Særregler for lengeværende barn

Jeg viser til brev datert 10.09.2004 der kommunalkomiteen ber om en orientering om grunnlaget for avgrensningene som er gjort i den midlertidige forskriften som gir lengeværende barn og foreldre en mulighet til å få behandlet sakene sine på nytt, og en vurdering av synspunkter som fremkom da forskriften var på høring. I tillegg ønsker kommunalkomiteen å vite antall barn og barnefamilier som søkte asyl våren/sommeren 2001. Jeg vil her innledningsvis vise til mitt brev av 17.06.2004 til kommunalkomiteen der jeg redegjorde for arbeidet med en midlertidig forskrift, og om hvilke kriterier som ville gjelde for å bli omfattet av denne. Hva gjelder antallet barn og barnefamilier som søkte asyl våren og sommeren 2001, mener jeg at disse tallene ikke vil være til stor hjelp i denne saken. I perioden januar- juli 2001 kom det totalt 5910 asylsøkere. Av dem som har fått endelig avslag, vil de aller fleste for lengst ha reist fra Norge. Dersom de fortsatt er i landet og har barn som faller innunder kriteriene, vil de være omfattet av den midlertidige forskriften.

For å følge opp Innst.S.nr. 210 (2003-2004), vurderte jeg, som komiteen ble med kjent med i ovennevnte brev, at det var behov for en midlertidig forskrift. I denne forskriften har jeg lagt til grunn de kriteriene som ble nevnt i innstillingen, og de spesifiseringer som fremkom i Stortingets møte den 8. juni 2004. Som redegjort for i mitt brev ville følgende omfattes av forskriften:

• barn og foreldre med daglig omsorg for barnet som søkte asyl senest 01.07.2001 og som
• har fått endelig avslag senest 01.07.2003 og som
• har fremmet anmodning om å få saken vurdert på nytt senest 01.08.2004

Jeg viser til at det i innstillingen (s. 2) både står at ” Komiteen vil derfor støtte forslagsstillerne i at muligheten for fornyet saksbehandling fra UDI og UNE må omfatte barn og barnefamilier som pr. i dag har vært i Norge i tre år eller lenger. Tidspunkt for endelig avslag på søknaden må være underordnet”, og at ” Komiteen finner det rimelig at det som et minimumskrav skal omfatte alle som har fått første avslag på søknad før 1. juli 2003”. I debatten i Stortinget 08.06.2004 ble ”første avslag” rettet til ”endelig avslag” av saksordfører Anita Apelthun Sæle. Hun presiserte videre at ” dette dreier seg om endeleg avslag frå 1. juli 2003”, jf. referat fra Stortingsdebatten.

Jeg har lagt til grunn at en ny behandling skal bygge på en generøs vurdering med utgangspunkt i barnas konkrete situasjon, menneskelige hensyn og FNs barnekonvensjon art. 3.1. Det er i høringsbrevet, forskriften og rundskrivet presisert at innvandringspolitiske hensyn ikke skal tale mot at det gis oppholdstillatelse for de sakene som behandles etter den midlertidige forskriften. Jeg har også presisert at utlendingsmyndighetene kan se bort ifra kortere opphold i utlandet i løpet av 3-års perioden, med mindre søkeren har vært i hjemlandet. Videre er det presisert at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, man skal legge vekt på barnets totale oppholdstid utenfor hjemlandet og foreldrenes evne til omsorg for barnet ved retur til hjemlandet. Det er også presisert at omgjøringsanmodningene som behandles i Utlendingsnemnda skal avgjøres av en annen saksbehandler og nemndleder enn dem som fattet endelig vedtak på søknaden om asyl eller eventuelle senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket.

Av hensyn til at det var ønskelig med en rask ikrafttredelse av forskriften ble forslaget sendt på høring til et begrenset antall instanser, dvs. Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Den norske advokatforening, Barneombudet, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. I tillegg kom NOAS med innspill. De fleste tilbakemeldingene omhandlet justeringer og presiseringer i forskriftens ordlyd. Barneombudet, og Barne- og familiedepartementet hadde ingen merknader til forslaget. Justisdepartementet ønsket at fristen for å fremme omgjøringsmodningene skulle forlenges noe. Utlendingsnemnda så behov for en avklaring ift. om de såkalte MUF’erne, dvs. kurdere fra Nord-Irak som har hatt en midlertidig tillatelse uten rett til familiegjenforening, skulle omfattes av den midlertidige forskriften. Dette ble tatt til følge ved at det i rundskrivet som følger forskriften presiseres at MUF’ere som ellers oppfyller kriteriene skal omfattes. Advokatforeningen påpekte at man ikke fant grunnlag i Stortingets vedtak for vilkåret om at de aktuelle barna må ha fått endelig avslag på sin asylsøknad senest 01.07.2003, og ba om at formuleringen ble oppmyket. På bakgrunn av presiseringene som ble gjort ift. komiteens innstilling som nevnt over, tok jeg ikke dette til følge. Videre ble det i rundskrivet etter innspill fra Advokatforeningen presisert at det må vurderes konkret om det vil være riktig med en ny høring av barna for å kunne behandle omgjøringsanmodningene. Utlendingsdirektoratet bemerket bl.a. på generelt grunnlag at forskriften lett kan skape forventninger og påberopes som en norm for fremtiden, selv om ordningen i henhold til høringsbrevet og Stortingets vedtak skal være et engangstilfelle og ikke utgjøre et amnesti for personene som omfattes av den. Høringsuttalelsene følger vedlagt til orientering.

Av hensyn til en bredest mulig bekjentgjøring av forskriften utsatte jeg fristen for å anmode om omgjøring av saken i henhold til denne forskriften. Som det fremgår av departementets pressemeldinger datert 17.06.2004 og 08.07.2004 ble fristen for å melde seg i henhold til den midlertidige forskriften satt til 01.08.2004.

Utlendingsnemndas foreløpige gjennomgang av søknadene de har mottatt i henhold til tilleggsforskriften satt i kraft 15.07.2004, viser at 99 familier som totalt omfatter 368 personer, hvorav om lag 235 barn, faller innenfor særordningen. Dette er langt flere enn de anslagene jeg kom med i mitt brev til Kommunalkomiteen av 17.06.2004 og i høringsbrevet. Foreløpige tall fra Utlendingsdirektoratet viste da at om lag 140 barn i mottak ville bli omfattet, i tillegg til et ukjent antall barn som oppholdt seg utenfor mottak.

I tillegg har 134 andre familier, til sammen 450 personer, bedt om en fornyet vurdering i henhold til den midlertidige forskriften. Hovedårsaken til at disse faller utenfor særordningen er at oppholdstiden i Norge er under 3 år. Dette er tilfelle i ca 80 saker, som omfatter om lag 110 barn.

Tall fra Utlendingsnemnda viser at det totalt er 27 familier med til sammen 56 barn som har vært i Norge i tre år men som likevel ikke oppfyller vilkårene for særordningen. Årsakene til at disse faller utenom forskriften er eksempelvis at familien har hatt lengre opphold i hjemlandet eller andre land i deler av 3 års perioden, noe som er tilfelle for 22 barn. For 16 barn er ikke kravet om at endelig avslag måtte være gitt innen 1. juli 2003 oppfylt, og for 18 barn er ikke asylsøknaden fremmet innen 01.07.2001.

Jeg vil understreke at siden det foreligger en plikt til å behandle omgjøringsanmodninger så vil de som ikke faller inn under den midlertidige forskriften få behandlet anmodningen i henhold til de alminnelige reglene.

En ytterligere gruppe som faller utenom ordningen er barn og deres familie som oppholder seg i hjemlandet. Ifølge tall fra Utlendingsnemnda er det 8 familier inkludert 11 barn i denne kategorien. I noen tilfeller fremmer bare faren i familien en omgjøringsanmodning mens mor og barn oppholder seg i hjemlandet, eller at faren ikke har daglig omsorg for barnet. I tillegg finnes det også noen få andre problemstillinger som gjør at enkelte faller utenfor den midlertidige forskriften. Utlendingsnemnda har imidlertid opplyst at det ikke i noen saker er for sent fremmet omgjøringsanmodning ift. fristen som var satt til 01.08.2004, som er årsak til at de ikke omfattes av særordningen. Jeg vil avslutningsvis påpeke at en tidsavgrensning nødvendigvis vil innebære at noen faller utenom, uansett hvor man setter skjæringspunktet.

Med hilsen

Erna Solberg