Ingen vei utenom reform

Kronikk av arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i Dagsavisen 23. juli 2010. 

Dersom vi ikke bremser pensjonsveksten nå, vil hver femte krone Norge tjener gå til alderspensjon.

Pensjon er viktig. Over en million av oss har pensjon som viktigste inntekt. Og fordi levealderen øker, vil vi være avhengige av en god pensjon i 15–25 år av vår levetid. En god pensjon er en inntekt som kommer sikkert hver måned, og som er så stor at vi kan opprettholde vår levestandard når yrkesårene tar slutt. Et godt pensjonssystem leverer sine løft er også når dagens unge blir gamle.

Pensjon er komplisert. Mange spør om det virkelig er nødvendig at det må være så innfl økt. Fremskrittspartiet hadde lenge et enkelt svar: La alle få samme minstepensjon av staten. I dag ville det være 12.600 kroner i måneden. Problemet med et slikt enkelt system er at for de aller fl este vil dette være en altfor liten pensjon. Man må da selv spare til mer gjennom livsforsikringer og investeringer i kapitalmarkedet. Millioner av amerikanere har de siste to årene sett sin oppsparte pensjonsformue fordampe i fi nanskrisens kjølvann. Frp kan da også synes å ha endret standpunkt. Nå går de i stedet inn for å videreføre dagens pensjonssystem. Det er heller ikke uproblematisk.

Det er fordi pensjoner skal være gode og forutsigbare at vi i Norge bygget opp et statlig folketrygdsystem etter krigen. I 1967 ble dette fullført. Da var pensjonsalderen 70 år, og levealderen kortere enn i dag. Folk hadde færre år som pensjonist. Store barnekull født i fredsårene etter 1945 gjorde at det var fi re yrkesaktive til å dele på skatteregningen for hver pensjonist. I 2050 vil det være under to.

Det var framsynte, modige politikere som i 1967 innførte folketrygden. De ga oss et godt pensjonssystem, tuft et på en solidaritetskontrakt mellom unge og gamle: Gjennom skatt på arbeid fi nansierer de unge pensjonen til de gamle og yrkespassive. Men det politikerne på 1960-tallet ikke kunne forutse, var den samfunnsutviklingen som kom: Utdanningseksplosjonen gjør at vi oppholder oss lenger på skole før vi går ut i arbeid. Flere i arbeid, blant annet kvinnenes inntog i lønnsarbeid, har medført at fl ere får større rettigheter til pensjon. Bedre ordninger for lønn ved sykdom, uførhet, omsorgsoppgaver og tidligere pensjonering kom på løpende bånd. Og ikke minst, leve-alderen har økt kraft igere enn noen kunne gjette. Alt tyder på at levealderen vil fortsette å øke. Alt dette er grunnleggende bra. Vi har fått et samfunn verden rundt oss misunner oss. Politikerne i 1967 ga oss et pensjonssystem som i dag, 40 år etterpå, leverer gode pensjoner. Nå er det vår oppgave å sikre at de som blir gamle om nye førti år, i 2050, kan ha minst like gode og trygge pensjoner som dagens eldre. Derfor er alle partiene, unntatt Fremskrittspartiet, med på å legge de siste brikkene på plass i et nytt pensjonssystem.

Noen lever i den misforståelse at pensjonen blir mindre i framtiden. Det er galt. Alle som kjører bil vet at det er en forskjell på å bremse farten og å rygge. Det vi gjør er å bremse veksten i framtidens pensjonsutgift er. Dersom vi ikke bremser nå, vil vi med stor sikkerhet ende opp med mindre enn to yrkesaktive per pensjonist. Og hver femte krone Norge tjener, vil gå til alderspensjon. Nå kan det i prinsippet tenkes at dette er mulig. Men det som da er helt sikkert, er at vi får ikke råd til mye annet, som for eksempel helse, eldreomsorg eller utdanning. Er det egentlig et samfunn å trakte etter, at vi bare jobber 2–3 år for hvert år som pensjonist? Og kan vi moralsk forsvare en situasjon hvor nordmenns tid som pensjonist går forbi levealderen til folk i verdens fattigste land?

Det viktigste bidraget til et pensjonssystem som tåler møtet med en ny aldersstruktur i befolkningen er den såkalte levealdersjusteringen. Det betyr at når vi lever lenger, kan vi ikke fortsette med å ta all økt levetid ut som forlenget pensjonisttilværelse. Noe av den økte levetiden må gå til å jobbe litt lenger. Men i stedet for å heve den generelle pensjonsalderen, kommer det fra neste år et nytt prinsipp: Den enkelte kan selv velge når han eller hun vil avslutte yrkeskarrieren. Men går man av tidlig, altså selv velger å ha mange år som pensjonist, må man avfi nne seg med en lavere årlig pensjon enn en person som velger å arbeide lenger. Det nye systemet belønner dem som arbeider lenge, og det legger til rette for at det skal bli enklere å kombinere arbeid og pensjon.

For at folk skal benytte denne valgfriheten til selv å ville jobbe litt lenger, er det viktig å gjøre tre ting: For det første må både myndigheter og bedrift er arbeide for en aktiv seniorpolitikk. Valgfriheten må bli reell for alle, ikke bli et privilegium bare for noen få yrkesgrupper. For det annet, de som av helsemessige grunner ikke kan velge hvor lenge de vil jobbe, skal ha en skikkelig uførepensjon. Og for det tredje, det er viktig å sikre at det i overgangen fra det gamle til det nye systemet, ikke blir slik at enkeltgrupper, gjennom helt spesielle kombinasjoner av pensjonsrettigheter, kommer ut med så store pensjonsnivåer at de ikke har noen gevinst av å jobbe lenger.

Når alle disse hensynene skal nedfelles i et lovverk, må det nødvendigvis bli komplisert. De lovene vi vedtar skal og må ligge fast i mange tiår framover. Folk må vite hva de har å forholde seg til. Pensjonsrettigheter er altfor viktige til å blafre med svingninger i hvem som måtte ha stortingsfl ertallet. Derfor er det et kvalitetstegn ved det norske demokratiet at de pensjonslover vi nå vedtar bygger på brede forlik mellom partiene.

Med ett unntak. Fremskrittspartiet har valgt en reaksjonær vei. De fornekter behovet for reform, det har jo gått bra så lenge. Det er som å gi gass med blikket fast festet i speilet. Det er lenge til neste stortingsvalg, men velgerne har krav på å få vite hva partiet egentlig mener i pensjonsspørsmålet.