tillitsfullt samarbeid, over gamle grenser. Kuratorgruppen ”Pikene på Broen” står bak dette og festivalen ”Barents Spektakel” synliggjør samarbeidet og vekker oppmerksomhet internasjonalt. Grunnlaget skapes for bredere dialog. Og kimen til en enda sterkere Barentsidentitet.
• Med andre ord: I mange identitetsbaserte avstander, barrierer eller konflikter kan kulturlivet gi viktige bidrag, og jeg ser fram til å høre fra blant andre Khalid Salimi og Luba Kuzovnikoa hvordan vi i utenrikspolitikken kan nyttiggjøre oss dette rommet som dere skaper i enda større grad.
• Så til min tredje refleksjon knyttet til utenrikspolitikk og kultur. Det handler om tilhørighet. Teknologien har åpnet opp for nesten ubegrenset tilfang av informasjon om andre lands kulturer, kunstverk, musikk, komposisjoner. Dette utbudet, denne informasjonsrevolusjonen, er en svært synlig og hørbar del av globaliseringen. Men om den er like ”lydhør”, er et annet spørsmål. Og kommunikasjon og informasjon betyr, som kjent, ikke alltid det samme som kunnskap og innsikt.
• I dette globale lydbildet – på disse internasjonale scenene – er den enkelte norske kunstner viktig for Norge som nasjon. Hun formidler sin samtid, sitt miljø, sine erfaringer, oppvekst, et stykke Norge. Samtidig formidler hun at norsk kunst er en del av internasjonale strømninger; i et landskap hvor nasjonale flagg ikke alltid er så relevante merkelapper. Ja, à propos; ”nasjonal kunst er alltid dårlig”, har både kunstnere og kunsthistorikere ofte sagt.
• Like fullt: Norsk kultur, vår kulturarv, vår kulturelle identitet er våre bidrag til det globale mangfold, den globale veven. Kulturarven er også grunnlaget for vårt eget selvbilde – og det er med å forme andre folks oppfatning av oss – vårt omdømme. Og: Stemmer vårt selvbilde med vårt omdømme?
• Kulturarv og kultur er en utenrikspolitisk ”kapital”, en ressurs. Det merker jeg hele tiden. I utenriksfart har vi ikke bare med oss olje, gass, fisk, skip. Vi tar med kunst, kultur, design. For hva forbinder en utlending med Norge? Ofte handler dette om kultur. Det kan være Per Pettersons ”Out Stealing Horses” i Dublin eller i New York. Det kan være Olav Christopher Jenssens malerier i Berlin. Det kan være Truls Mørks spill i Wien. Det kan være utsolgte norske black metal bands konserter i Minneapolis og St Paul. Det kan være Norway Says’ nye møbeldesign i Milano. Det kan være Jon Fosses nye stykke på scenen i Paris. – Et stykke Norge, ikke bare fjord og fjell og bunader og melkesjokolade. Heldigvis. Edvard Grieg skrev selv et sted at ”selvfølgelig er det først og fremst Videnskab og Kunst som idealt repræsenterer det ene Folk ligeovenfor det andet” (sitat slutt). Altså vitenskap og kunst.
• Så – til mitt fjerde og siste punkt. Kunstnere kan – som få andre – peke på urett, diskriminering, urettferdighet. De kan holde frem de universelle idealer, som FNs erklæring om menneskerettigheter, som er 60 år i år. Og kunstnere bruker jo også ytringsfriheten gjennom det de skaper.
• I internasjonalt arbeid, i utenrikspolitikken, er nettopp engasjementet – solidaritet, samhold, medfølelse – så avgjørende. Og likegyldigheten er vår alles fiende. Vi trenger engasjerte stemmer. Som synes, som høres. Kulturell kraft. 
• Vi har fribyforfatterne – stemmene til Mansur Rajih fra Jemen, til afghanske Kamran Mir Hazar, til iranske Soudabeh Alishahi, og flere andre i dette nettverket (Ircon) som ledes her fra Stavanger.
• Jeg kunne fortalt mer om samarbeidsprosjektet mellom kunstnere fra Kina og Norge som fremmer dialog om klimaendringer, likestilling og ytringsfrihet. Om gateteatergrupper i Nepal som ”spiller ut” og på den måten ”viser” fredsavtalen for folk ute i gatene. Og i Berlin i mai i år ble kunstnerne Ingar Dragseth og Michael Elmgrens minnesmerke over homofile ofre for nazismens forfølgelser avduket i Berlin. Stemmer for toleranse og mot ensretting og diktatur. Kulturell kraft.
• På denne måten kan kunstnere også være en utenrikspolitisk ressurs, om jeg kan bruke det uttrykket, utover det faktum – og dette er sentralt for meg – at kunst er og blir viktig nok og verdifullt nok i seg selv.
• I utenrikspolitikken må man stå for verdier, være en synlig deltaker, vise vilje til samtale og dialog, til å inngå kompromisser, vise mot til å se løsningene. Og alle store utfordringer i dag er internasjonale i sin natur – klima, finanskrise, fattigdom – og for å møte disse utfordringene, finne løsningene, må det sivile samfunn trekkes med, med kompetanse og nettverk som kan øve påtrykk, sette dagsorden.
• Dette er noe kunstnere og andre kulturarbeidere kan. Med bøker, filmer, musikk, teaterproduksjoner – og med holdninger, ytringer, ideer og med stemmer. For få dager siden kunne vi i Oslo oppleve Den norske Opera & Balletts urpremiere på Cecilie Ores og Bibbi Moslets verk ”Dead Beat Escapement”. En norsk opera med et markert innlegg i debatten om dødsstraff, Et samarbeid med Amnesty International. Og for anledningen var et titalls journalister fra nye EU-land invitert dit – av våre ambassader ute. For dem var miljø og klima tema for samtalene den ene dagen, og den neste dagen opera, arkitektur, ytringsfrihet, menneskerettigheter.
• La meg derfor konkludere med disse fire hovedlinjer i forholdet kultur og utenrikspolitikk: For det første: Kultur gir oss et felles, universelt språk, en plattform, en referanseramme å dele med andre. For det andre: Kultur kan sette dagsorden, få folk til å møtes, til å lytte, reflektere, gi oss innsikt, ja kan gi oss en modell for bedre dialog og samarbeid. Det skapes et rom. For det tredje: Kultur gir oss både en lokal, regional og global tilhørighet. Kulturen forteller oss hvem vi er, ute blant andre nasjoner og grupper. Og for det fjerde: Kunstnere og kulturarbeidere gir stemme til verdier, idealer og rettigheter. De kulturelle rettigheter utgjør en del av de universelle menneskerettighetene. Et sterkt og levende, fritt kulturliv, de kreative næringene, garanterer for en mer demokratisk samfunnsutvikling, tror jeg. For ikke å snakke om verdiskapning – men det får være tema for et annet seminar.

Se nett-tv fra møtet.