Sjekkes mot fremføring

President,

Regjeringen ønsker å videreføre dagens høye norske troppebidrag til den NATO-ledete stabiliseringsstyrken ISAF i Afghanistan – og ikke utvide deltakelsen gjennom å sende spesialstyrker til de sørlige delene av landet. Men vi vil følge situasjonen fortløpende.

Denne klargjøringen utløste i forrige uke intens debatt, og fra opposisjonen ble det gitt klart uttrykk for at saken bør drøftes i Stortinget. Dette har Regjeringen merket seg – og, la meg legge til: Vi har lært av det.

Jeg merker meg at Regjeringen og opposisjonen har en ulik forståelse av sakens karakter i forhold til spørsmålet om konsultasjoner med Stortinget. La meg da si at jeg er veldig bekvem med å legge opposisjonens forståelse til grunn når det gjelder konsultasjoner med Stortinget i denne saken. Det er og blir min ambisjon å bidra til en nær og korrekt dialog mellom Regjeringen og Stortinget i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.

Jeg er derfor glad, President, for denne anledningen til å gi en redegjørelse om situasjonen i Afghanistan, og til en debatt i denne sal som kan belyse den omfattende utfordringen som Afghanistan og det internasjonale samfunn står overfor.

Situasjonen i Afghanistan er meget alvorlig:

• Taliban og andre opprørsgrupper har i høst vært på offensiven for å undergrave den demokratisk valgte regjeringen, og de må bekjempes.
• Forsoningsarbeidet går for langsomt og må forseres.
• Afghanske institusjoner og regjeringens autoritet må styrkes, og respekt for lov og orden må opprettes.
• Arbeidet med gjenoppbygging og utvikling henger etter og må trappes opp.

La meg understreke: Det er behov for et taktskifte i innsatsen for å bygge bærekraftig fred i Afghanistan.

Særlig etter kamphandlingene i sør for noen uker siden, er dette en samstemt oppfatning i det internasjonale samfunn – og blant de demokratiske krefter i Afghanistan.

For å lykkes, er det behov for en internasjonal innsats som virker samlende på det afghanske samfunn. De internasjonale tiltakene innen sikkerhet og utvikling, samt byggingen av politiske institusjoner, må utgjøre en helhetlig strategi.

Samtidig må en slik samlet strategi ha et klart nasjonalt perspektiv. Vi må se hele landet under ett.

Og la oss huske det som er den mest grunnleggende betraktning i dagens situasjon: Bare afghanerne selv kan skape varig fred og stabilitet i Afghanistan. Freden må eies av afghanerne.

Vår innsats må utformes slik at befolkningens tillit til Afghanistans demokratisk valgte ledelse styrkes i alle deler av landet. Afghansk eierskap må stå sentralt i alle våre bestrebelser.

Vår innsats for et stabilt Afghanistan er samtidig en innsats for en tryggere verden. Vi kan ikke tillate at Afghanistan igjen blir et fristed for terroristbevegelser. Vi kan ikke tillate at denne konfliktfylte regionen blir ytterligere preget av ustabilitet, usikkerhet og vold.

Trusselen fra et ustabilt Afghanistan merkes også i vårt eget samfunn. Få meter fra Stortinget kan man kjøpe heroin direkte fra Afghanistan. Hvis vi kan få opiumsprodusentene til å gå over til annen landbruksproduksjon, bidrar vi til sikkerhet for vår ungdom – og til å svekke fotfestet til grådige kriminelle.

Dette helhetlige perspektivet, President, er utgangspunktet for min redegjørelse i dag.

La meg starte med sikkerhetssituasjonen.

Trusselbildet i Afghanistan er sammensatt og preget av store lokale og regionale forskjeller. Situasjonen er særlig utfordrende i sør og øst. Denne delen av landet har tradisjonelt vært et kjerneområde for de grupper som kan kalles Taliban-tilknyttede. Det er i dag særlig utsatt for regionale spenninger og en nærmest ukontrollert trafikk over grensen fra Pakistan.

Også i Kabul er situasjonen forverret. Det eksisterer en reell fare for at urolighetene vil kunne spre seg til andre deler av landet. Det er ikke bare kamphandlingene som er blitt mer omfattende. Antallet selvmordsbomber og andre angrep har gått dramatisk opp.

De angrep som er gjennomført av Taliban og andre opprørsgrupper er rettet både mot afghanere og internasjonalt personell. Representanter for afghanske myndigheter, sivilbefolkningen og skoler er spesielt utsatt. En forverret sikkerhetssituasjon hindrer nødvendig bistand og utvikling.

Å møte denne trusselen er krevende. Vi har sett at nærvær av tropper fra land langt unna – samtidig som den jevne afghaner ikke opplever bedrede levekår – kan få sivilbefolkningen til å vende seg mot disse troppene. Og vi har sett at kamphandlinger som krever høye sivile tapstall, igjen kan virke rekrutterende for Taliban og andre opprørsgrupper.

President,

Den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF spiller en sentral rolle for å stabilisere Afghanistan. Dette nærværet skal bidra til å gjøre utvikling mulig. Sikkerhet og gjenoppbygging går hånd i hånd.

ISAF-styrkens mandat er gitt av FNs Sikkerhetsråd. Oppdraget er blant annet å bidra til at den demokratisk valgte regjeringen får reell kontroll i hele landet og legge til rette for økonomisk og sosial utvikling.

FNs Sikkerhetsråd besluttet 12. september i år å forlenge ISAF-styrkens mandat med ytterligere ett år. NATOs råd utvidet i juni og september ISAFs ansvarsområde til de sørlige og deretter østlige deler av landet. ISAF dekker dermed hele Afghanistan.

I etterkant av NATOs vedtak, mottok Norge - i likhet med andre allierte - anmodninger fra alliansen om å utvide vår deltakelse i ISAF.

Disse anmodningene er blitt grundig vurdert av Regjeringen. I våre vurderinger har vi lagt vekt på Norges betydelige militære engasjement, både i Afghanistan og i andre internasjonale operasjoner – nemlig i Libanon og den planlagte operasjonen i Darfur – på vårt ønske om å konsentrere den militære innsatsen i Nord-Afghanistan og på andre lands bidrag.

Etter en slik helhetsvurdering, har det gjennom høsten vært Regjeringens vurdering at Norge ikke endrer sine militære bidrag til ISAF med å sende spesialstyrker til sør i dag.

Det var dette vi klargjorde i forrige uke, der vi også understreket at vi følger situasjonen fortløpende.

Beslutningen innebærer at det norske militære bidraget til Afghanistan, som i dag er på rundt 550 kvinner og menn, vil bli videreført. Dette gjør Norge fortsatt til en av de største bidragsyterne, målt i forhold til folketallet.

La meg også legge til at det norske ISAF-bidraget har endret seg kraftig i løpet av ganske kort tid. Antallet norske soldater i Meymaneh i Faryab-provinsen er omlag fordoblet etter opptøyene i februar i år. Vår utrykningsstyrke ble fullt operasjonell i mars. Inntil for et år siden hadde hovedtyngden av vårt militære bidrag ligget i Kabul.

Å møte de krav som nå settes til oss i nord, i form av stabilisering, opplæring av den afghanske hæren, av politiet og oppbygging av det sivile samfunnet, vil kreve ytterligere ressurser i tiden fremover.

NATO er orientert om den norske holdningen. Vi har samtidig understreket at Norge i prinsippet kan delta med styrker i hele ISAFs ansvarsområde. Det følger av NATOs ansvar for hele Afghanistan.

Norge setter heller ingen begrensninger i den type bidrag vi kan stille. Dette gjelder også en eventuell fremtidig innsettelse av norske spesialstyrker.

La meg i denne sammenheng også minne om at det i NATO-sammenheng ikke er uvanlig at medlemsland, etter en helhetsvurdering, velger å svare negativt på forespørsler om styrker.

Slike spørsmål kommer fortløpende. Det har skjedd en rekke ganger – også fra norsk side. For bare å nevne ett eksempel: Den forrige regjeringen valgte å trekke ut en infanteribataljon fra Kosovo noen måneder etter opptøyene i 2004, til tross for anmodninger fra NATO om å la den bli stående.

Jeg vil derfor, President, advare sterkt mot å gjøre våre svar på anmodninger om militære bidrag til et spørsmål om vår troverdighet som alliert. Det er ubegrunnet.

Skulle det ha vært slik, så ville dét også være en karakteristikk som ville ramme en rekke av våre allierte. Norge står ved NATO, nå og i fremtiden.

President,

Stabilitet, gjenoppbygging og økonomisk og sosial fremgang i Afghanistan kan ikke oppnås med militære midler alene. I forrige ukes tidvis opphetede debatt ble dette resonnementet nesten avfeid med at det knapt finnes noen uenighet om at vi skal gjøre mer på den sivile siden. Uenigheten gjelder vårt militære bidrag, sies det.

Dette blir for enkelt. Mitt inntrykk er at deler av opposisjonen ensidig fokuserer på troppebidragene, uten å gå inn i analysen av hvor Afghanistan står i dag - og hvor Afghanistan kan komme til å gå i morgen – basert på en bred politisk løsning.

Situasjonen er den at det i dag – fra internasjonale og afghanske representanter på militær og sivil side – kommer sterke oppfordringer om et taktskifte nettopp i den sivile innsatsen.

De ledende militære jeg har snakket med de siste ukene, og da inkluderer jeg sjefen for ISAF, peker på manglende sivil fremgang som det kritiske punktet i dagens Afghanistan. De peker på svak koordinering og utnyttelse av ressurser, utilstrekkelig innsats for oppbygging av hæren, politiet og rettsvesenet, samt for liten vektlegging av afghansk eierskap.

Det rekker dermed ikke å bare si seg enig i økt bistand. Oppgaven ligger i å gi den en form og et innhold som er tilpasset situasjonen i dag, og som gjør at vi kan snu en farlig utvikling. FNs generalsekretær, NATOs generalsekretær og ISAFs militære ledelse er opptatt av disse spørsmålene – i tillegg til – selvsagt, at ISAF kan nå sine måltall på troppesiden.

Da jeg tok opp dette under NATOs utenriksministermøte i New York 21. september d.å., var det enighet om at det nå haster å få til en mer effektiv og helhetlig strategi. Dette arbeidet har vi fra norsk side fulgt opp med omfattende samtaler i New York, i Afghanistan og her i Oslo de siste ukene. Samtalene fortsetter denne uken og vil bli ført videre i tiden som kommer.

President,

La meg understreke at denne gjennomgangen tegner et bilde som heller ikke er uten lyspunkter. Det internasjonale samfunn har gjort en omfattende innsats på flere områder.

Likevel er det en utbredt oppfatning at den samlede innsatsen må økes, skje raskere og settes bedre inn i en bredere strategi. Det er dette jeg mener med et taktskifte.

Til grunn for denne vurderingen ligger en rekke forhold. La meg nevne de mest fremtredende utfordringene:

For det første forutsetter stabilitet at det skapes effektive afghanske institusjoner. Den internasjonale innsatsen må bidra til å styrke kompetansen hos afghanske myndigheter.

For det andre er det avgjørende at den afghanske regjering styrker sitt arbeid for forsoning, og når ut til alle deler av landet. Det er ikke tilfelle i dag.

For det tredje må vi sikre at den jevne afghanske kvinne og mann ser raske og konkrete resultater av vår innsats i sin hverdag.

Og til slutt: Vår innsats må bli bedre samordnet – både mellom giverne og med afghanske myndigheter.

Afghanistan har ingen tradisjon for demokratisk styre. Utenfor de store byene er lokale stammestrukturer og andre maktmekanismer viktigere enn nasjonale myndigheter og lover. Den afghanske regjeringen har ikke maktet å utvide sin myndighet rundt om i landet tilstrekkelig til at befolkningen ser den som garantist for trygghet og fremskritt.

Det hersker en akutt mangel på ekspertise og kompetanse i myndighetsorganene i Kabul og i provinsene. Det fører til at ressurser som regjeringen i landet faktisk har til rådighet, ikke benyttes eller utnyttes dårlig. Opplæringen for afghansk politi og justisvesen har gått for langsomt og er et av de svakeste punktene i den internasjonale innsatsen. Det finnes betydelig elementer av korrupsjon og ineffektivitet i begge institusjoner.

Samtidig er landet det fattigste i Asia og blant de absolutt fattigste i verden. Det eksisterer en farlig kløft mellom folks forventninger til regjeringen og det internasjonale samfunn, og de resultater innbyggerne ser for sine egne liv.

Mange giverland velger dessuten å gå utenom afghanske instanser. Dette er forståelig ut fra et ønske om å oppnå raske resultater, men det gir liten overføring av ekspertise til afghanske myndigheter, og det gir ikke den ønskede effekt med hensyn til å styrke befolkningens oppslutning om regjeringen.

Derfor haster det med å ta tak i disse sentrale utfordringene. Jo bedre vi lykkes på de sivile områdene som jeg nå har nevnt, jo mindre vil vi være avhengig av militære virkemidler. Her har Norge en viktig rolle å spille.

Regjeringen ønsker å styrke innsatsen for gjenoppbygging og sosial og økonomisk utvikling – noe som samsvarer med den overordnede planen afghanske myndigheter og det internasjonale samfunn – med de sentrale aktørene FN, Verdensbanken og EU i spissen - ble enige om i London i februar, også kalt Afghanistan Compact. I henhold til denne planen, er målet at afghanske myndigheter skal gjenvinne kontroll over hele landet.

Vi bidrar i år med omlag 300 millioner kroner til gjenoppbygging av institusjoner, til utdanning og fattigdomsreduksjon. Dette er en økning på 50 millioner fra 2005. Vi har bidratt med om lag 90 millioner kroner i året for å lindre humanitær nød, til reintegrering av flyktninger, til minerydding og til oppbygging av politi og rettsvesen.

Norge er en pådriver for å styrke kvinners stilling. For å få sosial og økonomisk utvikling og varig fred, er det nødvendig å mobilisere de ressurser som afghanske kvinner representerer.

Regjeringen er opptatt av at Norge skal utvide innsatsen i Afghanistan. Vi har trappet opp våre bidrag til ISAF, og vi følger situasjonen på den militære siden nøye, som omtalt. Videre vil vi gi nye bidrag til å møte kortsiktige og akutte behov, så vel som ved å yte en målrettet bistand til mer langsiktige oppgaver.

Når det gjelder den kortsiktige bistanden, vil jeg spesielt fremheve de behovene som nå foreligger på grunn av tørkesituasjonen og kamphandlingene i sør. Den 22. oktober sendte den afghanske regjering og FN ut en felles appell om hastehjelp til de mange som nå er rammet av tørken i Afghanistan, og til de om lag 20.000 familiene som har flyktet fra sine hjem etter kamphandlingene i sør. Behovene er anslått til over 270 millioner kroner. Fra norsk side vil vi reagere positivt på å bidra til denne appellen.

I sør er det humanitære arbeidet spesielt vanskelig, men også her er det mulig å nå frem med hjelp. Dette humanitære rommet må utvides og utnyttes. Vi trenger en god sivil–militær koordinering, samtidig som det opprettholdes en klar rollefordeling mellom militære og sivile aktiviteter. Humanitær innsats må baseres på humanitære prinsipper.

Kamphandlingene i sør har også ledet til omfattende ødeleggelser av hjem og infrastruktur. Fra nederlandsk side er det i NATO kommet en anmodning om at vi raskt stiller midler til rådighet for gjenoppbygging av disse lokalsamfunnene. Denne anmodningen har vi nå til vurdering. Det er viktig at gjenoppbyggingen skjer på afghanske premisser. Og som sagt, bare på den måten kan vi sikre oss at tiltakene gis lokalt eierskap og styrker afghanske myndigheter.

Det er også viktig at vi bidrar til å sette den afghanske regjering bedre i stand til å styrke sitt arbeid for forsoning – og til å nå ut til ulike deler av landet.

Dette arbeidet for å binde sammen sentrale myndigheter og tradisjonelle afghanske lokale strukturer, er avgjørende for å sikre at befolkningen i provinsene og distriktene slutter opp om regjeringen i Kabul. Dersom man kan mobilisere en slik støtte fra lokale ledere, vil det også være et viktig bidrag til å få bukt med det enorme opiumproblemet.

For å skape utvikling og demme opp for ytterligere rekruttering til Taliban og andre opprørsgrupper, er det også viktig å støtte den afghanske regjeringen i arbeidet med å sikre et bedre skoletilbud - også i kampherjede provinser.

Familier som i dag sender sine sønner til religiøse skoler i Pakistan, må se at de har alternativer i sitt eget land, som er forenlig med deres egen tro og kultur, og som gir deres barn kunnskaper og yrkesopplæring til nytte for fellesskapet.

Fra norsk side vil vi også styrke arbeidet med å bygge opp afghansk politi og rettsvesen. EU vurderer å påta seg et særlig ansvar for bistanden til oppbygging av disse institusjonene. Dette er en gledelig utvikling. Dersom EU velger å spille en større rolle her, regner jeg med at også Norge – i likhet med andre tredjeland – vil bli invitert til å delta. Og dette vil vi i så fall se positivt på.

Vi vil styrke arbeidet med å overføre kompetanse og ekspertise til afghanske myndigheter, til ministeriene sentralt, og til provinsene. Dette er avgjørende for at regjeringen i Kabul kan bli mer synlig og mer effektiv rundt om i landet, og for at befolkningen skal velge å gi sin støtte til sentrale myndigheter og ikke til lokale grupperinger som motarbeider dem.

Vi må vise afghanerne at vi er villige til å tenke og handle langsiktig for å bygge opp deres institusjoner. Samtidig må FN, Verdensbanken og giverlandene gjøre det klart for afghanske myndigheter, at de må handle mer resolutt i forhold til korrupsjon i sitt eget myndighetsapparat, i politi og rettsvesen.

Norge har et spesielt ansvar i Faryab-provinsen i nord, hvor vi leder et såkalt stabiliseringslag - eller et PRT. Vi har så langt i år brukt 40 millioner kroner i denne provinsen. Dette begynner nå å gi resultater, og innsatsen vil bli forsterket i året som kommer.

Den vil også omfatte økt satsing på utbygging av kritiske deler av provinsens infrastruktur. Større utvikling i nord vil være et viktig bidrag til å demme opp for faren for spredning av urolighetene i andre deler av landet.

President,

Som det fremgår av det jeg har sagt, legger Regjeringen opp til en betydelig økning i den norske innsatsen. Vårt samlede sivile engasjement forventes å utgjøre om lag en halv milliard kroner neste år. Dette vil innebære en økning på 100 millioner kroner i humanitær og langsiktig utviklingsinnsats i Afghanistan. Samtidig vil vi søke å møte de mest akutte humanitære problemene over årets budsjett.

Den internasjonale sivile innsatsen er liten sammenlignet med hva vi har opplevd i andre land som er rammet av konflikter. Vi har gjort det klart for FN og Verdensbanken, at vi ønsker at de skal spille en mer aktiv rolle i koordineringen av innsatsen på de sivile områdene.

Samtidig må giverlandene og andre giverinstanser vise større vilje til å la seg koordinere. Dersom vi kan lykkes på dette punktet, vil det også bli lettere å møte det som er hovedutfordringen i dagens situasjon, nemlig å fremme afghansk eierskap.

President,

Jeg startet dagens redegjørelse med å understreke at situasjonen i Afghanistan er meget alvorlig. Jeg håper jeg har fått formidlet nettopp dette.

Utfordringene er store, og de kan bare løses gjennom et bredt internasjonalt engasjement hvor den sivile og militære innsatsen sees i en politisk sammenheng.

Den tiden vi har til rådighet for å lykkes er begrenset. Kamphandlingene i sør var alvorlige. I dag er den militære analysen at situasjonen i sør er stabilisert, men ikke stabil. ISAF har her en sentral rolle – i sør – men også i de andre delene av landet. Og vi skal ta vår del av ansvaret.

Skal Afghanistan lykkes, må vi ikke undervurdere dimensjonene og bredden i de utfordringene vi står overfor. Derfor er det helt avgjørende at vi lykkes med å få til et taktskifte.

Regjeringen vil at Norge skal bidra til nettopp dette. Og Regjeringen vil – som jeg sa innledningsvis – holde nær kontakt med Stortinget og Stortingets organer om denne viktige saken.

****

Les debatten i Stortinget etter redegjørelsen her