Nøkkelen til varig fred

Av Hillary Rodham Clinton, USAs utenriksminister og Jonas Gahr Støre, Norges utenriksminister

Et av de mest frustrerende aspektene ved global sikkerhet er de stadig tilbakevendende konfliktene. Gamle kriger dør sjelden. De ebber heller ut i utmattende våpenstillstand. Skrøpelige våpenhviler får slutt på kampene, men fjerner ikke de underliggende problemene som førte til krig i utgangspunktet.

Og så blusser fiendtlighetene opp igjen.

Bare åtte av de trettini konfliktene som er brutt ut i løpet av de ti siste årene, er helt nye. Trettien er nye utbrudd av konflikter som aldri fikk noen endelig løsning.

Det er ingen tilfeldighet at de fleste av disse konfliktene finner sted i samfunn der kvinner har liten makt og er utestengt fra fredsforhandlinger og gjennomføring av fredsavtaler.

Fredsavtaler mislykkes gjerne når de ikke makter å løse problemene som i utgangspunktet førte til at konflikten oppsto, som etniske spenninger, skjevfordeling og urett. Men det er kvinner som må takle disse problemene hver eneste dag, og dermed er det også kvinner som må legge dem på forhandlingsbordet og sørge for at det blir funnet praktiske løsninger.

Denne uken er det ti år siden De forente nasjoner tok et historisk steg i riktig retning da de anerkjente at kvinner ikke bare er ofre for krig, men også uunnværlige aktører for fred. Likevel går arbeidet med å inkludere kvinner i fredsprosessene altfor sakte. Når vi nå markerer tiårsdagen for at FN-resolusjon 1325 ble enstemmig vedtatt, må vi forsterke innsatsen for å sikre at kvinner i det minste får plass ved forhandlingsbordet – i betydningsfulle roller.

Det hersker ingen tvil om at kvinner og barn lider uforholdsmessig mye i krig, blant annet gjennom voldtekt. Vi må gjøre mer for å beskytte dem. Men hvis de låses i rollen som passive ofre, vil de forbli maktesløse. Når «ofrene» organiserer seg, blir de sterke forkjempere for endring, slik vi har sett det i Sierra Leone, Rwanda og Liberia.

Kvinner kan effektivt bidra til fred fordi de har et bredt syn på sikkerhet. For dem handler det om mer enn fravær av væpnede krigere. Det betyr at deres sønner og døtre kan gå trygt til skolen. Det betyr at de kan få legehjelp når de føder, og at barna kan få vaksiner. Det betyr at flyktninger som vender tilbake, får tilgang til vann, jord og arbeid. Når vi utvider sikkerhetsbegrepet på denne måten, bidrar det til å forhindre at ulmende misnøye på nytt flammer opp.

Det er selvsagt ingen garanti for suksess å inkludere kvinner i fredsforhandlingene. Men erfaringene i nyere tid viser at avtaler som utelukker kvinner og ikke tar hensyn til deres interesser, som regel slår feil.

I Nord-Irland var kvinner stengt ute fra den politiske prosessen gjennom 30 år med konflikt, og flere forsøk på fredsavtaler brøt raskt sammen. Men på midten av nittitallet dannet kvinner fra begge sider av konflikten et politisk parti, kvinnekoalisjonen i Nord-Irland, som fikk to seter ved forhandlingsbordet.

De insisterte på at forhandlingene måtte omfatte ofrenes behov, integrert utdanning, et forum for sivilsamfunnet, medvirkning fra kvinner, likestilling og menneskerettigheter. Deres engasjement i fredsprosessen var et avgjørende bidrag til at Langfredagsavtalen kunne undertegnes i 1998. Denne freden står fortsatt ved lag.

I land etter land har vi sett at kvinner bidrar til å få fredsavtaler i havn. Når kvinner ikke tas med, mangler ofte avtalene forankring i virkeligheten, slik at sjansene blir mindre for at de skal lykkes og få støtte blant folk flest. Likevel var nesten ingen kvinner involvert i de seneste fredsforhandlingene i Indonesia, Nepal, Somalia, Elfenbenskysten og Den sentralafrikanske republikk.

Likevel stilles fortsatt spørsmålet: Hvorfor skal kvinner ta del i fredsforhandlingene når de verken har deltatt i strid eller i politikken?

Men saken er at kvinner stadig oftere er part i konflikter. De rekrutteres i stadig større grad til ordinære væpnede styrker og til terroristgrupper. I Sudan har for eksempel kvinner og jenter spilt en aktiv rolle på fronten i de to borgerkrigene mellom nord og sør – både som stridende og som fredsaktivister. Likevel har de i liten grad deltatt i de formelle fredsforhandlingene.  

Enten de er stridende eller overlevende, fredsbyggere eller tilskuere, må kvinner spille en rolle i overgangen fra krig til fredelig utvikling. Og vi må oppfordre både kvinner og menn til å fokusere på å endre forholdene som førte til voldshandlinger i utgangspunktet.

I de kommende ukene og månedene vil våre regjeringer arbeide for en snarlig og meningsfylt gjennomføring av resolusjon 1325. Som ledd i denne innsatsen skal vi denne uken delta på en viktig internasjonal konferanse i København, der søkelyset settes på kvinners rolle i en rekke internasjonale sikkerhetsspørsmål. Hvis vi vil komme videre med en løsning på verdens mest hardnakkede konflikter, må vi få kvinner med på laget.