Historisk arkiv

Forsvarsministeren avduket malerier av Jens Chr Hauge og Gunnar Sønsteby

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen avduket 1. juni to malerier av krigsheltene Jens Chr. Hauge og Gunnar Sønsteby. Maleriene skal henge i Forsvarets Ledelsesbygg. Gunnar Sønsteby og hans familie, Jens Chr. Hauges familie, Prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen, Erling Lorentzen og kunstneren Jan Thomas Njerve, som har malt bildene, var blant dem som deltok på arrangementet.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen avduket 1. juni to malerier av krigsheltene Jens Chr. Hauge og Gunnar Sønsteby. Maleriene skal henge i Forsvarets Ledelsesbygg.  Gunnar Sønsteby og hans familie, Jens Chr. Hauges familie, Prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen, Erling Lorentzen og kunstneren Jan Thormod Njerve, som har malt bildene, var blant dem som deltok på arrangementet.  

 

Mine damer og herrer.

Hjertelig velkommen til denne avdukingen av maleriene av Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby.  

Jens Christian Hauge

Det er flere grunner til å gi et maleri av Jens Chr. Hauge en spesiell plassering i en bygning som denne. Ved denne anledning skal jeg konsentrere meg om de to mest sentrale, nemlig hans bakgrunn som motstandsleder – faktisk leder av Milorg, som i siste fase av krigen fikk betegnelsen Hjemmestyrkene – og hans virke som tidenes yngste forsvarsminister fra høsten 1945. Han satt til 1952, kanskje den viktigste epoke for Forsvaret i vår etterkrigshistorie.

Hauge kom inn i organisert motstandsarbeid i slutten av 1941, etter først å ha sittet arrestert for nazifiendtlig agitasjon som foreleser på Oslo Universitet. I samråd med sin venn Helge Sivertsen tok han kontakt med daværende Milorgleder Knut Møyen. Møyen må raskt ha skjønt hvem han hadde for seg, for snart var Hauge hans skygge, den som skulle trå inn dersom noe tilstøtte lederen. Om dette har den andre av dagens hovedpersoner; Gunnar Sønsteby, sagt følgende:

Jens visste hva han gikk til – et lite feilskjær, så ventet tortur og dødsdom. Han fikk en forsmak på dette da Gestapo kom hovedinngangen til leiligheten i Kirkeveien for å arrestere Knut Møyen og hans 17 årige ordonnans Erling Lorentzen. Takket være en rådsnar fru Møyen, som ante uro og ropte at de måtte komme seg ut baktrappen, kom de seg unna. Dette var den barske virkelighet som dannet bakgrunnen for Jens da han overtok Møyens rolle.

Med Møyen i Sverige, var Hauge den reelle leder for Milorg på Østlandet fra høsten 1942. Fra januar 1943 ble han den første generalinspektør for distriktene, såkalt ”Stor I”. Høsten 1943 kom han inn i Rådet, og fra slutten av 1943 var han den reelle leder for Milorg. Flere ganger reiste han ut av landet til konferanser med representanter for Regjeringen. To ganger gikk turen til London, i august og november 1944. Ved frigjøringen kunne den ennå ikke fylte 30 år unge mannen stå fram med en organisasjon på over 40.000 mann, væpnet og trenet for diverse alternativer for avslutning av okkupasjonen av Norge.

Hauge kom til å prege Milorgs strategi svært tydelig. Da han kom inn som et bestemmende ledd, var det fremdeles ingen selvfølge at Milorg skulle væpnes og trenes for kamp. Likeledes var tanken på sabotasje ganske fremmed innenfor Hjemmefronten som sådan. Da Milorg høsten 1942 måtte redegjøre for Forsvarets Overkommando i London om sitt standpunkt til aktiv motstand, var det Hauge som førte svaret fra Rådet i pennen. Det som senere ble hans varemerke, klarhet i tanke, tale og skrift, viste seg allerede her:

(…) det kan ikke være den ringeste tvil om at tilførselen av våpen, ammunisjon og sprengstoff til bruk ved undervisningen av jegere og pionerer må komme øyeblikkelig hvis arbeidet ikke skal stoppe opp (…).  

Og, fortsatte Hauge:

Den som i siste instans skal gjøre opp regnskapet over tap og vinning ved en militær innsats av hjemmefronten under en alliert invasjon, må (…) ikke overse eller undervurdere den nasjonale verdi som en reisning har ved siden av den militære. (…) Trangen til aktiv innsats vitner om et verdifullt nasjonalt instinkt, som ikke må kveles. 

At dette ikke var selvsagte tanker i den gitte situasjon, vitner reaksjonen om: Da den sivile ledelse fikk kjennskap til Milorgs nye strategi, skrev de et brev, som i ettertid et blitt kjent som ”partisanbrevet”, der Milorgs ledelse ble omtalt som ”eventyrere”, som ”endog var ledet av en ung jurist!”. At Milorg skulle forberedes på aktiv krigføring mente man ville bli ”det rene barnekorstog”. Som vi alle vet – den sivile ledelse endret sitt syn allerede i løpet av 1943 og i 1944 samarbeidet den sivile og militære ledelse om sabotasjeaksjoner mot den tyske mobiliseringstrusselen. Hauges linje hadde fremtiden for seg – da som så ofte senere i forsvarsrelaterte spørsmål.

Jeg vil igjen sitere Gunnar Sønsteby, en av hans nærmeste venner:

Jens hadde en egen evne til å oppnå tillit: det kunne være en milorgjeger den ene dagen, neste dag sjef for Scandinavian Section i Special Operations Executive, SOE, oberst Wilson i London. Første gang han traff skotten John Skinner Wilson fant de hverandre straks. Han møtte også Wilsons strenge side: ”Between you and me there can be no secrets”. Det samme tillitsforholdet fikk han til den tilsvarende norskættede sjefen i Office of Strategic Services, OSS, Commander Georg Unger Vetlesen.”

I frigjøringsdagene i 1945 ville Hjemmefrontens leder, Paal Berg, ha Hauge som sin nærmeste medarbeider under sitt arbeid med å danne regjering. Denne regjeringsdannelse ble som vi vet aldri en realitet, men da Einar Gerhardsen overtok, fikk han og Hauge et nært forhold. Etter valget i 1945 falt det derfor naturlig for statsministeren å ha den tidligere motstandslederen med i regjeringen som forsvarsminister. I denne egenskapen videreførte han mange av de prinsipper han hadde forfektet som Milorg-leder, men nå i fredstid. Han ønsket å bygge opp ”et moderne forsvar på høyde med tidens krav”, med sterk politisk styring. Kgl res av 10. juni 1949, Direktiv for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge, den såkalte ”Plakaten på veggen” -  var Hauges verk. Inntrykkene fra den militære undersøkelseskommisjonen – der uklare ordrer og direktiver var en fellesnevner for det meste som hadde gått galt etter det tyske overfallet 9. april 1940 – lå nok som et bakteppe for dette sentrale direktiv i det norske forsvar i etterkrigstiden. Intet militært kontor skulle innredes uten at direktivet hang lett synlig innrammet på veggen.

Hauge stod bak en omfattende og gjennomgripende modernisering av forsvaret, med satsing på bruk av teknologi og forskning. Dette kombinerte han med å gå inn for at Norge skulle søke samarbeid med vestmaktene for å trygge sikkerheten. Han satset sterkt på å forsterke båndene til Storbritannia fra krigen. Brobyggingslinjen var ikke Hauges ”cup of tee”, han la allerede i sin treårsplan for forsvaret fra 1946 opp til at Norge skulle satse på ”effektiv hjelp av dem som måtte bli våre allierte”.  At han bidro til å overbevise Gerhardsen om nødvendigheten av å bli med i NATO, hersker det liten tvil om. I en samtale i 1998 med en historiker fortalte han om en kveldsvandring sammen med Gerhardsen under forhandlingene om et skandinavisk forsvarssamarbeid, mens dette ennå var en aktuell problemstilling. Gerhardsen var preget av samtalene med svenske politikere, fortalte Hauge. I det hele tatt var statsministeren imponert over Sverige og det de hadde å tilby. ”Ja, men de har ikke våre erfaringer!” svarte Hauge. For ham var det avgjørende. Og som vi vet; Hauges syn vant frem også den gang.

La meg avslutte med å sitere Hauge selv, i egenskap av forsvarsminister, i en tale i 1951, som vi att på til er så heldige å ha opptak av på film: 

Dersom et samfunn skal være godt å leve i må det være fritt, det må være produktivt og rettferdig, og det må være trygt. (…) Ikke noe enkelt menneske og ikke noe folk kan være lykkelige og yte sitt beste i det daglige arbeid dersom de skal frykte for at morgendagen bringer krig og okkupasjon. Trygghet er en viktig del av vår levestandard.

Og han fortsatte slik, og sitatet er til fri utnyttelse også i dag, fordi det et tidløst og korrekt:

Det er dyrt å bygge opp et forsvar. Men det er en trygdepremie og vi kan og vi må tåle det fordi det er nødvendig.

Jeg sa innledningsvis at jeg ville konsentrere meg om krigen og forsvarsministerperioden. Når vi nå skal avduke dette maleriet får vi se om det også fanger opp en tredje dimensjon ved Jens Chr. Hauge: den myndige og karismatiske høyesterettsadvokat slik han huskes med glede av mange av oss som er tilstede her i dag.

(avduking av bildet av Jens Chr. Hauge)


Gunnar Sønsteby

Det meste er sagt om Gunnar Sønsteby, ved små og store anledninger, i uoffisiell og offisiell regi. Til sistnevnte hører avdukingen av en statue laget av kunstneren Per Ung 13. mai i år ved Indekshuset i Oslo. Generalløytnant Arne Bård Dalhaug siterte ved denne anledning Jens Chr. Hauge da han ved et tilfelle skulle introdusere sin nære medarbeider og venn, både under og etter krigen: ”Det er vanskelig å si hvem som er nr 1, 2 og 3 i dette landet, men det er ingen tvil om hvem som er Nr. 24”.  Utsagnet står seg like godt i dag.

Når Gunnar Sønsteby er tema – privat eller offentlig – sitter superlativene løst; slik må det bare være og slik vil det bli. Enten man snakker om okkupasjonshistorie eller etterkrigshistorie innenfor et større utvalg av emneområder, har han spilt en rolle – som regel en viktig rolle, ofte en nøkkelrolle. Det var vel ingen som ble overrasket under mottakelsen i Nobelinstituttet etter avdukingen da de fikk høre at han hadde en finger med i spillet da det som nå er blitt hans nabo ved Indekshuset, Winston Churchill, ble avduket 8. mai 1976.

De som har kjent Gunnar Sønsteby gjennom flere tiår hevder at han kombinerer flere av de trekk man kan finne i dette helt spesielle utvalget av norsk ungdom i årene rundt 1940. Han har alltid en agenda, han er alltid på farten til noe, han holder seg alltid oppdatert, han opererer alltid i kontakt med de styrende i samfunnet. Han er dessuten svært opptatt av historien om motstandskampen, men han mimrer aldri. Er han uenig i noe som blir skrevet, leser han seg opp. Blir han overbevist, justerer han sitt syn. Som regel har han rett. Gunnar Sønstebys opptatthet av dokumentasjon er et grunnleggende trekk ved ham, som ble forsterket under hans arbeid med boka ”Rapport fra Nr. 24”. Han ble jaget gjennom manushaugen av dr.philos. Sverre Kjeldstadli, helt til alt var sjekket, ned til siste detalj. Kombinasjonen av den hundre prosent dokumenterte tekst og en fortellerstil som traff leseren, skapte en bok som Jens Chr. Hauge har kalt en klassiker i norsk okkupasjonshistorie. Den er på sine syv språk og utallige opplag kanskje den mest solgte bok om dette temaet i Norge. Den konkurrerer i tilfelle bare med Trygve Brattelis ”I natt og tåke”.

Tidlig på 90-tallet ble det laget en dokumentarfilm om Gunnar Sønsteby med samme navn som boken. Igjen var hans motto dokumentasjon, dokumentasjon, dokumentasjon. Igjen ble hans begavelse som formidler tydelig. I Forsvarets Forum skrev Harald Stanghelle:

Det kunne blitt noe gammelmodig over et slikt opplegg. Det kunne blitt enda en belærende variant som nye generasjoner ungdom trekker oppgitt på skulderen av. Det ble det ikke. Først og fremst på grunn av Gunnar Sønsteby selv. En sjelden fortellerbegavelse med en virkelig historie å fortelle.

Etter seertall på NRK opp mot en million tre kvelder i april 1994, ble Nr. 24 et begrep for nye generasjoner. Senere har hans posisjon som selve symbolet for norsk motstandskamp bare blitt forsterket i det norske samfunn.

I sin introduksjon til H M Kongen, som foretok selve avdukingen 13. mai, sa også Dalhaug: ”Gunnar Sønsteby er blitt kalt en ”institusjon”. Nå vil vi snart også få se ham på sokkel.” Ja, vi kan vel si at det var bare det som manglet. Men andre var også inne på det nesten selvmotsigende, nærmest naturstridige, med en statue av Gunnar Sønsteby – man har liksom ingen garanti for at en slik gjengivelse av virkeligheten vil oppføre seg som statuer flest. Naboskapet med Churchill vil nok virke i disiplinerende retning. Skulle han ta ut på vandring, vil flere områder i Oslo peke seg ut. Han kunne stoppe i Theresesgt, der han bodde da krigen brøt ut, eller i Akersgata 55, der han sprengte arbeidskontoret i mai 1944, i Grensen 19, der han i samme ærend sprengte en hullkortmaskin, i Norbygata der han kapret en lastebil med forsyningskort. Eller han kunne stoppe opp på Oslo S, der han sprengte NSBs hovedbygning 14. mars 1945, for ikke å snakke om like i nærheten av der vi sitter i dag, utenfor den gamle Politi- og justisdepartement-bygningen der han organiserte redningen av viktige arkiver så sent som 2. mai 1945. Han kunne også ta en pause i nærheten av en av de øvrige mange dekkleilighetene han hadde i Oslo. Men der han kanskje ville ha blitt stående lengst i fundering over historiens gang, var på Karl Johan, der han betraktet de tyske troppene rykke inn i Oslo 9. april 1940. Bildet gikk verden rundt og skapte en image av en hovedstad der ingen gjorde motstand. Etter hvert forandret dette bildet karakter, ikke minst på grunn av denne mannen med sykkel som ble et symbol for norsk ungdom som tok opp kampen mot overmakten, mot diktaturet, et av verdens mest brutale gjennom tidene.

Resultatet av hans innsats i disse fem årene illustreres best ved hans krigskors med tre sverd, som gjør han til Norges høyest dekorerte soldat. Gjennom sitt arbeid for krigsveteranene etter krigen, sin utrettelige foredrags- og opplysningsvirksomhet, innenlands og utenlands, i regi av Norges Forsvarsforening eller i kraft av sin egen person, gjennom sin innsats for å skape forståelse for og tilslutning til Forsvaret, har denne mannen med så mange navn og alias under krigen blitt et symbol for det norske folk.

I 2004 fikk han under en seremoni i Forsvarsstaben overrakt Forsvarsmedaljen med laurbærgren av daværende forsvarssjef Sigurd Frisvold. I 2006 fikk han kommandørkorset av Den kongelige Norske St. Olavs Orden for sitt utrettelige arbeid for frihet og demokrati.

La meg som forsvarsminister si meg enig med min kollega fra de første etterkrigsår: Det er over hodet ingen tvil om hvem som er Nr. 24. Det passer derfor godt å la disse ord fra den myndige herren på maleriet vi nettopp har avduket markere nok en avduking av Gunnar Sønsteby, denne gang ikke i bronse, men på lerret!

(avduking av bildet av Gunnar Sønsteby)


Jan Thomas Njerve

Så til slutt noen ord om maleren, Jan Thomas Njerve. Han har malt begge de portrettene som nå er avduket her i dag og er regnet som en av landets mest benyttede portrettmalere. Bl. a. har han utført over 20 portretter av den kongelige familie. Jeg nevner her spesielt hans store portretter av Kong Olav i Oslo Rådhus og i Stortinget og også det velkjente portrett av Kong Harald i Oslo Militære samfunn. Jeg unnlater heller ikke å nevne at også Bergen er begunstiget. Det seneste av kong Harald ble avduket av Kongen selv i Bergen militære samfunn for noe få uker siden.

Det er således en svært anerkjent kunstner vi har nærværende her i dag og som i mine øyne har fått frem en slående likhet hos de hedersmenn som nå pryder veggen bak meg!