Kampen mot fattigdom

  

Statistisk sentralbyrå har kommet med sin årlige rapport om levekår blant dem som har det aller dårligst. Siden rapporten ikke viser at de rike er blitt rikere og de fattige fattigere, får den ingen omtale i mediene. Men fattigdom må alltid stå øverst på velferdspolitikkens dagsorden. De svakestes kår må aldri forbli et førjulsrituale vi håndterer med en middelklassetåre i øyekroken når Per Aabel leser Piken med Svovelstikkene i et gammelt NRK-opptak. Og så legge vi noen kroner i Frelsesarmeens julegryte (før vi bruker 40 milliarder på julehandel).  Eller rasker med oss et nummer av =Oslo.

Rapporten viser tre viktige forhold: Et betydelig antall mennesker i Norge lever under helt uakseptable forhold. For det andre, hvor mange det dreier seg om, er tett knyttet til definisjonen som velges. Og for det tredje, uansett definisjon, er Norge blant de to-tre land i verden med minst fattigdom.

Kampen mot fattigdom må føres uavhengig av selve antallet fattige. Men moralsk handlingsplikt må ikke fortrenge analysen av hvorfor det er så lite fattigdom i den norske velferdsmodellen. Fattigdomsbekjempingens første bud er en levekårspolitikk som verner mot å havne i fattigdom. En trygg oppvekst, utdanning, arbeid og et godt helsevesen til alle - og støtputer som hindrer at folk slås i bakken av konkurransen i skolesystemet, i arbeids-, bolig- og kjønnsmarkedet. Det er den brede fordelingspolitikken, gjennomført med en stor, skattefinansiert offentlig sektor, som er fattigdomspolitikkens arbeidshest.

Vi må samtidig være realister.  Selv det beste forsvarsverket mot fattigdom vil nok aldri kunne bli så tett at ikke noen faller i gjennom. Forskerne forteller hvordan veiene til fattigdom i et velferdssamfunn er blitt mer mangslungne, mer individuelle i sin karakter. Oftest er det sammenfall av svake oppvekstressurser, ufullstendig skolegang og helseproblemer, for mange også rusmisbruk. Og så baller det på seg, med dårlig råd og sosial isolasjon. Spørsmålet blir dermed:  hva gjør ’vi’ med ’dem’?

Siden valgkampen i 2001 har mange klistret lappen ’de fattige’ på denne sammensatte gruppen. Oppmerksomheten på uløste levekårsproblemer i velstands-Norges midte har økt. Det er bra. Ti år med dokumentasjon og ny forskning har nå gitt et kunnskapsgrunnlag som kan hindre oss i å gjøre feil i den gode hensikts navn.

Men vi har også fått en strid om den riktige definisjon av fattigdom i Norge. Knut Arild Hareide (KrF) har invitert regjeringen til en dugnad mot fattigdom, med utgangspunkt i at ’over hundre tusen fattige barn nå lever under fattigdomsgrensa’. Definisjonen han bruker er EUs såkalte ’problematiske lavinntekt’ (60 prosent av medianinntekten). I 2008 var den i Norge på 22 700 kr per måned i disponibel inntekt for en enslig forsørger med to barn.

Den fattige kan altså være en kvinne som sliter i en lavtlønnsjobb med 300 tusen i årslønn. Etter å ha betalt skatt, sitter hun igjen med 250 tusen kroner, - og får rundt 20 tusen i barnetrygd. Hennes verdighet er knyttet til å kunne klare seg selv. Med trange økonomiske rammer gjør hun sitt beste for barna. Hva oppnår vi med å stemple henne som fattig? Er det noe bidrag til hennes hverdagsstrev å offisielt erklære at hun ikke er i stand til å gi sine barn noe annet enn en oppvekst i fattigdom?  Skal hun virkelig være gjenstand for en dugnad mot fattigdom? Bør ikke fellesskapets hjelp til henne heller være en progressiv fordelingspolitikk – med fokus på heving av minstelønninger, verdsetting av kvinneyrker, gode barnehager og skole? Kort sagt en politikk for å minske forskjellene i samfunnet? Eller skal vi glemme forskjellene, og heller gjøre henne (som fattig) til objekt for et fellesskapets veldedighetsprosjekt?

Venstresiden er ikke tjent med at det går inflasjon i fattigdomsbegrepet. En slik utvanning vil bare tilsløre forholdet mellom politikk for fattigdomsbekjempelse og strukturpolitikk for levekårsutjevning. I arbeiderbevegelsens barndom var kravet rettferdighet, ikke barmhjertighet! Fattigdom er et grelt uttrykk for sosial urettferdighet – men urettferdighetene i samfunnet er ikke løst med en dugnad mot fattigdom (hvoretter de rikeste få ha sin rikdom i fred?).

Jeg sier ikke at vi skal forkaste fattigdomsbegrepet.  Det trengs helt klart en sosialfaglig avgrensning som kan rettlede politikkens prioriteringer. Men aller viktigst er en forståelse for at fattig ikke er noe man er. Fattig er noe man blir. Fattigdom er en tilstand det gjelder å få folk ut av så raskt som mulig. Fattigdom er ikke uflaks eller skjebne, men et samfunnsskapt fenomen i slekt med arbeidsløshet. Vi har da heller ingen politikk for de arbeidsløse som sådan. I stedet har vi har politikk for å hindre at folk blir uten arbeid. Og vi har politikk for å få folk inn i arbeid, slik at perioden som arbeidsløs skal bli så kort som mulig. Slik må vi også tenke om fattigdom.

Heller enn å telle opp hvor mange som et år er over eller under en akademisk bestemt inntektsgrense, må politikken rettes på å forkorte varighet. Denne forståelsen av fattigdom som et forhold mellom strømmer inn og ut av perioder med lav inntekt, er også blitt rådende blant sosialforskerne, Statistisk Sentralbyrå følger nå hvor mange som bor i husholdninger med svært lav inntekt i minst tre påfølgende år. For 2007-2009 gjelder det 48 tusen barn. Alt for mange, men likevel langt fra Hareides ’over hundre tusen’.

Virkemidlene må ha som mål å få folk ut av fastlåst sosial elendighet. For dem hvor levekårspolitikken har sviktet, må inkluderingspolitikken tre i funksjon. Det må bygges og åpnes flere veier ut av fattigdom. Veier den enkelte må få fellesskapets hjelp til å gå - på egne ben i egen fart. Denne forståelsen av fattigdom gjør at Arbeiderpartiet lett kan kritiseres for å være for streng mot de fattige. Historisk har Ap vært mot alt som trekker i retning av en garantert minsteinntekt. Vi er skeptiske til å øke den økonomiske sosialhjelpen for langtidsmottakere. Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Vi kritiseres for å ville ha folk opp om morra’n. Og vi står fast på dette, selv om de norske statsfinansene er mer enn gode nok til at vi med ren pengestøtte kunne vippet alle barnefamilier over EUs lavinntektsgrense.

Skal vi komme dit at perioden som fattig blir så kort som mulig, må selve situasjonen som fattig rammes inn av tre prinsipper: Det første er at de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet. Dette betyr ikke at vi tror at folk velger å være fattig om stønadene økes. Det betyr at summen av trygder ikke må virke slik at folk får dårligere råd av å ta seg arbeid. Og det innebærer et kritisk blikk på ikke-tilsiktede virkninger av velferdsordninger (for eksempel slik kontantstøtte virker i noen innvandrergrupper). Samtidig kan dette være et alvorlig dilemma: Folk må ha en inntekt å leve av, og for familier med mange barn må den være tilstrekkelig. Det ville være dypt urettferdig om barn må vokse opp i fattigdom fordi lønningene i arbeidslivet er for lave.

Det andre prinsippet er at en person som ligger nede skal ha hjelp til å komme seg videre i livet. Men den fattige skal møtes med de samme moralnormer som vi møter alle andre. Det dreier seg om å bli behandlet som en fullverdig medborger, med respekt, også om man har store problemer. Derfor er vi positive til avtaler mellom den fattige og hjelpeapparatet. Å stille (sosialfaglig og medisinsk fornuftige) krav til den enkelte, dreier seg ganske enkelt om å ta personen på alvor. Det dreier seg om å gjøre individet til deltaker i sin egen problemløsning, ikke å være et objekt for andres barmhjertighet. Prinsippet om aktivitetskrav og velferdskontrakter møtte mye motstand da Kvalifiseringsprogrammet ble lansert i 2007. I dag oppfattes dette også som hensiktsmessig sosialfaglig metodikk.

Det tredje prinsippet er – at siden årsakene til fattigdom i stor grad er individuelle, må virkemidlene tilpasses den enkelte. Dette er et klassisk dilemma i all fattigdomspolitikk: Hvordan hjelpe på måter som ikke krenker menneskers verdighet? Sosialhistorien er full av eksempler på at folk beskytter sitt verd ved å frasi seg hjelp de virkelig trenger.

Strategien ut av dette problemet er å snakke mindre om at en person eller en familie er fattig - og gjøre mer med de konkrete problemene som må løses. Fattige er folk med ødelagt utdanning som trenger kvalifisering. Det er syke som trenger riktig behandling. Det er mennesker som har fått livet ødelagt av krig og forfølgelse, og som strever med å finne fotfeste i et nytt samfunn. Det er mennesker uten nettverk som må få en utstrakt hånd å holde i. Det er medmennesker uten selvtillit som varsomt må trenes til å mestre det vi andre tar for gitt.

Politiske tiltak for å bringe folk ut av fattigdom må baseres på konkret viten om årsakene til at noen blir låst fast i dårlige levekår. Moralsk begrunnet velvilje garanterer dessverre ikke for effektiv fattigdomsbekjempelse. Frivillige organisasjoner kan gjøre en god jobb, og de bærer med seg en mellommenneskelig dimensjon det offentlige aldri kan skape med sine formelle organisasjoner. Men samvirket mellom velferdsstat og sivilsamfunn må tuftes på sosial- og helsefaglige arbeidsmetoder. Å ville hjelpe betyr ikke alltid at man kan hjelpe.

Det er i det alt vesentlige to veier til fattigdom i Norge. I den første har livet ballet seg til i onde sirkler: ødelagt oppvekst, svake skoleprestasjoner, rusmisbruk, gjeld, vevet inn i dårlig helse og kriminalitet. Veien ut av fattigdom er at livet kommer over i et nytt spor. Den andre veien inn kommer utenfra: Innvandrere og flyktninger med svak utdanning, tradisjonelle familiemønstre og som opplever at arbeidslivets porter er stengte: Veien ut av fattigdom er å tilegne seg de kvalifikasjoner som leder til jobb og arbeidsinntekt. 

For alle er selvrespekt og god inntekt knyttet til å komme inn i arbeidslivet. Velferdsforskerne finner gang på gang at kommer folk inn i arbeid, så kommer de ut av fattigdom. Dette er ingen naturlov! Dette er en sammenheng som er skapt av en vellykket fordelingspolitikk som gjør at selv de dårligst betalte jobbene i arbeidslivet gir en lønn det går an å leve av. Det aller viktigste for å bekjempe fattigdom er å hindre utviklingen av et arbeidsmarked hvor selv ikke full jobb er nok til økonomisk trygghet. Lykkes vi i kampen mot sosial dumping og klarer vi å skape et inkluderende arbeidsliv, kommer vi nærmere i fattigdomspolitikkens virkelige mål – nemlig å overflødiggjøre seg selv. Det er dette som er dugnaden mot fattigdom.