Statsborgerloven § 3
Gjeldende rett
Etter loven § 3 kan utlendinger få norsk statsborgerskap ved melding til fylkesmannen. Vilkårene for å omfattes av bestemmelsen er at utlendingen har bodd i riket fra fylte 16 år og tidligere sammenlagt i minst 5 år, og inngir melding om at vedkommende vil bli norsk etter fylte 21 år, men før fylte 23 år. Er borgeren statsløs, kan slik melding gis ved fylte 18 år dersom vedkommende på dette tidspunkt har bodd i riket i 10 år. Det samme gjelder om vedkommende dokumenterer at annet statsborgerskap går tapt ved erverv av det norske. Utover botidskravet og alderskravet er det ingen vilkår for å omfattes av meldingsregelen.
Bestemmelsen eller lovforslag i andre nordiske land
I Sveriges lov av 2001 er adgangen til å erverve statsborgerskap ved melding beholdt. Bestemmelsen i § 3 er videreført i § 8 i ny lov. Det stilles ikke krav til vandel.
Dansk lov har fortsatt en meldingsregel i § 3, som i hovedsak tilsvarer den norske § 3. Ved lovendring i 1999 ble det imidlertid inntatt et vandelskrav i første ledd. En utlending som er ilagt straff eller særreaksjon kan etter endringen ikke erverve statsborgerskap etter § 3. Det ble samtidig tatt inn et nytt annet ledd i bestemmelsen. I medhold av annet ledd kan en person som er siktet for en lovovertredelse, ikke erverve dansk statsborgerskap ved melding. Om vedkommende ikke finnes skyldig i lovovertredelsen, kan ny melding gis innen ett år etter at det er truffet endelig avgjørelse i straffesaken. Dette gjelder selv om vedkommende da er fylt 23 år.
I Finland fremmet regjeringen 1.11.02 forslag til ny statsborgerlov. I henhold til utkastets 28 § kan en person få statsborgerskap ved melding etter til sammen 10 års botid. Det er et vilkår at vedkommende ikke er dømt til fengselsstraff.
Departementets forslag
Departementet foreslår at det i gjeldende § 3 tas inn et krav om vandel. Formålet med et vandelskrav er å hindre at en person får statsborgerskap når det foreligger avgjorte eller uavgjorte straffbare forhold. Når det søkes statsborgerskap etter lovens § 6 kreves det etter gjeldende retningslinjer lenger botid enn de ordinære 7 år i slike tilfeller, før statsborgerskap kan innvilges. Hvor lang tilleggstid som blir ilagt avhenger av ilagt reaksjon. Tilleggstidens lengde fremgår av Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII punkt 7. Etter departementets syn bør erverv av statsborgerskap ved melding hindres så fremt en utlending er idømt straff eller særreaksjon etter straffeloven. Ilagt straff bør ikke bare være straff etter straffeloven, men også straff etter særlovgivningen, f.eks. veitrafikkloven og legemiddeloven. Med ”særreaksjon etter straffeloven” sikter departementet til reaksjonsformene i straffeloven, dvs. overføring til tvungent psykisk helsevern (§ 39), tvungen omsorg (§ 39a) og forvaring (§ 39c). Den som er ilagt slike reaksjoner bør være henvist til eventuelt å få norsk statsborgerskap etter søknad.
Etter departementets syn bør det imidlertid ikke være nødvendig at en utlending er ilagt reaksjon for straffbart forhold for at erverv ved melding skal hindres. Når den som søker statsborgerskap er siktet for straffbare forhold, legges saken etter praksis i bero inntil straffesaken er avgjort, jf. ovennevnte rundskriv avsnitt VII punkt 7.4. Departementet mener at erverv også ved melding bør hindres når en utlending er siktet for straffbart forhold. Det er ikke tilfredsstillende at en person som er siktet for straffbart forhold skal kunne bli norsk fordi forholdet ikke har rukket gjennom domstolsapparatet. Begrepet ”straffbart forhold” omfatter straffbar handling og unnlatelse, forseelser og forbrytelser.
Etter Justisdepartementets rundskriv åpnes det også for å legge søknad om statsborgerskap i bero når søkeren er under etterforskning. At en person er under etterforskning uten at det er tatt ut siktelse kan etter departementets oppfatning ikke være tilstrekkelig til å hindre erverv ved melding.
Viser det seg at en siktelse blir frafalt, eller at en søker blir frikjent etter en behandling i domstolene, blir spørsmålet om utlendingen deretter kan få statsborgerskap ved melding. Problemstillingen oppstår om utlendingen er fylt 23 år og dermed for gammel til å omfattes av lovens § 3. Som nevnt er § 3 lite brukt og i de fleste slike saker vil søkeren søke statsborgerskap etter § 6. Grunnet lengre saksbehandlingstid ved søknadsbehandling vil enkelte likevel kunne ønske å erverve statsborgerskap ved melding. Departementet foreslår derfor at det i slike tilfeller bør være adgang til å erverve statsborgerskap ved melding. Adgangen til å få statsborgerskap ved melding etter fylte 23 år bør likevel tidsbegrenses.
På denne bakgrunnen foreslår departementet følgende ordlyd i § 3 første ledd 1. punkt (forslag til endringer er satt i kursiv):
”Utlending som ikkje er straffa og ikkje ilagd særreaksjonar etter straffelova, og som har budd i riket frå han fylte 16 år og tidlegare samanlagt i minst 5 år, får norsk borgarrett når han etterat han fylte 21 år, men før han fyller 23 år, gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar.
Departementet foreslår nytt annet ledd i § 3:
”Utlending som er sikta for eit straffbart forhold, kan ikkje få norsk borgarrett etter fyrste leden. Dersom utlendingen ikkje vert funne skuldig i lovbrot, kan ny melding gjevast innan eitt år etter at det er teke endeleg avgjerd i saka, sjølv om utlendingen då er fylt 23 år.”
