Fra: Utstumo Elsa Lien E-Post: /o=Sentral e-post/ou=Tjenester/cn=Recipients/cn=elu Sendt: 26.08.2009 14:50:45 Mottatt: 26.08.2009 14:50:46 Til: Postmottak BLD Emne: høring - svarbrev Barne- og likestillingsdepartementet Postboks 8036 Dep 0030 OSLO Deres ref Vår ref Dato 200902826 200903418-/ELU .08.2009 Forslag om å innføre en ordning med stans av offentlige ytelser og barnebidrag ved internasjonal barnebortføring - høring Vi viser til ekspedisjon av 9. juli 2009. Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har følgende merknader i saken: HOD bemerker at det er noe uklart om den foreslåtte ordningen med tilbakeholdelse av offentlige ytelser er ment å omfatte stønad fra folketrygden til helsetjenester, og om den foreslåtte lovbestemmelsen etter ordlyden vil omfatte slike ytelser. I punkt 7.1 nevnes på side 26 ”de ordinære offentlige trygdeytelsene”, mens det på side 27 vises til ”alle økonomiske ytelser fra stønadsordninger som administreres av Arbeids- og vel­­ferdsetaten”. I forslaget til ny § 22-20 i folketrygdloven brukes begrepet ”ytelser som bortføreren har krav på etter lover som administreres av Arbeids- og velferdsetaten, inklu­dert ytelser som gis til bortføreren på vegne av barnet, …” Den offentlige helsetjenesten er organisert og finansiert på flere forskjellige måter. Regler om finansiering av helsetjenester finnes i kommunehelsetjenesteloven, tann­helse­tjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven, samtidig som det ytes stønad til visse typer helsetjenester etter reglene i folketrygdloven kapittel 5. Forvaltningen av folketrygdloven kapittel 5 er nå lagt til Helsedirektoratet, ikke Ar­beids- og velferdsdirektoratet, som for folketrygdloven for øvrig, jf. folketrygdloven § 21-11a. Vi legger til grunn at det ikke er meningen at ordningen skal begrense retten til å motta helsehjelp som sådan, verken for barnet eller bortføreren. Spørsmålet blir om ordning­en skal innebære at det skal betales (fullt vederlag) for tjenester som bortføreren eller barnet ellers ville fått gratis eller kun mot egenandel. Slik HOD ser det, er det forhold som taler mot å la ordningen omfatte offentlig finan­si­er­ing av helsetjenester, herunder også stønad fra folketrygden etter folketrygdloven kapittel 5. Det vises blant annet til ytelsenes art og praktiske omstendigheter knyttet til finansieringsmåten for helsetjenester. Som hovedregel utbetales ikke stønad til helsehjelp fra en sentral instans til mottakeren av tjenesten. Det enkelte helsepersonell eller den enkelte helseinstitusjon som yter hel­setjenesten, krever vanligvis kun eventuell egenbetaling fra pasienten, mens den of­fent­lige delen av finansieringen kanaliseres direkte til tjenesteyteren på ulike måter. For stø­nad etter folketrygdloven kapittel 5 har de fleste tjenesteytere avtale om direkte oppgjør. Dette innebærer at pasienter (som oppfyller vilkårene for stønad) kun betaler en eventuell egenandel, mens tjenesteyteren får oppgjør fra Helsedirektoratet (delegert til Helfo). Dersom alt helsepersonell som yter slike tjenester skulle gjøres kjent med vedtak om tilbakeholdelse av ytelser, ville det innebære stor spredning av opplysning­ene og ansvaret for tilbakeholdelse, og trolig være uforholdsmessig ressurskrevende. Videre ville det være lite hensiktsmessig dersom tjenesteytere som har ytt tjenester som faller inn under folketrygdloven kapittel 5 og kun krevet pasienten for eventuell egenandel, skulle få avslag på oppgjør fra Helfo, og være henvist til å innkreve betaling fra pasienten/bortføreren i ettertid. HOD foreslår at det i det videre arbeid presiseres at forslaget ikke omfatter offentlig finansiering av helsetjenester, heller ikke ytelser etter folketrygdloven kapittel 5. Der­som ordningen likevel skal foreslås å omfatte finansiering av slike tjenester, helt eller delvis, bør spørsmålet drøftes grundig, jf. blant annet de ovennevnte forholdene, og det bør i så fall klart fremgå av ordlyden hva som omfattes. Med vennlig hilsen Bjørn Astad e.f. avdelingsdirektør E.Lien Utstumo rådgiver