Forsvarets plass i nordområdesatsingen

Av Roger Ingebrigtsen (A), statssekretær i Forsvarsdepartementet
Publisert i Nordlys 18. mai 2011

Norge har mye å forsvare. Vi har enorme havområder og store verdier, både menneskelige og materielle. Vi har vår frihet. Vi har et forsvar for å signalisere overfor omverdenen at vi er rede til å forsvare alt dette. At vi tar vår suverenitet på alvor.

Derfor bygger regjeringen et sterkt forsvar, også i fredstid. Et sterkt og moderne forsvar krever spesialisert kompetanse på en rekke områder. Et slikt forsvar må bygges opp over lang tid. Det er for sent når krisen inntreffer. Det fremste formålet med Forsvaret er jo nettopp å forebygge krig. Vi skal ha en avskrekkende terskel som er høy nok til at ingen vil ønske å utfordre oss. Men vi må også være forberedt slik at vi kan håndtere en sikkerhetspolitisk krise og i verste fall krig - hvis en slik situasjon likevel skulle oppstå.

Vi lever i et fredlig hjørne av verden som preges av gode naboforhold og konstruktive mekanismer for å håndtere uenighet. Oppmerksomheten omkring Arktis og nordområdene er økende. Størstedelen av naturressursene i Arktis er russiske, størstedelen av befolkningen er russisk og omtrent halve kysten mot Polhavet er russisk. I kraft av sin utbredelse i nord vil Russland alltid ha en sentral rolle i nordområdene. Det vil ikke være mulig med noe bredt samarbeid i nord uten at Russland er involvert, og det er viktig å erkjenne at Russland har store og legitime interesser i regionen.

Regjeringen har i sin nordområdesatsing derfor lagt stor vekt på samarbeidet med Russland. Det bilaterale forholdet er i dag meget godt. Ratifiseringen av delelinjeavtalen representerer en milepæl i de norsk-russiske forbindelser. Samtidig er den framtidige utvikling i Russland usikker, og visse utviklingstrekk gir grunn til ettertanke. Uansett vil vårt forhold til Russland i stor grad påvirkes av Russlands relasjoner til vestlige land generelt.

At Russland er til stede i nord med store militære kapabiliteter er slik vi ser det ikke primært uttrykk for et latent konfliktpotensial i regionen. Kola-halvøyas strategiske betydning for Russland er kjent. Regjeringen ønsker ikke å problematisere det store militære nærværet. Vårt syn er at denne situasjonen ikke reflekterer sikkerhetspolitiske spenninger regionalt. Samtidig er konsentrasjonen av militære styrker nær vår grense noe vi må ta med i vurderingen i forbindelse med vår nasjonale forsvarsplanlegging.

Det snakkes mye om utfordringene i nord som følge av klimaendringer og økt fokus på ressurser. Norge har sterke tradisjoner når det gjelder å bruke nordområdene. Regjeringens satsing i nord har historiske røtter. Nå har mange flere land fått øynene opp for mulighetene i regionen. Det er positivt. Økt aktivitet i nord betyr nye muligheter, og det er noe vi bør utnytte. Det skaper også nye utfordringer, i første rekke av sivil karakter, som også vil kunne berøre Forsvaret, eksempelvis i form av bidrag til søk- og redningsoperasjoner. Dette er utfordringer vi gjennom nært samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt, vil kunne møte på en god måte. Behovet for myndighetsnærvær i de nordlige havområdene vil også øke som følge av mer kommersiell trafikk. For Norges vedkommende er det kun Forsvaret som kan ivareta et slikt behov.

Forsvaret har i hele etterkrigstiden hatt fokus på Nord-Norge og etter hvert også på nordområdene i videre forstand. Således kan det hevdes at Forsvaret allerede i langt tid har vært i gang med sin nordområdesatsing. Moderniseringen av Kystvakten og innfasingen av de nye fregattene og Skjold-klassen har økt den maritime kapasiteten, noe som er særlig viktig i nord. Et nytt øvingsmønster som innebærer mer effektiv utnyttelse og konsentrert tilstedeværelse av maritime kapasiteter langs norskekysten styrker dette bildet ytterligere. Bruk av Bardufoss flystasjon i forbindelse med innføringen av de nye NH-90 peker i samme retning. Flyttingen av Forsvarets Operative Hovedkvarter til Bodø bidrar i seg selv til økt fokus på og kjennskap til utfordringene i nord. Den fremtidige anskaffelsen av nye kampfly vil videreføre og øke evnen til overvåking, suverenitetshevdelse i luften og hurtig reaksjon, skulle det oppstå en kritisk situasjon. For å bedre effektiviteten i grenseovervåkingen langs den norsk-russiske grensen har regjeringen fremmet forslag om å bygge to nye og større grensestasjoner, til erstatning for de seks vi har i dag.

Vårt medlemskap i NATO sikrer støtte fra omverdenen hvis en krise likevel skulle bli en realitet. Dette er i seg selv krigsforebyggende fordi en potensiell angriper vet at vi ikke vil bli stående alene i en slik situasjon. Alliansetilhørigheten øker risikoen for motparten. Det er derfor viktig, på en troverdig måte, å legge til rette for at vi om nødvendig kan motta allierte forsterkninger.

I fredstid bidrar deltakelse av allierte land i øvelser i nord til flernasjonalt militært nærvær i regionen, noe som også er vektlagt i regjeringens nordområdestrategi. NATO-medlemskapet er en grunnstein i norsk sikkerhetspolitikk. Allierte styrker som deltar i øvelser i nord er derfor like naturlig og like lite konfliktskapende som russiske styrker som øver i nord, og på ingen måte et signal om tilspissede sikkerhetspolitiske forhold i området.