Utgitt av Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Utenriksdepartementet

Innhold

linkintHoveddel1 Innledning1 Lenke til Innledning i rapport om narkotikaproblemene i Norge 2000.

Innledning

Narkotikaproblemene er sammensatte. De skyldes både tilgangen på narkotika, at enkeltindivider føler et behov for å ruse seg, og sosiale faktorer i miljøet. Det finnes derfor ikke enkle løsninger. Innsatsen må skje på tvers av offentlige etater og faggrupper, og i nært samarbeid med frivillige organisasjoner og krefter.

Kontaktutvalget for narkotikaproblemer, nedsatt av Sosial- og helsedepartementet, møtes årlig for å holde oversikt over narkotikasituasjonen, og sørge for samordning på særskilte narkotikapolitiske innsatsområder. I Kontaktutvalget samles representanter fra: Justis- og politidepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet, i tillegg til Sosial- og helsedepartementet. Rapporten oppsummerer materiale lagt frem av deltakerne.

Narkotikasituasjonen

Det er vanskelig å gi et helt korrekt bilde av narkotikasituasjonen. Likevel har vi gode indikatorer for utviklingstrekk ved bruken av de ulike stoffene. Det gjennomgående utviklingstrekket er, med visse unntak, at det stadig brukes mer narkotika i Norge. Dette skyldes både økt innsmugling og ulovlig omsetting, geografisk spredning av stoffene i Norge, og mer liberale holdninger blant unge til en del stoffer og misbruket av dem.

Ved bruk av ulike data søker Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) å skaffe seg oversikt over utviklingen når det gjelder bruk av narkotiske stoffer i befolkningen. En samlet presentasjon av datagrunnlaget - innhentet fra ulike kilder - er publisert i ”Rusmidler i Norge”, som utgis årlig av Rusmiddeldirektoratet og SIFA.

2.1.1 Bruk av illegale narkotiske stoffer

De undersøkelser som SIFA selv står for, er årlige spørreskjemaundersøkelser blant ungdom i alderen 15-20 år. Disse undersøkelsene tyder på at det i de siste årene har vært en økning i bruken av ulike stoffer. Mens det fram til midten av 1990-tallet var under 10 prosent av ungdom på landsbasis i alderen 15-20 år, som oppga at de noen gang hadde brukt hasj eller marihuana, er andelen i 2000 steget til 19 prosent. Det har også skjedd en økning i andelen som oppgir at de har brukt amfetamin, fra 1-2 prosent i første halvdel av 1990-tallet til omkring 4 prosent i de siste par-tre år. Når det gjelder ecstasy, oppgir 3 prosent av ungdom på landsbasis i aldersgruppa 15-20 år at de har brukt dette.

Det er en økende andel ungdom som har erfaringer med narkotiske stoffer og tegn tyder på at krefter som ønsker en legalisering av cannabis-stoffer blir mer aktive og synlige. Mens det i første halvdel av 1990-tallet var 3-5 prosent som mente at cannabis burde kunne selges fritt her i landet, har den tilsvarende andelen økt til 10-12 prosent i siste halvdel av 1990-tallet. Likeledes har andelen som oppga at de kunne tenke seg å prøve cannabis hvis det ikke var fare for å bli arrestert av politiet, steget fra 5-7 prosent i første halvdel av 1990-tallet til 13-14 prosent i de senere år. Spørreskjemaundersøkelsene blant ungdom gir først og fremst et bilde av utviklingen i det vi kan kalle den eksperimenterende bruken av narkotika. Andre undersøkelser viser at det også har skjedd en dramatisk økning i et mer varig misbruk. Beregninger fra Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning, viser eksempelvis at antall sprøytemisbrukere i Norge har steget fra 4-5000 tusen på slutten av 1980-tallet til 9-12000 på slutten av 1990-tallet. Undersøkelsen viser at de fleste sprøytemisbrukere injiserer heroin. Andelen som i hovedsak injiserer amfetamin, anslås til å utgjøre ca. 10 prosent.

2.1.2 Beslag

Fra 1998 til 1999 steg antall beslag med 12,5 % (17 352 til 19 522). Denne økningen er om lag 10 % lavere enn økningen fra 1997 til 1998, som var på 22 % og er den høyeste registrerte økningen gjennom tidene.

Fra 1998 til 1999 har det vært en kraftig økning i antall beslag av ecstasy, kokain og av khat. Det har her vært en økning på hhv. 204, 80 og 50 %. Dette er en langt sterkere økning i antall beslag av disse stoffene enn den som fant sted fra 1997 til 1998. Antallet beslag av ecstasy gikk tilbake med 32 % fra 1997 til 1998, mens khat-beslagene økte med 46 % og beslagene av kokain med 43 %. De samlede tallene for beslag av disse typene stoff er allikevel relativt små sammenlignet med beslag av cannabis, amfetamin, heroin, benzodiazepiner og barbiturater. Det har også vært en relativt sterk økning av beslag av benzodiazepiner og barbiturater. Antallet beslag av disse stofftypene har økt med 20,5 % fra året før. Antallet beslag av cannabis og av amfetamin har økt med hhv. 14,3 og 11,3 % fra 1998 til 1999, noe som er en lavere økning av antall beslag av disse stofftypene enn den som fant sted fra 1997 til 1998. Samtidig har antallet beslag av LSD, stoffer som opium m.fl., og av heroin gått ned fra 1998 til 1999. Antallet beslag av disse stofftypene gikk ned med hhv. 6,3, 48,9 og 9,0 %. Med hensyn til smertestillende medikamenter og doping har det skjedd små eller ingen endringer i antall beslag fra 1998 til 1999.

Antall beslag i 1998 og 1999 fordelt på de mest alminnelig stofftypene

Utbredelsen var stor for de fleste typer narkotika det foregående år (1998) sett ut fra fordelingen av beslag gjort i landets 54 politidistrikter. Med unntak av kokain kan det se ut til at det har vært en noe større spredning av de forskjellige stoffene i 1999 enn tidligere år.

Sterkest økning i spredning utover i distriktene er det av ecstasy og heroin. Andelen beslag av ecstasy som ble gjort i Oslo i forhold til resten av landet, var i 1998 45 %, mens den var 39 % i 1999. For cannabis, amfetamin, kokain, heroin og LSD finner vi den samme tendensen til økt spredning utover i distriktene.

Etter rekordhøye beslag av en rekke typer narkotiske stoffer i 1998 var det en viss tilbakegang for enkelte av disse i 1999. Mengdene beslaglagt cannabis, amfetamin, kokain og LSD var mindre i 1999 enn i 1998. For de resterende typene stoff var det fortsatt en viss økning i mengder beslaglagt stoff fra 1998 til 1999. Dette gjelder spesielt for ecstasy (antallet beslaglagte enheter økte fra 15 542 til 24 664), khat (beslaget økte fra 164 til 296 kg.), benzodiazepiner og barbiturater (økning fra 97 000 beslaglagte tabletter til 180 500), samt for ulike dopingmidler (samlet økning fra 66 301 til 140 084 beslaglagte enheter). Økningen av beslaglagt heroin og fleinsopp var noe mindre. Mens det i 1998 ble beslaglagt 37,48 kg. heroin ble det i 1999 beslaglagt 45,8 kg. Samlet beslag av fleinsopp økte fra 326 g. til 560 g.

2.1.3 GHB - (Gammahydroxybutyrat)

GHB ble først oppdaget for 3-4 år siden. Statens helsetilsyn bestemte høsten 1999 at GHB skal oppføres på narkotikalisten. Det er samlet gjort 48 beslag av dette stoffet i 1999. I de fleste beslag av GHB er stoffet løst i vann til fargeløse, klare løsninger og i noen tilfeller i alkoholholdige drikkevarer. I mange tilfeller er væsken emballert i mineralvannflasker. I ett tilfelle ble GHB innført som kittaktig masse, og i et annet tilfelle ble det beslaglagt 300 g rent GHB-pulver innført fra Sør-Afrika til Stavanger (Internett-handel). GHB fanges ikke opp av vanlige screeninganalyser, og kan kun påvises ved bruk av spesialanalyser. Inntak av GHB kan derfor overses dersom det ikke foreligger mistanke om inntak av dette stoffet. I likhet med ecstasy ser GHB ut til å være mest brukt blant ungdom, og gjennomsnittsalderen for personer siktet i ecstasysaker er 25,8 år for kvinner og 26,8 for menn. I 1998 var alderssnittet i denne gruppen noe høyere. Gjennomsnittsalderen blant siktede personer i GHB-saker er 23,4 for kvinner og 29,4 for menn. Det er uklart om bruk av slike stoffer i større grad forekommer i lukkede miljøer (vesentlig blant yngre personer), som ikke fanges opp av politi / rettsvesen, sosialmedisin eller yrkeslivsprøver.

2.1.4 Veitrafikksaker

I løpet av de siste 15 år er det i følge Statens rettstoksikologiske institutt, registrert en 6-dobling av prøver fra bilførere stanset av politiet på grunn av mistanke om påvirkning av andre rusmidler enn alkohol (1983: ca. 800, 1999: 4 800). Antall bilførere som arresteres med mistanke om påvirkning av slike stoffer, har blitt mer enn fordoblet i løpet av 90-tallet. I samme tidsrom har antall saker med mistanke om kun alkoholpåvirkning blitt tilnærmet halvert, slik at andre rusmidler enn alkohol nå representerer ca. 45 % av alle tilfelle med mistanke om overtredelse av veitrafikkloven. Narkotika og / eller medikamenter blir påvist i underkant av 70 % av prøvene hvor primærmistanken er knyttet til slike stoffer. De vanligste stoffer som påvises er cannabis / hasj, amfetamin, benzodiazepiner (sovemidler og beroligende midler), samt opiater ( bl.a. morfin og heroin) .

Fra 1990 er det registrert en betydelig økning i forekomst av amfetamin (tilnærmet 7 dobling) og heroin (fra mindre enn 10 per år til over 300 tilfelle i 1998) hos bilførere mistenkt for kjøring i påvirket tilstand. I gjennomsnitt ble det funnet 2,6 forskjellige narkotiske stoffer i hver sak som var positiv i 1998. Amfetamin, cannabis / hasj og benzodiazepiner påvises i saker fra alle landets fylker, og heroin ble i 1998 påvist i prøver fra alle fylker bortsett fra Sogn og Fjordane og Finmark. Dette betyr at bruk av tyngre narkotiske stoffer som f.eks. amfetamin og heroin ikke lenger er knyttet til kun storbyer. Ecstasy og beslektede stoffer utgjør en betydelig mindre andel av de positive analysefunn (ca. 2 %), men forekommer i trafikksaker fra de fleste av landets fylker, oftest i prøver fra Oslo og tilgrensende områder. Kokain påvises kun i et fåtall saker. I svært mange tilfelle der det påvises legemidler, foreligger disse i konsentrasjoner som tilsier inntak av doser langt over vanlig terapeutisk bruk.

Den typiske bilfører som kjører etter inntak av andre rusmidler enn alkohol, er en mann (85 – 90 % av tilfellene) i alderen 20 – 39 år, som ofte kombinerer flere stoffer; illegale stoffer / legemidler, eventuelt i tillegg til alkohol. Bilføreren har ofte vært arrestert for tilsvarende forhold tidligere og har stor sannsynlighet for å bli tatt på nytt. Bruk av flere stoffer samtidig synes å være økende. I 1991 ble to eller flere stoffer påvist i ca. 50 % av prøvene, mens etter 1995 har 60 –70 % av prøvene inneholdt flere stoffer, alkohol ikke medregnet. I ca. 95 % av prøvene hvor det blir påvist benzodiazepiner, er disse kombinert med andre stoffer.

I Norge oppdages flere trafikksaker knyttet til andre rusmidler enn alkohol enn noe annet land som vi kjenner til, sannsynligvis på grunn av liten oppmerksomhet knyttet til denne problemstillingen i andre land. Av den grunn har man i Norge en unik situasjon for oppfølging av rusmiddelsituasjonen knyttet til bruk av slike stoffer kombinert med bilkjøring. Utviklingen i analysefunn i trafikksaker, samt resultater fra prosjekter, kan derfor gi et bilde av situasjonen knyttet til misbruk av narkotika og medikamenter.

Antall prøver som har testet positivt for narkotiske stoffer, fra bilførere.

For samtlige stoffer har antall positive prøver fra bilførere økt voldsomt fra 1989 til 1999. Den sterke økningen kan ha sammenheng med nye kontrollrutiner og utvikling av nye typer tester, og økt oppmerksomhet omkring problemet med bruk av narkotiske stoffer blant bilførere. Det er allikevel sannsynlig at det har vært en reell økning av bruk av narkotiske stoffer, også i trafikkbildet.

2.1.5 Narkotikasituasjonen i Forsvaret

Forsvaret avspeiler i stor grad den samme rusmiddelsituasjon som i samfunnet for øvrig. Aktiviteten i Forsvarets to narkotikagrupper (Narko- Sør og Narko- Nord) har de siste 4 årene vært svært høy, og statistikken viser at det også i 1999 har vært en økning av justissaker. I mange av sakene har personene som er involvert ikke tidligere vært registrert hos politiet for narkotikaovertredelser. Tendensen til mer liberale holdninger til bruk av narkotiske stoffer er fremdeles urovekkende både blant soldater og øvrig personell. Statistikken viser i 1999 en nedgang i beslag i forhold til 1998. Til tross for nedgangen er det ingen indikasjoner som tilsier at bruken av narkotika er nedadgående.

2.1.6 Narkotika i fengsel

I årsrapporten fra Kriminalomsorgen kommer det frem at antallet kroppsundersøkelser har blitt betraktelig redusert fra 1992-1999. Det ble gjennomført 152 kroppsundersøkelser i 1992, hvorav narkotika ble funnet i 32 av dem. I 1999 ble det kun gjennomført 21 undersøkelser av denne typen, og i 10 av disse ble det funnet narkotika. Samlet har antallet funn av narkotika og brukerutstyr økt fra 1992 til 1999. I 1992 ble det gjort 216 funn av narkotika og 632 av brukerutstyr. I 1999 ble det gjort 391 funn av narkotika og 1 128 av brukerutstyr. Dette er en økning på 81 % i funn av narkotika og 78 % i funn av brukerutstyr. Økningen kan skyldes økt spredning og bruk av narkotika i fengslene, men kan også henge sammen med endrede kontrollrutiner.

Antall urinprøver som har gitt positivt utslag for narkotika har økt fra 1 267 i 1992 til 2 328 i 1999. Det har med andre ord vært en prosentvis dobling av antallet positive prøver, fra 7 – 14 %. De fleste utslagene er på cannabisstoffer og ulike narkotiske tabletter. Dette er i samsvar med de beslag som er foretatt. Antallet utførte urinprøver har samlet sett blitt noe redusert fra 1992 til 1999, selv om det var en viss økning i antall prøver i 1993.

Innføring og bruk av narkotiske stoffer er et problem i en del av de norske fengslene. Muligheten for å oppdage innføring og bruk er knyttet til en avveining mht den innsattes situasjon i fengslet. Gjennomsøking av personlige eiendeler, ransaking av cella og kroppsvisitering av de innsatte oppleves ydmykende og krenkende, og er med på å forverre frihetsberøvelsen. Skadelige virkninger av frihetsberøvelsen skal forebygges eller bøtes på, og utbredt celleransaking og annen visitering vil kunne ha den omvendte virkningen. Dette vil derfor være et avveiningsspørsmål, da narkotikamisbruk under soning også er å betrakte som et stort problem. Anstaltene har i dag hjemmel for å avkreve urinprøver og foreta kroppsundersøkelser ved konkret mistanke om henholdsvis bruk eller oppbevaring (i kroppens hulrom) av narkotika.

I Stortingsmelding nr. 16 (1996-1997) Narkotikapolitikken, fremgår det at fengselsvesenet anslår at ca. 40-60 % av de innsatte i norske fengsler bruker narkotika en eller flere ganger under soning. Dette anslaget bygger på tidligere undersøkelser som er foretatt i fengslene, bl.a. ved anonymiserte spørreundersøkelser blant innsatte, fengslenes og visitasjonspatruljenes innrapporteringer til Fengselsstyret, samt på bakgrunn av diverse forskningsarbeider som er utført. I 1999 var 777, eller i underkant av 30 %, av totalt 2 695 innsatte i norske fengsler dømt for ulike typer narkotikalovbrudd. Fengselsstyret konkluderer med at rusproblematikk er et stort problem blant innsatte, og det er iverksatt en rekke tiltak, som kontrakssoning, og andre typer opplegg i avdelinger for rehabilitering av narkomane fanger (for eksempel Stifinner`n ved Oslo kretsfengsel).

De ”tyngste” misbrukerne

3.1 Kjennetegn ved gruppen.

Hvilke stoffer som misbrukes, og omfanget og varigheten av misbruket er vesentlig når det gjelder å vurdere tyngden i misbrukernes problembelastning. Opiatmisbruk, særlig i sprøyteform, som er omfattende og som har pågått over lengre tid kan uten videre karakteriseres som noe av det ”tyngste” misbruket. Et slikt misbruk vil over tid nesten alltid resultere i omfattende helsemessige og sosiale problemer ; manglende muligheter i forhold til arbeidsliv og skole, manglende boevne som resulterer i at vedkommende blir bostedsløs, og i kriminalitet eller prostitusjon. De bostedsløse vil utgjøre en særlig belastet gruppe.

I dag finnes det trolig mellom 9 000 og 12 000 injeksjonsmisbrukere i Norge. Dette tallet inkluderer både heroin og amfetaminmisbruk med sprøyte. Antallet er fordoblet i løpet av det siste tiåret, viser anslag fra SIFA. Det synes også å være en økning i konsumet av heroin som ikke bare har sammenheng med økt antall misbrukere, men også ved at dosene pr. injeksjon har økt. Økt tilgjengelighet og nedgang i prisen på heroin er viktig i denne forbindelse. Prisen er halvert i løpet av det siste tiåret. Også amfetaminprisen er blitt noe redusert.

Kvinneandelen av de som injiserer narkotika er anslått å utgjøre omkring en tredel, og synkende med økende alder. Samlet er omkring 90 % av injiserende heroinmisbrukere over 21 år. 10 % anslås å være 20 år eller yngre. Misbrukerpopulasjonen har over tid blitt eldre, en utvikling det er grunn til å tro at vil fortsette. Rekrutteringen i de yngre aldersgrupper ser ut til å ha vært stabil de senere år. I de eldre aldersgrupper ser det derimot ut til å være økende nyrekruttering til sprøytemisbruk, særlig blant menn. Fra de yngre aldersgruppene ser det ut til at det er en viss rekruttering til sprøytemisbruk av heroin og amfetamin fra housemiljøene. Dette kommer blant annet til uttrykk i at flere unge fra dette miljøet frekventerer miljøet ved ”sjøsida” ved Oslo sentralbanestasjon, hvor det tradisjonelt har vært eldre misbrukere og bostedsløse viser en rapport utgitt av Uteseksjonen i Oslo (”Veien til sjøsida”).

Personer som har et omfattende stoffmisbruk, vil ofte utvikle ulike typer av psykiske lidelser. På den annen side er psykiske lidelser ofte en viktig medvirkende faktor for at et misbruk utvikles. Som et resultat av disse to forhold har stoffmisbrukere en stor overhyppighet av psykiske lidelser sammenliknet med befolkningen for øvrig. I de senere år har en begynt å bruke begrepet ”dobbeltdiagnose” om personer som både er stoffmisbrukere og har psykiske lidelser.

I St. meld. Nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet, er personer som både har psykiske lidelser og misbruksproblemer gruppert i tre:

• Psykiatriske pasienter som misbruker alkohol eller narkotika i perioder når de får tilgang til rusmidler.
• Misbrukere som plages av psykiatriske symptomer, særlig angst og depresjon.
• Vedvarende alvorlig misbruk i kombinasjon med alvorlig psykisk lidelse som schizofreni, affektiv sinnslidelse eller alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Mens gruppe nr. to av disse hovedsakelig skal behandles innen tiltak for rusmiddelmisbrukere, må den psykiatriske spesialisthelsetjenesten ta et hovedansvar for behandling av den første og den siste gruppen. Begrepet ”dobbeltdiagnose” bør reserveres til den siste gruppen, med alvorlig psykisk lidelse i kombinasjon med vedvarende alvorlig misbruk. Omfanget av gruppen og behandlingsbehovene er ikke tilstrekkelig kartlagt[imgf1] , men gruppen utgjør en spesiell utfordring for tiltaksapparatet. Personer i denne gruppen faller ofte utenfor tiltakene både for rusmiddelmisbrukere og i psykisk helsevern. Behandlerne føler seg ofte hjelpeløse overfor disse menneskenes sammensatte problemer, og opplever at de vanlige tiltakene for rusmiddelmisbrukere og i psykisk helsevern ”ikke passer”. Av denne grunn avvises klientene ofte etter kort tid med store konflikter, og de blir overlatt til seg selv og blir gående uten tilbud, eventuelt helt til krisen og innleggelsesbehovet blir så åpenbart for omgivelsene at det ender i en akutt tvangsinnleggelse.

En undersøkelse utført av SIFA i 1992-93 beskriver tunge rusmiddelmisbrukere på flg. måte: ”Det synes å være en nær sammenheng mellom ulike typer tilpasningsproblemer i barndom og tidlige ungdomsår og rusmiddelproblemer senere i livet, en sammenheng som er særlig sterk når det gjelder sprøytemisbruk. Tunge rusmisbrukere har ofte hatt foreldre der en eller begge har hatt alkoholproblemer. Ca. en tredjedel har som barn hatt tilsyn av barnevernet, en femtedel har vært i behandling for psykiske problemer, og en tiendedel har vært utsatt for seksuelle overgrep. Videre viser undersøkelsen at 43 % har tatt en eller flere livstruende overdoser, og en tredjedel har forsøkt å ta sitt eget liv. I tillegg består i hovedsak nettverket av rusmisbrukere, misbruket er blandet og mange av disse har ofte psykiske lidelser i tillegg til misbruket. Antallet dødsfall pga. overdoser er sterkt økende”. (St. meld. nr. 16 (1996-97) Narkotikapolitikken). Som vist er det tung og sammensatt problematikk knyttet til gruppen tunge rusmiddelmisbrukere, noe som krever et tiltaksapparat som kan ivareta mange og ulike behov. Sosialtjenesten, som har ansvar for hjelpetiltak overfor denne gruppen, har ikke alltid mulighet for å gi den enkelte klient det han eller hun har behov for, for å kunne endre livsførsel. Kommunenes innsats overfor misbrukerne er svært varierende, og mange melder behov for bl.a. utvikling av egnede boliger med nødvendig oppfølging.

3.2Overdosedødsfallene.

I 1990-årene har det vært en kraftig økning av narkotikadødsfall. I 1990 døde 75 personer som følge av overdose, mens tallet for 1999 var 220. Dette er en tilbakegang fra 1997, da tallet på overdosedødsfall var oppe i 270. Av de 220 som døde av overdose i 1999 var 39 kvinner og 181 menn. 211 var norske, og de resterende 9 var fra Canada, Etiopia, Iran, Marokko, Sverige og Australia.

Økningen i overdosedødsfall gjenfinnes i mange land i den vestlige verden. Til tross for at sammenligninger mellom ulike land er beheftet med mye usikkerhet, grunnet bl.a. ulike definisjoner og registreringssystem, er det likevel liten tvil om at de norske tallene nå er relativt høye.

Økningen av dødsfallene har ingen enkel forklaring. En rekke faktorer bidrar. Misbrukergruppen er blitt eldre og mer forkommen fysisk og psykisk. Det er stor tilgang på heroin med følgende prisfall, noe som igjen har økt doseringene hos den enkelte misbruker. Blandingsmisbruk, der heroin tas sammen med alkohol og / eller forskrivningspliktige medisiner som Rohypnol, blir mer og mer vanlig. I tillegg synes mange misbrukere mer oppgitte og selvdestruktive etter flere opphold i ulike institusjoner og behandlingstilbud. Vi har fremdeles manglende kunnskaper på dette området. I Oslo kommune har en arbeidsgruppe gått gjennom den kunnskapen som finnes, og følgende sammenhenger synes bekreftet:

• Det er først og fremst heroin som fører til overdosedødsfallene.
• Toleransen for opiater synker raskt, noe som øker faren for overdose etter opphold i

misbruket (eksempelvis etter behandling og fengsel).

• Alkohol og benzodiazepiner (eks. Rohypnol) spiller en viktig rolle.
• Forskrivning av vanedannende medikamenter fra leger (uten tett oppfølging) øker

dødeligheten.

• Rusing alene øker sjansen for overdoser (de fleste overdosedødsfallene skjer i private hjem / hospitser).
• Misbrukere med dårlig somatisk og / eller psykisk helse er mer utsatt.
• Menn er mer utsatt enn kvinner
• Økende alder øker sjansen for overdoser.

Politiet opplyser at:

• det er sammenheng mellom antall dødsfall og tilgangen på narkotika. Et aktivt arbeid for begrensing av tilgang er således av vesentlig betydning.
• det registreres nå flere overdosedødsfall enn tidligere i ”ikke-tradisjonelle” strøk, som eksempelvis på Oslos vestkant.
• 25 - 30 % av personene som har narkotikarelaterte dødsfall i Oslo har utenbys tilhørighet. Mer nøyaktige og inngående registreringsrutiner av slike dødsfall kan gi mer nyanserte opplysninger om problematikken.
• blandingsmisbruk registrert i tilknytning til alkohol / benzodiazepiner er økende.

Politiet har også uverifiserte opplysninger om økende grad av røyking av heroin også i Norge, men påpeker at det synes å være en langt mer utbredt generell sprøytekultur i Norge kontra andre land, inklusive de øvrige nordiske. Narkotika inntas i langt større grad ved injisering i Norge.

Det har vært en merkbar prisreduksjon på heroin i Oslo fra 1990 til 1999. I 1990 ble et gram heroin delt i 36 til 45 ”salgs- / brukerdoser” med en pris på kr. 300,- / stk. I 1994 gikk det 24 slike doser pr. gram til en pris av ca. kr. 225,- / stk. I 1999 var en dose 0,2 gram til en pris av ca. kr. 350-400,- / stk. - altså prisfall og økte doser.

Forskningsprosjekter ved SIFA (i samarbeid med Statens rettstoksikologiske institutt) og Kompetansesentret for rusmiddelspørsmål i Oslo tar sikte på å fremskaffe mer viten om overdosedødsfallene. Sistnevnte prosjekt delfinansieres med midler fra EU`s Narkotikaforebyggingsprogram.

3.3Politiets og påtalemyndighetens praksis i forhold til gruppen.

For politiet utgjør gruppen primært et kriminalitetsproblem. Dette gjelder både i forhold til vinningskriminalitet og i forhold til salg av narkotika sett i relasjon til nyrekruttering av unge. Sekundært utgjør de et ordensproblem i tilknytning til ansamlinger og fremtreden. Politiet påpeker leddet på mellomnivå - bestående av tyngre misbrukere - som forestår utstrakt salg av narkotika. Disse defineres som overgangen mellom misbrukere og bakmenn. Ressursmessig prioriterer politiet først og fremst de unge og nyrekrutteringen.

Fengselspopulasjonen.

Når det gjelder hvor mange som har dommer for annen kriminalitet ved siden av den misbruksrelaterte kriminaliteten, finnes det ikke gode tall å vise til. Dette fordi kriminalstatistikken føres på hovedforbrytelsen, hvilket er den forbrytelsen som har lengst strafferamme. Det kommer således ikke frem i statistikken hvilke forbrytelser som kommer i tillegg til hovedforbrytelsen. Det vil si at hvis en person dømmes for en relativt alvorlig vinningsforbrytelse og flere tilfeller av narkotikamisbruk, vil saken føres i statistikken som en vinningsforbrytelse. Man kan imidlertid med sikkerhet si at en stor del av dem som straffes med frihetsberøvelse har et rusproblem. Som vist over i punkt ”Narkotika i fengsel” er i underkant av 30 % av de innsatte i norske fengsler dømt for lovbrudd etter narkotikalovgivningen. I tillegg medfører misbrukerens behov for penger ofte domfellelse for vinningskriminalitet. Det er grunn til å understreke at dette utgjør en meget stor andel av vinningskriminaliteten totalt, da en tungt belastet misbruker ofte har et daglig forbruk av stoff på flere tusen kroner.

Kombinasjonene av forskjellige typer kriminalitet varierer sannsynligvis noe ut fra hvilken kategori misbruker den domfelte tilhører. En grov inndeling kan skisseres på følgende måte:

-En del unge narkotikamisbrukere har fremdeles god helse og er sykdomsfrie. Disse kan ha fysisk mulighet til å ha et svært høyt kriminelt nivå, samtidig som de er stormisbrukere av narkotika. Denne gruppen vil ofte domfelles for omfattende kriminalitet ut over narkotikamisbruket.

-Flere av de eldre rusmiddelmisbrukerne har svekket helsetilstand og liten motstandskraft som følge av mange års misbruk og sykdom. Denne gruppen er den mest ”nedkjørte”, men de har ikke helse til å bruke så store mengder narkotika som de yngre. Behovet for penger er her noe mindre, samtidig som de ofte blir tatt av politiet fordi de er gjengangere. Dette gir mindre kriminalitet ut over det som følger av misbruket.

-Alkoholmisbrukere finnes i de fleste kriminalitetskategorier. En del langtidssonere, som har begått alvorlig voldskriminalitet eller drap, har hatt et alkoholproblem. På den annen side er det en rekke promillekjørere med alkoholproblemer som får korte dommer etter vegtrafikkloven.

Tiltak for å begrense tilgangen.

4.1 Internasjonalt samarbeid mot ulovlig produksjon, omsetning og bruk

Internasjonalt samarbeid er en viktig del av en helhetlig narkotikapolitikk, og Norge deltar aktivt i et bredt spekter av internasjonale samarbeidsfora. Flere frivillige organisasjoner deltar også i dette samarbeidet.

Under Nordisk Ministerråd ble det fra og med 1997 etablert et eget ministerråd på narkotikaområdet. Rammeprogrammet for 2000 – 2005 vektlegger informasjonsutveksling om utviklingen av misbrukssituasjonen og tiltak, oppfølging av utviklingen i nærområdene, og – så langt mulig -, samordnet innsats i internasjonale fora. Det fremgikk av orienteringene i Ministerrådets møte i Århus 31. august – 1. september 2000 at narkotikamisbruket, særlig misbruket av ecstasy, for tiden er økende i alle de nordiske landene.

Gjennom EØS-avtalen deltar Norge i Narkotikaforebyggingsprogrammet under Folkehelseprogrammet til EU. Programmet tar sikte på å styrke kunnskapene om narkotikamisbruk og konsekvensene av det, og medvirke til bedre informasjonsutveksling, utdanning og opplæring om forebygging. Det er inngått avtale med EU om deltakelse i arbeidet ved Det europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA) i Lisboa. Avtalen trer i kraft 1. januar 2001. Senterets oppgave er å samle, analysere og formidle informasjon og kunnskap om narkotika og narkotikapolitiske spørsmål. Målet er å sette medlemsstatene bedre i stand til å utforme effektive tiltak mot narkotikarelaterte problemer, herunder å legge til rette for utvikling av narkotikapolitiske strategier og tiltak for å redusere etterspørselen.

Norge er medlem av Europarådets samarbeidsgruppe om narkotikaproblemer, - Pompidougruppen, og har innenfor rammene av denne blant annet tatt initiativ til et omfattende etterutdanningsprogram for personell i de sentral- og østeuropeiske landene. Arbeidsprogrammet for perioden 2000 – 2003 omfatter aktiviteter på områdene epidemiologi, forebygging av misbruk, behandling / rehabilitering av misbrukere og rettslige aspekter. Gruppen forvalter en stipendordning for personell som vil hospitere i andre europeiske land.

Norge har ratifisert de tre FN-konvensjonene på narkotikaområdet, og er ett av de landene som yter mest til FN`s narkotikaarbeid gjennom UNDCP (United Nations International Drug Control Programme). I samarbeid med Sosial- og helsedepartementet støtter Utenriksdepartementet blant annet et femårig forebyggingsprosjekt i regi av UNDCP og WHO i det sørlige Afrika, sentral- og østeuropeiske land og Sørøst-Asia. Prosjektet tar sikte på å mobilisere frivillige krefter i lokalsamfunnene til innsats mot rusmiddelmisbruk.

Politiet og tolletaten deltar sammen med representanter fra Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Sosial- og helsedepartementet i de fleste av de nevnte fora. Politi og tolletaten er spesielt representert i

• Interpol - med tjenestegjøring fra norske polititjenestemenn
• Verdens tollorganisasjon WCO,
• Det nordiske politi- og tollsamarbeidet PTN, og i

• Schengen – samarbeidet
• Baltic Sea Task Force samarbeidet

4.2 Tollvesenets og politiets kontrollinnsats

Tollvesenet i Norge har ansvar for et mangfold av oppgaver på et bredt felt. Det mest synlige for folk flest er grensekontrollen. Denne er selvfølgelig svært viktig, og det stilles stadig større krav til tollvesenet i takt med at handelen og persontrafikken med fly, ferje og bil over grensen øker. Disse ulike utfordringene gjør det nødvendig for tollvesenet å samarbeide stadig tettere med sine kolleger i andre land. Underretningsarbeidet blir også stadig viktigere. Skal tollvesenet klare å plukke ut de rette kontrollobjektene, er man avhengig av godt samarbeid med, og tips fra samarbeidspartnere både i og utenfor Norge. Publikum gjør også en innsats her. Gjennom narkotikatipstelefonen mottar tollvesenet hvert år mange tips om narkotikasmugling, og en del av disse tipsene fører i sin tur til beslag av forbudte varer.

En av tollvesenets hovedoppgaver er å forhindre ulovlig inn- og utførsel av varer. Det er viktig at Tollvesenet er tilstede, og ikke minst synlig på grensene (landegrenser, fergehavner og flyplasser). Det har de siste årene vært en betydelig økning i trafikken til og fra landet. I 1998 kom mer enn 20 millioner reisende, og om lag fem millioner transportmidler til Norge. En betydelig andel av både reisende og transportmidler kommer til Østlandsområdet, og til Sørlandet.

Tollvesenet møter de nye kontrollutfordringene blant annet med mobile grupper som dekker større geografiske områder. Gruppene består av fire til åtte tjenestemenn, og gjerne også en hundeekvipasje som består av narkotikahund og hundefører. Ved utgangen av 1998 disponerte tollvesenet 34 narkotikahunder. Tollvesenet har etablert et nært operativt samarbeid med Kystvakten, hvor det i 1998 ble gjennomført 101 samarbeidsaksjoner.

Det er etablert en rekke samarbeidsavtaler med andre lands tollmyndigheter, og intensjonsavtaler blant annet med en rekke aktører innen nærings- og transportvirksomhet i Norge.

For i størst mulig grad å kunne forhindre ulovlig inn- og utførsel av varer, uten å legge unødige hindre i veien for lovlig handel, vil tollvesenet i årene fremover arbeide videre med å effektivisere grensekontrollen og bygge opp en sterkere underretningstjeneste. Videre vil analyse bli brukt for å sikre grunnlaget for å iverksette riktige kontrolltiltak og å holde en forsvarlig beredskap på aktuelle steder tilpasset trafikkmønsteret. Dette vil føre til bedre objektutvelgelse slik at tollvesenet øker treffsikkerheten, og til at den lovlige trafikken kan gå mest mulig uhindret mens man slår til mot uregelmessigheter.

For å effektivisere kriminalitetsbekjempelsen er det viktig med et tett samarbeid mellom toll- og politimyndigheter. Innsatsen koordineres gjennom Det Sentrale samarbeidsorgan politi / toll (SSPT). Tollvesenet er også fast representert ved Politiets og Tollvesenets Samordningskontor ved Kripos (PTS), samt fast stasjonering ved Oslo politidistrikt, - Etterretningsseksjonen. Videre deltar tollvesenet sammen med politiet også i nordisk sammenheng; for tiden 32 felles nordiske politi / tollsambandsmenn utstasjonert i utlandet, samt for tiden 8 fellesnordiske etterretningsprosjekter rettet mot innførsel av narkotika til Norden. Det er også stor aktivitet lokalt mellom politi og tollvesen.

Situasjonen i dag innenfor bl.a. narkotikakriminalitetsområdet er preget av internasjonalisering, høyere profesjonalitet hos de kriminelle når det gjelder å motvirke politiets etterforskning, god kunnskap om gjeldende etterforskningsmetoder og bedrede kommunikasjonsmidler. Denne utviklingen har aktualisert behovet for å anvende utradisjonelle etterforskningsmetoder, også med tanke på en tilnærming i metoder i forhold til andre land norsk politi samarbeider med, sett i relasjon til behovet for utstrakt internasjonalt samarbeid. Metodeutvalget som ble oppnevnt av Justisdepartementet i 1994 for å utrede organisering og bruk av kriminaletteretning, samt etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet, avga sin delinnstilling II i mars 1997 (NOU 1997 : 15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet). Utvalget foreslo en rekke lovendringer, først og fremst i straffeprosessloven. Flere endringer og tillegg er nå vedtatt og trådt i kraft.

For blant annet ytterligere å bedre samordningen og koordineringen av de totale ressursene i forhold til den nasjonale innsatsen i kriminalitetsbekjempelsen, opprettes Politidirektoratet pr. 01.01.2001. Det er også opprettet et eget råd for samordning av bekjempelse av organisert kriminalitet- bestående av representanter for sentrale institusjoner innen politiet.

4.3 Straffeloven / legemiddelloven

Straffelovens § 162 og legemiddellovens § 31, 2. ledd jf § 24, 1. ledd regulerer narkotikaovertredelsene. Straffeloven regulerer de mer alvorlige overtredelsene, mens legemiddelloven har bestemmelser om straff for det som regnes for mindre alvorlige forhold.

Straffeloven § 162 ble vedtatt i 1968 med særlig sikte på profesjonell omsetning av narkotika. Bestemmelsen retter seg også mot ethvert kjøp til eget bruk og oppbevaring av større kvanta en det som regnes som den umiddelbare bruk til eget formål. Strafferammen er vid ved overtredelse av str.l § 162. Den spenner fra bøter og opp til fengsel i 21 år, avhengig av hvilket narkotisk stoff det dreier seg om, hvor stort kvantum det er og overtredelsens karakter. Retningslinjer for påtalemyndighetens straffepåstand er gitt av riksadvokaten, og nedfelt i en meget rikholdig rettspraksis. Straffeutmålingen etter § 162 synes over tid generelt å ha gått noe ned. I forhold til en del pådømte saker på 1970-tallet, vil nok saker med tilsvarende alvorlighet i dag ha lavere straffeutmåling.

Legemiddelloven § 31, 2. ledd jf § 24, 1. ledd har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil 6 mnd for besittelse eller bruk av narkotika. Dette rammer lovovertrederens umiddelbare misbruk. Reaksjonen er her i all hovedsak bøter, under forutsetning av at lovovertrederen ikke har begått tilsvarende lovovertredelse de siste 3 mnd eller at andre straffbare forhold kommer i tillegg.

Straffelovens § 162 a om narkotikaheleri (utbytte fra narkotikalovbrudd) ble vedtatt i 1988. I 1993 ble imidlertid bestemmelsen inntatt i den nye og helt generelle bestemmelsen om heleri i str.l § 317. Også i denne paragrafen er det en vid strafferamme som spenner fra bøter og inntil 21 års fengsel hvis det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Str.l § 37 d, jf § 34 bestemmer at utbytte av en straffbar handling skal inndras til fordel for statskassen. I tillegg til en streng straff for å motta utbytte, vil således det utbytte man har ervervet bli inndratt til fordel for statskassen.

For å ramme alvorlig, profittorientert kriminalitet, er det også viktig å ramme det økonomiske utbyttet fra slik kriminalitet. Dette er nå ivaretatt gjennom endringer pr. sommeren 1999 i reglene om inndragning av utbyttet, hvor målsettingen er at slikt utbytte skal inndras i flere tilfeller og i større omfang enn tidligere. Reglene omhandler bl.a. omvendt bevisbyrde på visse vilkår. Det er også utarbeidet en handlingsplan mot økonomisk kriminalitet, hvor bl.a. tiltak for bekjempelse av hvitvasking av utbyttet fra kriminell virksomhet er ett vesentlig moment.

Påtalemyndigheten er bevisst problematikken førstegangsbrukere - straff. Den vektlegger det forebyggende elementet gjennom balanse mellom mulige differensierte straffereaksjoner og nødvendigheten av oppfølging gjennom det sosiale tiltaksapparatet.

Domstolpraksis i forhold til misbrukere tar hensyn til eventuelt forbedringspotensiale og behovet for behandling hos tiltalte i forhold til straffeutmåling. Dette gir svært ofte utslag i betingede dommer. Lavere påtalemyndighet hevder at det er vinningskriminaliteten utført i tilknytning til selve misbruket, som høyner straffeutmålingen sterkt. De lange straffene tilfaller bakmenn og organisatører.

.

4.4 Kontrollen med legers forskrivning av vanedannende legemidler.

I tillegg til illegalt importert narkotika, kan enkelte typer legalt omsatte legemidler benyttes som kilde til rus. Disse benyttes enten alene eller i kombinasjon med ulovlige stoffer for å oppnå forsterket effekt. Tilgangen til slike legemidler gjennom godkjente kanaler (apotek) styres av legene. Det er derfor viktig å se til at forskrivning av denne type legemidler kun skjer på et forsvarlig medisinsk grunnlag.

Helsetilsynet og fylkeslegene fører i dag tilsyn med legers forskrivning av legemidler. På oppdrag fra Helsetilsynet registrerer / databehandler Norsk Medisinaldepot apotekenes salg av narkotiske legemidler (reseptgruppe A) til enkeltpersoner og helseinstitusjoner. Helsetilsynet får oversendt datafiler hvert kvartal som inneholder følgende opplysninger: legens ID-nr, pasientens fødselsdato, kjønn og de to første bokstavene i for- og etternavn, samt forskrevet legemiddel. Dessuten er alle apotek pålagt å arkivere alle resepter i reseptgruppe B (beroligende medisin, sovemedisin, sterke smertestillende) på forskrivers (lege / tannlege) navn i 1 år. Ved mistanke om uforsvarlig forskrivning kan Fylkeslegen be apotekene sende inn alle B-resepter på navngitt lege / tannlege og dennes forskrivningspraksis vil bli gransket. Dersom det viser seg at legens forskrivning er uforsvarlig, kan legen miste retten til å forskrive enkelte grupper av legemidler, vanligvis legemidler i reseptgruppe A og / eller B. I grovere tilfeller kan legen miste retten til å praktisere som lege, og kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre måneder

Sosial- og helsedepartementet har nylig startet et prosjektarbeid for å få etablert en nasjonal reseptbasert legemiddeldatabase basert på alle norske apoteks EDB-registrering av resepter. Den reseptbaserte legemiddelstatistikken vil øke kunnskapsgrunnlaget for hvordan legemidler forskrives og brukes i Norge, og vil derfor kunne danne et viktig grunnlag for kvalitetssikring av legemiddelbruken. Det er ikke avgjort om, og eventuelt i hvilken grad, denne statistikken skal ha noen funksjon i forbindelse med tilsyn med legers forskrivning av legemidler i reseptgruppe A og B. Slik statistikk kan imidlertid brukes av forskriverne til å kvalitetssikre egen forskrivning. Dette har allerede vært gjennomført enkelte steder i samarbeid med lokale apotek / farmasøyter. På Røros har distriktets leger i samarbeid med det lokale apotek benyttet apotekets legemiddelstatistikk i kvalitetssikringen av egen forskrivning. Dette førte til en halvering av forskrivning av legemidler i reseptgruppe B. Det vil bli utarbeidet en veileder i forskrivning av vanedannende legemidler. Veilederen vil inneholde informasjon, råd, vurderinger og relevant regelverk, og være et viktig hjelpemiddel for leger, apotek og tilsynsmyndighet.

Sentralstimulerende midler som amfetamin og metylfenidat (Ritalin) er forbudte narkotika i Norge. Helsedirektøren kan gi dispensasjon fra forbudet på særskilte vilkår. Det har vært gitt tillatelse til forskrivning til narkolepsi-pasienter og til barn med hyperkinetisk adferdssyndrom (ADHD). I 1998 ble det på særskilte vilkår åpnet for forskrivning til nye voksne pasienter med diagnosen ADHD. Salget av sentralstimulerende midler øker jevnt, men med dagens legemiddelstatistikk vet vi ikke om dette skyldes at det er flere brukere enn før, eller om det skyldes at brukerne(for eksempel de voksne) bruker høyere doser enn før.

Helsetilsynet understreker at det er viktig at forsøk med nye eller velkjente vanedannende legemidler til rusmiddelmisbrukere ikke bidrar til en glidning ute i behandlermiljøet fra det som kan anses som forsvarlig behandling: forskrivning på medisinsk indikasjon og dokumentert grunnlag, til det som må anses som uforsvarlig: overlevering av rusmidler til rusmiddelbrukere. En form for ”kvoteforskrivning” i påvente av metadonassistert rehabilitering eller som ”vedlikeholdsdose” over tid på manglende eller svak indikasjon kan ikke anses som forsvarlig.

Rohypnol (flunitrazepam) er et særlig etterspurt preparat blant stoffmisbrukere. Det antas at langt den største delen av det som tilbys i markedet, er ulovlig importert. For å minimere tilgangen av lovlig forskrevet Rohypnol, er det vedtatt at alle preparater med virkestoffet flunitrazepam skal overføres til reseptgruppe A. Vedtaket er imidlertid påklaget av firmaet som markedsfører Rohypnol i Norge, og i påvente av at klagen skal avgjøres er ikke vedtaket satt i kraft.

Basisstoffer (precursorer) er stoffer som kan benyttes i ulovlig produksjon av narkotika. FNs 1988-konvensjon tar opp internasjonal kontroll med handel over landegrenser med slike stoffer. Ny forskrift av 19. desember 1997, Om stoffer som kan brukes ved ulovlig fremstilling av narkotika og psykotrope stoffer, trådte i kraft 1.januar 1998. Forskriften er delegert Helsetilsynet. Det er et tett samarbeid med toll og politi.

Det finnes retningslinjer for personlig import av narkotiske / vanedannende midler, hjemlet i narkotikaforskriften. Helsetilsynet har mottatt informasjon om at personlig import (bl.a. Temgesic fra Thailand), som formelt sett er lovlig, har økt sterkt. Det er mulig å utnytte dagens bestemmelser i strid med intensjonene bak retningslinjene. En fremtidig utfordring kan ligge i at personer fra land i EØS-området med mer liberale narkotikabestemmelser, vil ønske å få samme behandling i Norge.

Andre forebyggende tiltak

Det er et stort antall tiltak som initieres fra statens side, og følges av ekstraordinære statlige midler, som supplement til kommunenes og fylkeskommunenes egen innsats. Nedenfor følger en oversikt over en del tiltak / prosjekter initiert fra Barne- og familiedepartementet, Kirke- undervisnings – og forskningsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet.

5.1 Barne- og familiedepartementet (BFD).

Arbeidet i barne- og ungdomsorganisasjoner og grupper er et vesentlig bidrag til å oppnå viktige ungdomspolitiske målsettinger innenfor ulike områder som f. eks forebygging av rus, vold og kriminalitet. Barne- og familiedepartementets arbeid på dette feltet er av indirekte karakter. Departementet ønsker å forebygge ved å bidra til å etablere trygge og positive ungdomsmiljøer som kan fungere som en motvekt til miljøer hvor f. eks bruk av rusmidler er ”in”.

BFD disponerer den statlige tilskuddsordningen til de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene som driver en variert virksomhet av politisk, kulturell og sosial karakter. Flere av disse organisasjonene arbeider implisitt eller eksplisitt for bekjempelse av vold og rusmiddelmisbruk. Formålet med bevilgningen er å bidra til å sikre og styrke de frivillige organisasjonene som arena for medbestemmelse og demokrati, kvalifisere barn og ungdom til aktiv og kritisk deltakelse i samfunnslivet, ivareta barns og ungdoms interesser i samfunnet, og sette organisasjonene i stand til å gjennomføre et mangfoldig og bredt anlagt tilbud, overfor barn og ungdom.

BFD forvalter den statlige tilskuddsordningen til ungdomstiltak i større bysamfunn (litt over 20 mill. kroner i 2000). Målgruppen er ungdom fra 12 til 25 år. Tilskuddsordningen retter seg inn mot 9 bykommuner, og det gjennomføres en spesialsatsing i Oslo, Bergen og Trondheim. Det er de senere årene gitt støtte til en rekke tiltak og prosjekter som arbeider mot rus og vold, blant annet prosjektet ”Alliert ungdom” - sport mot kriminalitet. Vår erfaring er at ungdom til ungdom-påvirkning er en metode som gir gode resultater i det forebyggende arbeidet. Enkeltungdom, ungdomsgrupper som de unge har tillit til og signalsterke ungdomsmiljøer bør i større grad benyttes i det rusforebyggende arbeide.

Departementet støtter organisasjonen ”Toppidrettsfolk mot narkotika” (MOT) som driver opplysnings- og informasjonsarbeid om rusmidler blant ungdom samt holdningsskapende arbeid. Det gis også tilskudd til PAG-stiftelsen, som arbeider for å hjelpe barn av rusmiddelmisbrukende foreldre. PAG-stiftelsen er en utvikling av det tidligere Wandasenteret i Drammen som ble ledet av Paal-Andre Grinderud. PAG-stiftelsen`s nye målsetting er å bistå lokale krefter med råd, veiledning og økonomi dersom de ønsker å starte lokale prosjekter for å hjelpe barn av rusmiddelmisbrukende foreldre.

BFD har det overordnete ansvaret for barneverntjenesten, som er av stor betydning for den samlete forebyggende innsatsen mot bl.a. rusmiddelmisbruk. Den kommunale barneverntjenesten er involvert langt utover individrettede tiltak med hjemmel i barnevernloven. Dette gjelder både generelle tiltak for barn og unge og tiltak for risikogrupper. Ulike former for aktivitetstilbud, veiledning og opplysningsvirksomhet står sentralt. Dersom det kommunale barnevernet får melding om ett eller flere tilfeller av rusmiddelmisbruk blant ungdom, vil de iverksette tiltak innenfor rammene av barnevernloven.

BFD finansierer et 3 -årig prosjekt i regi av Høgskolen i Sør-Trøndelag om familierådslag som metode. Målet med metoden er å trekke inn storfamilien i løsning av konflikter rundt barn / ungdom som har problemer på et så tidlig tidspunkt som mulig. Dette kan også dreie seg om barn / ungdom som har fått rusmiddelproblemer.

BFD utarbeidet i 1997 en egen handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer. Målet med planen er å utvikle og forbedre innsatsen i opplæringen og behandlingen av barn og unge med atferdsproblemer. Virkemidlene skal bidra til å styrke den fylkeskommunale fagkompetansen og videreutvikle opplærings- og behandlingstilbudene overfor barn og unge med alvorlige atferdsproblemer.

Som et ledd i oppfølgingen av planen har BFD og Sosial- og helsedepartementet nylig startet et samarbeid om to metoder. Den ene metoden (”Parent Management Training”) er spesielt utviklet og utprøvet i forhold til relativt små barn med ulik grad av atferdsvansker. Studiene har vist at atferdsproblemer i stor grad utvikles og opprettholdes av uheldige samhandlingsmønstre mellom foreldre og barn, kanskje også mellom lærere og elever, og at bruk av PMT-metoden gir betydelig reduksjon av atferdsproblemer både hjemme og på skolen. Den andre metoden (”Multisystematic Therapy”) er utviklet med tanke på atferdsvanskelig ungdom. Metoden består av et intensivt, tidsavgrenset og familiebasert tilbud til ungdom som kjennetegnes av alvorlige atferdsproblem som lovbrudd og rusmiddelmisbruk. Tilbudet er rettet mot den unge og dennes familie og gjennomføres i ungdommens naturlige omgivelser, eventuelt med skolen som sentral arena, og der alle aktuelle instanser involveres. Behandlerne (teamet) er tilgjengelig hele døgnet så lenge behandlingen gjennomføres (3-5 mnd.).

Alle landets fylkeskommuner har fått tilbud om implementering av metoden, og i løpet av 2000 vil 19 MST-team, fordelt på hele landet være i virksomhet. Parallelt gjennomføres også et prosjekt i 5 fylker - Vest-Agder, Akershus, Oslo, Rogaland og Telemark hvor de to metodene evalueres.

Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet ble behandlet i Stortinget i juni i år (St. meld. nr.17 (1999-2000)). Alle berørte departementer deltar i oppfølgingen av planen, som hvert år oppdateres og eventuelt suppleres med nye tiltak.

Planen gir en samlet oversikt over hvordan myndighetene vil styrke og videreutvikle innsatsen med å forebygge og bekjempe kriminelle handlinger, og samtidig styrke oppvekstmiljøet for barn og unge. Bedre samordning og koordinering av det forebyggende arbeidet står sentralt. Konkret omfatter planen mer enn 40 igangsatte og nye innsatsområder og tiltak. Planen vil også bli fulgt opp gjennom en stortingsmelding om barne- og ungdomspolitikken i 2001.

5.2 Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (KUF)

Utdanningsmyndighetene samarbeider med Sosial- og helsedepartementet / Rusmiddeldirektoratet når det gjelder det rusmiddelforebyggende arbeidet. Den pedagogiske veiledningstjenesten utfører mange steder et viktig arbeid i forbindelse med ANT-undervisningen, avhengig av personellressurser og kapasitet. I årsrapportene fra Statens utdanningsdirektører går det fram at noen kommuner / fylkeskommuner legger vekt på et planlagt, helhetlig forebyggende arbeid, og bygger på kommunale / fylkeskommunale planer og / eller skolenes handlingsplaner og et tverretatlig samarbeid. Samarbeid med frivillig sektor og nærmiljøet har vist seg positivt for å utvikle et godt læringsmiljø. Elevenes eget engasjement og medvirkning er også viktig for det holdningsskapende arbeidet. Enkelte kommuner / fylkeskommuner satser på skolering av ressurspersoner, skoleledere og lærere og elevenes tillitsvalgte.

I perioden 2000-2002 blir det gjennomført et kompetanseutviklings-program for personer tilknyttet PP-tjenesten og skoleledelsen for grunnskolen og videregående opplæring. Hovedvekten er lagt på kompetanseheving i forhold til lese- og skrivevansker, sammensatte lærevansker og sosio-emosjonelle problemer. Det er lagt til rette for at problemstillinger i tilknytning til bruk av rusmidler blant barn og unge kan bli tatt opp som en del av den lokale gjennomføringen av SAMTAK, som programmet heter.

Som oppfølging av Handlingsplan for redusert bruk av rusmidler (1999-2000) St.prp. nr. 58 (1997-98), er de sju regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål tilført ekstra ressurser for veiledning av utdanningsmyndighetene og den enkelte skole i det forebyggende rusmiddelarbeidet og andre holdningsskapende tiltak. Statens utdanningsdirektør rapporterer om at det er ulik bruk av denne ressursen fra kommune- og skolesektoren sin side.

På bakgrunn av St.meld.nr. 17 (1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet satte Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet ned en faggruppe som vurderte ulike program som skal utvikle sosial kompetanse og redusere problematferd hos barn og unge. Rapporten som forelå i juni 2000, er sendt til kommunene, slik at skolene kan bli informert om vurderingene til gruppa. Enkelte program er tilrådd som støttemateriell. Med lokale tilpasninger kan disse være gode hjelpemidler i det daglige arbeidet i skolen. Oppfølginga av rapporten vil bygge på det ansvaret skolen har for å utvikle sosial kompetanse hos elevene og å forebygge og motvirke problematferd blant barn og unge, deriblant bruk av rusmidler. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil legge til rette for å styrke kompetansen til lærerne på dette området.

Det forebyggende arbeidet mot rusmiddelbruk og misbruk blant barn og unge er forankret i læreplanverket. I den generelle delen av læreplanen, som gjelder for både grunnskolen og videregående opplæring med mer, legges det vekt på overordnede perspektiver for opplæringen, som verdiprofileringen av opplæringen og barn og unges personlige utvikling. I prinsipper og retningslinjer i L97 er bl.a. rusmiddelforebyggende og helseforebyggende arbeid trukket fram som sentrale kunnskapsområder som er en del av innholdet i flere fag. Læreplanene i natur- og miljøfag, samfunnsfag, heimkunnskap og kroppsøving har mål og hovedmomenter som legger vekt på kunnskaper om og holdninger til rusmidler. Det forebyggende opplæringsarbeidet mot rusmidler og om de virkninger de har går hand i hånd med holdningsarbeidet. Elevene skal trenes i å ta bevisste valg, våge å stå i mot press, avklare holdninger til rusmidler, bygge opp holdninger mot rusbruk og bli bevisst sammenhengen mellom bruk av rusmidler og kroppens yteevne. Holdningsmål for videregående opplæring er både fastsatt i læreplaner for felles allmennfaglige fag, som norsk, religionsfaget, samfunnsfaget, kroppsøvingsfaget m.fl., og i fagspesifikke læreplaner.

Det settes hvert år av ca kr 2,5 mill. kr. over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett til tiltak mot rusmiddelbruk rettet mot grunnskolen og videregående opplæring på kap 0239 Post 75. Midlene fordeles av Statens utdanningsdirektør i hvert fylke.

Utviklingsprosjekter i grunnskolen og i videregående opplæring viser at skoler som har satset på utvikling av et godt læringsmiljø og som har etablert et tett samarbeid med skolehelsetjenesten, har redusert forekomst av vold, mobbing og rusmiddelbruk.

5.3 Sosial- og helsedepartementet (SHD).

Positive levevaner, styrking av sosiale nettverk og reduksjon av helseskadelig atferd er et prioritert innsatsområde innenfor det forebyggende og helsefremmende arbeidet, og skal bidra til nedgang i sykehusinnleggelser, sykemeldinger, legebesøk og uføretrygding som skyldes mentale lidelser eller psykososiale problemer.

De viktigste handlingsplanene, satt i gang etter initiativ av Sosial- og helsedepartementet, med betydning for bl.a. å forebygge og behandle rusmiddelproblemer er:

• ”Kunnskap og brubygging”, - en handlingsplan for styrking av sosialtjenestens førstelinje
• Handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel, med hovedvekt på forebygging og ettervern
• Rusmiddelpolitiske handlingsplaner i kommunene

5.4 Omorganisering av Sosial- og helsedepartementets arbeid med å forebygge rusmiddelproblemer

Økende bruk og misbruk av alkohol og narkotika og mer liberale holdninger til rusmidler, har gjort det nødvendig å omorganisere og styrke det forebyggende arbeidet. Det er først og fremst på lokalt nivå den offentlige og frivillige innsatsen må mobiliseres i større grad. En større del av de eksisterende ressursene på området skal derfor flyttes nærmere kommunene, slik at tiltakene bl.a. kan tilpasses lokale forhold. Det gjennomføres en omorganisering som innebærer at en rekke av arbeidsoppgavene som i dag utføres av Rusmiddeldirektoratet, blir lagt til andre aktører. Som grunnlag for mer målrettede tiltak, er det lagt opp til å styrke samspillet mellom innsats lokalt, kunnskaps- og informasjonsflyt og strategisk planlegging.

Rusmiddeldirektoratets oppgave har vært å overvåke og forebygge rusmiddelproblemer i samfunnet. Direktoratets virksomhet har omfattet veiledning, rådgivning og kompetanseutvikling om rusmiddelspørsmål til offentlige etater,

personellgrupper og frivillige organisasjoner, samt fordeling av statlige

tilskudd til organisasjoners og kommuners forebyggende virksomhet.

Etter omorganiseringen blir Rusmiddeldirektoratet videreført med et begrenset ansvarsområde. Det etableres et nytt forskningsinstitutt, Statens institutt for rusmiddelforskning, hvor dokumentasjonsvirksomheten i Rusmiddeldirektoratet og virksomheten ved Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning inngår. De regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål får tilført betydelig større ressurser og en mer sentral rolle i det forebyggende arbeidet.

Gjennom omorganiseringen legges det til rette for følgende strategi:

0. Styrke det lokale og regionale arbeidet med forebyggende tiltak
1. Styrke kunnskapsproduksjon og formidling av kunnskap på rusmiddelfeltet
2. Effektivisere håndteringen av enkelte forvaltningsoppgaver
3. Styrke det politisk / strategiske arbeidet på forebyggingsområdet.

Den nye strategien innebærer en endret oppgave- og ansvarsfordeling i Sosial- og helsedepartementets arbeid med å forebygge rusmiddelproblemer, herunder:

4. Styrking av innsatsen i kommunene gjennom de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål. De syv kompetansesentrene, som er knyttet sammen i et Norgesnett, har i dag som hovedoppgaver å gi etterutdanning til nøkkelpersonell i kommunene og å videreutvikle de spesialiserte tjenestene for rusmiddelmisbrukere på andrelinjenivå. Som ledd i Handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel er de styrket for å bistå skolene med forebyggende tiltak. I den nye modellen vil sentrene i tillegg få som oppgave, i samarbeid med kommunene, å drive metodeutvikling og bidra til kompetanseheving på forebyggingsområdet blant førstelinjepersonell, og gi råd til Sosial- og helsedepartementet om videreutvikling av den nasjonale rusmiddelpolitikken. Ett senter vil få tilført samordningsansvaret for Norgesnettet, en oppgave som i dag ligger i Rusmiddeldirektoratet. Det legges opp til at sentrene samlet skal få tilført ressurser fra Rusmiddeldirektoratet tilsvarende 15 stillinger samt stimuleringsmidler for å ivareta de nye oppgavene som følger av omorganiseringen.
5. Etablering av et nytt forskningsinstitutt. Instituttet skal ha ansvar for de arbeidsoppgavene som i dag ligger til Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) og dokumentasjonsfunksjonen i Rusmiddeldirektoratet. Oppgavene for det nye instituttet, i tillegg til videreføring av forskningsoppgavene til SIFA, blir å holde en samlet oversikt over forbruksutviklingen på alkohol- og narkotikaområdet, oversikt over forebyggende tiltak og behandlingstiltak, produsere statistiske oversikter på området, rapportere og formidle informasjon nasjonalt og internasjonalt om rusmiddelsituasjonen og å være nasjonalt kontaktsenter for samarbeidet med EUs narkotikaovervåkingssenter i Lisboa (EMCDDA). Dette vil knytte forskning og formidling tettere sammen. SIFA har i dag 18 stillinger, og det nye instituttet vil bli styrket med ressurser tilsvarende 8 stillinger utover dette.
6. Sosial- og helsedepartementet vil parallelt med å styrke den rusmiddelrelaterte kunnskapsproduksjonen og formidlingen, arbeide for å utvikle et mer systematisk nettverk og samarbeid om rusmiddelrelatert forskning mellom det nye instituttet og andre forsknings- og utdanningsmiljøer.
7. Det tas sikte på en videreføring av enkelte oppgaver i et avgrenset Rusmiddeldirektorat, bl.a. forvaltningsoppgaver etter alkoholloven, herunder fortolkning av loven, forvaltning av alkoholreklameforbudet, oppfølging av bevillings- og kontrolloppgaver m.m. I tillegg skal direktoratet ha ansvaret for oppfølging av, og tilskudd til, de frivillige organisasjonene og arbeidet med landsdekkende informasjon og holdningskampanjer. Ressurser tilsvarende 25 stillinger vil bli videreført i det gjenværende direktoratet.
8. Spritkontrollen, som administrerer regelverk på Finansdepartementets område, ble overført fra det gamle A / S Vinmonopolet til Rusmiddeldirektoratet 1. januar 1996 som en midlertidig løsning i påvente av en gjennomgang av gjeldende regelverk. Finansdepartementet vil, som et ledd i omorganiseringen, vurdere om det er behov for å opprettholde Spritkontrollen som en egen kontrollenhet, herunder vurdere framtidig organisering av arbeidet med tillatelser og tilsyn med innførsel og bruk av teknisk sprit. Spritkontrollen vil bli flyttet til virksomhet under Finansdepartementet senest 1. januar 2001.
9. Omorganiseringen innebærer etablering av tre sentrale miljøer for rusmiddelforebyggende virksomhet med ansvar for forskning og dokumentasjon, etterutdanning og kompetansestyrking og forvaltningsoppgaver. Det nye instituttet for rusmiddelforskning, Norgesnettet av kompetansesentrene og det gjenværende Rusmiddeldirektoratet vil utgjøre viktige kompetansemiljøer, og departementet vil gjennom omorganiseringen sikre seg bred og løpende tilgang til kunnskap og erfaringer fra disse miljøene som grunnlag for strategisk planlegging og politikkutforming.
10. Departementet er i ferd med å inngå avtaler med fylkeskommunene, som eiere av, eller driftsansvarlige for de regionale kompetansesentrene, om samarbeidet som følger av omorganiseringen. Kompetansesentrene er pr. i dag knyttet til følgende institusjoner:

Region Nord: Kompetansesentret ved Nordlandsklinikken, Narvik

Region Midt-Norge: Midt-Norge Kompetansesenter for rusfaget, Ålesund

Region Vest: Stiftelsen Bergensklinikkene, Bergen, Rogaland A-senter, Stavanger

Region Sør: Borgestadklinikken, Skien

Region Øst: Kompetansesenter-rus, Oslo

Sanderud sykehus, Rusmiddelavdelingen, Ottestad (øvrig region øst)

Det legges opp til at det skal være ett kompetansesenter pr. helseregion, med unntak for Oslo, der det legges opp til et eget senter. Det er en forutsetning at sentrene inngår i et nært samarbeid med fylkesmennene, fylkeslegene og statens utdanningskontorer i helseregionene.

Omorganiseringsarbeidet gjennomføres fra 1. januar 2001.

5.5 Justisdepartementet og politiet

Justisdepartementet, herunder politiet, legger stor vekt på det forebyggende arbeidet. Politiet forebygger narkotikaforbrytelser via to innfallsvinkler. Det ene er et effektivt politi som oppklarer saker og hindrer eller minsker tilgangen på narkotika. Det andre er å drive opplysning om farene ved narkotikabruk. Politiets forebyggende tjeneste driver en utstrakt opplysningsvirksomhet overfor forskjellige ungdomsgrupper, foreldregrupper og skoleklasser. Hovedstrategien i forhold til narkotika er en aktiv innsats for å hindre at nye grupper unge rekrutteres til disse miljøene. Justisdepartementet utga i 1998 en strategiplan (1998 – 2001) for forebyggende polititjeneste. Hovedelementene er nærpoliti, synlig uniformert, tverretatlig samarbeid, holdningsskapende arbeid i skolen og nabohjelpsområder. Forøvrig ga Kriminalitetsforebyggende Råd (KRÅD) i samarbeid med Justisdepartementet, i oktober 1998 ut en orienteringsperm om ”Samarbeid om kriminalitetsforebyggende tiltak” (SLT). SLT er en modell for samordning av innsats fra enkeltpersoner, etater og organisasjoner for arbeid mot felles mål, og er ikke et aktivitetsprogram. Utgangspunktet er en forankring av samarbeidet (styring) på toppnivå innen kommunene og i politiet, og en integrering i kommunenes arbeid på alle sektorer. Videre kan nevnes politiets skoleperm som er et tilnærmet ferdig undervisningsopplegg for forebyggende polititjeneste i skolen. Utgangspunktet er at politiet gir en leksjon pr. klasse pr. år fra 1. til 10. klassetrinn. Videre skal lærerne sørge for at elever og foresatte engasjerer seg i temaene også i etterkant av politiets besøk.

For å ivareta og følge opp St.melding nr. 17 (1999-2000)- Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet – i forhold til justissektorens ytre etater og som et intert arbeidsredskap i forhold til de ulike avdelingene i Justisdepartementet, har departementet utgitt delplanen ”På rett kjøl”. Denne beskriver spesifikt de delene av handlingsplanen som berører justissektorens arbeid og planer for narkotikabekjempelse.

5.6 Forsvaret

Forsvarets to narkotikagrupper

En gruppe i Forsvarskommando Sør-Norge og en gruppe i Forsvarskommando Nord- Norge (Narko- Sør og Narko- Nord). Gruppenes hovedoppgave er gjennom forebyggende tiltak å hindre besittelse, omsetning og bruk av narkotika i Forsvaret. Gruppene skal foreta spaning, kontroll, etterforskning, informasjon og undervisning. Narkotikagruppene samarbeider med politi og tollvesen.

Forsvarets rusmiddelutvalg (FRMU)

FRMU er et sentralt kontakt-, informasjons – og rådgivningsorgan for Forsvaret på alle områder som er forbundet med rusmiddelproblemer (alkohol, narkotika og andre avhengighetsskapende stoffer).

Forsvarets rusmiddelkontaktnemnder

Alle selvstendige administrerte enheter i Forsvaret skal ha egen lokal rusmiddelkontaktnemnd. Kontaktnemnden skal være et rådgivende organ for ledelsen samt være mest mulig tilgjengelig for det personell som har behov for hjelp i forbindelse med rusmisbruk. Kontaktnemnden skal i denne sammenheng samordne og igangsette hensiktsmessige hjelpetiltak for misbrukere som har behov for dette. Kontaktnemndene skal også være aktive i det forebyggende arbeidet i avdelingen mot rusmisbruk, holde seg ajour med problemer i og omkring avdelingen vedrørende narkotika og alkoholsituasjonen samt gjennomføre holdningskampanjer, møter, gi saklig informasjon om aktuelle problemstillinger i tilknytning til rusmiddelmisbruk og informere om de hjelpetiltak som er tilgjengelige m.m.

Forsvaret tar signalene om økende misbruk og mer liberale holdninger til rusmisbruk på alvor, og har de siste årene bedret ressurstilgangen og økt aktivitetene rundt bekjempelse av rusmisbruk. Etterforskningskapasiteten i narkotikagruppene er i løpet av de 3 siste årene utvidet og aktivitetsnivået både med hensyn til inspeksjoner, avdekking av misbruk og undervisning til personell og mannskap er svært høyt i begge narkotikagruppene.

Sekretariat / driftsdelen av Forsvarets rusmiddelutvalg ble i 1999 utvidet for å øke kapasiteten innenfor saksbehandling, utvikling og koordinering av tiltak tilknyttet bekjempelse av rusmidler i Forsvaret.

Med bakgrunn i den urovekkende utviklingen i Forsvaret utarbeidet Forsvarets Rusmiddelutvalg i 1999 en handlingsplan mot bekjempelse av rusmidler i Forsvaret. Handlingsplanen søkes gjennomført i perioden 1999 – 2002. Tiltakene i handlingsplanen er hovedsakelig relatert til konkrete tiltak for å satse på og fremme holdningsskapende og forebyggende rusmiddelarbeid i Forsvaret.

Av hovedpunkter som ble prioritert for 1999 kan nevnes utvikling av kurskonsept til opplæring av rusmiddelkontaktnemndene i Forsvarets selvstendige administrerte enheter, samt gjennomføring av opplæringen. Grunnkurs for ledere av rusmiddelkontaktnemnden ble utviklet og 4 kurs ble gjennomført i tråd med oppsatt plan. Andre tiltak i handlingsplanen som informasjon om rusmidler i 40t kurs HMS, samt informasjon om rusmidler i håndbok for soldaten, ble også gjennomført i 1999.

I Forsvaret arbeides det svært aktivt med å frembringe økt engasjement i linjen, samt klarere retningslinjer for forebyggende virksomhet og behandling av rusmiddelsaker. Gjennom handlingsplanen for 1999 – 2002 er det satset på å fortsette denne innsatsen både i narkotikagruppene, sentralt og lokalt i årene fremover.

Hovedprioritering for år 2000 er oppdatering / revisjon av Forsvarssjefens rusmiddeldirektiv. Arbeidet er igangsatt og planlagt fullført i samsvar med prioriteringen i handlingsplanen.

Hjelpe- og behandlings- tiltak

Kommunene.

.

6.1 Sosialtjenesten.

Kommunene, ved sosialtjenesten, har et helhetlig ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere, herunder ettervern. Arbeidet med rusmiddelmisbrukere synes i mange kommuner å ha blitt opprioritert etter at sosialtjenesteloven trådte i kraft 1. januar 1993. Graden av helhetlige tilnærminger og oppfølging av misbrukere både før, under og etter institusjonsopphold ser imidlertid ut til å variere betydelig kommunene imellom. Flere bykommuner har ved hjelp av statlige midler gjennom flere år bygget opp såkalte straks- og storbytiltak. Formålet med tiltakene er å styrke akuttjeneste, behandlingstilbud og / eller ulike former for bo- og omsorgstiltak.

Sosialtjenesten skal også i gitte tilfeller utrede eventuelle behov for innleggelse uten eget samtykke, i henhold til sosialtjenestelovens § 6-1a, §6-2 og §6-2a, og §6-3 hvor klienten samtykker i å bli holdt tilbake. Sosialtjenesten ble i sosialtjenestens § 6-1a, av 1. januar 1999, også pålagt å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende.

Gjennom Handlingsplan for sosialtjenestens førstelinje, Kunnskap og brubygging (1998 – 2001), ble det satt i gang en kompetansebasert opprusting av tjenesten gjennom blant annet opplæringsprogrammer, deltakelse i faglige fora og innføring av veiledning, samt en rekke andre enkelttiltak. Et sentralt målområde for arbeidet med handlingsplanen er å heve kvaliteten og kompetansen i sosialtjenestens arbeid med klienter med sammensatte behov, herunder rusproblematikk. Andre sentrale målområder er å gjøre sosialtjenesten brukervennlig og redusere tilfeldig forskjellsbehandling. Generelt fokuseres nødvendigheten av samarbeid på tvers av ulike hjelpeinstanser for å lykkes i å utforme gode og nyttige tiltak for den enkelte bruker.

Selv om utviklingen har gått i retning av færre sosialhjelpsmottakere generelt sett, er det blitt relativt flere som mottar sosial stønad over lang tid. I forbindelse med at St. meld. nr. 50 (1998-99) Utjamningsmeldinga ble vedtatt i Stortinget i juni 2000, iverksetter Sosial- og helsedepartementet et 4-årig forsøksprosjekt, hvor utvalgte kommuner gis et mer helhetlig ansvar for å sikre aktive, arbeidsretta tiltak for mottagere av sosial stønad. Intensjonen er å stimulere kommunene til å ta større ansvar for å hjelpe langtids sosialhjelpsmottakere ut i arbeidslivet. Forsøket skal bidra til å klargjøre hvorvidt økt lokal innflytelse og ansvar på tiltakssiden kan bidra til måloppnåelse. Målsetningen skal oppnås ved å vri tiltak bort fra passiv inntektsoverføring, over på tiltak som aktiviserer og stimulerer til økt egeninnsats og økt selvstendighet. Kommunene skal utnytte de tjenester som arbeidsmarkedsetaten kan tilby og tilstrebe et samarbeid med det lokale næringsliv, samtidig med etablering av egne tiltak. Forsøket skal bidra til å klargjøre hvorvidt økt lokal innflytelse og oppfølging på tiltakssiden kan bidra til å få flere sosialhjelpsmottakere ut i arbeidslivet og over i en selvhjulpen tilstand. Forsøket startet september 2000.

.

6.2 Kommunehelsetjenesten.

Erfaringsmessig har rusmiddelmisbrukere stort behov for helsetjenester. Erfaringene fra forsøk med fastlege viste at det særlig var grupper med stort behov for helsetjenester som hadde god nytte av fast legekontakt, underforstått hvis forholdet mellom bruker og lege oppleves positivt. Pasienter som fikk god kontakt med sin fastlege var svært fornøyde, mens pasienter med lidelser der det kan være vanskelig å etablere en felles forståelse mellom lege og pasient opplevde fastlegeordningen, med begrensninger i anledning til legebytte, som problematisk. En del rusmiddelmisbrukere antas å være blant disse. På den annen side vil begrensningen i muligheten for å bytte lege for rusmiddelmisbrukere i en kommende fastlegeordning, kunne redusere tilbøyeligheten til ”legeshopping” og derved tvinge frem større innsats for å etablere en bedre felles forståelse for problemene mellom legen og rusmiddelbrukeren.

En viktig erfaring fra fastlegeforsøket er at samarbeidet mellom første- og annenlinjetjenesten om behandlingen av rusmiddelmisbrukere synes å ha blitt styrket som en følge av ordningen.

Det kan således se ut til at innføringen av en fastlegeordning, med plassering av ansvar og stimulering av kontinuitet og langsiktig tenkning i behandlingsopplegget, kan bidra til et bedre tilbud for rusmiddelmisbrukere med stort behov for oppfølging og kontinuitet i tjenestetilbudet. Fastlegen vil få ansvar for å koordinere ulike typer tjenester til innbyggerne på listen. For dem som vet at de har hyppig legebehov eller med sannsynlighet vil få bruk for andre typer tjenester enn allmennlegetjenester, vil det være spesielt viktig med en fast lege. Med hensyn til koordinering av tjenester, bør disse innbyggerne anbefales å velge fastlege i bostedskommunen.

Det er ønskelig å unngå opprettelse av særomsorger for spesielle grupper, da dette både kan uthule den allmennmedisinske virksomhetens helhetlige og koordinerende funksjoner og virke stigmatiserende. En særomsorg kan eventuelt organiseres som del av offentlig legearbeid. Det er imidlertid primært tenkt at disse innbyggerne får samme rett som befolkningen for øvrig til å stå på liste hos en fastlege, og at fastlegen virker koordinerende også i forhold til en eventuell særomsorg.

Selv om rusmiddelmisbrukere har samme rett til helsetjenester som resten av befolkningen, er erfaringen at denne gruppen ikke tar så lett kontakt med helsetjenesten som den øvrige befolkningen. Våren 1999 ble det gitt statlige midler til 13 kommuner med høye antall overdosedødsfall, til etablering av lavterskel helsetilbud. Feltpleien i Oslo har følgende hovedsatsingsområder:

• Gi helsetilbud til rusmiddelmisbrukere som har problemer med å benytte seg av etablerte helsetilbud
• Foreta enkel helsesjekk av rusmiddelmisbrukere
• Kanalisere rusmiddelmisbrukere inn til riktig sted i det etablerte behandlings- og hjelpeapparatet
• Kartlegge helseproblem blant rusmiddelmisbrukere som benytter seg av tilbudet.
• Foreta smitteforebyggende arbeid i rusmiljøene

Aids-informasjonsbussen ved Oslo kommune ble opprettet som prosjekt i oktober 1988, ut fra en forståelse av at injiserende rusmiddelmisbrukere er en gruppe som er særlig utsatt for smitte som følge av sprøytedeling. Gjennom å sørge for bedret tilgang på rene sprøyter og kondomer, og informere om smitterisiko, skal AIDS-informasjonsbussen bidra til redusert risikoadferd i denne gruppen. Hovedvekten i tiltaket ligger på tilgjengeligheten av rene sprøyter og kondomer, og det ble delt ut i snitt 4 710 sprøyter daglig i 1999. I 1989, da bussen ble opprettet, ble det i snitt delt ut 582 sprøyter pr. dag. Økningen har vært relativt jevn i de ti årene bussen har eksistert. AIDS-informasjonsbussen er i dag organisert under Olafiaklinikken, under klinikk for forebyggende medisin ved Ullevål sykehus, og er ute på kveldstid hver kveld / natt.

.

6.3 Fylkeskommunene.

Fylkeskommunens oppgaver.

Fylkeskommunen har ansvar for etablering og drift av institusjoner med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg for, og behandling av rusmiddelmisbrukere i følge lov om sosial tjenester kap 7. Dette innebærer ansvar for at det finnes et tilstrekkelig antall institusjonsplasser, herunder akutt- og avrusingsplasser, samt polikliniske tjenester. Fylkeskommunen er videre pålagt i sine planer å peke ut hvilke institusjoner som skal ta i mot klienter på grunnlag av vedtak etter sosialtjenestelovens §§ 6-1a, 6-2, 6-2a og §6-3.

Det er et bredt mangfold av døgnbehandlingstilbud i Norge, både kommunal, fylkeskommunal og privat regi. Kvaliteten på institusjonene varierer, og således tilbudene som gis til klientene. Enkelte institusjoner vurderes som omsorgstiltak, mens andre er aktive behandlingsinstitusjoner. De ulike fylkeskommunene inngår avtaler med institusjoner om kjøp av plasser, og / eller fylkeskommunen bygger egne institusjoner. Det er også mulighet til å kjøpe såkalte gjestepasientplasser i andre fylkeskommuner, men rusmiddelmisbrukerne får i hovedsak tilbud om plass i en institusjon som deres fylkeskommune har avtale med. Enkelte fylkeskommuner har kun slik avtale med et par institusjoner, og det sier seg selv at muligheten for å finne en egnet institusjon er begrenset.

I desember 1998 nedsatte sosialministeren en arbeidsgruppe for å gjennomgå hjelpe- og behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere. Arbeidsgruppa har avgitt tre delrapporter.

Det konkluderes bl.a. med:

• Akutt- og avrusingstilbudet bør styrkes innen alle fem helseregioner
• Erfaringene ved bruk av tvang er begrenset. I tida framover er det sannsynlig at det vil bli fattet flere vedtak om tvang. Dette vil føre til at behovet for døgnplasser som kan håndtere denne problematikken vil øke
• Døgnbehandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere med alvorlige psykiske lidelser bør styrkes generelt sett.
• Helt unge rusmiddelmisbrukere har behov for egne døgnbehandlingstilbud. Denne gruppa utvikler raskere et omfattende misbruk med store sosiale problemer.
• Det er også behov i mange fylkeskommuner for behandlingsplasser til mor / barn / familier.

Det blir videre anbefalt at døgnbehandlingstilbudene tar utgangspunkt i de fem helseregionene og at helsetjenestetilbudet til rusmiddelmisbrukere styrkes. Når det gjelder ansvarsplassering, finansieringssystem og samarbeidsforhold i tiltak for rusmiddelmisbrukere tilrår arbeidsgruppa:

En gjennomgang av lov om sosiale tjenester kap. 6. Særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere for å vurdere om særbestemmelsene her skal oppheves og innarbeides i lovverket på annen måte.

Helsetjenesten må sterkere inn i arbeidet med rusmiddelmisbrukere og blant annet kunne henvise til døgnbehandling.

Den kommunale delbetalingen ved institusjonsopphold bør vurderes og tilrår at den fjernes ved korte avrusnings- og akuttopphold og der misbrukeren innlegges for å få utredet behandlingsbehov.

Det kommunale tiltaksapparatet bør dekke mer av behovet for akutt- avrusningsbehov enn i dag og at det blir opprettet boliger med heldøgns omsorgstilbud i kommunene, for spesielt belastede rusmiddelmisbrukere.

Departementets arbeider med oppfølging av forslagene.

.

6.4 Psykiatriske tjenester.

Tiltak for rusmiddelmisbrukere har tilsatt ulike helse- og sosialpersonellgrupper som kan bistå og støtte klientene i å overkomme eller lindre psykiske problemer og symptomer. Ofte vil bistand gis sammen med kommunehelsetjenesten, og i en del tilfeller er det nødvendig med konsultasjon fra den psykiatriske spesialisthelsetjenesten. I en del tilfeller er det nødvendig med behandling over tid ved psykiatrisk poliklinikk. Slik behandling er imidlertid vanskelig mens et aktivt misbruk pågår, fordi de fleste aktive misbrukere ikke klarer å tilpasse seg krav til fremmøte og følelsesmessig og kognitiv bearbeiding av egne problemer. Psykoterapeutisk behandling vil derfor først og fremst være aktuelt etter at det aktive misbruket i hovedsak er avsluttet.

Det polikliniske psykiatriske tilbudet består av barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, voksenpsykiatriske poliklinikker, og psykiatriske ungdomsteam.

De barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene utgjør et generelt psykiatrisk tilbud til barn og unge under 18 år med alle typer psykiske lidelser og problemer. Det er ca. 70 barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker spredd utover hele landet, med noe ulik tilgjengelighet i de enkelte fylker. Kompetansen til de barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene når det gjelder behandling av ungdom med rusmiddelproblemer, er utilstrekkelig og må styrkes.

De voksenpsykiatriske poliklinikkene utgjør et generelt psykiatrisk tilbud til voksne med alle typer psykiske lidelser. Det er vel 100 voksenpsykiatriske poliklinikker spredd utover hele landet. Enkelte voksenpsykiatriske poliklinikker har tilsatt personell som spesielt arbeider med rusmiddelmisbrukere med psykiske lidelser.

Psykiatriske ungdomsteam arbeider særskilt med ungdom og unge voksne mellom ca. 15 og ca 30 år som har rusmiddelproblemer og psykiske lidelser. Det er 28 psykiatriske ungdomsteam i landet, fordelt på 15 fylker. Fire fylker har i stedet for egne ungdomsteam ”russtillinger” ved de voksenpsykiatriske poliklinikkene. Ungdomsteamene har foreløpig hatt problemer med å yte tilbud til rusmiddelmisbrukere med de alvorligste psykiske lidelsene (psykoser).

Rusmiddelmisbrukere som trenger innleggelse i psykiatrisk institusjon har samme rett til å bli innlagt som andre mennesker med psykiske lidelser. Det har imidlertid vært betydelige problemer med å ha innlagt rusmiddelmisbrukere med asosialitet, utagering og kriminalitet i avdelinger sammen med andre pasienter. Dette, i tillegg til mangelfull kompetanse ved de psykiatriske avdelingene når det gjelder behandling av rusmiddelmisbrukere og en generell følelse av maktesløshet overfor denne gruppen, har ført til at det i praksis har vært vanskelig å få plass til slike pasienter. Av disse grunner har en enkelte steder planlagt spesialposter for gruppen.

6.5 Legemiddelassistert rehabilitering.

I forbindelse med etablering av metadonassistert rehabilitering, har det den senere tid vært et sterkt fokus på medikamentell behandling av rusmiddelmisbrukere, og det ser ut til at mange, ikke minst blant misbrukerne selv, ser på dette som selve ”løsningen”. Det viser seg imidlertid at også tilbud om medikamentell behandling, i likhet med det medikamentfrie behandlingstilbudet, kommer til kort overfor enkelte klienter. En del har ikke klart å bli rusfrie og / eller endre sin livsførsel ved hjelp av metadonassistert rehabilitering, og faller ut av opplegget eller blir ekskludert.

For å sikre et landsdekkende tilbud om metadonassistert rehabilitering ble det opprettet regionale sentra i hhv. Oslo, Bergen og Trondheim, samt et samarbeidstiltak i Vestfold, Telemark og Buskerud og Vest- og Aust-Agder. Etter at nye retningslinjer for legemiddelassistert rehabilitering narkotikamisbrukere trådte i kraft 15. september d.å., er det åpnet for bruk av også andre adekvate medikamenter enn metadon, i denne type behandling. Pågangen av søkere har vært stor, og det antas at ca. 1 000 personer vil være inntatt ved et av de regionale sentrene pr. 31.12.00. I tillegg har ytterligere ca. 600 søkt om plass.

En forutsetning for å lykkes med denne type behandling er at tiltaks- og kontrollapparatet rundt den enkelte klient er tilstrekkelig utbygd. Intensjonen fra Sosial- og helsedepartementet sin side har vært å satse på lokale tiltak knyttet til det ordinære tiltaksapparatet i bl.a. kommunenes helse- og sosialtjeneste. Erfaringer så langt viser at dette har fungert ulikt rundt om i landet, og at det i enkelte regioner er en opphopning av klienter i metadonsentrene.

Det er et problem at mange misbrukere inntatt i legemiddelassistert rehabilitering knyttes til de regionale sentrene over for lang tid. Dette forsinker inntaket av nye klienter. Videre har det i flere kommuner vært et problem å få helsetjenesten til å bidra med for eksempel legehjelp slik at lokale opplegg kan gjennomføres. Sosial- og helsedepartementet vil i 2001 bl.a. arbeide med opplegg for en større grad av desentralisering av tilbudet og en klarere integrering i de ordinære helse- og sosialtjenestene.

Ved Senter for metadonassistert rehabilitering i Oslo er det under etablering en forsknings- og evalueringsenhet tilknyttet Universitetet i Oslo, Medisinsk fakultet. Fagområdet er medisinsk relaterte spørsmål innen rusmiddelfeltet.

.

6.6 Tvang.

Bruken av tilbakeholdelse av rusmiddelmisbrukere uten eget samtykke er så langt begrenset. I 1998 var det 31 vedtak etter § 6-2, 17 vedtak etter § 6-2a og 30 midlertidige vedtak etter § 6-2a. Denne begrensede bruken har flere årsaker. Dels skyldes det en viss faglig skepsis i behandlingsapparatet. Dels skyldes det kostnadene knyttet til behandling uten eget samtykke, og dels skyldes det trolig et, inntil nå, noe uoversiktlig regelverk og usikkerhet rundt rutiner og arbeidsmetoder, så vel i første- som annenlinjen. Ved lovendringer vedtatt i desember 1998 er uklarhetene i regelverket forsøkt ryddet av veien. Lovendringene innebærer videre at sosialtjenesten har plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende (§ 6-1a), og at det ikke lenger er stilt som krav at det må foreligge en konkret institusjonsplass før vedtak om bruk av tvang kan fattes i fylkesnemnda. Sosial- og helsedepartementet har utarbeidet en veileder for førstelinjen i bruk av tvangsbestemmelsene, som vil avhjelpe usikkerhet knyttet til prosedyrer m.m.

Oppmerksomheten omkring bruk av tvang er i stor grad knyttet til §§ 6-2 og 6-2a (gravide), der vedtak må fattes i fylkesnemnda for sosiale saker. Disse vedtak rapporteres inn til SHD. Det må imidlertid understrekes at hovedbestemmelsen når det gjelder bruk av tvang for rusmiddelmisbrukere er § 6-3, der klienten samtykker i tilbakeholdelse i 3 uker ved inntak til behandling. Disse sakene behandles ikke i fylkesnemnda og rapporteres heller ikke inn til departementet. Det foreligger derfor ikke noen sentral oversikt i hvor stor utstrekning den såkalte ”frivillige tvangen” blir brukt. Etter det departementet kjenner til er bruken av denne bestemmelsen mer omfattende enn bruken av §§ 6-2 og 6-2a. Departementet vil sikre at også bruken av § 6-3 innrapporteres sentralt.

Bruk av tvangshjemlene kan være aktuelt som et akutt tiltak i situasjoner der det er fare for at et fortsatt misbruk vil utsette misbrukerens fysiske eller psykiske helse for fare. Bruk av hjemlene kan også være et mer langsiktig hjelpemiddel for å skape en endrings- og motivasjonsprosess hos misbrukeren. Det kan i den sammenheng være grunn til å peke på at bruk av tvangshjemlene i utgangspunktet ikke behøver å innebære bruk av stengte dører, isolat, vakter m.m. I like stor grad kan det dreie seg om å gi trygge rammer som styrker muligheten for etablering av kontakt mellom behandler og klient. Positiv kontakt mellom klienten, institusjonen og øvrige klienter vil være helt nødvendige elementer i en prosess som kan føre ut av et misbruk. Dette må danne bakgrunn for vurderinger av eventuelt forslag om å etablere egne, spesialiserte tvangsinstitusjoner. Erfaringene fra Sverige, der man har etablert slike, er gjennomgående lite oppløftende.

Det er så langt foretatt to mindre undersøkelser i Oslo kommune om erfaringene med tvangsbestemmelsene. Den ene viser at det var få som fortsatte behandlingen etter at tvangsvedtaket hadde utløpt. Den andre undersøkelsen viste mer positive resultatene i den forstand at mer enn halvparten fortsatte i behandling på frivillig grunnlag etter vedtakets utløp. Senter for samfunnsforskning i Bergen (SEFOS) har gjennomført et forskningsprosjekt om bruk av § 6-2 i sosialtjenesteloven. Det trekkes ingen omfattende konklusjoner på grunnlag av denne, men det ser ut til at de langsiktige rehabiliteringseffektene for tvangsplasserte rusmisbrukere ikke er særlig gode. Dette gjelder spesielt på § 6-2. Borgestadklinikken er i gang med en undersøkelse omkring vedtak med bakgrunn i §6-2a.

.

6.7 Kriminalomsorgen.

Kriminalomsorgen har i flere år arbeidet for å styre innsatte inn i soningsopplegg rettet mot deres problem- og kriminalitetsbilde, herunder rusmiddelproblemer og rusmiddelrelatert kriminalitet. Under og etter soningsopphold i fengselsanstalter, får innsatte med rusmiddelavhengighet tilbud om å delta i en rekke opplegg siktet inn mot avhengighetsproblematikken. Slike tiltak inkluderer kontraktssoning, Stifinnerprosjektet ved Oslo kretsfengsel, §12-soning ved friomsorgens hybelhus eller behandlingsinstitusjoner, rusavhengighetsrelaterte påvirkningsprogrammer, livsmestringsprogrammer, nettverksetablering, løslatelsesgrupper, arbeidsvirksomhet i anstalten, undervisning og skole, fritidstiltak og opphold ved fengselsvesenets frigangshjem som del i utslusingen og tilsyn av friomsorgen etter løslatelsen. Et flertall av fengselsvesenets tiltak inkluderer problemstillinger som direkte eller indirekte tar opp forhold knyttet til den domfeltes rusmiddelavhengighet. De to siste årene er det gjennomført Canadiske rusmestringsprogram i anstalter, kalt ”Rusprogram i fengsel” (RIF). RIF-programmene vil bli fulgt opp i friomsorgen, med programmet ”Mitt valg”, hvor målet er å redusere tilbakefall.

Kontraktssoning har som mål å bekjempe rusmiddelmisbruk blant innsatte. Den bygger på en avtale, kontrakt, mellom den innsatte og anstalten om at han eller hun skal avstå fra bruk av rusmidler under soningen. Kontraktene inngås på individuell basis i ordinære anstalter eller ved overflytting til kontraktsavdeling eller kontraktsfengsel. Bortsett fra kravet om rusfrihet og samtykke til urinprøvekontroll, er det ordinært ingen krav til innsatte om å delta i andre rehabiliterende tiltak. Også friomsorgen benytter kontrakter i tilsynsopplegg, hvor kontraktene blant annet kan inneholde vilkår og forutsetninger om å avstå fra rusmidler, fremmøtehyppighet, deltakelse i undervisning, trening i dagliglivets aktiviteter, deltakelse i samtalegrupper og arbeid med fremtidsplanlegging.

Stifinnerprosjektet er et rehabiliteringstiltak som drives i samarbeid mellom Oslo kretsfengsel og Tyrilistiftelsen. Tiltaket retter seg mot tyngre rusmisbrukere og har i dag en årlig kapasitet på 18. Deltakerne er plassert 8 måneder i Stifinnerhuset ved Oslo kretsfengsel hvor de gjennomgår en introduksjonsfase og en motivasjonsfase, og deretter overføres de til soning på Fengselsloven § 12 i Tyrilistiftelsens videre behandlingsopplegg, som inkluderer bo- og arbeidstrening.

Påvirkningsprogrammene har en kriminalitetsforebyggende målsetting. De tar utgangspunkt i sosiale og personlige problemer som antas å medvirke til at kriminalitet begås. Volds- og sedelighetsgrupper og løslatelsesgrupper er eksempler på påvirkningsprogrammer.

Kriminalomsorgen samarbeider med en rekke organisasjoner med humanitært, religiøst, idrettslig, kulturelt eller rusmiddelbekjempende formål. Disse gjør en stor innsats gjennom besøkstjeneste og aktiviseringstiltak som fremmer ferdigheter, styrker selvfølelsen og integrerer lovbryteren i aktive fritidsmiljøer. Det er departementets intensjon å styrke dette samarbeidet, bl.a. med å trekke de frivillige organisasjonene mer direkte inn i soningsplanleggingsarbeidet. Det vil her bli lagt spesielt vekt på nettverksbygging og etablering i positive og rusfrie miljøer, allerede før løslatelsen.

.

6.8 Frivillige organisasjoner.

Frivillige organisasjoner er et viktig supplement til de offentlige tilbudene, og et utstrakt samarbeid her er med på å styrke tilbudet til rusmiddelmisbrukerne, bl.a. hva fritidsaktiviteter og selvhjelpsgrupper angår. Rundt 2 / 3 av heldøgnstilbudet til misbrukere er i privat regi. Organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter, Blå Kors, Frelsesarmeen m.fl. bidrar således med et mer enn betydelig supplement til det offentlige institusjonstilbudet. Som for offentlig eide og drevne institusjoner, varierer også kvaliteten på de private, og fylkeskommunene inngår i regelen bare avtaler med institusjoner de mener kan gi klientene et godt tilbud.

Hva vet vi om resultatene av behandling?

Mens staten, fylkeskommunene og kommunene i 1990 anvendte til sammen anslagsvis 660 millioner kroner innenfor behandlingssektoren for rusmiddelmisbrukere, økte beløpet til mer enn 1,5 milliarder i 1998. Det er en økning på vel 94 % i tidsrommet 1990-98.

Sosial- og helsedepartementet har satset bevisst på å bygge opp kunnskap omkring temaene som knytter seg til rusmiddelmisbruk, gjennom tilskudd til blant annet Rusmiddelforskningsprogrammet under Norges forskningsråd (NFR). Programmet varer ut år 2000, og har følgende hovedmål:

11. behandling, omsorg og skadereduksjon
12. rusmiddelpolitiske veivalg; grunnlagsproblemer, rammebetingelser og konsekvenser for ulike kursretninger
13. forebygging, kultur og samfunn

Departementet ga også tilskudd til forskningsprogrammet ”Velferd og samfunn” under NFR, som ble avsluttet i 1999, men videreført og fornyet i programmet ”Velferdsprogrammet –samfunn, familie og oppvekst”. Videre går tilskudd fra Sosial- og helsedepartementet til Program for Mental helse, hvor det bl.a. stimuleres til forskning som kan fremme god diagnostikk når det gjelder å få avdekket så vel den psykiske lidelse som rusmiddelmisbruket så tidlig som mulig.

Forskningen ved Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning er rettet inn mot spørsmål i forbindelse med bruk og misbruk av rusmidler, og kan deles i fire hovedområder:

14. forskning omkring ulike behandlings- og omsorgstiltak, herunder kost-nytte-virkninger av behandlingsinnsatser
15. rusmidler og rusmiddelkultur
16. studier av forebyggende arbeid
17. konsekvenser av rusmiddelbruk

Sosial- og helsedepartementet, ved Rusmiddeldirektoratet, har utviklet et nasjonalt dokumentasjonssystem, som omfatter et klientstrømregister, en database for tiltakene for rusmiddelmisbrukere, (NIDAR), og et basisskjema for klientregistrering. Taushetsplikten som følger av profesjonslovgivningen har vist seg å være et hinder for å få tilstrekkelig datatilfang, og mulige tiltak for å løse problemet er under vurdering. Dokumentasjonssystemet vil samlet kunne danne basis for nasjonal statistikk, sammenlignbar evaluering og kost-nytte analyser av behandlings- og omsorgstiltakene for rusmiddelmisbrukere.

Sosial- og helsedepartementet har ved egne midler eller tilskudd til NFR bidratt aktivt til evaluering av en rekke behandlingstilbud inne rusmiddelsektoren. Blant disse finner vi flere terapeutiske samfunn, bo- og arbeidskollektiver, evangeliesentre, tiltak overfor kvinnelige misbrukere og polikliniske tilbud.

I St.meld.nr. 16 for 1996-97 Narkotikapolitikken er det redegjort utførlig for de betydelige problemer som knytter seg til forskningsmessig evaluering av effektene av behandling av rusmiddelmisbrukere. Det gjelder bl.a. valg av forskningsdesign, målbeskrivelse og beregning av kostnader. Tross vanskeligheter knyttet til denne type forskning, viser internasjonal dokumentasjon at terapeutiske inngrep har en positiv effekt, og at denne effekten er større jo tidligere inngrepene settes inn, både i forhold til mulighetene for å redusere / avslutte misbruket, og m.h.t. kostnader.

Forskning i USA (Harold Holder), og et større forskningsprosjekt i Storbritannia (”The National Treatment Outcome Research Study ”) finner nå at en investering i ”spesialisert” rusmiddelbehandling gir en reduksjon av kostnadene til behandling av disse klientene i det øvrige behandlingsapparat / helsevesen, og at denne reduksjonen trolig er større enn investeringene i rusmiddelbehandlingen. Det anslås at det offentlige får igjen tre kroner for hver krone som investeres i rusmiddelbehandling. Inntjeningen er i noen grad knyttet til besparelser innen det øvrige helsevesen, men skyldes i det alt vesentlige redusert kriminalitet, besparelser i rettsvesen, fengsler og redusert omfang av vinningsforbrytelser. Det pekes på viktigheten av økt tverrdepartementalt samarbeid og mer fleksible budsjett-system departementene i mellom.

Mens det hersker enighet om at ”behandling nytter”, synes det ikke mulig ut fra dagens kunnskap å trekke konklusjoner m.h.t. hva slags type behandling / terapeutiske inngrep som har størst effekt. Dette skyldes bl.a. at klientgruppene er ulike, at mange klienter går gjennom en rekke ulike behandlingstilbud, og at det er vanskelig å isolere effektene av de enkelte behandlingsintervensjonene.

I regi av Statens institutt for alkohol og narkotikaforskning (SIFA) er det i gang et prosjekt som omhandler nytte og kostnader ved behandling av ulik art og i ulike kombinasjoner for forskjellige grupper stoffmisbrukere. Prosjektet har tittelen ”Til hvilken nytte, for hvem, til hvilken kostnad” og er en prospektiv multisenterstudie av stoffmisbrukere i behandling. Prosjektet ble startet 1997, og skal avsluttes i 2003.

En forutsetning for å dra nytte (i vid forstand) av de positive resultatene, er at klientene blir fulgt systematisk opp etter utskrivningen. Så vel Selbukollektivet, Stiftelsen Tyrili og Kvinnekollektivet Arken kan dokumentere gode resultater. Det samme gjelder også Evangeliesentrene og medikamentassistert rehabilitering under visse forutsetninger.

Institusjonsopphold bidrar over tid klart til å redusere klientenes rusmiddelmisbruk. Dette gjelder både de som avslutter behandlingen planlagt og de som ”dropper” ut.

Avhengig av hva man legger vekt på (forventninger om total rusfrihet, gradvis lengre rusfrie perioder, bedret livskvalitet) har behandlingsinnsatser gjennomgående positiv effekt,

om man tar med at de fleste har brukt mange år på veien inn i misbruket, og følgelig også kan trenge mange år på veien ut. Ikke alle som lykkes, lykkes samtidig på alle områdene. Og selv om spesialistbehandling skulle gi ekstremt gode resultater, har de fleste institusjoner forholdsvis liten kontroll over klientens tilværelse etter utskrivning. Om dette leddet svikter i kjeden, vil bruk av ressurser på institusjonsopphold ha mindre nytte. Annerledes er det imidlertid i de behandlingsformene hvor klienten er for lengre tid, og institusjonen selv har oppfølgings- / ettervernsopplegget. For å kunne dra nytte (i vid forstand) av av de positive resultatene, er det viktig at klientene blir fulgt systematisk opp etter utskrivningen. Institusjonsopphold bidrar klart til å redusere klientenes rusmiddelmisbruk. Dette gjelder både de som avslutter behandlingen planlagt og de som ”dropper” ut. Utfordringen blir å finne en effektiv oppfølging, eventuelt alternative tilbud, overfor de ulike klientgruppene, slik at de positive resultatene blir varige, og at klientene på en bedre måte får muligheter for en tilpasning til samfunnet som er mer realistisk ut fra de forutsetninger og ressurser den enkelte rår over.