Velferdsstatens framtid – med NAV på laget

 

Jeg vil starte med å rette en stor takk til initiativtakerne bak denne konferansen.

Dette er en konferanse jeg har sett frem til.

Endelig får vi en konferanse om NAV hvor blikket heves over de praktiske reformproblemenes daglige jerngrep.

Derfor håper jeg at vi kan diskutere politisk strategi for er bedre samfunn. At vi kan konsentrerer oss om hvordan vi kan bruke NAV til å skape et ennå mer inkluderende arbeidsliv.

Det er et flott program som er satt opp. Jeg gleder meg til å være her i hele dag.

Gode diskusjoner om strategi starter med en analyse av hvor vi står. Hva utgangspunktet er.

Dårlige diskusjoner om strategi finnes i to utgaver: De som bare dreier de seg om hva vi burde gjort i går. Og de som bare setter opp flotte mål, uten tanke på hvordan veien skal gås.

Derfor er det viktig å starte veien inn i fremtiden - fra tre utgangspunkt:

For det første; NAV-reformen var og er i alle sine prinsipper - en nødvendig reform!

For det annet, vi må bli flinkere til å håndtere de praktiske problemene som alltid følger med modige velferdsreformer.

Og for det tredje, vi må være mye tydeligere på forholdet mellom NAV som organisasjon og NAV som et praktisk verktøy for et bedre samfunn.

Jeg vil bruke dette innlegget mitt noen tanker om disse tre utgangspunktene.

------

Først altså, NAV som en nødvendig reform. Selv om vi skal fokusere på fremtiden, må vi ikke bli historieløse. NAV-reformen ble satt i gang med meget gode grunner.

Rikstrygdeverket fra 1894 og A-etat fra 1945 var i sin tid redskap for å lose en hel befolkning trygt fra det gamle jordbrukssamfunnet og inn i det moderne industrisamfunnet.

Verket og Etaten ble utviklet for mennesker med andre problemer og behov enn dagens – og morgendagens – befolkning.

I industrisamfunnets måte å tenke på, lå en slags teknokratisk, nesten ingeniøraktig, forestilling om mennesker: Folks levekårsproblemer kunne splittes opp i enkelt-elementer.

I min barndom var et termometer i en barnerumpe det eneste man trengte for å bestemme om man kunne gå på skolen – eller være hjemme fordi man var syk.

Grensen for syk gikk ved 37,5!

Slik ble vi lært opp til å tenke i et krystallklart skille mellom syk og frisk. Voksne var enten arbeids-før eller u-før. Grensen for 100 prosent ufør gikk ved 50 prosent ’før’. Legen bestemte. Ingen etterlyste en ’second opinion’.

Et vellykket arbeidsliv sluttet med gullklokke etter livslang innsats i samme bedrift. Konflikt mellom yrkesliv og familieliv ble ordnet med arbeidsdeling i familien: Mor hjemme, far ute.

Pensjonist ble man ved 67 år. Og man kunne forvente ’å nyte sitt otium’ i noen ytterst få år.

Det er denne enkle, oversiktelige verden som bryter sammen på 1990-tallet.

Globalisering og sterkere internasjonal konkurranse øker kravene til kompetanse, omstilling og mobilitet i arbeidslivet. Et yrkesliv blir mindre et ansettelsesforhold og mer en serie av jobbskifter.

Skillet mellom syk og frisk oppheves av en befolkning med bedre helse og lengre livslengde. Men også av det paradoks at medisinske fremskritt gjør at flere lever lenger med større helseproblemer.

Med innvandring, nye familiemønstre og større krav til utdanning, arbeidsinnsats og vellykkethet på alle livets områder, oppstår nye former for sosial utestengning og fattigdom.

Ja, selve arbeidet forandrer mening: Fra den protestantiske forestillingen om et nødvendig slit til å bli nøkkelen til den enkeltes mening, deltakelse og selvrealisering.

’Arbeid for alle’ endrer dramatisk innhold: Fra å bety ’alle arbeidsføre menn i yrkesaktiv alder’ til å bety ’alle som kan og vil’ Før eller ufør, ung eller gammel, med eller uten helseproblemer.

Parolen om ’hele folket i arbeid’ utvides fra å være et sosialøkonomisk mål om full ressursutnyttelse av arbeidskraften, til også å bli en sosialpolitisk velferdsmålsetting.

Derfor snakker vi ikke lenger om å utføre arbeid, vi snakker om å delta i arbeid.

Det er disse endringene i folks konkrete levekår som begrunner NAV-reformen.

Befolkningens faktiske behov passet ikke med den gamle velferdsstatens oppsplitting. Virkemidlene hadde overlevd fra en annen tid.

Og så må vi ikke glemme at NAV også er et organisatorisk uttrykk for et bedre faglig forankret, og et mer humanistisk syn, på menneskers problemer.

Når levekårsproblemer er sammensatte hos den enkelte, må hjelpeapparatet være helhetlig. 

NAV er et modig forsøk på å utvikle en organisasjon som virkeliggjør alle medborgeres rett til å møte et velferdsstatlig apparat som gir faglig kompetent, rettssikker og effektiv hjelp. NAV virker når den enkelte opplever større muligheter med sitt liv.

Så kan vi helt sikkert, nå i ettertid, diskutere om tidsplan og samordning kunne vært gjort annerledes. Vi er alle enige om at IKT-spørsmålet ikke ble tatt alvorlig nok i starten. Og så videre. 

Dette er viktige diskusjoner for organisasjonsforskere og historikere. Og selvfølgelig må læring fra erfaring være viktig for NAVs videre utvikling.

Men vi må vokte oss for ’kos med misnøye’.

Oppgaven nå er å få frem de kritiske analysene av NAV, analyser som pekere fremover mot et NAV som kan bli enda bedre redskap for å utvikle det velferdssamfunn vi strever etter.

-------

Mitt andre utgangspunkt er forholdet mellom reform, forandring og forbedring.

Det er få forandringer som gir forbedring over natten. Fra hverdagslivet vet vi at Ting Tar Tid. I mediesamfunnet tenkes det ikke slik. Motforestillingene kommer før forestillingene. Kritikk om svikt kommer før virkningene.  

Dere husker helt sikkert alt levenet om innføring av meldekortene for AAP-mottakerne for et år siden. Det var liksom ingen grenser for ulykker som ville ramme de svakeste.

Innføringen gikk meget bra. Egentlig var jo det en god nyhet - at frykten var ubegrunnet.

Da vi forsøkte å få mediene til å omtale dette, ville ingen medier ha saken. At noe fungerer bra i NAV, er en ikke-sak.

Et annet eksempel hadde vi i høst. Som dere vet valgte flere 62-åringer å ut alderspensjon enn det vi antok. Dette ble forsøkt fremstilt som at pensjonsreformen hadde feilet og at regjeringen ikke hadde kontroll.

Faktum var jo at flere hadde benyttet seg av et gode – en valgfrihet - de før ikke hadde!

Det fører ingen vei å klage på mediene.

Det som er viktig, er å erkjenne et dilemma når vi endrer velferdsstaten: Folk flest opplever at velferdsstatens oppgave er å skape trygghet. Forutsigbarhet.

Som reformpolitikere må vi gjøre to ting samtidig: Vi skal både sikre trygghet i dag, samtidig som trygghet i morgen krever at vi endrer det bestående. Å reformere en velferdsstat er som å bygge om et skip samtidig som det skal seile.

Enhver endring, alt som er nytt, skaper alltid litt frykt og uro. Vi mennesker vet hva vi har men ikke hva vi får. Slike holdninger kan lett bli til en konservativ motstand mot reform.

Nettopp fordi velferdsstaten er så viktig i så manges liv, får frykt for forandring en folkelig klangbunn.

Dette ser vi ved NAV. Vi ser det i dag når medier og opposisjonen forsøker å reise tvil om samhandlingsreformen.

Å gjennomføre nødvendige velferdsreformer krever mot. Det krever evne til å stå fast når det stormer som verst.

Siden det er mange NAV-ansatte her i salen, vil jeg benytte anledningen til å takke for den evnen dere har vist til å stå med rak rygg når medier, politikere, brukere og Riksrevisjon har hamret løs på alle feil og mangler.

Jeg har ved flere anledninger sagt at NAV-reformen ble ’oversolgt’. Med det mener jeg at mine forgjengere gikk veldig langt i å love raske forbedringer.

Forventningens bue ble spent veldig stramt og veldig høyt.

Samtidig er dette en litt urettferdig kritikk: Ingen kan si om vi hadde klart å få vedtatt NAV, med tverrpolitisk støtte, dersom vi ikke hadde satt opp så store ambisjoner.

Vi kan like gjerne si det var en feil at NAV-reformen ikke ble satt i gang ti år tidligere.

En viktig lærdom bør vi likevel trekke, både når det gjelder reformarbeid i velferdsstaten generelt, og for vårt videre arbeid med NAV mer spesielt:

Det er viktigere å formidle hvorfor vi reformerer, enn å gi løfter om raske effekter.

Det er viktig å skape forståelse for alternativene til ikke å reformere. Vi må overlate til folk selv å komme til den konklusjon at reform er nødvendig – og i deres egen interesse.

Pensjonsreformen er et vellykket eksempel på dette. Vi klare å forankre en forståelse for at det gamle systemet ikke ville tåle møtet med en ny befolkningsstruktur.

-----

Mitt tredje poeng er at vi aldri må tape av syne at NAV bare er et redskap: En organisering er aldri noe mer enn er virkemiddel. En organisasjon er bare et praktisk verktøy for å oppnå de egentlige velferdsmålene.

Folk flest er ikke spesielt interessert i forholdet mellom organisasjonsreform og innholdsreform.

Akkurat dette er det lett å være enige i når vi er på konferanse.

Men når vi kommer tilbake til den daglige dont, og arbeider døgnet rundt med praktisk organisering, måltall og restanser, suges vår energi fort opp av organisasjonsinterne forhold.

Dette er en veldig menneskelig egenskap. Psykologene kaller det perspektivforskyvning. Folk flest kaller det nærsynt og innadvent: Vi blir mer opptatt av å gjøre tingene riktig enn å gjøre de riktige tingene.

En annen menneskelig egenskap er at vi alle tilpasser oss til det vi blir målt på, Det som skal rapporteres, blir prioritert.  Det et nødvendig i all ledelse å utforme konkrete delmål.

Samtidig er det en evig utfordring å sette opp gode interne mål. Det må være mål som hver enkelt medarbeider ønsker å strekke seg etter. Og hvor summen av alles innsats bidrar til organisasjonens samfunnsoppdrag.

Selvsagt er det hyggelig når Riksrevisjonen i sin siste rapport kunne bekrefte NAVs regnskap. Det viser at vi er på rett vei.

Men det er ikke noe mål i seg selv at Riksrevisjonen skal være fornøyd med NAV.

Målet for NAV er at alle som har sine rettigheter ovenfor fellesskapet skal få den hjelp og de stønader som Stortinget har bestemt at medborgere i Norge skal ha, - til rett tid og som riktig beløp.

Det er når vi klarer denne jobben at vi når det egentlige målet. Riksrevisjonens vurdering er ikke målet for, men resultatet av, vårt arbeid.

Sagt på en annen måte: Riksrevisjonens vurdering av vår virksomhet er for oss et virkemiddel til å gjøre vår jobb stadig bedre.

Slik ser jeg også på brukerundersøkelser. Det er oppmuntrende at to av tre av NAVs brukere er fornøyde. Men - fallende fornøydhet må alltid være en viktig kilde til intern diskusjon om ting kan gjøres bedre.

Derfor må folks holdninger til NAV måles.

Men et NAV som endrer seg bare for å få fornøyde brukere, - en slags velferdsstatens variant av at ’kunden har alltid rett’ – er neppe et NAV som utvikler seg riktig.

Vi må være ærlige og tørre å si at mange av NAVs brukere sliter med tunge problemer.

Et aspekt ved dette er negative holdninger til alle former for myndighetsutøvelse.

Å måle NAV som en hvilken som helst annen merkevare, eller ’brand’, som det heter i næringslivet, viser bare at man ikke har forstått hva velferdspolitikk dreier seg om.

Det er godt, faglig sosialt arbeid med den enkelte som må være målestokken.

Der er en rettsstatlig, virkeliggjøring av de rettigheter som Stortinget gir, som er målestokken.

Vi må også tørre å snakke ærligere om folks forventninger til NAV.

Når vi samler så mange velferdsytelser i samme organisasjon følger det en nisse med på lasset: Forventningen om at NAV skal kunne løse alle levekårsproblemer.

Møtet mellom bruker og saksbehandler rommer hele det store spørsmålet om hvor grensen går mellom individets rettigheter ovenfor fellesskapet og den enkeltes ansvar for seg selv.

Og NAV akkurat som helsevesenet, er også underlagt ’Loven om de stigende forventningers misnøye’: Jo flinkere velferdsstaten blir til å løse problemer, jo mer stiger forventningene.

Hvilke forventninger vi skal ta hensyn til, og hvilke vi bør forsøke å dempe er et viktig spørsmål, ikke bare for NAV men for hele den solidariske velferdsstaten.

Det kan være mye godt sosialt arbeid i å realitetsorientere mennesker med problemer. Men klaging på klienter kan også utvikle seg, og det er ikke bra.

Og så må vi aldri glemme den menneskelige dimensjon: Mange av NAVs brukere er i vanskelige livssituasjoner. De er følsomme for måten man blir behandlet på. De er sårbare for språk og undertone i et brev om avslag.

Store forventninger til velferdssamfunnet er bra, fordi det skaper press for forbedringer. Men der er hårfine grenser til holdninger om at NAV og velferdsstaten er der for meg og meg alene.

Likebehandling betyr å si nei til den som forsøker å rive til seg en fordel. ’

Å bruke knappe ressurser til dem som trenger det mest, betyr at mange som trenger ikke får.

En velferdsstat basert på tillit til borgerne betyr å slå ned på misbruk.

Dette er oppgaver den enkelte saksbehandler i NAV skal utføre på fellesskapets vegne.

Samtidig er dette en utakknemmelig oppgave.

I Dagsavisen fra sist fredag forteller en fortvilet mor om sitt liv med et alvorlig sykt barn. Innlegget er formet som et rop til saksbehandleren om å forstå hennes situasjon.

Jeg vet at NAVs ansatte har god og profesjonell evne til å forstå mennesker med problemer. Der er derfor man har valgt å arbeide i NAV.

Men så skriver hun: ’Når fastlegen vår søker om pleiepenger, tar jeg som mamma det for gitt at vi får dem’.

En velferdsstat som imøtekommer en slik forventning vil aldri kunne lages.

Derfor er det en min jobb som øverste ansvarlige for NAV å skape en større forståelse for at også den generøse velferdsstaten må ha grenser.

Uten tydelige grenser vil vi aldri kunne videreføre den norske, universelle velferdsmodellens kombinasjon av rettstatens krav til saksbehandling med fellesskapets solidariske støtte til den enkelte.

Innledningsvis sa jeg at politisk strategi betyr å bygge veien fra der vi står i dag til det velferdssamfunnet vi ønsker i morgen.

Jeg tror at spørsmålet om forventninger er et av de viktigste spørsmålene vi møter på denne veien.

Vår statsminister sa noe klokt i et nyttårsintervju. Han ble spurt om han ikke blir lei at all sutringen i det norske velferdsparadiset. Han svarte at ’den dagen jeg begynner å klage på folket bør jeg finne meg en annen jobb’.

Og jeg er enig med han: Å klage over forventninger fører ingen sted hen.

Men det er en viktig oppgave for oss alle, og ikke minst for samfunnsforskerne, å forstå folks forventninger mye bedre.

Når vi på venstresiden diskuterer velferdssamfunnets fremtid, må vi ikke overlate spørsmålet om enkeltindividets ansvar for sitt eget liv til høyresiden.  

NAV kan ikke løse menneskers problemer. En sjekk med penger fra NAV kan gi folk kjøpekraft, men aldri menneskelig verdighet.

NAV vil aldri kunne bli mer enn fellesskapets utstrakte hånd til den som trenger hjelp. Den enkelte må også ville gripe den.

Vi må bli mye flinkere til å konkretisere hva vi mener med at velferdsstatens sikkerhetsnett ikke skal bi et garn den enkelte blir sittende fast i –

men en trampoline som fører folk tilbake, enten det nå er arbeidslivet, til kvalifisering eller en annen type aktivisering som er det rette.

Ganske ofte treffer jeg folk, både i partiet mitt og i NAV, som nærmest er flaue over å ha vært med på å innføre NAV. Man ser litt ned når folk spør hvor man jobber. Det er ingen grunn til å være flau over å ha innført NAV. Det var gode grunner for å gjøre det.

Og de grunnene er ikke borte: De blir bare sterkere etter hvert som vi beveger oss inn i fremtiden.

At det tar tid for en så omfattende reform å finne sin nye form er egentlig ganske opplagt.

Jeg vil avslutte med å si at jeg er sikker på at etableringsfasen blir stadig mer av et tilbakelagt stadium. Derfor er også tiden moden til å heve blikket.

Det betyr å fokusere på den jobben som NAV skal gjøre for at velferdssamfunnet skal befestes og utvikle seg videre.  

Det betyr å stadig forbedre det redskapet som NAV skal vær, for at velferdsordningene våre  leverer gode, praktiske løsninger på folks konkrete behov, i dag og i morgen.

Derfor slutter jeg nå med en forhåpning om gode diskusjoner, både om hva som er en klok håndtering av den situasjon NAV er i per i dag, og om de visjoner vi har om et enda mer inkluderende og solidariske velferdssamfunn i morgen!