Historisk arkiv

Klaseammunisjon - et humanitært problem

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Klaseammunisjon utgjør et stort og voksende problem. Hvis dette våpenet får spre seg videre når det gjelder bruk og brukere, kan det komme til å bli en enda større humanitær og utviklingsmessig utfordring enn det anti-personell miner var på 1990- tallet.

Udetonert klaseammunisjon - Libanon (c) Thomas Nash-CMCNå er oppmerksomheten rettet mot klaseammunisjon, en samlebetegnelse på våpen som sprer mange (fra et titalls til flere hundre) små sprengladninger over et område. Ladningene er samlet i en beholder som kan slippes som flybombe, eller skytes ut med artilleri eller raketter. Beholderen åpner seg et stykke over målområdet, ladningene spres og armeres for å eksplodere når de treffer målet.

Krigene i Europa, Asia og Midtøsten de siste to tiårene har tydelig demonstrert hvordan denne våpentypen medfører uakseptable humanitære konsekvenser både når de brukes i en krigssituasjon og lenge etter at den væpnede konflikten er over.  Det er to hovedgrunner til dette.

For det første virker de over store områder, og skiller dermed ikke tilstrekkelig mellom soldater og sivile. Størrelsen på området de dekker varierer med typen - fra noen hundre kvadratmeter til opp mot 200 mål, noe som tilsvarer 40 fotballbaner. I mange av tilfellene hvor klaseammunisjon har vært benyttet i stort omfang har det blitt brukt i områder hvor det ikke er noe tydelig skille mellom sivile og militære, som i byer og i jordbruksområder. Når våpen som dekker store områder med eksplosiver blir brukt på slike steder, er det nesten uunngåelig å ikke ramme sivile.

For det andre blir det ofte et stort antall blindgjengere fra klasevåpen. Dette er sprengladninger som ikke eksploderer som de skal, og som dermed blir igjen som svært ustabile eksplosiver. Blindgjengerne kan ligge igjen på bakken, henger igjen i trær eller ligger på tak eller inne i nedraste hus. Slike ofte svært ustabile armerte eksplosiver fungerer i praksis på samme måte som antipersonellminer.  Mange uskyldige rammes derfor også når de f eks skal bygge opp igjen ødelagte hus eller i forbindelse gjenopptakelse av livsviktig landbruksvirksomhet.

Fordi blindgjenger-andelen generelt er høy – 25 % er ikke uvanlig - og fordi våpnene ofte brukes i store mengder, kan antallet blindgjengere bli svært høyt. Vi har sett at de sivile tapene og skadene kan fortsette i årevis etter at krigen er slutt.

Rydding av blindgjengere og hjelp til ofre er svært ressurskrevende. For fattige land betyr dette at allerede knappe ressurser må brukes på å løse disse problemene, på bekostning av andre utviklingsformål. Det internasjonale samfunn bidrar i følge ”Landmine Monitor” årlig med rundt USD 400 millioner  til hjelp til rammede samfunn med eksplosivrydding. Av dette bidrar Norge med ca 39 millioner USD. En framtidig spredning av klaseammunisjon kan gjøre behovet for innsats og hjelp fra det internasjonale samfunn mye større. I tillegg til at de humanitære kostnadene er uakseptable, vil dette kunne innebære en stor byrde for rammede land.