Sykefraværet er ikke lavt nok

Dagens sykmeldingsordning bygger på det enkle prinsipp at arbeids­takere som er syke skal få lov til å være nettopp det. Men vi skal samtidig jobbe for at de raskest mulig kan komme tilbake i arbeid.

Ebba Wergeland aksepterer lettvint høyere sykefravær i en kronikk i Klassekampen 2. januar når hun uttaler at: «Det får ikke hjelpe om sykefraværet øker. Det kan jo ha vært for lavt.» Hun skriver også at dagens sykmeldingsregler ikke verner arbeideren og går hardt utover arbeidstakernes rettigheter, blant annet ved at arbeidstaker tvinges til å utlevere helse­opplysninger.

Jeg er sterkt uenig i begge uttalelsene. Sykefraværet i Norge er høyt sammenlignet med andre land. De siste tallene fra tredje kvartal i 2011 gir grunn til forsiktig optimisme, men ikke til å lene seg tilbake. Ingen er tjent med et for høyt sykefravær.

Ved langtidsfravær vil mange sykmeldte miste kontakt med arbeidsplassen, noe som igjen øker risikoen for varig utstøting fra arbeidslivet. Vi er derfor nødt til å fortsette innsatsen mot utstøting gjennom IA-arbeidet, med bedre forebygging og tettere oppfølging. Så er det åpenbart at man i dette arbeidet også må ta på alvor at man ikke skal presse syke arbeidstakere til å gå på jobb når dette ikke er bra for helsa.

For virksomhetene medfører sykefravær både direkte kostnader ved utbetaling av sykepenger, og indirekte gjennom økte utgifter til for eksempel opplæring av vikarer. For samfunnet medfører høyt sykefravær store kostnader gjennom sykepengeutbetalinger, og eventuelle andre trygdeordninger.

Nye regler for sykefraværs­­opp­følging trådte i kraft i juli i fjor. Den nye IA-avtalen for perioden 2010-2013 innebærer ingen forringelse av arbeidstakers rettigheter. Reglene skal tvert imot sikre tidligere og tettere oppfølging av sykmeldte arbeidstakere. Flere regler i gjeldende regelverk er gitt for å verne og ivareta sykmeldte arbeidstakeres interesser.

Det stilles krav om at arbeidsgiver tilrettelegger arbeidet eller eventuelt finner annet passende arbeid til sykmeldte arbeidstakere, slik at de kan utnytte arbeidsevne og beholde tilknytningen til arbeidsplassen. I Norge har vi full lønn under sykdom, og sykmeldte arbeidstakere vernes mot oppsigelse på grunn av sykdommen i ett år.

Wergeland skriver at bestemmelsen i folketrygdloven om sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling innebærer at «hvis sykdommen skyldes arbeidsforholdene, kan Nav gi den sykmeldte valget mellom å si opp jobben selv eller miste sykepengene». Dette er gal forståelse av bestemmelsen.

Bestemmelsen retter seg mot personer som ikke lenger er i stand til å fungere i ett bestemt yrke, men som ellers er arbeidsføre. Hensikten er å få den sykmeldte over i en aktiv rolle som arbeidssøker, og motvirke at personen lider et umiddelbart inntektstap fordi sykepengene blir stanset på grunn av at vilkåret om arbeidsuførhet ikke lenger er oppfylt.

Wergeland kritiserer også arbeids­takers plikt til å informere om sin funksjonsevne ved sykdom. Det er i dag bred enighet om at arbeids­plassen er den sentrale arenaen for tilrettelegging og tilpasning, slik at sykmeldte arbeidstakere kan komme raskere tilbake i jobb. Det er opplagt at arbeidsgivere som skal tilrettelegge for sykmeldte arbeidstakere må få informasjon om vedkommendes funksjonsevne.

Det er videre åpenbart at tilretteleggingstiltak rettet mot den enkelte arbeidstakers behov til en viss grad må basere seg på individuelle opplysninger. Tilretteleggingen skal imidlertid bygge på en vurdering av arbeidsevne, i motsetning til medisinsk diagnose. Arbeidstaker plikter ikke å gi medisinske eller sensitive opplysninger, men skal opplyse om hva han eller hun mener å kunne utføre av oppgaver.

Et bærekraftig velferdssystem må bygge på høy sysselsetting. Det er derfor av stor betydning at vi tar godt vare på arbeidskraften vår, blant annet gjennom forebygging og reduksjon av sykefravær.