Historisk arkiv

Norsk bistand i 2008 - satsingsområder

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Utdrag fra Stortingsproposisjon nr. 1 (2007-2008) for Utenriksdepartementet. Programområde 03 Internasjonal bistand.

8 Programområde 03 Internasjonal bistand
Utgifter fordelt på programkategorier

     (i 1 000 kr)
Kat.BetegnelseRegnskap 2006Saldert budsjett 2007Budsjettets stilling pr 1. halvårForslag 2008

03.00

Administrasjon av utviklingshjelpen

937 021

971 354

990 354

1 048 354

03.10

Bilateral bistand

3 351 732

3 908 100

3 887 700

4 149 100

03.20

Globale ordninger

8 036 757

8 804 302

8 830 575

9 656 576

03.30

Multilateral bistand

6 430 751

7 066 261

7 054 061

7 436 261

03.50

Øvrig bistand (ikke ODA-bistand)

32 374

     
 

Sum programområde 03

18 788 635

20 750 017

20 762 690

22 290 291

8.1 Overordnede føringer

Regjeringens innsats i kampen mot fattigdom bygger på Soria Moria erklæringen, Regjeringens tiltredelseserklæring og de utviklingspolitiske redegjørelser i Stortinget i mai 2006 og juni 2007. Videre er Stortingets behandling av St.meld.nr.35 (2003-2004) «Felles kamp mot fattigdom», lagt til grunn. Regjeringen arbeider for at kampen mot fattigdom skal lykkes, men erkjenner at mange faktorer må spille sammen for å få det til.

Bistand alene kan ikke løfte store folkegrupper ut av fattigdom. De globale og regionale rammebetingelsene er avgjørende for fred og stabilitet, for økonomisk utvikling, investeringer og handel, for migrasjon og for håndteringen av miljø, klima og helseutfordringene. De tre viktigste nasjonale faktorene som påvirker utvikling og nivået på fattigdom i et land er for det første en velfungerende stat, som skal sikre fred, trygghet og menneskerettigheter, levere grunnleggende tjenester til befolkningen og sikre gode rammebetingelser for sunn økonomisk aktivitet og handel, for det andre et aktivt næringsliv og for det tredje et levende sivilt samfunn, med frie medier og aktive pressgrupper.

Norsk utviklingspolitikk tar sikte på å påvirke alle disse faktorene. Mye av dette arbeidet foregår ved politisk dialog både internasjonalt og i det enkelte land. Bistanden er ett viktig virkemiddel som brukes aktivt i utøvelsen av denne politikken.

Alle land har et egen ansvar for sin egen utvikling. Effekten av bistanden er i stor grad avhengig av den innsatsen som gjøres av de politiske lederne, det offentlige, privat sektor og det sivile samfunn i de enkelte land. Gjennom å støtte opp under det arbeidet disse gjør for å fremme en utvikling som gagner de fattige, kan norsk bistand bidra til at utviklingen går i riktig retning. I land preget av krig, konflikt, naturkatastrofer eller kombinasjoner av dette har Norge et ansvar for å yte humanitær bistand for å ivareta enkeltmenneskers behov for beskyttelse og livsnødvendig hjelp.

Mange utviklingsland har hatt betydelig økonomisk vekst de senere årene. Viktige faktorer har vært en omfattende omstrukturering av økonomien, vellykket makroøkonomisk stabilisering og et økt myndighetsfokus på viktigheten av å fremme gode rammebetingelser for næringsutvikling, handel og økonomisk vekst. Verdiskaping og vekst hemmes fortsatt av dårlig forvaltning av naturressursene, mangel på kapital og kompetanse, manglende infrastruktur og handelshindringer av ulik karakter. Norsk bistand vil være ett av flere virkemidler for å bedre disse forholdene.

Regjeringen vil være en pådriver i det internasjonale arbeidet med å øke bevilgningene til utviklingssamarbeid. Soria Moria-erklæringen sier bevilgningene skal opp til 1 pst. av BNI og deretter trappes ytterligere opp i løpet av inneværende stortingsperiode. I statsbudsjettet for 2008 foreslås bistandsinnsatsen økt med 1,5 mrd. kroner. Bistanden utgjør da 22,3 mrd. kroner og vil tilsvare 0,98 pst. av BNI i 2008.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å legge økt vekt på å sikre kvaliteten på bistanden. Norge deltar i det internasjonale arbeidet og i arbeidet ledet av myndighetene i en rekke mottakerland, for å bedre dokumentasjonen av utviklingseffekter og for at offentlige midler skal styres etter hva som gir best resultater. Det er viktig å være trygg på at bistanden fører til resultater og at pengene kommer fram dit de skal. Dette er en spesiell utfordring i fattige land der behovene er store, men institusjonene som skal skape utvikling og rapportere om disse, deriblant mediene, er svake. Å gi bistand i land preget av konflikter, svake formelle strukturer og korrupsjon, er krevende og utviklingen vil i perioden preges av tilbakeslag. Det er derfor en ekstra utfordring av måle resultatene av denne bistanden.

Korrupsjon tapper mange utviklingsland for beløp som er større enn bistandsoverføringene. Regjeringen vil at Norge skal lede an i den internasjonale kampen mot korrupsjon, hvitvasking av penger og kapitalflukt fasilitert av såkalte skatteparadis. Kampen mot korrupsjon må føres av de sterke internasjonale aktørene som Verdensbanken og FN, og Norge vil arbeide i internasjonale fora for å styrke gjennomføringen av FN-konvensjonen mot korrupsjon (2003), spesielt når det gjelder repatriering av fluktkapital og mulighetene for å skjule økonomisk kriminalitet.

Regjeringen legger vekt på å sikre best mulig sammenheng i norsk politikk på bred basis overfor utviklingslandene og nedsatte i desember 2006 et utvalg som skal utrede mulighetene for å justere norsk politikk slik at den blir enda mer effektiv i å bekjempe fattigdom. Utvalget vil levere sin utredning i første kvartal 2008.

Regjeringen vil at Norge skal fortsette å arbeide for FN-reform. Dette innebærer å bygge opp under FN som en sterkere aktør for å fremme fred og utvikling gjennom å støtte FNs fredsbyggingskommisjon og fredsbyggingsfond, styrke FNs likestillingsarbeid, støtte gjennomføring av pilotprosjektene for å skape ett FN på landnivå, tiltak for bedre integrasjon av humanitære aspekter og utviklingshensyn i FNs fredsoperasjoner, og videreføring av igangsatte reformer på det humanitære området.

I St.prp. nr. 1 2006 – 2007 annonserte regjeringen at den ville komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om det var formålstjenelig å fortsette med å klassifisere land som hovedsamarbeidsland og samarbeidsland. Begrepene ble introdusert i 2002 for land Norge ønsker et langsiktig utviklingssamarbeid med. Hovedsamarbeidsland skulle være land der Norge tilstreber et langsiktig, forutsigbart og robust utviklingssamarbeid. Samarbeidsland skulle brukes om andre land Norge ønsket et langsiktig samarbeid med, men hadde en lavere ambisjon om deltakelse i bistandsdialogen. Skillet mellom hovedsamarbeids- og samarbeidsland er ikke lenger et reelt skille i praksis. Mens samarbeidet med noen hovedsamarbeidsland er blitt begrenset på grunn av den politiske utviklingen i landet, er dialogen med og bistanden til enkelte andre land utvidet. Dette gjelder spesielt land hvor norsk og internasjonal bistand er et viktig bidrag til stabilisering og varig fredsløsning, som i Afghanistan og Sudan. På denne bakgrunn finner regjeringen det ikke lenger naturlig å videreføre skillet mellom hovedsamarbeidsland og andre samarbeidsland.

Norge arbeider for at rollen FN-systemet og de internasjonale utviklingsbankene skal ha i utviklingsarbeidet skal bli klarere og at arbeidsdelingen og samarbeidet dem imellom og med andre bistandsaktører skal bli bedre. Det legges vekt på å følge opp ambisjonene i Paris-erklæringen fra 2005 om økt bistandseffektivitet både internasjonalt og på landnivå. Dette innebærer at nasjonalt eierskap, bruk av mottakerlandets systemer, samarbeid mellom givere, resultatstyring og felles ansvar vil være ledertråden for det norske utviklingssamarbeidet. Et viktig ledd i dette arbeidet er å skape mer forutsigbarhet i den langsiktige bistanden ved å inngå avtaler om flerårige tilsagn med utvalgte samarbeidsland og FN-organisasjoner.

Norge vil fortsette sitt høye engasjement for å bistå sårbare, svake, stater på vei ut av konflikt, og bidra med omfattende humanitær bistand for å lindre nød, sikre beskyttelse og skape muligheter for en bedre og tryggere fremtid for utsatte grupper. Utviklingen i de fleste land rammet av krig og konflikt er ikke er en lineær prosess fra humanitær katastrofe, via gjenoppbygging til langsiktig utvikling. I praksis har dette medført behov for å gi bistand for å møte alle disse situasjonene i ett og samme land samtidig. Dette gjør at land som Afghanistan, Sudan og de palestinske områdene samtidig er mottakere både av humanitær bistand, bistand til fred og forsoning, overgangsbistand og bistand til langsiktig utvikling. Regjeringen legger vekt på å se de ulike virkemidlene i sammenheng og vektlegger koordinering og effektiv arbeidsdeling for å få størst mulig effekt av bistanden.

Det internasjonale samfunn har forpliktet seg til å øke bistanden til Afrika, og G8-landene har vedtatt å doble bistanden til Afrika fra 2005 til 2010. For Norges del vil det legges opp til at bevilgningene for Afrika øker i tilnærmet samme omfang i perioden.

Norge skal bidra til at FNs tusenårsmål nås. FNs statusrapport viser at det har vært betydelig fremdrift på en rekke områder og at delmål fortsatt kan nås i mange deler av verden dersom det mobiliseres ekstra vilje og ressurser, jf. vedlegg 3. Det vil være en spesiell utfordring å oppnå merkbare forbedringer i de fattigste landene og land som er i konflikt eller i ferd med å finne en politisk løsning på en konflikt. Norge har tatt initiativet til en spesiell internasjonal mobilisering for de helserelaterte tusenårsmålene om redusert barne- og mødredødelighet og bekjempelse av aids og andre sykdommer.

Regjeringen ønsker å bidra til en bedre arbeidsdeling mellom givere og i økende grad fokusere på områder der Norge har særlig kompetanse. Dette innebærer at økingen i bistanden under denne regjerning i første rekke benyttes til fem utvalgte hovedprioriteringer der Norge har fortrinn.

8.2 Regjeringens satsingsområder

Regjeringen ønsker å bidra til en bedre arbeidsdeling mellom giverne og i økende grad fokusere på områder der Norge har særlige fortrinn og kompetanse. De fem områdene der Norge kan bidra mest er; klima, miljø og bærekraftig utvikling; fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand; olje og ren energi; kvinner og likestilling; godt styre­sett og kamp mot korrupsjon.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling

Den største trusselen verden står overfor i dag er klimaendringene. Regjeringen vil være ledende i det internasjonale arbeidet med å håndtere de store endringene. Regjeringen lanserer en bredt anlagt tiltakspakke på 400 mill. kroner som skal brukes både til å redusere skadelige utslipp, og for å lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. I tillegg ønsker Regjeringen å bruke disse midlene til å stimulere utviklingslandenes vilje og evne til å slutte seg til et framtidig regime for utslippsreduksjoner etter utløpet av Kyoto-perioden i 2012. Utover denne styrkingen av klimainnsatsen, vil miljøbistanden styrkes med ytterligere 80 mill. kroner til oppfølging av Handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid.

Det er de fattigste landene – de som bidrar minst til global oppvarming, – som blir hardest rammet av klimaendringene. Klimasatsingen i utviklingspolitikken må derfor både inneholde tiltak for reduksjon av klimaskadelige utslipp, og for tilpasning til klimaendringene i fattige land. Arbeidet med bærekraftig forvaltning, bruk og bevaring av naturressurser og biologisk mangfold, er viktig for å forebygge naturkatastrofer og redusere fattiges sårbarhet overfor klimaendringer. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i dette arbeidet.

Forslag til økningen på klimatiltak i 2008 foreslås fordelt langs følgende tre hovedlinjer:

  • 130 mill. kroner til opptrapping av det bilaterale samarbeidet med fokus på tilpasningstiltak og ren energi i Afrika. Klimatiltak i Mellom-Amerika (regionale tiltak) og i Amazonas området vil også stå sentralt. Klimasamarbeidet med Kina, India og Indonesia styrkes.

  • 100 mill. kroner til økt satsing på klimaforskning, faglig samarbeid og næringsliv. Tiltak rettet inn mot ren energi, Den grønne utviklingsmekanismen og samarbeid om karbonfangst og lagring i utviklingsland vil stå sentralt. Det igangsettes en kartlegging av mulige samarbeidsprosjekter.

  • 170 mill. kroner til satsing på nye multilaterale klima og ren energi initiativ blant annet gjennom FN-systemet og utviklingsbankene, herunder karbonpartnerskap for å bekjempe avskoging og nye former for karbonfinansieringsinitiativ. Det foreslås å øke bidragene til klimafondene under Klimakonvensjonen.

Massiv støtte til klimatiltak er også viktig for å stimulere utviklingslandenes vilje og evne til å slutte seg til et framtidig regime for utslippsreduksjoner etter utløpet av Kyoto-protokollen i 2012. Klimasatsingen i utviklingssamarbeidet er ledd i oppfølgingen av Regjeringens internasjonale klimastrategi.

En nærmere omtale av satsingen på klima, miljø og bærekraftig utvikling er gjort i kapittel 10.

Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

Regjeringen ønsker at Norge skal være en betydelig fredsnasjon. Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter, skal sees i sammenheng med vår betydelige humanitære innsats, bistand i overgangsperioden fra krig til fred, det langsiktige utviklingssamarbeidet og vårt arbeid for menneskerettighetene. Norges styrke er fleksibilitet til raskt å kunne svare på utfordringer i en ustabil situasjon og den tette kopling mellom utenriks- og utviklingspolitikken.

Regjeringen ønsker å videreføre støtten til FNs fredsbyggende innsats, forebygging av væpnet konflikt og mer integrerte fredsoperasjoner. Oppfølgingen av FNs nye fredsbyggingskommisjon, der Norge sitter i organisasjonskomiteen, vil bli prioritert.

Norge vil legge særskilt vekt på å følge opp FNs sikkerhetsrådsresolusjoner 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet, og 1612 om Barn i væpnet konflikt. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning.

De siste årene har det vært store politiske framskritt i noen av de mest konfliktherjede landene, der FN, utviklingsbankene og bilaterale aktører spiller en sentral rolle i gjenoppbyggingsfasen. Samtidig er det fare for tilbakefall til væpnet konflikt. Norge vil videreføre den fredsbyggende innsatsen i flere av disse landene og søke å bidra til å bygge og trygge en i utgangspunktet skjør fred. Arbeidet for mer integrerte fredsoperasjoner, med bedre samspill mellom sikkerhetselementer, humanitære elementer og utviklingselementer, vil være en viktig del av dette. Det vil bli avsatt midler for bidra til å forhindre en reversering av den positive utviklingen som har funnet sted i en rekke land. Det er avgjørende at befolkningen i land på vei ut av konflikt opplever konkret forbedring i sin livssituasjon, som resultat av overgangen fra krig til fred. Jo flere som deltar i og har eierskap til en fredsprosess, jo tryggere blir freden. Bred politisk tilnærming, mobilisering av det sivile samfunn, samarbeid med lokalt næringsliv og internasjonal samordning er alle viktige elementer i prosessen. Regjeringen vil videreføre samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og andre som arbeider med fred, konfliktløsning og fredsbygging.

Det er store og vedvarende behov for betydelig humanitær innsats. Regjeringen vil arbeide aktivt for å styrke det internasjonale humanitære responssystemet bl.a. gjennom fortsatte bidrag til FNs nødhjelpsfond CERF og til humanitære landfond. Målsetningen med fondet er å sikre at FN får hurtig, tilstrekkelig, fleksibel og balansert finansiering av humanitær innsats, med særlig oppmerksomhet på kriser og konflikter som ikke får særlig internasjonal oppmerksomhet – de såkalte glemte kriser eksempelvis i Colombia og Burma. Regjeringen vil legge vekt på at kjønnsperspektivet integreres i den humanitære innsatsen og la dette være en viktig del av dialogen med de humanitære aktørene. Regjeringen vil arbeide for en mer koordinert, effektiv og helhetlig humanitær innsats, med særlig fokus på forebygging, beskyttelse og sammenhenger mellom ulike virkemidler. En egen stortingsmelding om forebygging av humanitære katastrofer, blant annet i lys av miljø- og klimaendringene, vil bli lagt fram i 2007.

Kvinner og likestilling

En ny handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet ble lansert 8. mars 2007.

Handlingsplanen definerer fire tematiske innsatsområder:

  • kvinners politiske deltakelse

  • kvinners økonomiske deltakelse

  • seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og

  • vold mot kvinner

Regjeringen legger vekt på at bistand til kvinners rettigheter må omfatte både tiltak spesifikt rettet mot kvinner som målgruppe, og inngå som en integrert del av det øvrige utviklingssamarbeidet. Det er ikke nok med bare den ene av disse to tilnærmingene.

Norge skal være en uredd forkjemper for kvinners rettigheter og likestilling også i kontroversielle spørsmål. Med utgangspunkt i nasjonale erfaringer skal Norge være en pådriver for avkriminalisering av abort, være ledende i kampen mot kjønnslemlestelse, bekjempe enhver diskriminering og stigmatisering av personer på grunnlag av seksuell orientering, og fremme forståelse for at investeringer i kvinners rettigheter og økonomiske deltakelse også bidrar til økonomisk vekst.

På bakgrunn av den store satsingen på dette temaet, vil regjeringen legge fram en egen stortingsmelding om kvinner og likestilling i utviklingspolitikken i løpet av 2007.

En nærmere omtale av satsingen på kvinner og likestilling er gjort i kapittel 10.

Olje og ren energi

Norge har kompetanse som er meget etterspurt både innen petroleumssektoren og på områdene vannkraft og annen ren energi.

Programmet Olje for Utvikling som ble startet høsten 2005, har skapt stor internasjonal oppmerksomhet og er etablert som et program hvor styresett, petroleumsforvaltning, miljøspørsmål og ikke minst finansforvaltning er de sentrale områdene. Formålet med programmet er å overføre norsk kompetanse slik at utviklingsland kan forvalte petroleumsressursene på en måte som bidrar til en varig reduksjon av fattigdom og sikrer hensyntagen til miljøet. Det er etablert et langsiktig samarbeid med 10 land og i tillegg gis det avgrenset bistand til et 20-talls land. Den langsiktige bistanden stiller store krav til planlegging, koordinering og kvalitetssikring. Utfordringen framover blir således å prioritere begrensede faglige ressurser. Olje for Utvikling er et samarbeidsprogram hvor Olje – og energidepartementet, Finansdepartementet og Miljøverndepartementet bidrar under Utenriksdepartementets ledelse. Fagdepartementene spiller en viktig rolle i planlegging, koordinering og som ressursbase av fagfolk for gjennomføring av programmet.

Som et ledd i opptrappingen av innsatsen innen ren energi er det utarbeidet en egen plattform for dette arbeidet, Ren energi for Utvikling, hvor siktemålet er å utnytte den betydelige kompetansen Norge har. Norge har bygd opp ledende internasjonal kompetanse og industri innen forvaltning av energiressurser, utbygging og drift av vannkraft, utvikling og bruk av andre rene energikilder samt forskning og høyere utdanning på energiområdet. Videre har Norge høy kompetanse knyttet til samlet planlegging for bruk og vern av vannressursene og sammenhengen mellom energi og miljø.

Den globale oppvarmingen og klimaspørsmål har ytterligere aktualisert behovet for å bistå utviklingslandene med faglige og økonomiske ressurser for utbygging og utvikling av ren energi. Prioriterte innsatsområder er; oppbygging av nasjonale institusjoner som stimulerer investeringer i produksjon av ren energi og energieffektivisering, regional og nasjonal energiplanlegging, tilrettelegging for og bidrag til investeringer i nasjonal og regional energiproduksjon og krafthandel, småskala energiproduksjon fra ulike energikilder som sol, biomasse og vind, samt kunnskaps- og teknologiutvikling. Hovedtyngden av innsatsen vil bli rettet mot Afrika hvor mange land fortsatt bare dekker elektrisitetsforsyning til en liten prosentdel av befolkningen. Men også i Asia vil innsatsen bli trappet opp særlig innen teknologisk samarbeid med folkerike land hvor potensialet for reduksjon av klimautslipp er betydelig.

Godt styresett og kamp mot korrupsjon

Regjeringen ønsker å støtte statsbygging i sårbare stater, styrke offentlig sektor i utvalgte samarbeidsland gjennom budsjettstøtte, styrke uavhengige medier og forsterke innsats mot korrupsjon.

Arbeidet med å utvikle en mer langsiktig støtte til statsbygging i utvalgte sårbare, svake, stater som aktivt forsøker å finne en fredelig vei ut av konflikt vil fortsette. Det vil bli lagt vekt på tiltak som kan konsolidere en freds- og forsoningsprosess og støtte opp under bygging av demokratiske, sosialt inkluderende styresett.

Å bidra til fremveksten av sterke og demokratiske stater som har både evne og vilje til å bekjempe fattigdom og respektere menneskerettighetene, er et bærende prinsipp for det langsiktige utviklingssamarbeidet. Regjeringen vil gjennom å øke budsjettstøtten til enkelte samarbeidsland styrke disse landenes evne til å utvikle en velfungerende stat med større muligheter til å levere offentlige velferdstjenester. Betydelig arbeid vil fortsatt bli lagt ned fra norsk side i dialogen mellom givere og mottakere av budsjettstøtte med spesiell vekt på oppfølgingen av styresettutviklingen og bedringen av rammebetingelsene for økonomisk utvikling, næringsliv og handel.

Norge skal bidra til å styrke funksjoner som kan fungere som voktere og som kan holde myndigheter og regjeringer ansvarlige. I dette ligger støtte til utvikling av fungerende rettssystem, til parlamenter og politiske partier, til frie media og til et aktivt sivilt samfunn. Utviklingen av den nordiske velferdsmodellen representerer i denne sammenheng en viktig erfaring som vil bli framhevet i dialogen.

Norge vil trappe opp støtten til kampen mot korrupsjon både internasjonalt og på landnivå, inklusive støtten til styrking av utviklingslandenes finansforvaltning og revisjon. 

Arbeidet for de helserelaterte tusenårsmålene

I tillegg til de fem hovedprioriteringene om områder der Norge har spesiell kompetanse, har regjeringen valgt å ta et særskilt ansvar for at verdenssamfunnet skal nå de helserelaterte tusenårsmålene. Norges lederrolle gjelder særlig mål 4 om redusert barnedødelighet og mål 5 om redusert mødredødelighet. I tillegg er Norge svært aktiv i arbeidet for mål 6 om bekjempelse av aids, malaria og andre sykdommer. Over 10 millioner barn dør hvert år før de fyller fem år. Av disse dør 4 millioner før de er en måned gamle. Av de resterende 6 millioner dør 2,5 millioner av sykdommer som vi har eller vil få vaksiner mot i de nærmeste årene. De viktigste andre, ikke vaksinerelaterte, årsaker til barnedødelighet er luftveisinfeksjoner, diaré, malaria og hiv og aids. Årlig dør en halv million kvinner av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsler som kan forebygges og behandles. Arbeidet for redusert mødredødelighet er nært knyttet til arbeidet for redusert barnedødelighet. Regjeringen har engasjert seg sterkt for at alle verdens barn og kvinner skal kunne ha fordelen av å bli vaksinert og få tilgang på andre helsetjenester og slik unngå høy sykelighet og dødelighet på grunn av sykdommer og komplikasjoner som kan forebygges og behandles. Et viktig element i dette arbeidet er en global kampanje Norge har tatt initiativ til for å at disse tusenårsmålene skal nås og flere liv berges. Norge arbeider sammen med bl.a. britiske myndigheter og Gates Foundation. Et annet element er etableringen av et bilateralt samarbeid på politisk nivå med noen av de landene i verden der det dør flest barn, deriblant India, Pakistan, Nigeria og Tanzania. Dette samarbeidet omfatter betydelig norsk støtte til arbeidet for å redusere særlig barne- og mødredødelighet i disse landene.

Norges kamp mot barnedødelighet vil fortsatt omfatte støtte til vaksiner gjennom det globale vaksinepartnerskapet (GAVI) og bidrag til vaksinasjonsforskning der norske fagmiljø deltar. Også Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) vil få økt støtte.

Andre viktige innsatsområder

Selv om økingen av bistandsbudsjettet i stor grad vil gå til hovedprioriteringene, vil regjeringen oppretthode et høyt nivå på støtten til andre innsatsområder som tradisjonelt har vært viktige i norsk bistand, og også løfte fram nye områder der Norge kan fremme viktige internasjonale initiativ. I denne satsningen vi regjeringen ta hensyn til erfaringer fra utviklingssamarbeidet så langt.

Norge vil videreføre den betydelige støtten til offentlige velferdstjenester, spesielt helse og utdanning, både direkte gjennom multilaterale og bilaterale kanaler og gjennom budsjettstøtte til utvalgte land. Utdanning er en av de sterkeste virkemidler for bekjemping av fattigdom og utvikling av demokratiske samfunn. Den internasjonale støtten til utdanning har medført en betydelig økning i antall barn på skolen. Mangelen på utdanningstilbud er nå størst for barn som er flyktninger og/eller lever i land i konflikt. Regjeringen ønsker å gi utdanning av unge jenter og av barn i krig og konflikt særlig oppmerksomhet. Regjeringen legger også spesiell vekt på arbeidet med å sikre kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter, redusere svangerskapsrelatert dødelighet, styrke innsatsen mot kjønnslemlestelse og fremme trygg og selvbestemt abort.

Regjeringen vil i oppfølgingen av utviklingsstrategien for barn og unge fortsatt fokusere på noen få særskilte innsatser globalt og på landnivå, knyttet til barns rettigheter og beskyttelse, og synergier i forhold til andre globale initiativ og hovedprioriteringer. Det gjelder barn og unge i tilknytning til fredsbygging, medvirkning i fred og forsoning, beskyttelse og rettigheter i væpnet konflikt og humanitære kriser, oppfølging av FN-studien om vold mot barn og styrking av barn og unges rett til deltakelse og medvirkning.

Menneskehandel representerer grove brudd på menneskerettighetene og er den nest største inntektskilden for internasjonalt organisert kriminalitet. Regjeringen vil legge spesiell vekt på tiltak som kan hindre rekruttering av nye ofre i opprinnelsesland. Bistand til og beskyttelse av ofre er også sentrale tiltak, herunder retur og reintegreringstiltak i hjemlandet.

Hiv- og aidsinnsatsen, som ble konsolidert med et nytt posisjonsnotat i 2007, skal videreføres på et høyt nivå. Regjeringen vil prioritere arbeidet med å sikre universell tilgang til medisiner innen 2010, og støtte til utsatte grupper som opplever dobbelt diskriminering og stigmatisering, spesielt menn som har sex med menn, sexarbeidere og sprøytebrukere.

Regjeringen vil arbeide for å øke næringslivets investeringer i utviklingsland. Kampen mot fattigdom i utviklingsland kan ikke vinnes uten at det også investeres kapital fra næringslivet. I dette arbeidet må næringslivets samfunnsansvar og rolle i klimaarbeidet stå sentralt. Regjeringen vil at midler fra bistandsbudsjettet benyttes i samfinansiering med midler fra kommersielle aktører i et offentlig-privat-partnerskap for utvikling. Målet er å mobilisere midler og kompetanse som ikke ellers ville blitt investert i fattige land. Norfund er regjeringens viktigste virkemiddel for støtte til næringsutvikling i utviklingsland, og selskapets plass og rolle i bistandsarbeidet står uendret etter siste års endringer i strategi og ledelse, se omtale under post 161.75. Planleggingen av et nytt norsk offentlig-privat initiativ der målsetningen er å øke kapitaltilgang og faglig bistand til mikrofinans, ble initiert i 2007 og forventes å kunne starte opp tidlig i 2008, forutsatt at de private investorene også stiller med kapital og kompetanse. Et styrking av samarbeidet med norske vannkraftselskaper for å øke investeringer i ren energi, spesielt i Afrika er også initiert. Regjeringen ønsker videre å styrke det handelsrettede utviklingssamarbeidet, gjennom multilaterale og bilaterale kanaler, og ser dette i sammenheng med det internasjonale arbeidet på dette området, blant annet i Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Regjeringen deltar aktivt i det internasjonale arbeidet med å utvikle nye og innovative finansieringsmekanismer for utviklingsformål. For å øke det samlede tilfanget av bistandsressurser er det ønskelig at flere land innfører slike ordninger.

Norge skal fortsatt lede an i arbeidet med å slette de fattigste landenes gjeld, både ved aktiv bilateral gjeldssletting, ved å være en sterk støttespiller for multilaterale gjeldssletteordninger og ved å gå i bresjen for gjeldspolitisk nytenkning. Spesielt viktig er det strategiske samarbeid med Verdensbanken innenfor gjeldshåndtering og «illegitim gjeld». Norge har gjennom Verdensbanken og FN finansiert to studier om «illegitim gjeld». At Verdensbanken og FN jobber med dette vanskelige temaet er viktig i seg selv, men hovedmålsettingen er å komme med praktisk gjennomførbare anbefalinger om hvordan man kan jobbe med temaet videre.

Norge har slettet Egypts, Ecuadors, Perus og Jamaicas gjenværende gjeld til Norge som skrev seg fra den norske skipseksportkampanjen 1976-1980, ved ensidige erklæringer og uten at det stilles betingelser for gjeldssletten. Det knyttes ikke tvil til det rettslige grunnlaget for skipseksportgjelden. Det er heller ikke grunnlag for å karakterisere denne gjelden som «illegitim». Samtidig er det bred enighet om at skipseksportkampanjen representerte en feilslått utviklingspolitikk. Norge har som kreditor et medansvar for den resulterende gjelden. Ved å slette fordringene viser Norge at dette ansvaret tas på alvor. I tråd med den etablerte finansieringsløsningen for den norske gjeldsplanen, ble slettingen av skipseksportgjelden gjennomført uten bevilgning over bistandsbudsjettet og uten å rapportere de ettergitte beløpene til OECD/DAC som utviklingsbistand (ODA).

Norge vil fortsette å støtte arbeidet med det globale forumet for migrasjon og utvikling. Arbeidet med disse områdene vil gjennomføres i tett kontakt og samspill med andre departementer. Utenriksdepartementet vil også vektlegge viktigheten av involvering av innvandrere i Norge.

8.3 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2006

Resultater på nasjonalt nivå i landene som mottar støtte fra Norge kan vanskelig tilskrives spesifikke tiltak som støttes fra Norge eller andre givere alene. Det er felles innsats, fra utviklingslandene selv og fra bilaterale og multilaterale givere, som gir resultater. Vurderinger av om norsk utviklingssamarbeid bidrar effektivt til fattigdomsbekjempelse må derfor gjøres på grunnlag av gjennomganger og evalueringer knyttet til enkeltland, organisasjoner og sektorer. Vurderingene må i stor grad fokusere på samarbeidslandenes politikk og i hvilken grad politikken er gjennomført. Departementet har også utarbeidet en årsrapport for 2006 over norsk bilateralt utviklingssamarbeid og Norad er i ferd med å utarbeide en resultatrapport som tar for seg totaliteten av norsk bistand.

ODA-godkjent bistand i 2006

I 2006 ble det utbetalt 18,950 mrd. kroner i offisiell bistand, en økning på 1,004 mrd. kroner (5,6 pst.) fra 2005. Forbruket i 2006 tilsvarte 0,89 pst. av BNI. Til sammenlikning utgjorde den ODA-godkjente bistanden 0,93 pst. av BNI i 2005.

Tabell 8.1 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandstype, 2003–2006 (tall i mill. kroner)

 2003 2004 2005 2006 

Multilateral bistand

4107

28,4 %

4463

30,1 %

5144

28,7 %

5268

27,8 %

Multi-bilateral bistand

2440

16,9 %

2629

17,7 %

4067

22,7 %

4141

21,9 %

Bilateral bistand

7205

49,8 %

6932

46,8 %

7850

43,7 %

8488

44,8 %

Administrasjon

704

4,9 %

793

5,4 %

885

4,9 %

1053

5,6 %

Total

14

 

14817

 

17946

 

18950

 

Tabellen viser at fordelingen mellom multilateral bistand (inkl. multi-bilateral bistand) og bilateral bistand over tid har forandret seg, med en minskende andel til bilateral bistand og økende andel gjennom de multilaterale organisasjonene. Innen den multilaterale bistanden har det vært en forskyving til øremerket multi-bilateral bistand.

Norge følger regelverket i OECDs utviklingskomité (DAC) for rapportering av offisiell utviklingsbistand (land og formål). Det er bare bilateral bistand og øremerkede tilskudd gjennom multilaterale organisasjoner (multi-bilateral bistand) som kan fordeles på land og regioner.

Bilateral bistand fordelt på regioner, land, organisasjoner og sektorer

Tabell 8.2 Samlet bilateral bistand fordelt på hovedregion, 2003–2006 (tall i mill. kroner)

 2003 2004 2005 2006 

Afrika

4 098

42,5%

4 227

44,2 %

4 607

38,7 %

4 983

39,5 %

Asia og Oceania

1 771

18,4%

1 872

19,6 %

3 251

27,3 %

2 211

17,5 %

Europa

1 009

10,5%

863

9,0 %

818

6,9 %

804

6,4 %

Midtøsten

940

9,7%

639

6,7 %

749

6,3 %

952

7,5 %

Latin-Amerika

478

5,0%

610

6,4 %

581

4,9 %

606

4,8 %

Globalt uspesifisert

1 350

14,0%

1 351

14,1 %

1 910

16,0 %

3 072

24,3 %

Totalt

9 646

 

9 562

 

11 917

 

12 629

 

2005 var et unntaksår i denne geografiske fordelingen ettersom det var vesentlige, ekstraordinære utbetalinger til Asia etter tsunamien og jordskjelvet i Pakistan. Med unntak av dette viser tabellen en jevn øking av bistandsvolumet til Asia og Afrika i kroner, mens det har vært relativt uforandret over tid i de andre regionene. Prosentandelen til Afrika har sunket fra 2003 til 2006. Den største økingen har vært den store opp-prioriteringen av globale tiltak. En stor andel av tiltakene som registreres som globale foregår imidlertid i Afrika.

Tabell 8.3 Samlet bilateral bistand fordelt per kanal, 2003–2006 (tall i mill. kroner)

Kanal2003200420052006

Stat-til stat, næringsliv m.m.1

3 939

3 620

3 930

4 273

Multi-bilateral bistand

2 440

2 629

4 067

4 141

Norsk frivillige organisasjon

2 460

2 482

2 975

3 098

Regional, lokal eller internasjonal frivillig organisasjon

572

593

693

778

Nordisk forskningsinstitusjon

235

237

252

337

Totalt

9 646

9 562

11917

12 629

1 Inkluderer stat-til-stat samarbeid, samarbeid med næringsliv, privat sektor, konsulenter m.m.

Denne oversikten viser at i 2006 gikk ca en tredel av den bilaterale bistanden gjennom multilaterale organisasjoner, en tredel gjennom myndigheter og næringsliv m.m. og nesten en tredel gjennom frivillige organisasjoner. Over tid ser man at andelen til norske frivillige organisasjoner (ca. 25 pst.) har vært relativt stabil, mens andelen gjennom myndigheter og næringsliv har sunket og andelen gjennom multilaterale organisasjoner har økt.

Tabell 8.4 De seks største mottakerlandene av norsk bilateral bistand i 2006, fordelt på type bistand (tall i mill. kroner)

 Langsiktig bilateral bistandkap.post 150-151-152Overgangs-bistandKap.post 162.70Nødhjelp, humanitær bistand.Kapittel 163Fred og forsonings bistandKap 164Annet, inkl via sivilt samfunnTotalt

Sudan

9

320

237

64

56

686

Palestinske områder

136

100

195

85

46

563

Tanzania

414

0

1

0

68

483

Afghanistan

150

103

102

41

51

447

Zambia

369

0

0

0

56

425

Mosambik

366

0

0

0

46

412

Tabellen viser at blant de seks største mottakerne er det tre land som Norge over lang tid har hatt et langsiktig utviklingssamarbeid med; Tanzania, Mosambik og Zambia, og som primært mottar støtte fra bevilgningen for langsiktig bistand og noe fra andre globale poster som bevilgningen for frivillige organisasjoner. Sudan, Det palestinske området og Afghanistan er land/områder som er i eller på vei ut av konflikt, og de mottar primært støtte over de globale bevilgningene for overgangsbistand og humanitær bistand.

Tabell 8.5 Multilaterale organisasjoner: De fem største mottakerne av norsk bistand (tall i mill. kroner)

 2003200420052006

Verdensbanken1

1 046

1 067

1 523

1 526

UNDP

1 129

1 106

1 350

1 293

UNICEF2

584

890

1 328

1 152

Globale fond3

343

505

721

970

WFP

334

315

607

539

1 Inkluderer støtte til IBRD, IDA og IFC, men fratrukket gjeldslette og støtte kanalisert til Fast Track initiativet (utdanning) og det globale fondet for aids, tuberkulose og malaria (GFATM)

2 Fratrukket støtte kanalisert til Vaksinealliansen (GAVI)

3 Inkluderer GFATM, GAVI og Education for all

Tabellen viser at det har vært en økning i støtten til alle de fem største multilaterale mottagerne i perioden 2003 – 2006. Den største økningen har vært i støtten til globale fond, spesielt på helseområdet. De største mottakerne blant de globale fondene i 2006 er GAVI med 499 mill. kroner, GFATM med 271 mill. kroner og Fast Track med 200 mill. kroner. Støtten fra de globale fondene blir kanalisert gjennom eksisterende multilaterale organisasjoner som Verdensbanken, UNICEF og WHO, men forvaltes av egne styrer i fondene.

Støtten gjennom de multilaterale organisasjonene gis på to måter, som grunnstøtte til organisasjonenes programmer vedtatt av styret (generelle tilskudd) eller som øremerket støtte til konkrete programmer og prosjekter (multi-bilateral bistand). De generelle bidragene regnes som multilateral støtte, mens den øremerkede støtten regnes som bilateral støtte. Det er særlig den øremerkede støtten, dvs multi-bilateral bistand, som har økt de siste årene.

Tabell 8.6 Norsk frivillige organisasjoner: De fem største mottakerne av norsk bistand over tid, 2003–2006 (tall i mill. kroner)

 2003200420052006

Kirkens Nødhjelp

361

342

392

467

Flyktningehjelpen

296

300

344

434

Norsk Folkehjelp

266

311

357

419

Røde Kors

350

353

447

417

Redd Barna

181

162

187

167

Tabellen viser at i 2006 så mottok 4 norske frivillige organisasjoner hver over 400 millioner kroner. En svært stor andel av midlene til disse organisasjonene kom fra de globale postene for humanitær bistand. Disse fire organisasjonene mottok 56 pst. av den totale støtten gjennom norske frivillige organisasjoner. Det vises til vedlegg 4 for nærmere detaljer.

Tabell 8.7 Bilateral bistand fordelt på de fem største sektorer over tid (tall i mill. kroner)

 2003 2004 2005 2006 

Utdanning

932

9,7 %

1 018

10,6 %

1 227

10,3 %

1 276

10,1 %

Helse inkl. hiv og aids

952

9,9 %

775

8,1 %

990

8,3 %

1 119

8,9 %

Styresett

1 310

13,6 %

1 571

16,4 %

1 763

14,8 %

1 764

14,0 %

Fredsbygging og nødhjelp

2 990

31,0 %

2 200

23,0 %

3 137

26,3 %

3 481

27,6 %

Økonomisk utvikling og ­handel

977

10,1 %

1 217

12,7 %

1 156

9,7 %

1 392

11,0 %

Prosentandel er satt i forhold til total bilateral bistand, som inkluderer flere sektorer enn de som er presentert her. Multilateral bistand som ikke er øremerket på sektor kommer i tillegg.

Den største sektoren for norsk bilateral bistand er fredsbygging og nødhjelp, som i 2006 mottok nesten 3,5 mrd. kroner. Styresett og menneskerettigheter er den nest største sektoren med nesten 14 pst. Tabellen viser også at fordelingen mellom de ulike sektorer har vært relativt stabil over tid. Økningen i kroner de siste årene har vært størst innen fredsbygging og nødhjelp.

Tversgående hensyn og målgrupper

Den samlede støtten til tiltak som har miljø som hovedmål eller delmål, utgjorde vel 1,55 mrd. kroner i 2006. Disse midlene var fordelt på utvikling av bærekraftige produksjonssystemer (hovedmål 1) 273 mill. kroner; vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold (hovedmål 2) 65 mill. kroner; redusert forurensing av jord, luft og vann (hovedmål 3) 130 mill. kroner; kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier (hovedmål 4) 6 mill. kroner, og på styrket miljøvernpolitikk og -forvaltning (hovedmål 5) 471 mill. kroner.

Den resterende delen av den miljørettede bistanden, 608 mill. kroner, omfattet integrering av miljøhensyn i tiltak som ikke faller inn under ovennevnte hovedmål. I tillegg omfatter den bidrag til Den globale miljøfasiliteten, GEF (ODA-godkjent andel) og støtte til FNs miljøprogram, UNEP.

Utenriksdepartementet nedsatte en arbeidsgruppe med deltakelse fra departementet og Norad som har vurdert et opplegg for ressursrapportering i forhold til den nye handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid som ble lansert i 2006. Arbeidsgruppen kom frem til at det med dagens statistikksystem basert på DAC-koder ikke vil være mulig å gi nøyaktig informasjon om forbruk under de enkelte innsatsområdene. Det vil videre være relativt stor usikkerhet i statistikken på lite avgrensede eller udefinerte temaområder som for eksempel klima (uslippsreduksjoner og tilpasning). Utenriksdepartementet legger derfor opp til å rapportere på samlet miljøinnsats i framtidige budsjettproposisjoner. Det legges videre opp til rapportering av resultatoppnåelse innenfor de enkelte temaområdene i den nye handlingsplanen i Norads årsmelding. Det vises for øvrig til miljøomtalen, se kap. 10.

Den bilaterale støtten til tiltak som har kvinner og likestilling som hovedmål eller delmål, har steget de siste årene både beløpsmessig og som andel av total bilateral bistand, og utgjorde i 2006 om lag 2,7 mrd. kroner (21,4 pst.), mot 2,4 mrd. kroner (19,7 pst.) i 2005. Av disse utgjorde støtten til tiltak med kvinner og likestilling som hovedmål i 2006 om lag 0,6 mrd. kroner (4,5 pst.). Det vises for øvrig til kvinne- og likestillingsomtalen, i del III.

Støtten til tiltak som har flyktninger som målgruppe, utgjorde i 2006 ca 1,4 mrd. kroner, dvs. 11,1 pst. av total bilateral bistand. Støtten til urfolk utgjorde i 2006, 377 mill. kroner, dvs. 3 pst. av total bilateral bistand. Støtten til barn utgjorde i 2006 rett under 2 mrd. kroner, dvs. 15,5 pst. av total bilateral bistand. Støtten til funksjonshemmede utgjorde i 2006, 238 mill kroner, dvs. 1,9 pst. av total bilateral bistand.

St.prp. nr. 1 (2007-2008) for budsjettåret 2008

Denne oversikten finnes også på engelsk, les her