Kristin Clemet - tale på Høyres landsmøte 3.mai 2002

Utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet:

EN BEDRE SKOLE

Som skoleminister er det gledelig å se så mange komme uthvilt til første time. Dette minner meg først og fremst om mitt aller første skolepolitiske engasjement, min aller første kampsak. Nei til lørdagsfri. Jeg gikk da inn i elevrådet for å bekjempe lørdagsfri på skolen. Jeg kan love forsamlingen at det er et forslag jeg har frafalt. Det blir ikke tvungen lørdagsskole med det første.

Jeg må fortelle dere aller først at det er en utrolig glede å være utdanningsminister, jeg tror jeg opplever noe nesten hver dag som de andre ministerene ikke får lov å oppleve og som er veldig, veldig hyggelig. Det er at jeg nesten hver dag får oppleve det vi opplevde ved starten av landsmøtet i går, nemlig barn og unges kreativitet og skaperkraft. Sang og dans slik vi hørte det i går, ja det er nærmest hverdagskost for meg. Det er kjempehyggelig, da jeg fortalt dette til Per-Kristian Foss i går så lurte han på om det var byråkratene i departementet som sang for meg når jeg kom på jobb om morgenen, men det er det ikke. Det er barn og unge.

Tema for det jeg skal snakke om er en bedre skole. Jan Petersen har jo allerede sagt mye om det vi har gjort. Og jeg skal ikke komme veldig mye inn på det. Vi har utdelt en liste som oppsummerer det viktigste av det vi har fått til på 193 dager. Jeg håper at dere som har vist meg veldig stor tillit ved å la meg få bekle dette vervet, at dere er fornøyd med det vi har gjort til nå. Hvis dere er det, så forstår jeg at det er det som på det lokale stammespråket i Høyre, - vi er jo så opptatt av norskkunnskaper, gode norsk kunnskaper, men jeg forstår at dette heter å "levere" på skole. Jeg tror ikke den hadde passert grunnskoleeksamen i norsk engang, og det er slett ikke det viktigste. Det er aller viktigste er at vi skaper en god skolepolitikk for barn, i og for seg ikke at Høyre leverer på skole. Men jeg skal da bruke mitt innlegg til å fortelle litt om mine tanker om hvorfor vi ønsker oss en bedre skole og hvordan vi kan få det til.

Ja, hvorfor ønsker vi oss egentlig en bedre skole? La meg starte med det selvsagte, men kanskje noe som vi ofte glemmer. Nemlig at det er foreldrene som har ansvaret for oppdragelsen og opplæringen av sine barn. Og hvorfor sender vi våre barn på skolen? Jo, vi sender dem på skolen fordi vi ønsker å realisere ønsker for barna våre, drømmer for barna våre. Vi ønsker at de skal få kunnskaper, at de skal få ferdigheter, dannelse og nysgjerrighet som gjør at de kan greie seg både i livet og arbeidslivet. Og alt dette her, det trenger vi mer enn noen sinne. Barna våre trenger mer enn det vi trengte det før. Vi trenger kunnskap fordi vi lever i et høyteknologisk samfunn, og vi trenger stadig mer kunnskapsbasert verdiskaping for å opprettholde velferden. Jagland-regjeringen beregnet at vi var nødt til å fordoble vår verdiskaping på Fastlands-Norge bare for å opprettholde velferden de neste 18-20 år. Og derfor er for eksempel fag som realfag, matematikk og IKT så viktige. Vi trenger ferdigheter fordi vi lever i et veldig leseintensivt samfunn. Den enkeltes personlige velferd, muligheten for å delta i demokratiet, muligheten for å bidra til verdiskapingen enten det er den materielle eller immaterielle. Den er avhengig av gode basisferdigheter bl.a. i norsk. Og vi trenger dannelse fordi vi lever i et komplekst, et flerreligiøst, et flerkulturelt samfunn. Der dannelse, evne til å kommunisere i verdige former og evne til å reflektere over og foreta valg er helt avgjørende for at vi skal opprettholde et sivilisert samfunn. Vi trenger nysgjerrighet fordi vi lever i et samfunn med veldig stor omstillingstakt og en stadig mindre arbeidsstyrke som gjør at vi er avhengig av endringskompetanse for at vi skal kunne dekke behovene og stadig være mer produktive. Da trenger vi nysgjerrighet, da trenger vi evne til å oppsøke kunnskap, - evne til livslang læring.

Jan Peteresen fortalte i går at vi er verdensmestre i å gå lenge på skolen. Mange går på skolen til de er nesten 30 år, - noen går på skolen til de er nesten 40 år. Jeg har hørt fra Victor Norman at den gjennomsnittlige pensjonsalderen er omlag 58 år. Og det er klart at hvis vi skal gå på skolen til vi er nesten 40 år og gå av når vi er 58 år så må vi være utrolig produktive og ha stor endringskompetanse i den tiden vi jobber.

Vi må være produktive til å skaffe oss kunnskap. Til å skaffe oss ferdigheter, dannelse og nysgjerrighet, og til alt dette trenger vi skolen. Så er spørsmålet: Hva trenger vi den offentlige skolen til? Hva trenger vi den skattefinansierte skolen til? Hvorfor har vi den? Ja, den har vi fordi vi mener alle, absolutt alle barn skal ha de samme mulighetene til utnytte sine evner og realisere sitt talent. Helt uavhengig hvem de er født av og hva de er født inn i. Og dette går helt til kjernen av Høyres idegrunnlag. For vi har jo mennesket og ikke systemet som målet. Alle, - absolutt alle skal ha den samme sjansen til å skape seg et liv. Til å søke lykken. Til å bli selvhjulpne og oppnå selvrespekt. Men nettopp derfor så er den offentlige skolen et middel og ikke et mål. Det er eleven som er målet.

Det neste spørsmålet vi kan stille oss. Bidrar så den offentlige skole til dette? Bidrar den offentlige skolen til at alle får utnyttet sine evner og realisert sitt talent? Ja, men svaret på det er at den gjør det i hvert fall ikke automatisk. Med andre ord; offentlig er i seg selv ikke et kvalitetsstempel. Vi har opplevd nok, mer enn nok kø, kork og kaos i offentlig sektor. Så å si at det å være offentlig er per definisjon ikke et kvalitetsstempel . Men heller ikke i praksis er det alltid sånn at skolen bidrar til at alle kan realisere sine evner og sitt talent. Fordi vi leser om det avisen hver dag vet vi også at skolen kan gjøre skade. Stor skade. Skolen kan også bidra til å ødelegge selvrespekten. Skolen kan også knuse fremtidsdrømmer og det kan vi, kjære venner, ikke sitte stille å se på.

Skal skolen nå sine mål, som også er at alle skal få utnyttet sine evner og realisert sitt talent og få et best mulig læringsutbytte, må det eksistere et minimum av formålsbevissthet, motivasjon, kvalitet og tillit hos og mellom dem som har et medansvar for norsk skole. Vi trenger tillit mellom alle dem som tar ansvar og har ansvar og bidrar til best mulig kvalitet i skolen. Jeg mener at skolen må være så bra at den skal kunne stille krav til foreldre og elever. Jeg mener at skolen bør kunne stille krav til oss foreldre om at barna kommer noenlunde ferdig oppdratt og noenlunde uthvilt på skolen. Jeg mener at vi må formidle den kjensgjerning at kunnskap og utdanning, ikke bare er noe man kan få, utdanning er også noe man må ta. Jeg leste en avis om en dansk lærer i ungdomsskolen som var litt oppgitt over bråk og late elever osv. Men så skrev hun at hun trodde i og for seg ikke at elevene hadde noe imot kunnskap eller hadde noe imot å skaffe seg kunnskap, hun hadde bare en sterk følelse av at de ville ha det intravenøst. Og det går ikke, man må ha et minimum formålsbevissthet og motivasjon, man bør komme uthvilt, man bør komme noenlunde ferdig oppdratt og man må vite at man må også ta utdanning. Man kan ikke bare få utdanning.

Jeg mener at også elever og foreldre, - de bør kunne stille krav til skolen. Stille krav om at skolen gjør sitt beste; at skolen oppnår resultater og at skolen griper inn mot mobbing når den ser at det skjer. Det er jo egentlig ganske rart i et samfunn hvor forbrukerbevisstheten er så høy og hvor det er så høye krav til informasjon og åpenhet, at vi ikke har skikkelig innsyn i de tjenestene skolen skal yte oss og at vi heller ikke har mulighet egentlig til å gå til en annen leverandør dersom vi ikke er fornøyd.

Jeg mener også at lærere og skoleelever må kunne stille krav til sine eiere og sine arbeidsgivere. Det er mange av oss som sitter i salen her som er eiere og arbeidsgivere, som representerer eierne og arbeidsgiverne i skolene. Jeg har latt meg fortelle fra Kommunenes Sentralforbund at en gjennomsnittlig kommunestyredebatt om skolen, den handler om bygninger, den handler om skolestruktur og den handler om bevilgninger. Mens det er få debatter og lite interesse og engasjement rundt kvalitet og innhold. I hvert fall for lite engasjement. Man kan spørre: Fokuserer eierne som i stor grad er kommuner og fylkeskommuner på det aller viktigste? Det har vært gjort undersøkelser blant skoleledere, blant rektorer: 47% av de som ble spurt oppgir at de aldri har vært til en vurderingssamtale med sin arbeidsgiver – altså kommunen. 32% oppgir at de ikke vet hvilke lærere som ansettes under deres ledelse fordi kommunen ansetter dem direkte. 94% sier at de ikke har rutine eller virkemidler for å belønne gode lærere. Dette mine damer og herrer – dette er ikke godt eierskap og kan ikke gi godt lederskap.

Er det så et potensial for forbedring i norsk skole? Svaret på det er ubetinget ja. Veldig mye er bra i norsk skole. Jeg må understreke det. Jeg har sett det ved selvsyn. Jeg har besøkt mange skoler allerede. Veldig mange elever i Norge trives på skolen og lærer mye, ja noen ganger så lærer de mer enn vi faktisk tror. Jeg var i bursdagsselskap med min sønn forleden – han går i tredje klasse og er 8 år – og da overhørte jeg følgende samtale mellom han og en annen voksen som var til stede: – Men Kristian, lærer dere de ti bud på skolen nå? spurte denne voksenpersonen, hvorpå Kristian svarte: Ja og fjellvettreglene. Ja, mange ganger lærer de mer enn vi tror. Men jeg tror det er et rom for forbedring. Det er store variasjoner i norsk skole, og det betyr at noen er bedre enn andre, og det betyr at det er mulig å gjøre det bedre. Det må være et kontinuerlig forbedringsarbeide i skolen. Det er noe – selv om det er en salme ved reisens slutt – så finnes det ikke noen skole ved reisens slutt. Vi er nødt til å drive et kontinuerlig forbedringsarbeid fordi samfunnet er i forandring og fordi det stadig kommer nye elever til. Norske elever kan prestere mer og bedre.

Hvis man i en setning skulle forsøke å oppsummere gjennomsnittseleven i Norge – selv om vi vet at han eller hun finnes jo ikke. Skulle vi i en setning oppsummere gjennomsnittseleven så er det en elev som har god forståelse for demokrati. Noen som må forhandle med sine barn mener kanskje de har i overkant god forståelse for demokrati. Men de har altså god forståelse for demokrati. De er faglig – eller han eller hun – faglig helt middels, han trives og han bråker. Det er forskernes oppsummering. De trives og de bråker. Det er gjennomsnittseleven. Men dere – dette dekker over store individuelle variasjoner. Det dekker over at det er elever som går ut av norsk skole som ikke kan lese og skrive eller gjøre enkel prosentregning eller brøkregning. Jeg leste i Aftenposten for en stund siden at 15% av befalet og soldatene i Forsvaret, de er ikke i stand til å fylle ut sine egne permisjonssøknader, og dette tror jeg vi skal legge vekt på. Vi må jo legge til grunn at de har anstrengt seg til det aller, aller ytterste.

Dette gjennomsnittet (i norsk skole) det dekker også over at noen har fått ødelagt sine liv. Noen har blitt mobbeobjekter og får aldri erstatning eller kanskje ikke oppreisning før de er så gamle som jeg er nå. Noen – de starter fint, men så kjeder de seg, eller de får ikke nok hjelp og så utvikler de seg kanskje til å bli problemelever. Mens noen greier seg helt utmerket, og noen greier så bra at de til og med kan vinne konkurranser under overskriften unge forskere, - fremragende unge forskere. Forleden delte jeg ut priser til tenåringer som hadde gjort forskningsarbeid som holdt hovedfagsnivå. Så det er store variasjoner.

Det som er spesielt med Norge, det er at det spiller ingen rolle hva slags økonomi foreldrene dine har eller hvor de bor for om du skal utvikle deg til en såkalt flink eller svak elev. Variasjonen i Norge, den finnes i prinsippet, inne i hvert eneste klasserom, og det betyr at norske lærere har veldig store utfordringer. For det er utfordrende å sørge for tilpasset opplæring for elever som er veldig forskjellige. Det andre som er spesielt med Norge, det er at det er et oppsiktsvekkende stort sprik mellom sterke og svake elever. Vi utjevner dårligere enn land, - ikke bare land vi liker å sammenligne oss med, men vi utjevner faktisk dårligere enn land vi absolutt ikke liker å sammenligne oss med.

I Norge greier vi heller ikke – og det greier ingen skolesystem i verden – fullt ut å utjevne det vi kaller kulturell ballast. I Norge henger ikke dette automatisk sammen med materiell rikdom. Vi vet i Norge at utdanning generelt gir lav avkastning. Derfor er du ikke nødvendigvis rik i Norge selv om du er intellektuell. Vi vet at du kan bli rik i Norge av høyst uintellektuelle aktiviter. Og derfor så er det ikke nødvendigvis sånn at moren og faren din har bøker eller tid til deg, selv om de er rike. Så når noen snakker til dere om rike og ressursrike, ja da skal dere lytte nøye, for dette henger ikke alltid sammen i Norge selv om det faktisk gjør det i mange andre land.

Vi vil bedre skolen. Hvordan skal vi få til det? Hvordan skal vi styre skolen for å forbedre den? Er den mulig å styre? Jeg har lest at Charles de’Gaulle visstnok engang sa at det var helt umulig å styre et land med mer enn 500 oster. Når jeg tenker på det og at Norge har mindretallsregjering, 7 partier på Stortinget, 4000 skoler, 500 skoleeiere, 100 000 lærere, 700 0000 elever og minst like mange foreldre så spør jeg meg selv; hvordan i all verden skal vi styre dette? Er det mulig å styre dette? Hvis vi holder oss til Frankrike så er Frankrike kjent for å ha et veldig sentralisert skolesystem, hvor alt er veldig detaljert og fastlagt på statlig nivå. Så det er et munnhell som heter at hvordan vet den franske utdanningsministeren hva som skjer i fransk skole? - og da er visstnok svaret at han kan bare se på klokken, for alle gjør det samme hele tiden. Det nytter ikke for meg. I Norge har vi riktignok et system med ganske detaljert statlig styring, men samtidig så drives norsk skole langt på vei på dispensasjon. Det foregår mange hundre forsøk i Norge; avvik fra lov, regelverk, avtaleverk og det gjennomføres mange tusen utviklingsprosjekter. Akkurat hva som skjer, det er ikke så lett å si for den norske utdanningsministeren.

Dessuten må vi innrømme at skolen også er en arena for interessekamp og for konflikt. Det er mange meninger om skolen. Det er legitimt med interessekamp, det er helt legitimt med fagforeningsarbeid. Det er bare viktig å huske en ting. Det har ikke eleven som mål. Interessekampen fra fagforeningens side har ikke eleven som mål. Utdanningsforbundet kommenterte selv for en stund siden den dobbeltrollen de er i ved at de både er fagforening og skolefaglig organisasjon. De innrømmet at det er et dilemma. Som Helga Hetland oppsummerte – når alt kom til alt: "Det viktigste er tross alt å kjempe for interessen til våre medlemmer", sitat slutt. Jeg synes det er legitimt, det er viktig, men det har ikke skolen og eleven som mål. Og da skal vi huske at det er forskjell på organisasjonene og på lærerne. Det er ikke sånn at vi skal tenke på hver lærer som driver en interessekamp mens de er i skolen – det gjør de selvsagt ikke. Jeg besøkte en veldig interessant skole forleden og da sa rektor der til meg. "Skolen er ikke primært en arbeidsplass for lærere", sa hun," den skal betjene elevene og det får også være vårt utgangspunkt."

Vi skal ha en annen innfallsvinkel enn forgjengerne. Ordet reform, det har jo nærmest fått en odiøs klang i skolesammenheng. Jeg tror det har kommet for mange reformer fra oven, så derfor er det mange som etterlyser en reformpause i skolen, og det kan jeg på mange måter forstå. Men ordet reform – det betyr jo ikke egentlig noe annet enn å forbedre og fornye. Så jeg har tenkt litt på dette og kommet til at det er vel ikke egentlig reform Arbeiderpartiet har holdt på med. Det Arbeiderpartiet har gjort er å forsøke seg på en total rekonstruksjon, en total ombygging av skolen. Og, det minner meg om 7-åringen som prøver å demontere vekkerklokken for å sette den sammen på ny måte. Det er kjempespennende. Hensikten er god, men det har en tendens til å bli sånn, at det er fire vitale biter til overs. Så da kan klokken stå der som før, men den virker ikke på samme måte som før.

Jeg lurer på om vi har forandret så mye fra oven at noe er gått tapt på veien. For eksempel respekten for kunnskap, for formidlingskunst og respekten for lærerne som en naturlig autoritet. Det ble sagt om Hernes, han ville ha en bedre skole naturligvis, men han var så opptatt av å styre dette fra staten og styre dette detaljert og fra kontoret sitt, at han ikke bare ville lage detaljerte læreplaner – han ville til og med lage eksamensoppgavene selv. Ja, og det ble sagt at han helst ville rette eksamen selv.

Vi skal ikke forandre hele byggverket. Vi skal forandre for å bevare det beste. Vi skal ta sikte på å utvikle holdninger og rammebetingelser. Det er det det kommer an på. Og da skal vi ta sikte på å bidra til en kultur og et handlingsrom for kontinuerlig forbedring. Vi skal ta utgangspunkt i det vi vet og som all forskning viser: Det er en svak sammenheng mellom ressurser og resultater i skolen, - og da tenker jeg på læringsutbytte. Jeg sier ikke at ressurser er uviktig, men sammenhengen mellom ressurser og resultater er ikke det viktigste. Derimot så viser all forskning både fra Norge og andre land at det er en meget sterk sammenheng mellom lærerkvalitet og resultater. Det er skolens og klassens ledelse som er det desidert viktigste for at vi skal få et godt læringsmiljø og et godt læringsutbytte. Og det interessante og det gode er at vi lett kan komme inn i en god sirkel; for hvis vi satser på god ledelse og gode lærere så viser det seg at de også utnytter ressursene best, både de menneskelig og de materielle.

Det er grunnen til at vi satser så mye på å heve kompetansen blant lærere og ledere i skolen gjennom ny læreutdanning, etter- og videreutdanning. Ved å forsøke å rekruttere de beste – god personalpolitikk og god og ny lederutdanning for skoleledere. Husk på det – 50% av de som underviser i matematikk på barnetrinnet har 0 vekttall i matematikk. 60% av rektorene i norsk skole oppgir selv i en undersøkelse at de er uten formell lederbakgrunn og lederutdanning. Denne kompetansen må heves fordi dette er de desidert viktigste menneskene i skolen og det er gjennom dem vi kan skape en bedre skole. Men gode lærere og gode ledere det forutsetter også gode eiere. Og det betyr at kommuner og fylkeskommuner som eier skolen må også velge de beste og dyrke og støtte dem. Og det er min beskjed til dere. Jan Petersen gav dere noen beskjeder i går. Hvis dere vil satse på skolen hjemme i deres kommune/fylker – ja, så må dere satse på de beste skolelederne, de beste lærerne, støtte dem og dyrke dem. Det er det som vil føre frem. Det er nemlig den eneste veien til bedre skole tror jeg. Det er som Sjur Lindebrække sa: Sats på tillitspolitikk. Og for det andre: Sats på lokal forankring og eierskap til den fornyelsen og de forandringene som skal skje. Ingen kan omstille seg, eller vil omstille seg mot sin egen vilje.

Hvordan styres så norsk skole? Den styres gjennom lover, regler og forskrifter, læreplaner, - meget detaljerte læreplaner, arbeidstidsavtalen, rådstrukturen, kompetanseforskrifter og et ganske omfattende unntaksreglement selvfølgelig. Og det er ganske lange ordreveier om jeg kan uttrykke meg slik i skolen. Vår visjon er å styre mindre og å styre bedre. Vi vil fristille og forenkle ovenfra, - enda det er vel egentlig eleven som står på topp. La meg heller bruke uttrykket, fristille og forenkle ovenfra for å få til nytenkning nedenfra. Vi vil ha færre mål og større frihet til å nå målet. Vi vil ansvarliggjøre ledere, lærere, eiere, foreldre, elever og ministre får jeg si, - og vi ønsker oss kvalitet gjennom mangfold. Dette er prinsippene bak det moderniseringsprogrammet for grunnopplæringen, for grunnskolen og videregående skole, som regjeringen har igangsatt.

Og la meg si noen ord om det. Mange sier det er mye debatt om skole og har vært mye bl.a. i valgkampen. Men jeg tror at 2003, det blir året for den nye skolepolitiske debatten. Det er flere grunner til det. Det er nemlig deadline på flere viktige arbeider som er på gang. Da skal Kvalitetsutvalget avgi sin innstilling, da er evalueringen av Reform –97 ferdig. Da har vi evaluert de mange hundre forsøkene som pågår i skolen etter Opplæringsloven og Arbeidstidsavtalen.Da vet vi mer om de mange utviklingsprosjektene som gjennomføres og da har vi kommet lenger også med departementets moderniseringsprosjekt. Og la meg si; vi skal ikke stoppe å arbeide selv om dette er på gang. Skal vi reformere eller forandre så kommer vi til å arbeide etter tre prinsipper for bedre og mindre styring; valgfrihet, kvalitetsvurdering og finansieringssystemet.

For det første: Det første er økt valgfrihet. Vi ønsker at elever, foreldre, skoler og skoleeiere skal få økt valgfrihet. Vi ønsker å gi elever og foreldre økt tillit ved å gi økt frihet til å velge mellom offentlige skoler og mellom offentlige og private skoler. Det er mange av våre motstandere som er redde for valgfrihet og til dem må jeg si: Og ta fra folk valgfrihet og nekte folk valgfrihet, det er etter min mening et grunnleggende uttrykk for mistillit. Mistillit til at private kan gjøre valg, mistillit til at private kan løse oppgaver. Dessuten så er det viktig å si i vår tid – privat sektor og det sivile samfunn er jo ikke underbruk av staten. Det er ikke et underbruk som staten kan bruke til hva som helst. Nærmest bare instrumentelt. Dessuten – monopoler de virker sjelden godt i det lange løp. Vi kan jo bare tenke oss; ville tilliten til og kvaliteten ved NRK vært like høy i dag dersom NRK fortsatt hadde vært et monopol. Jeg tror ikke det. Dessuten – valgfrihet det kan aldri fjernes helt i et demokrati. Lite valgfrihet betyr i virkeligheten frihet for de få. For det betyr at det bare er de som er rike nok eller annerledes nok om jeg kan bruke det uttrykket, som har valg. De rike, de kan jo bare flytte. Og det gjør de. De flytter. Skulle vært interessant å vite hvor mange som flytter før barna deres skal begynne på skolen. Flytter til en skole som de tror er bedre enn der de kom fra. Det er faktisk en stor utfordring for norsk skole i dag. Det er ikke sånn som noen synes å tro at alle barn i Norge går på en stor smeltedigel av fellesskole. Vi går på 4000 forskjellige skoler og de rike de kan flytte seg. Så det er større frihet til å velge skole - det betyr at også andre enn de rike kan velge seg til noe eller fra noe. Og det er grunnleggende demokratisk. Jeg synes heller ikke det skal være slik at man må være veldig spesiell for å få lov til å etablere en privatskole.

Vi hadde en morsom episode i departementet for en stund siden. Da var det en som ringte opp og gjerne ville starte en skole som hadde litt mer idrett enn vanlig og da svarte byråkratene at nei det er ikke lov. Det går ikke. Han ble kjempelei seg. Så ringte han tilbake en stund etter på og lurte på om det var greit hvis han startet en kristen idrettsskole. Og det er faktisk greit. Vi vil øke valgfriheten fordi vi erkjenner at ikke all skaperkraft sitter i departementet eller partiene. Vi tror også at foreldre og elever har drømmer, visjoner og kreativitet. Og alle disse drømmene, alle disse visjonene og all denne kreativiteten kan jo ikke forløses bare på valgdagen. De må også ha hverdagsinnflytelse. Det skal være en hverdagsinnflytelse som ikke bare kan kjøpes av de få, men en hverdagsinnflytelse som er tilgjengelig for alle. Det er vårt mål.

Vi ønsker også større valgfrihet for lærere. Vi skal ha mål, men vi behøver jo ikke blande oss opp i metodene de skal bruke alltid. I læreplanene står det at det skal være 30% eller 60% prosjektarbeid. Min holdning er at en god lærer både kan være god til kateterundervisning og prosjektarbeid. Er læreren riktig dårlig så kan begge deler være farlig. Så vi behøver ikke blande oss så mye opp i måten man når målene på. Vi ønsker generelt større valgfrihet for skolene. Forsøksvirksomheten, som er meget omfattende, viser at handlingsrommet er for lite og det må utvides permanent. Men det er viktig å si handlingsrommet er ofte større enn man tror. Og bare som en liten kommentar til en skole som har vært mye i mediene i det siste, nemlig Bekkelaget skole her i Oslo, som føler at de har trang økonomi. Og det tror jeg dem på. Oslo Bystyre har bestemt seg for å endre sitt ressursfordelingssystem fordi det ikke virker veldig bra og antagelig er Bekkelaget skole en av de som fortjener mer. Men man har et handlingsrom selv med trang økonomi. Bekkelaget valgte å bruke dette handlingsrommet i første omgang til å liksom si at de ikke skulle sende barna i 17. mai tog fordi de skulle spare pengene som da ville gå til lønnsutgifter til lærerne. Men handlingsrommet gjør det også mulig for foreldrene å følge barna i 17. mai tog. Det var et annet valg man kunne gjøre. Å satse på hjem-skole samarbeid. Det er ikke forbudt for foreldre å gå i 17. mai tog sammen med sine barn. Så det var faktisk et alternativ.

Jeg var forleden på en fantastisk inspirerende ungdomsskole, Vardal ungdomsskole i Gjøvik. Det er en nokså tradisjonell skole. Bygningene er tradisjonelle. De har faktisk en økonomi som er langt under landsgjennomsnittet, men de har alle mulige forsøk både til arbeidstidsavtalen og andre lover og regler. De hadde oppnådd fantastiske resultater. Der var det en dyktig rektor som sa: Jeg er leder. Hun fortalte at tidligere kunne fem lærere sitte og sett på film sammen med elevene - nå gjorde de det mer effektivt. Nå holdt for eksempel en lærer forelesing for seks elever hvoretter de kunne gi individuell veiledning til elevene når de arbeidet med dette etterpå. De hadde begynt med fast arbeidstid og hun sa det var en lettelse å slippe kampen, å slippe diskusjonen om hvem som skal ha siste time på fredag blant lærerne. Og så hadde hun sagt at hun er leder i et plenumsmøte. Likeledes fortalte hun at de hadde innført noe helt flunkende nytt på skolen, og det var at flertallet bestemte på møtene. Poenget var kjempegod skole! Og jeg nevner denne skolen fordi dette er en Arbeiderparti-kommune. Jeg nevner den for å illustrere at jeg ikke akter å la meg drive inn i en diskusjon med skoleeierne i Norge, hvor jeg skjeller ut de kommunene som tilfeldigvis ledes av partier som ikke er Høyre, og hvor jeg hyller de som ledes av Høyre. Det fører ikke til en bedre skole for elevene. Jeg nevner også dette eksempelet fordi det må være til ettertanke for Arbeiderpartiet sentralt som sier det at den eneste måten å bedre skolen på er mer penger. Denne skolen får det til og den er fantastisk bra.

Det andre vi skal satse på i tillegg til valgfrihet, det er kvalitetsvurdering. Vi er nødt til å måle skolene konkret over tid og sammenligne med hverandre. Vi vet for lite om det som kommer ut av norske skoler. Det er grunnleggende demokratisk etter min mening at publikum, elever og foreldre får vite og får innsyn i skolens kvalitet. Vi kan jo spørre oss hvorfor i all verden skal skolens kvalitet være hemmelig? Det å få vite noe om kvaliteten, er en forutsetning for forbedring og en forutsetning for å kunne velge. Halvparten av kommunene i Norge driver skolebasert vurdering. Vi har bedt Kvalitetsutvalget allerede i juni om å fremme forslaget om et nasjonalt system for kvalitetsvurdering i skolen, og det skal selvfølgelig ikke bare dreie seg om karakterer. Vi skal måle også andre ting, men det er viktig at vi får mer kunnskap om kvaliteten.

Og det tredje vi skal jobbe med i moderniseringsarbeidet vårt - det er finansieringssystemet for skolen. Det er store forskjeller i skole-Norge i dag - mellom kommuner uavhengig av hvordan de prioriterer skoler. Mellom skoler innad i kommuner, mellom private og offentlige skoler. Og vi må spørre oss selv: Kan vi finne frem til finansieringssystemer som er mer rettferdige og mer effektive? Hvis vi skal ha større åpenhet om kvalitet, hvis vi skal ha større valgfrihet, hvis vi skal ha muligheter for forbedring – da må vi også ha mest mulig rettferdige konkurransevilkår. Offentlig skole skal også ha fleksibilitet til forandring og forbedring. Jeg vil si at hvis ikke offentlig skole har fleksibilitet til å forandre seg så er det en selvstendig begrunnelse for å gjøre noe. Så en ting vi bør vurdere er om pengene i noen større grad - også innenfor kommune- og fylkesgrenser, kan følge elevene.

En annen grunn til å se på finansieringsgrunnene er at vi trenger incitamenter til forbedring for skoleeiere, skoler og for menneskene som arbeider i skolene. Skolebonus, demonstrasjonsskoleideen som vi nå iverksetter er en prøveordning naturligvis, men den kan jo kanskje bli permanent. Men skolebonus - det skal være en oppmuntring til skoler som forbedrer seg. Demonstrasjonsskoler - det skal være et forsøkt på å få til erfaringsspredning på de skolene som virkelig er gode - og derfor må vi også inn på individuell avlønning av lærere.

Våre motstandere - hva vil de gjøre frem mot kommunevalget? Jeg skal ikke nevne navn, men noen vil faktisk gå så langt som å lyve "litte bitte granne" - mens andre vil forsøke å vise frem de dårlige eksemplene - og spørre: Hvor ble det av Høyres skole? Da skal vi vite med oss selv at det selvfølgelig tar tid - når vi har ambisjoner om verdens beste skole. Det er ikke noe enmannsverk. Vi skal ikke bidra til å skjule sannheten om hvordan det står til i den norske skole - vi skal ikke skylde på politiske motstandere - vi er også skoleeiere, men vi skal vise frem de gode eksemplene. Vi skal forsøke å komme inn i en god sirkel når det gjelder norsk skole. Vi skal ikke ha det sånn at skolen skal bli skrudd ned sånn som Jagland mente at han ble, den skal ikke bli skrudd ned, den skal bli skrudd opp. Vi skal forsøke å gå fra en syte - til en skrytekultur. Og når noen sier at det er så mange problemer med de forslagene vi fremmer og heller kommer med skremselspropaganda om det vi vil gjøre - så skal vi lytte hvis det er saklige argumenter. Vi skal være villige til å justere hvis de har et poeng. Intet system vil bli 100% perfekt, men jeg må minne om at alle potensielle problemer - i forhold til det vi foreslår - må veies mot alternativet som er dagens skole som heller ikke er perfekt. Vi skal ha verdens beste skole i Norge. Men vi skal være nøkterne. Vi bestemmer ikke alt. Vi kan ikke planlegge oss til den perfekte skole. Ottar Brox er en meget kjent sosialist og har vært det svært lenge, men han kom faktisk i et øyeblikk av dyp selverkjennelse da han innså at han ikke kunne planlegge seg til det perfekte samfunn. Han kom til at han kanskje ikke kunne gjøre noe mer enn å unngå der verste - så da skrev han en ny bok - "Ikke dit vi vil - men dit vi ikke vil". Altså hvordan man kunne unngå det verste. Og la meg bruke den samme teknikk: Vi vil ikke ha en skole i forfall - vi vil ikke ha en skole som knuser våre barns håp og fremtidsdrømmer - vi vil ikke ha en skole som ikke stiller krav. Vi vil ikke ha en skole som etterlater våre barn i redsel og sorg eller med store kunnskapshull - vi vil ikke ha en skole som er preget av vold, mobbing og mistillit. Skole skal preges av det samme som den skal bidra til selv - nemlig kunnskap, ferdigheter, dannelse og nysgjerrighet. Puggeskolen er borte. A-4 skolen er borte. Industrisamfunnets logikk - den gjelder ikke lenger. Nå trenger vi fleksibilitet, frihet, varierte arbeidsmåter og mangfold - bare det kan virkelig gi innhold til drømmen om individuell tilpasset opplæring.