Økt handel er ikke et mål i seg selv. Likevel er handel en nødvendig forutsetning for utvikling. Et sterkt globalt avtaleverk er av stor betydning for at u-landene skal kunne dra nytte av de muligheter globaliseringen gir for økonomisk og sosial utvikling.

Under overskriften ”Global gigablemme” i Klassekampen 21. oktober tar Maria Reinertsen til orde for å ”droppe diskusjonen om hvem som er mest for og imot globalisering og heller bruke kreftene til spørsmålet om under hvilke regler globaliseringen skal foregå”. Det er et utgangspunkt som det er all grunn til å ønske velkommen.

Artikkelens bidrag til en slik debatt skjemmes imidlertid av at den ukritisk gjengir tvilsomme fakta og karikerte myter om blant annet Verdens handelsorganisasjon (WTO). Å slå hull på gamle myter er ikke lett. Da synes det å være mye lettere å sparke inn åpne dører. En av disse dørene er artikkelens ”avsløring” av at ”frihandel alene langt fra er nok til å få til å få økonomien til å blomstre”. Nå er det ikke klart hvem det skyggebokses med i dette tilfellet. Det kan i hvert fall ikke være den sittende regjering. Ikke kjenner vi til mange andre heller som vil hevde at frihandel alene er tilstrekkelig.

Forfatteren tar forbehold om at den fremviste figuren neppe er noe bevis på at høy toll er bra for økonomisk vekst. Det er bra. For å vise at reduserte barrierer er positivt for den økonomiske utviklingen, holder det å vise til historien. Et eksempel er de tragiske konsekvensene av mellomkrigstidens proteksjonisme. Et annet er hvordan nedbyggingen av handelsbarrierer etter 2. verdenskrig bidro til å løfte mennesker ut av fattigdom. Japan, fulgt av ”tigrene” i Sørøst-Asia og senere Kina, India og stadig flere andre land, har gitt opp en innadvendt politikk til fordel for å delta i det globale økonomiske samkvemmet. Derimot kan historien ikke fremvise gode eksempler på land som har klart å dra seg selv etter håret fra fattigdom til velstand i isolasjon fra omverdenen.

Er dette det samme som å hevde at verdens fattigdomsproblem blir løst, bare alle land fjerner alle barrierer og reguleringer? Selvfølgelig ikke. Historiens lærdom er likevel god ballast når dagens og morgendagens utfordringer skal møtes. Verdens fattigdom er vår tids største utfordring. Ettersom årsakene til fattigdom er mange, må den bekjempes på flere fronter:

Den første fronten er knyttet til u-landenes ansvar for egen utvikling gjennom å sørge for en fungerende rettsstat, markedsøkonomi, sosial fordelingspolitikk og demokrati. Dette innebærer at vi må kreve mer, blant annet med hensyn til godt styresett og kamp mot korrupsjon. Her må vi samtidig finne en balanse mellom suverenitet og kondisjonalitet.

Den andre fronten handler om å gjøre bistanden mer effektiv og målrettet. Bistanden må blant annet styrke de nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon. Bedre koordinering mellom ulike givere er også viktig.

Den tredje fronten er knyttet til det sivile samfunn, som danner grunnlag for et samfunn preget av respekt for menneskerettigheter og demokrati. Næringslivet er også en del av det sivile samfunn, og trenger rammebetingelser som gjør det lønnsomt å skape arbeidsplasser og produktiv virksomhet.

Den fjerde fronten er det globale partnerskap for å tilpasse globale rammebetingelser til de fattige lands behov. Det er nettopp dette som er hovedtema for den pågående forhandlingsrunden i WTO. Felles for alle globale utfordringer er at de bare kan møtes gjennom et forpliktende internasjonalt samarbeid.

De fleste er enige i at fattigdom har mange årsaker, og at kampen må føres på flere fronter. Samtidig er det mange synspunkter på hvordan denne kampen skal føres.En saklig debatt blir imidlertid vanskelig dersom synspunktene baserer seg på karikerte myter som det bildet Reinertsen tegner av WTO. Et av de viktigste mellomstatlige instrumentene for å legge grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling og stabilitet blir beskrevet som en organisasjon som blant annet ”stikker kjepper i hjulene” for u-landenes muligheter til å bedre livet til innbyggerne sine. Felles for de mange påstandene som fremføres er at de ikke er begrunnet med faktuell informasjon.

Dersom disse mytene hadde noen rot i virkeligheten, hvorfor strømmer da u-landene til WTO, og hvorfor engasjerer de seg så konstruktivt og aktivt i WTOs arbeid? For de over 100 u-landene som nå er medlem av organisasjonen, og de mange som har søkt om å bli medlem, representerer ikke WTO noen trussel, men et verdifullt forum som de har sluttet seg til av egen fri vilje. De har innsett at et åpent, forutsigbart og regelbasert handelssystem har stor betydning for sysselsetting, verdiskapning og velferd, og gir små og mellomstore land beskyttelse mot vilkårlighet og proteksjonisme.

Er så WTO helt perfekt og uten behov for forbedringer? Selvfølgelig ikke. Dagens WTO og dens regelverk er et resultat av over 50 års kompromisser mellom et økende antall medlemsland. Det vil alltid være rom for forbedringer. Det er nettopp derfor vi forhandler. Og noe av det viktigste vi forhandler om er hvordan det globale handelssystemet kan forbedres for i større grad å ta hensyn til det faktum at flertallet av medlemslandene i dag er u-land.

Regjeringen legger stor vekt på at u-landenes interesser ivaretas i forhandlingene, og at det tas spesielt hensyn til de minst utviklede landene. Sommerens vedtak i WTOs Hovedråd av et rammeverk med føringer for de videre forhandlingene, hadde ikke vært mulig uten en aktiv medvirkning fra enkeltland og grupper av u-land. I Genève ble u-landenes interesser ivaretatt både gjennom de generelle retningslinjene, og gjennom særordninger. På den ene siden vil u-landene få bedre markedsadgang for sine varer og tjenester gjennom den generelle liberaliseringen. For det andre vil de få en større mulighet enn industriland til å opprettholde beskyttelsen av egne markeder. I tillegg vil u-landene få lenger tid til å gjennomføre en ny WTO-avtale. Det forutsettes også at WTOs faglige bistand og kompetansehevende tiltak skal økes.

Selv om forhandlingene avdekket at u-landene ikke er noen homogen gruppe, er inntrykket at de fleste u-land mener det rammeverket som ble vedtatt i sommer tar u-landenes interesser på alvor. Det er mange som ønsker å delta i debatten om WTO. Det er bra. Dersom man i tillegg evner å legge karikerte myter til side, kan det bli en nyttig og konstruktiv debatt.