Et arbeidsliv som gir helse

  

Det er gledelig å åpne en konferanse viet i sin helhet til arbeid og helse.

Arbeid er grunnlaget for velferden vår - og et arbeidsliv med plass til alle - forutsetter et arbeidsmiljø som er helsefremmende - ikke helsehemmende.   

Det er i dag 2, 6 millioner mennesker i arbeid i Norge. Bak tallet finner vi et enormt mangfold i arbeidsinnhold, kultur og struktur. Å studere hvordan folks helse påvirkes av jobben og hvordan arbeidslivet påvirkes av folks helse – er en krevende vitenskap. Sammenhengen mellom et godt arbeidsmiljø, psykososial og fysisk tilrettelegging – kan ikke utforskes grundig nok.

Noen ting vet vi likevel med sikkerhet – som at vi gjennom god tilrettelegging og rammeverk kan skape et godt arbeidsliv, der færre kommer over på offentlige stønader. Samtidig har partene i arbeidslivet gjennom mange års målrettet arbeid sett hva vi må bygge videre på for å få resultater.

Det er utfra denne erfaringsbasen regjeringens nye arbeidslivsmelding ble utarbeidet. Vi har sett på hva som fungerer - og kombinert erfaringer med en svært grundig kartlegging av tilstanden i norske arbeidsmiljø.

Meldingen ”Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv” er på 389 sider - hovedfunnet kan likevel summeres opp i en setning:

Det står veldig bra til i norsk arbeidsliv.  

Vi har høy sysselsetting. Vi har lav ledighet – og 9 av 10 sier at de er fornøyd med jobben sin.  Samtidig har de aller fleste arbeidskontrakter - og melder fra at de opplever både trygghet og fleksibilitet i arbeidshverdagen. Dette er viktig. Både på et fysisk og sosialt plan. Vi ser også at arbeidsmiljøbelastningene har gått ned de siste 20 årene – et tydelig tegn på at vi er på rett vei.

Det er helt åpenbart at disse resultatene ikke kommer av seg selv. Hovedårsaken er utvilsomt et langvarig og målrettet samarbeid mellom arbeidslivets parter og myndighetene. En - i internasjonal sammenheng - unik sosial dialog som har gitt oss en fleksibel arbeidsmiljølovgivning lokalt forankret hos bedriftseiere og ansatte.

Samtidig er det ikke slik at arbeidsmiljømeldingen er en ensidig hyllest til det norske arbeidslivet. Stortingsmeldingen er helt tydelig på at det er to helt sentrale utfordringer vi må forsere - om vi skal sikre gode arbeidsforhold og et godt arbeidsmiljø for alle.

• For det første ser vi at det er mange useriøse virksomheter i enkelte bransjer.

• For det andre er det et for høyt sykefravær i deler av arbeidslivet.

 

Først vil jeg ta for meg useriøse virksomheter.

Det går sterkt inn på meg hver gang jeg ser enkeltvirksomheter som kynisk bryter loven for å maksimere egen profitt. 

Sosial dumping er en del av dette. Og vi ser til stadighet at de samme bransjene dukker opp. Dette gjelder blant annet i renholdsbransjen, hotell- og restaurantbransjen, transportbransjen og byggebransjen. 

I useriøse virksomheter legges det ikke mye vekt på å skape helsefrememmende arbeidsplasser.  I meldingen er derfor opptatt av å sikre gode og trygge vilkår for det mindretallet i norsk arbeidsliv som er overrepresentert i jobber med høy arbeidsmiljøbelastning, useriøse vilkår og høy ulykkesrisiko.

Et felles kjennetegn er at arbeidstakerne ofte har lav utdanning, liten yrkeserfaring og er uorganiserte. Mange er innvandrere. En slik segmentering av arbeidslivet er veldig uheldig og undergraver den likhetstankegangen hele vårt samfunn er bygget på.

Det er viktig for meg å fremmheve at sosial dumping og arbeidslivskynisme kan ramme den enkelte på tragisk vis -  men også omdømmet til hele bransjer og yrkesgrupper.

Faren er til stede for at useriøsitet og sosial dumping skal bre om seg i det norske arbeidslivet - svekke vår arbeidslivsmodell og vårt næringsliv og samtidig øke helsebelastningene. Dette kan ingen av oss akseptere.

Regjeringens svar på utfordringene rundt useriøse aktører er:

• Vi vil sette i gang en bred og helhetlig utredning om håndheving av alvorlige brudd på arbeidsmiljøregelverket. Dette gjelder alt fra påtalespørsmål til straffereaksjoner.
• Vi vil sende på høring et forslag der det vurderes å innføre administrative gebyrer for brudd på arbeidsmiljøregelverket. 
• Vi vil også sende på høring et forslag om å gi Arbeidstilsynet tilsynskompetanse etter forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter (ILO 94).
• I tillegg vil vi utarbeide et høringsnotat der det blir vurdert å innføre et ”utvidet HMS-ansvar” i konsern- og franchiseforhold. Dette vil si si at morselskap vil få større HMS ansvar for datterselskap.
• Vi vil også vurdere å gi tilsynene en mer formell rolle i kartleggingen av om det er grunnlag for allmenngjøring av lønnsvilkårene i en bransje.
• Vi setter også i gang en del tiltak for å bedre registrering og statistikk for arbeidsulykker, arbeidsskadedødsfall og yrkessykdommer.  

Så til den andre hovedutfordringen vi har skissert i arbeidsmiljømeldingen – et for høyt sykefravær – i en del sektorer.  

Dette arbeidet har hatt sine opp og nedturer. 

Jeg blir fortsatt urolig når jeg tenker på situasjonen høsten 2009. Samme dag som vi startet drøftinger om ny IA-avtale måtte regjeringen oppjustere statens utgifter til sykelønn med 3,2 milliarder kroner. Det var ikke vanskelig å se at noe måtte gjøres.

Regjeringen og partene i arbeidslivet samarbeider nå tettere og mer aktivt enn før om tiltak for å redusere sykefraværet. 24. februar 2010 ble Regjeringen og partene enige om en ny intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv. Den nye IA-avtalen følges opp tettere og bredere enn de to foregående avtalene.  Bl.a. regionale konferanser som denne dere arrangerer i dag, bidrar godt til å sette IA-arbeidet på dagsorden.

Den nye avtalen bygger videre på det vi vet virker; tett oppfølging av den sykmeldte fra sykmelder, Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgiver, samt økt tilrettelegging for nærvær. I tillegg understrekes i større grad betydningen av forebyggende innsats og systematisk HMS-arbeid i virksomhetene. Gjennom samarbeidet skal de ulike partene aktivt bidra til at den enkelte arbeidsplass kan delta i et forpliktende løft for å nå de felles målene.

Fra 1. juli 2011 ble endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven om - bedre og raskere oppfølging av sykemeldte - og sanksjonering av brudd på regelverket ved arbeidstakers sykdom - iverksatt. Kravene om tettere oppfølging ble med dette lovfestet.  

Som en del av dette arbeidet ble det innført mer effektive reaksjoner overfor de som ikke følger opp sitt ansvar i sykefraværsarbeidet. Arbeidsgiver og sykmelder kan ilegges gebyrer ved manglende overholdelse av pliktene i sykefraværsarbeidet. Ved manglende medvirkning fra arbeidstaker kan sykepengene stanses.  

Målet med disse reaksjonene er ikke å straffe, men å få innarbeidet en oppfølgingskultur hvor de ulike aktørenes oppgaver i sykefraværsarbeidet løses som forutsatt. Det lovpålagte sykefraværsarbeidet anses som en selvfølgelig del av prosessen med å få arbeidstaker tilbake i arbeid, for eksempel gjennom gradert sykmelding.

Jeg vil også nevne at Arbeidsdepartementet nylig har sendt på høring et forslag til forskrift om obligatorisk opplæring i sykmeldingsarbeidet for leger. Vi vil også denne høsten fortsett emed fullt trykk i informasjonsarbeidet rundt IA spørsmål.  Partene har allerede lansert sitt opplæringsprogram ”inkluderende.no”. Samtidig ser vi frem til  den nasjonale IA-konferansen 3. november og at Arbeids- og velferdsdirektoratet/Helsedirektoratet/Arbeidstilsynet skal sette i gang sin kampanje ”jobb for helsa”.

Jeg vil understreke at det ikke finnes noen raske eller enkle løsninger for å nå målene for IA-samarbeidet. Regjeringen har tro på at resultatene av IA-arbeidet vil bli synlige på lang sikt. Flere av tiltakene i IA-avtalen dreier seg om å endre arbeidsmåter og tenkemåter, og det tar tid å få dette til. Tallene så langt tyder på at vi lykkes med å få til en tidligere og tettere oppfølging av sykmeldte, dette skal vi holde nøye øye med i tiden fremover.

Dette er selvsagt opp til meg som arbeidsminister, og partene, men også en direkte utfordring til de av dere her i dag som i det daglige jobber med IA spørsmål.

Jeg vil også si noen ord om den delen av IA arbeidet som ikke har vært bra nok til nå. Nemlig delmål 2 – arbeidet for å øke sysselsettingen blant personer med redusert funksjonsevne.

I 2011 var det ifølge SSB 78 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede som ønsket arbeid. Dette er grunnen til at Regjeringen i begynnelsen av oktober lanserte en ny ”jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne”. Strategien er spesielt rettet mot unge under 30 år.

I strategien konkluderer vi med at fire hovedbarrierer må bekjempes:

For det første skal vi redusere diskrimineringsbarrieren ved universell uforming og økt tilgjengelighet.Diskriminerende holdninger og handlinger når personer med nedsatt funksjonsevne søker arbeid må bort.

For det andre skal kostnadsbarrieren reduseres ved fysisk og praktisk tilrettelegging av arbeidsplassene. Regjeringen foreslår å bevilge 25 millioner kroner til et nytt forsøk som dekker arbeidsgiveres tilretteleggingsutgifter for arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne - og har i tillegg til dette avsatt 30 millioner kroner til et utvidet forsøk med praktisk avlastning ved hjelp av funksjonsassistenter på arbeidsplassene.

For det tredje skal vi redusere produktivitetsbarrieren ved at vi tar høyde for at personer i målgruppen kan ha nedsatt eller variabel arbeidsevne. Vi ser derfor på muligheten for økt bruk av lønnstilskudd. I 2012 styrkes den arbeidsrettede innsatsen for strategiens målgruppe med 500 tiltaksplasser.

Og til sist, Informasjons- og holdningsbarrieren skal reduseres gjennom god og riktig informasjon. Vi ansetter Jobbstrategi koordinatorer i hvert fylke, samtidig som vi knytter arbeidslivsveiledere til fylkenes arbeidslivssentrer for å skape en god dialog med mulige arbeidsgivere.

I dette viktige inkluderingsarbeidet gir vi NAV flere verktøy å jobbe med, men NAV verken kan eller skal gjøre jobben alene! Det er nødvendig med et godt samspill mellom en rekke aktører som skoleverk og andre offentlige instanser. Jeg vil likevel undertsreke at mye av nøkkelen til suksess ligger hos den enkelte arbeidsgiver.  

En annen viktig debatt som går rett inn i kjernen av politikutforming rundt arbeid og helse - er debatten om arbeidstidsordningene.

Det har i den siste året  – fra enkelte hold - blitt hevdet at arbeidstidsreglene gir for lite rom for tilpasning til både offentlige og private virksomheters behov.

Dette gjelder særlig hvorvidt det bør bli lettere for virksomheter å bruke arbeidstidsordninger der lange arbeidsøkter i en periode avløses av lengre sammenhengende friperioder.

Spørsmål om arbeidstid berører mange hensyn. Virksomheter skal kunne drive godt og lønnsomt. Institusjoner skal også kunne ivareta brukernes interesser. Samtidig skal arbeidstakere ha gode arbeidstidsordninger som gjør det mulig å kombinere arbeid med familie, som ivaretar deres helse og velferd og som gjør det mulig å stå i arbeid til pensjonsalder.

Ønsker om lange arbeidsøkter og mange lange økter etter hverandre må dessuten balanseres mot økt risiko for feil og arbeidsulykker – vi kan ikke tillate at arbeidstakere utsetter seg selv og andre for fare. For lange arbeidsdager og mye overtid kan også føre til utmattelse og sykefravær for noen.

Det finnes også klare EU-regler vi må forholde oss til når det gjelder hvile. Og ikke minst: arbeidstid handler også om verdivalg og hva slags arbeidsliv vi ønsker.

Arbeidsmiljøloven gir allerede gode muligheter for å etablere arbeidstidsordninger tilpasset lokale eller spesielle behov. Det kan skje enten ved avtale på lokalt nivå, ved dispensasjon fra Arbeidstilsynet eller dersom ordningen er meget spesiell, gjennom avtale med de sentrale fagorganisasjonene.

Dagens system gir arbeidstakerne innflytelse over et område som har stor betydning og som bidrar til å gi ordningene legitimitet. Samtidig sikrer avtaleinngåelse på sentralt nivå balanse i styrkeforholdet mellom partene.

Dette gir større sikkerhet for at helse og velferd og mer langsiktige hensyn blir ivaretatt.

Fafos rapport om ”Arbeidstidsordninger som fraviker arbeidsmiljøloven” viser også tydelig at forbundene sentralt håndterer ansvaret på en effektiv og ryddig måte - og at det er få avslag på søknader. 19 av 20 dispensasjonssøknader innvilges av de sentrale organisasjonene.

Arbeidslivsmeldingen drøfter dagens system for etablering av arbeidstidsordninger som avviker fra de alminnelige arbeidstidsreglene. Arbeidstid henger nøye sammen med lønn. Ubekvem arbeidstid, skiftarbeid og lange arbeidsdager er tradisjonelt kompensert gjennom kortere arbeidstid eller ulike tillegg. Arbeidsmiljøloven gir også uttrykk for et ønsket velferdsnivå, og det er i utgangspunktet ikke urimelig at det kreves kompensasjon for å etablere avvikende ordninger.

I meldingen foreslår vi derfor ikke endringer i eksisterende arbeidstidsreguleringer. Dagens lovgiving gir adgang til utstrakt fleksibilitet, og avvik fra de alminnelige bestemmelsene kan avtales. Dette skal være tilstrekkelig – men myndighetene vil selvsagt følge utviklingen i de sentrale partenes avtalepraksis nøye.

Sammen må vi skape et inkluderende arbeidsliv - med plass til alle. Jeg tror vi skal være veldig åpne og ærlige på at vi kan ikke gjøre en større jobb enn det arbeidsgiverne sammen med arbeidstakere og staten kan klare å få til.

Hvordan skal vi så få til dette? Det at en oppgave er riktig og viktig, betyr ikke at løsningene er opplagte og enkle.

Alle er enige om at vi må skape et arbeidsliv som tar vare på folks helse. Alle er også enige om at vi må få mange flere ut i arbeid på deres premisser – dessverre har vi ennå ikke helt funnet nøkkelen til å få til det. Vi har flere gode virkemidler - og starter definitivt ikke på ”scratch”. Vi bruker omkring 7,3 milliarder kroner på arbeidsmarkedstiltak- og bare andre halvår i år har vi økt tiltaksinnsatsen for personer med nedsatt arbeidsevne med 2600 plasser.

Vi har mye å tjene på å skape et arbeidsliv som er mindre utstøtende og mer inkluderende.

Det betyr at det offentlige og de enkelte bedrifter må tilpasse seg flere eldre arbeidstakere og legge til rette for et godt og helsefremmende arbeidsliv. Individuelle ønsker om endringer i arbeidsinnhold og arbeidstid må gjelde alle, - ikke bare den knappe og ressursrike arbeidskraften.

Det betyr at vi må tørre å prøve ut nye kombinasjoner av trygd og lønn – som kan sikre den enkelte et trygt liv og en god samlet inntekt samtidig som man bidrar i arbeid ut fra egne forutsetninger.

Det betyr at vi må arbeide med holdninger, og utrydde alle fordommer som i dag stenger dører for innvandrere, funksjonshemmede og eldre. Men vi må også ta et oppgjør med de holdninger som i dag oppfatter noen yrker og jobber som mindreverdige.

Det betyr at vi må gjenreise de klassiske, sosialmedisinske perspektivene på arbeid og helse. Vi må få mye mer kunnskap om det vi i dag – av mangel på kunnskap – kaller for ”diffuse” og psykiske lidelser – som skyver så mange ut av arbeid.

Og det betyr at jeg har en visjon, - om at et sted der inne i fremtiden, så smelter NAV-reformens arbeidsperspektiv sammen med samhandlingsreformens forebyggingsperspektiv.

Regjeringen arbeider systematisk for at NAV-reformen og Samhandlingsreformen skal komme godt på plass – og at flest mulig skal delta i et helsevennlig og anstendig arbeidsliv. Dette må være ryggraden i morgendagens velferdssamfunn – og fundamentet for det som er aller viktigst i et godt liv – deltakelse i arbeid og trygghet for helse.

Et arbeidsliv for alle betyr nettopp det, - at det mangfold som en befolkning består av, også skal gjenfinnes – og aksepteres – som en selvsagt del av et inkluderende samfunn.

Det er også viktig for meg å fremheve at Arbeidsmiljøloven også er en viktig folkehelselov i tillegg til at den regulerer medbestemmelse, innflytelse og makt mellom de ansatte og bedriften. Den norske velferdsmodellen forutsetter at vi har et arbeidsliv som er preget av partssamarbeid, respekt, medbestemmelse, utjevning og anstendige arbeidsvilkår.

Takk for oppmerksomheten.