Surrogatiens dilemma

Audun Lysbakken
Barne- likestillings- og inkluderingsminister

Nordmenns bruk av surrogatmødre i andre land øker. Enslige kvinner og menn, heterofile og homofile par – ulike mennesker velger å betale for å bruke livmoren til en kvinne i et annet land for å få det de ønsker seg mest, nemlig barn. I dag har jeg møte med en rekke eksperter for å diskutere ulike dilemmaer knyttet til surrogati.

Denne voksende, globale industrien utfordrer lovverk og rettigheter, ikke bare her i Norge. Et tysk par måtte vente i to år før de fikk ta tvillinger født av surrogatmor hjem fra India, og fransk høyesterett avgjorde nylig at et tvillingpar født av amerikansk surrogatmor ikke får fransk statsborgerskap.
Jeg mener vi trenger grundig diskusjon om vanskelige spørsmål som reiser seg i kjølvannet av denne utviklingen. Det gjelder både de hensyn og utfordringer som omhandler barna som blir født som resultat av kommersiell surrogati, og de som berører kvinnene som av ulike grunner selger tilgang til sin livmor.

De reglene vi har i dag om fastsettelse av farskap og morskap er felles for de fleste land i verden: Kvinnen som føder barnet er barnets mor, og hennes ektemann regnes som barnets far. Land som legger til rette for kommersiell surrogati, går bort fra dette prinsippet. Nordmenn som benytter seg av surrogati i utlandet vil derfor oppleve at lovverket i Norge og barnets opprinnelsesland er forskjellig, og det kan skape betydelige utfordringer for enkelte av de som ønsker å ta med barn født av surrogatmor hjem til Norge.

Norsk rett er ikke utviklet med surrogativirksomhet for øye. De generelle reglene om fastsettelse av farskap er gode for familier som får barn i Norge. Det kan reises spørsmål om de passer like godt i saker hvor barnet er båret fram av en surrogatmor i utlandet mot vederlag.
Norske menn inngår avtaler med surrogatmødre i andre land slik som India og USA, og tar barna med hjem. De bidrar med egen sæd og blir dermed biologisk far, men kjøper både egg og surrogatmorens tjenester. Vi bør utfordre dette som et av mange dilemmaer i debatten om surrogati; selv om en mann er biologisk far til barnet – er en slik transaksjon likevel handel med barn? Er det akseptabelt å inngå surrogatiavtaler mot vederlag hvis man kan bidra med egne sædceller, mens det er uakseptabelt hvis sædcellene er kjøpt? Hvorfor er det forskjell på å kjøpe eggceller og sædceller når barnet likevel bæres fram av en surrogatmor? Er det akseptabelt å bære fram barn for en søster, datter eller venninne uten vederlag, men uakseptabelt å betale en fremmed kvinne? Og er det bedre med surrogatmødre fra land uten åpenlys fattigdom, enn med surrogatmødre som utvilsomt er motivert av pengene? Er surrogatmorens motiver overhodet relevant? Er det uproblematisk å bære fram et barn for så å gi det fra seg, ofte mot betaling?

Mitt departement har det siste året arbeidet mye med spørsmålene rundt surrogati. En interdepartemental arbeidsgruppe har avgitt rapport om saksfeltet. Utredningene fra Farskapsutvalget og Adopsjonsutvalget følges opp. Vi har vært i kontakt med indiske myndigheter om surrogati, og den norske ambassaden i New Dehli har sendt brev til indiske fertilitetsklinikker med redegjørelse for norsk regelverk. I tillegg fraråder norske myndigheter avtaler med surrogatmødre.
Departementene har nå ryddet opp så godt det lar seg gjøre ut fra gjeldende lovverk. Jeg mener likevel vi må spørre oss om dette er bra nok. Når vi har presisert regelverket som fører til at menn kan komme hjem med barn de er biologiske fedre til, kan dette oppfattes som en aksept fra det offentliges side. Hensikten har imidlertid vært å legge til rette for en korrekt og ensrettet saksbehandling fra myndighetenes side.

For enkelte framstår surrogati som en enklere måte å få barn på enn adopsjon. Adopsjon innebærer egnethetsvurdering og lang ventetid. Å inngå avtaler med en surrogatmor koster penger, men kan være både hurtig og ubyråkratisk.
Norske borgere inngår i økende grad avtaler med surrogatklinikker i andre land. Jeg mener dette er problematisk, ikke minst av hensyn til kvinner i land hvor surrogati er tillatt. Mange indiske kvinner blir surrogatmødre fordi de er i en vanskelig økonomisk situasjon. Undersøkelser viser at kvinnene utsetter seg for både fysiske og psykiske belastninger. De samme problemstillingene vil gjøre seg gjeldende også i andre land hvor surrogati er en framvoksende næring.Det er vanskelig fra norsk side alene å lovregulere handlinger og virksomhet som skjer i utlandet. Likevel mener jeg at problemene med kommersiell surrogati er så store at nordmenn ikke bør bidra til den framvoksende industrien. Hvilke muligheter har vi til å hindre en utvikling som den jeg har beskrevet her? I dag diskuterer jeg dilemma og muligheter med eksperter som representerer ulike syn, men som sammen har den fremste kunnskap på feltet.