Kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene

Forord

Rundskrivet om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene foreligger her. Rundskrivet er todelt, med forskrift og retningslinjer i første del og veileder i andre del.

Forskriften og retningslinjene skal bidra til å sikre kvalitet på tjenestene for alle personer som mottar pleie- og omsorgstjenester. Veilederen gir fortolkninger og utfyllende kommentarer til forskriften og retningslinjene. Hensikten er ikke å erstatte allerede eksisterende regelverk på området, men å supplere og utdype dette. Vi håper derfor at rundskrivet vil være til nytte for både den som mottar, yter og bevilger til hjelp.

Vi ønsker lykke til.
Oslo i februar 1997

Del I: Forskrift/retningslinjer om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene

1: Innledning

Årlig bruker kommunene vel 25 mrd kroner til pleie- og omsorgstjenester for eldre og funksjonshemmede. I 1995 var det i underkant av 180.000 registrerte brukere av ulike deler av pleie- og omsorgstjenestene. Av disse var ca. 44.000 i ulike institusjoner, enten sykehjem eller aldershjem. Mange kommuner har lykkes i å gi brukerne sine et godt og trygt tjenestetilbud. Men til tross for betydelig ressursinnsats er det fortsatt brukere som ikke gis den trygghet, pleie og omsorg de har behov for.

Dette ønsker Regjeringen å gjøre noe med gjennom forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov om helsetjenesten i kommunene og retningslinjer om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov om sosiale tjenester m.v.

Sosialtjenesteloven inneholder ikke nødvendig hjemmel for å gi forskrift om kvalitet på tjenestene. I denne omgang er det derfor gitt retningslinjer om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter denne loven. Departementet tar sikte på å fremme lovendringsforslag, slik at sosialtjenesteloven får den nødvendige forskriftshjemmelen.

Forskriften og retningslinjene medfører ulik juridisk binding av kommunens myndighetsutøvelse. Kommunen har plikt til å følge forskriften om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov om helsetjenesten i kommunene.

Retningslinjene om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov om sosiale tjenester m.v. medfører ikke like sterk binding av kommunens myndighetsutøvelse som forskriften. Kommunen har imidlertid plikt til å følge sosialtjenesteloven, og i den grad retningslinjene overensstemmer med de regler som følger av loven, kan kommunen ikke fravike retningslinjene uten samtidig å bryte loven. Kommunen anbefales uansett å følge retningslinjene og veilederens tilrådninger også når pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter sosialtjenesteloven skal kvalitetssikres.

Dette rundskrivet bygger blant annet på konklusjonene fra en arbeidsgruppe som i 1994 behandlet spørsmål omkring kvalitet i eldreomsorgen. Arbeidsgruppen besto av representanter fra Norsk Sykepleierforbund, Norsk hjelpepleierforbund, Norsk Ergoterapeutforbund, Norsk Kommuneforbund, Den norske legeforening, Norske Fysioterapeuters forbund, Norsk Pensjonistforbund, Statens Eldreråd, Kommunenes Sentralforbund, Statens helsetilsyn og Sosial- og helsedepartementet. Gruppen pekte på at pleie- og omsorgspolitikken i kommunene må utformes med utgangspunkt i ivaretakelse av "grunnleggende behov”.

Kvalitet i eldreomsorgen ble også behandlet i Stortingsmelding nr. 35 (1994-95), Velferdsmeldingen, der det blant annet heter at:

"Pleie- og omsorgstjenestene må i størst mulig grad ivareta brukernes grunnleggende behov, og dermed bidra til å gi den enkelte et best mulig liv. Alle kvalitetssikringstiltak må være rettet inn mot at grunnleggende behov ivaretas på en tilfredsstillende måte. Rutiner og systemer må etableres for å sikre at det skjer."

I tillegg til forskrift og retningslinjer inneholder rundskrivet en veileder som utdyper og presiserer de ulike punktene, og som sier noe om hvordan man kan gå fram for å oppfylle kvalitetskravene.

Rundskrivet pålegger ikke kommunene nye oppgaver eller plikter, men tydeliggjør og utdyper de plikter kommunene etter lovverket allerede har.

Utkastet til rundskriv om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene med forskrift etter lov om helsetjenesten i kommunene og retningslinjer etter lov om sosiale tjenester m.v. ble sendt på høring våren 1996. Ca 1/3 av høringsinstansene har avgitt uttalelse. De fleste uttrykker positiv holdning til at spørsmålet om kvalitet ble tatt opp, og ga støtte til hovedinnholdet i høringsutkastet. Flere kom med forslag til forbedringer av rundskrivet. Høringsinstansene uttalte seg i stor grad om de samme temaer. Spesielt kommunene, fylkesmennene, fylkeslegene og brukerorganinsasjonene uttalte seg om ressursbehov, lovforankring og kompetanse. Fylkesmennene, fylkeslegene og brukerorganisasjonene kommenterte i større grad medbestemmelse og brukerinnflytelse enn kommunene. De vesentligste endringsforslagene som kom inn i høringsrunden er blitt tatt hensyn til i forbindelse med ferdigstillelse av rundskrivet.

2: Generelt om kvalitetsforskriften og retningslinjene

De overordnede målene for de kommunale pleie og omsorgstjenestene er å sørge for at alle med behov for slike tjenester får et tilfredsstillende og mest mulig likeverdig tilbud, uavhengig av bosted, inntekt og sosial status. For funksjonshemmede er det et uttrykt mål at de skal ha full deltaking og likestilling i samfunnet.

Kommunene har ansvaret for å sikre brukere et forsvarlig og kvalitativt godt tilbud av pleie- og omsorgstjenester. Kommunene må organisere et tilbud som ivaretar hensynet til endringer i befolkningens behov, og som sikrer kvalitet i tjenestene for alle brukergrupper. Tilbudet må særlig ivareta hensynet til de svakeste brukerne. (St.meld.nr.35 (1994-95)).

Forskriften er hjemlet i kommunehelsetjenesteloven. Retningslinjene er utarbeidet etter sosialtjenesteloven. Selv om en forskrift og retningslinjer har ulike juridiske bindinger, er intensjonene å få en pleie- og omsorgstjeneste som har en helhetlig tilnærming til oppgavene og til brukerne.

Hensikten med forskriften og retningslinjene er å supplere og utdype allerede eksisterende regelverk på området. Dette innebærer bl.a. at forskrift for sykehjem og boform for heldøgnsomsorg og pleie (sykehjemsforskriften) fortsatt skal regulere selve driften av sykehjemmene. Den nye forskriften/retningslinjene skal bidra til å sikre kvalitet i tjenesteutøvelsen overfor den enkelte bruker både i og utenfor institusjon.

Forskriften og retningslinjene retter seg mot alle mottakere av kommunale pleie- og omsorgstjenester uavhengig av alder eller årsaker til behov for pleie- og omsorgstjenester. Det vil si at eldre, ulike grupper funksjonshemmede og mennesker med psykisk utviklingshemming eller psykiske problemer med pleie- og omsorgsbehov, uansett om de bor i kommunale alders- eller sykehjem eller om de bor hjemme, omfattes av reglene.

Forskriften og retningslinjene setter kvalitetskrav til tjenestene, men det vil være opp til den enkelte kommune å finne fram til hensiktsmessige og gode organisatoriske løsninger for dette tilpasset de lokale forutsetninger. Det er ikke ønskelig å binde kommunene til spesielle organisasjonsmodeller ved gjennomføringen av tjenestene, fordi ulike modeller kan gi like gode resultater for brukere. Kommunale særtrekk som alderssammensetning, geografi, kommunestørrelse, valg av organisasjonsløsninger og planlegging av tjenestene vil være av stor betydning. Men det må likevel understrekes at kommunene bør velge organisasjonsmodeller som skaper en helhetlig og fleksibel pleie- og omsorgsskjede som kan gi brukere med ulike typer behov et tilfredsstillende tjenestetilbud. Det er viktig å understreke betydningen av at kommunene har det nødvendige antall kvalifisert personale for å kunne yte en tilfredsstillende tjeneste.

3: Hva er kvalitet og hvordan måles det?

I Norsk Standard (NS-ISO 8402) gis følgende definisjon på kvalitet:

"Kvalitet er helheten av egenskaper en enhet har og som vedrører dens evne til å tilfredsstille uttalte og underforståtte behov."

I følge denne definisjonen har kvalitet å gjøre med tilfredsstillelse av beskrevne krav, forventninger og behov knyttet opp mot en helhet av egenskaper. Kravene kan komme fra staten i form av krav, lover, forskrifter eller rundskriv, fra kommunene selv eller fra brukere og pårørende. Alle disse vil kunne ha uttalte forventninger og behov.

Kvalitetssikring er definert som:

«alle planlagte og systematiske aktiviteter som er iverksatt som en del av kvalitetssystemet og påvist som nødvendige for å skaffe tilstrekkelig tiltro til at en enhet vil oppfylle kravene til kvalitet»

Når det gjelder definisjon av begrepene viser vi til kap. 7, og til Nasjonal strategi for kvalitetssikring i helsetjenesten (febr. 1995).

3.1: Hvordan måle kvalitet

Kvalitet er uttrykk for i hvilken grad en tjenesteutøvelse og resultatet av denne samsvarer med de fastsatte krav/behov. En rekke forsøk på å måle kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene har vist at det er nesten like mange kvalitetsmål som det er undersøkelser. Gjennom disse har man kommet fram til ulike resultater.

Kvalitet er også knyttet til livsverdier. Kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten vil derfor først og fremst være knyttet til brukerens livskvalitet - opplevelsen av trygghet, god omsorg og forsvarlig pleie.

Arbeidsgruppen som vurderte kvalitet i eldreomsorgen tok utgangspunkt i brukernes grunnleggende behov. Alle arbeidsgruppens medlemmer var enige i en slik tilnærming.

Dette er vurdert som en hensiktsmessig tilnærming også i denne sammenhengen, og forskriften/retningslinjene vil derfor legge vekt på at kommunene skal ivareta brukernes grunnleggende behov.

4: Eksisterende lovverk

Pleie- og omsorgstjenestene reguleres av ulike lover. Etter Lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982 nr. 66, §1-1, skal kommunene sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen.

Kommunens helsetjeneste skal omfatte følgende oppgaver:

For å løse de oppgavene som er nevnt foran, skal kommunen sørge for blant annet sykepleie, herunder helsesøstertjeneste og hjemmesykepleie og sykehjem eller boform med heldøgns omsorg og pleie (§1-3, 2. ledd, nr. 3 og 5).

Etter tannhelsetjenesteloven av 3. juni 1983 nr. 54 § 1-3 har bl.a. barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år, psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon samt enkelte grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie rett til regelmessig og oppsøkende tannhelsetjenestetilbud av den fylkeskommunale tannhelsetjeneste. Tjenesten til disse gruppene skal gis vederlagsfritt (med unntak av kjeveortopedisk behandling), jf § 2-2. I henhold til tannhelsetjenesteloven § 4-2 kan fylkeskommunen inngå avtale med privatpraktiserende for å ivareta sine forpliktelser. Det forutsettes et nært samarbeid med kommunens pleie- og omsorgstjeneste.

Etter Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991 nr. 81 § 4-3 har de som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengige av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, rett til hjelp som nevnt i § 4-2 bokstavene a-d. Hjelpen skal være på et forsvarlig nivå.

Alle kommuner skal ha følgende sosiale tjenester § 4-2 a-d:

• praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker
• avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid
• støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer
• plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker

En annen aktivitet som kan bidra til å sikre kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene er myndighetens tilsyn med virksomheten. Lov av 30. mars 1984 nr. 15 gjelder statlig tilsyn med helsetjenesten. Fylkeslegens tilsyn med virksomheten, jf. §§ 2 og 3, vil kunne ha vesentlig betydning for forståelsen for kvalitetssikringsarbeidet og for etterlevelse av forskrift og veilederen.

Fylkesmannen fører tilsyn med boliger med heldøgns omsorgstjenester etter lov om sosiale tjenester.

En rekke lover og forskrifter som gjelder for tjenestene generelt stiller krav til planlegging av tjenestene og til tjenesteutøvelsen. Etterlevelse av kravene i disse er en forutsetning for kvalitet i pleie- og omsorgssektoren. I referanselisten er det en oversikt over relevante lover og forskrifter.

5: Forskrift og retningslinjer

5.1: Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 27. februar 1997 i medhold av lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 6-9.

§ 1. Formål

Forskriften skal bidra til å sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskets egenverd og livsførsel.

§ 2. Virkeområde

Forskriften kommer til anvendelse ved kommunens gjennomføring av pleie- og omsorgstjenester. (Dersom deler av disse tjenestene utføres av private, skal kommunen ved avtale sikre seg at denne forskriften også blir fulgt i den private partens utførelse av tjenestene.)

§ 3. Oppgaver og innhold i tjenestene

Kommunen skal etablere et system av prosedyrer som søker å sikre at:

• tjenesteapparatet og tjenesteyterne kontinuerlig tilstreber at den enkelte bruker får de tjenester vedkommende har behov for til rett tid
• det gis et helhetlig, samordnet og fleksibelt tjenestetilbud som ivaretar kontinuitet i tjenesten
• brukere av pleie- og omsorgstjenester, og eventuelt pårørende/verge/hjelpeverge, tas med på råd ved utforming eller endring av tjenestetilbudet. Den enkelte bruker gis medbestemmelse i forbindelse med den daglige utførelse av tjenestene.

For å løse de oppgaver som er nevnt foran skal kommunen utarbeide skriftlige nedfelte prosedyrer som søker å sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenester får tilfredsstilt grunnleggende behov. Med det menes bl.a:

• oppleve trygghet, forutsigbarhet og respekt i forhold til tjenestetilbudet
• mulighet til selv å ivareta sin egenomsorg
• grunnleggende fysiologiske behov som tilstrekkelig næring (mat og drikke), variert og helsefremmende kosthold og rimelig valgfrihet i forhold til mat
• tilpasset hjelp ved måltider og nok tid og ro til å spise
• få ivaretatt personlig hygiene og naturlige funksjoner (toalett)
• tilpasset hjelp ved av- og påkledning
• følge en normal døgnrytme og unngå uønsket og unødig sengeopphold
• mulighet for ro og skjermet privatliv, selvstendighet og styring av eget liv
• mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet
• tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter både ute og inne
• nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, rehabilitering, pleie og omsorg tilpasset den enkeltes tilstand
• nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene
• en verdig livsavslutning i trygge og rolige omgivelser

§ 4. Ikrafttreden

Denne forskrift trer i kraft fra 1. mai 1997.

5.2. Retningslinjer om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991 nr. 81, kap. 4.

Formål

Retningslinjene skal bidra til å sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter sosialtjenesteloven får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskets egenverd og livsførsel.

Virkeområde

Retningslinjene kommer til anvendelse ved kommunens gjennomføring av pleie- og omsorgstjenester etter sosialtjenestelovens kap. 4. (Dersom deler av disse tjenestene utføres av private, skal kommunen ved avtale sikre seg at disse retningslinjene også blir fulgt i den private partens utførelse av tjenestene).

Oppgaver og innhold i tjenestene

Tjenestene skal ytes på et forsvarlig nivå i forhold til behovene som skal dekkes (jf. rundskriv I-1/93). I tilrettelegging og utføring av tjenestene skal kommunen i lys av dette særlig legge vekt på at:

• tjenesteapparatet og tjenesteyterne kontinuerlig tilstreber at den enkelte bruker får de tjenester vedkommende har behov for til rett tid
• det gis et helhetlig, samordnet og fleksibelt tjenestetilbud som ivaretar kontinuitet i tjenesten
• brukere av pleie- og omsorgstjenester, og eventuelt pårørende/verge/hjelpeverge, tas med på råd ved utforming eller endring av tjenestetilbudet. Den enkelte bruker gis medbestemmelse i forbindelse med den daglige utførelse av tjenestene.

For å løse de oppgaver som er nevnt foran bør kommunen utarbeide skriftlige nedfelte prosedyrer som søker å sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenester får tilfredsstilt grunnleggende behov. Med det menes bl.a.:

• oppleve trygghet, forutsigbarhet og respekt i forhold til tjenestetilbudet
• mulighet til selv å ivareta sin egenomsorg
• grunnleggende fysiologiske behov som tilstrekkelig næring (mat og drikke), variert og helsefremmende kosthold og rimelig valgfrihet i forhold til mat
• tilpasset hjelp ved måltider og nok tid og ro til å spise
• få ivaretatt personlig hygiene og naturlige funksjoner (toalett)
• tilpasset hjelp ved av- og påkledning
• følge en normal døgnrytme og unngå uønsket og unødig sengeopphold
• mulighet for ro og skjermet privatliv, selvstendighet og styring av eget liv
• mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet
• tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter både ute og inne
• nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, rehabilitering, pleie og omsorg tilpasset den enkeltes tilstand
• nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene
• en verdig livsavslutning i trygge og rolige omgivelser

DEL II: VEILEDER

6: Utfyllende kommentarer til forskriften og retningslinjene

6.1: Innledning

I denne veilederen gis utfyllende kommentarer til forskriften og retningslinjene samt eksempel på hvordan kommunene kan sikre at regelverket etterleves.

Veilederens virkeområde

Forskriften er hjemlet i kommunehelsetjenesteloven. Retningslinjene er knyttet opp mot sosialtjenesteloven. Veilederen gir fortolkninger og utfyllende kommentarer til både forskriften og retningslinjene. Selv om de juridiske bindingene er forskjellige for en forskrift og retningslinjer, oppfordres kommunene til å behandle helse- og sosialtjenestene i sammenheng, fordi tjenestene bør framstå som helhetlige overfor brukerne og organiseres under samme enhet i kommunene. Det vil dessuten være uhensiktsmessig å bygge opp ulike kvalitetssikringssystemer for de to lovverkene.

For hvem skal forskriften/retningslinjene bidra til å sikre kvalitet?

Forskriften og retningslinjene skal bidra til å sikre kvalitet på tjenestene for alle personer som mottar pleie- og omsorgstjenester, uansett om det er offentlige eller private virksomheter som yter tjenestene. Brukere av disse tjenestene har svært ulike problemer og behov og variasjonene i funksjonssvikt er stor.

Aldersspennet på brukerne vil være stort, selv om den største gruppen brukere er eldre mennesker. Kommunene har de senere årene fått flere oppgaver knyttet til brukergrupper som yngre fysisk funksjonshemmede, mennesker med psykisk utviklingshemming eller psykiske problemer. Brukernes behov vil derfor variere med alder og livsfase. En ung funksjonshemmet bruker vil ha andre behov enn brukere i de aller eldste aldersgruppene.

Variasjonene i brukergruppene representerer utfordringer når det gjelder organisering av tjenestene. Flere brukere vil ha behov for tjenester også på andre arenaer enn i hjemmet, f. eks. i barnehagen, på skolen eller på arbeidsplassen. Tjenestene må utformes med sikte på å ivareta slike behov.

Brukernes familiesituasjon, kontakt med pårørende og generelle sosiale nettverk kan også ha innvirkning på behovet for tjenester og hvordan disse ønskes utført.

Hva skal forskriften/retningslinjene kvalitetssikre

Forskriften og retningslinjene er gitt for i første rekke å sikre at brukernes grunnleggende behov ivaretas på en tilfredsstillende måte. Flere faktorer vil ha betydning for ivaretakelse av disse behovene, jfr. kap. 6.2.

Taushetsplikt

Det følger av kommunehelsetjenesteloven § 6-6 og sosialtjenesteloven § 8-8 at enhver som utfører tjeneste eller arbeid i kommunens helse- og sosialtjeneste har taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven §§ 13-13 e. Som hovedregel er opplysninger om noens personlige forhold underlagt taushetsplikt, jfr. forvaltningsloven § 13. Taushetsplikten omfatter som utgangspunkt alle opplysninger som er knyttet til en person, uten hensyn til om opplysningene anses som følsomme eller ikke.

Innen sosialtjenestelovens område er dessuten opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, yrke, sivilstand, bosted og arbeidssted undergitt taushetsplikt, dersom opplysningene er mottatt i forbindelse med tjenesten eller arbeidet.

Tilsvarende opplysninger er undergitt taushetsplikt innen kommunehelsetjenestelovens område hvis det samtidig røpes et klientforhold eller andre personlige forhold. Den profesjonsbestemte taushetsplikten for hver enkelt helsepersonellgruppe kommer også til anvendelse. Den omfatter både en plikt til taushet og til diskresjon.

Taushetspliktreglene for leger, jf. legeloven § 31, er den mest fullstendige bestemmelsen, og er tillagt betydning ved fortolkningen av bestemmelsene om taushetsplikten for andre grupper helsepersonell. Det kan vises til sykepleierloven § 11 , psykologloven § 6, fysioterapeutloven § 8, jordmorloven § 6 og lov om offentlig godkjenning av helsepersonell § 5.

I likhet med helsepersonellovgivningen åpner forvaltningsloven og sosialtjenesteloven i enkelte tilfeller for at taushetspliktreglene kan fravikes. Unntakene her er begrunnet ut fra hensynet til sakens parter, sakens behandling og utredning, behovet for samarbeid mellom forvaltningsorganene og driften av forvaltningen, jf. forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b og sosialtjenesteloven § 8-8 tredje ledd.

Etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 er taushetsplikten ikke til hinder for at et forvaltningsorgan gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag. Sosialtjenesten kan imidlertid bare gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, herunder helsetjenesten, når det er nødvendig for å fremme sosialtjenestens eller institusjonens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Dersom den som har krav på taushet samtykker i at opplysningene gjøres kjent for andre, oppheves taushetsplikten så langt som samtykket rekker, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Dette gjelder også helsepersonells taushetsplikt. Vanligvis vil tjenestemottakeren se seg tjent med å gi sitt samtykke til at opplysningene gis til et annet organ som kan dekke noe av hjelpebehovet.

Når deler av helse- eller sosialtjenestene utføres av private, gjelder taushetsplikten tilsvarende. Kommunen skal bidra til at reglene om taushetsplikt blir gjort kjent for både offentlige og private tjenesteytere.

Forøvrig vises til rundskriv 1-9/94 om taushetsplikt i sosialforvaltningen og veiledende rundskriv I-6/97 om informert samtykke.

6.2: Faktorer som har betydning for å sikre ivaretakelse av grunnleggende behov.

Generelt

All pleie og omsorg må ta utgangspunkt i respekt for det enkelte menneskets egenverd og livsførsel. Dette innebærer blant annet å vise respekt for brukerens/pasientens verdier og vaner uansett eget livssyn og personlige oppfatninger. Det innebærer også å respektere brukerens behov for privatliv og behovet for styring av egen hverdag. Det må legges vekt på at brukerens /pasientens verdier og livsstil skal tas i betraktning når helsetjenestetilbudet eller omsorgen planlegges og gjennomføres.

I forskriften § 3 og retningslinjene nevnes en rekke faktorer som har betydning for kvaliteten på pleie- og omsorgstjenestene:

Et tjenestetilbud som i størst mulig grad gir brukeren trygghet og er forutsigbar

For at brukere og pårørende skal oppleve trygghet i forhold til den kommunale pleie- og omsorgstjenesten, er det viktig at de vet hvor og til hvem de skal henvende seg. De bør få regelmessig informasjon om tjenestetilbudene, og hvilke muligheter og begrensninger som ligger i disse. Tiltakskjeden i pleie- og omsorgstjenestene må organiseres slik at den fremstår som en organisatorisk enhet.

Brukerne bør ha færrest mulig tjenesteytere å forholde seg til. Det bør være en person som er ansvarlig for å koordinere tjenestene til den enkelte bruker. Brukere og pårørende må gjøres kjent med hvem dette er. I den sammenhengen er det også viktig å gi veiledning til bruker/pårørende om hvor man skal henvende seg for å få hjelp.

Trygghet har også å gjøre med at man får den hjelpen man trenger når behovet oppstår, - at tjenesten er forutsigbar. Tjenestene må organiseres slik at man sikrer at det er et tilstrekkelig antall personale til stede på ulike tider av døgnet. F. eks må man sikre at det er tilstrekkelig bemanning til å ivareta grunnleggende behov også på kveldstid, i helgene og under ferieavvikling.

Evne til fleksibilitet i organisering og utførelse av tjenester er viktig for brukernes opplevelse av trygghet

Respekt for brukeren

All pleie- og omsorg må bygge på respekt for den enkeltes personlige integritet. Brukerne er i en situasjon der de i motsetning til funksjonsfriske mennesker ikke alltid kan bestemme når andre mennesker skal slippe innenfor deres mer private grenser. De kan heller ikke alltid bestemme hvor ofte og hvem som skal komme innenfor denne grensen. Grenser i forhold til hva som er akseptabelt eller krenkende oppleves forskjellig for de ulike brukere, avhengig av normer og verdier m.v. Den enkelte brukers opplevelse av situasjonen kan variere fra dag til dag.

Brukerens opplevelse av respekt for hans/hennes personlige integritet kan best ivaretas ved at tjenesteyteren(e), den hjelpetrengende og eventuelt pårørende sammen blir enige om premissene for den hjelp som skal ytes.

I hjemmetjenestene er det viktig å huske på at man som tjenesteyter er "gjest" i andres private hjem og derfor ikke må ta seg unødvendig til rette. I dette ligger også å ivareta behovet for egenstyring, noe som f.eks. er viktig for unge funksjonshemmede. Også i institusjon må man vise respekt for beboernes private sfære. F.eks. bør tjenesteyterne banke på døren før de går inn i beboerens rom.

Brukermedvirkning

Ifølge sosialtjenesteloven § 8-4 skal tjenestetilbudet så langt som mulig utformes i samarbeid med klienten, og det skal legges stor vekt på hva klienten mener.

Pleie- og omsorgstjenestene skal så langt det er mulig og faglig forsvarlig ta utgangspunkt i brukernes ønsker og behov.

I forskriften for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie (sykehjemsforskriften, rundskriv 1-63/90) heter det:

"Beboerne skal på forhånd orienteres om forslag til endringer av betydning for deres liv og trivsel i boformen, og gis anledning til å uttale seg.

Ledelsen av boformen skal så langt det er mulig ta hensyn til beboerens, vergens/hjelpevergens eller de pårørendes synspunkter" (§ 4-9).

Videre heter det at:

"Dersom det er opprettet styre for boformen skal det velges inn en talsrepresentant for beboerne i styret...

I de tilfellene det ikke er opprettet eget styre for boformen må en talsrepresentant for beboerne på annen måte sikres mulighet for innflytelse på driften." (§ 4-10)

I tråd med sykehjemsforskriften vil brukermedvirkning i forhold til grupper av mennesker som mottar pleie- og omsorgstjenester kunne sikres gjennom representasjon i styrer og rådsorganer.

På individnivå kan den enkelte brukers ønsker og behov for eksempel kartlegges ved strukturert intervju i forbindelse med brukernes førstegangskontakt med pleie- og omsorgstjenestene. For brukere som er i en situasjon der de ikke selv kan gi uttrykk for egne behov, kan det være hensiktsmessig at man gjennom samtaler med pårørende kartlegger brukernes vaner, hva slags mat brukeren liker å spise, hvilke interesser han/hun har osv. Brukerens ønsker og behov skal danne utgangspunkt for skriftlige formulerte mål i den grad det lar seg gjøre, og for individuelle planer. Det bør etableres rutiner som sikrer regelmessig planlagte samtaler med brukeren i forhold til hans/hennes opplevelse av situasjonen som tjenestemottaker. En slik samtale bør sammen med faglige vurderinger danne utgangspunkt for eventuelle endringer av mål og individuelle planer.

Brukeren gis en medbestemmende rolle ikke bare i planleggingen av tjenestene, men også i forhold til den daglige utførelsen. Tjenestene bør derfor være så fleksible at det i rimelig grad kan tas hensyn til at behov og ønsker kan variere fra dag til dag.

Det er grunn til å understreke at skjemaet er ment som et verktøy for å ivareta brukerens interesser, og bare kan benyttes når bruker selv ønsker det (frivillig) og i en utstrekning som han/hun er bekvem med. Opplysninger utover det som kan bidra til å fremme gode tjenester og godt samarbeid bør ikke nedtegnes.

Mulighet til selv å ivareta sin egenomsorg

Egenomsorg kan defineres som de aktiviteter individet selv på eget initiativ eller med bistand fra andre utfører på egne vegne, for å opprettholde liv, helse og velvære. For å ivareta hensynet til egenomsorg er det viktig at tjenestene individualiseres og bygger på den enkelte brukers helsetilstand, ressurser og behov. Det er viktig å se brukerens totale livssituasjon og ikke bare problemer knyttet til funksjonshemming eller sykdom. Målet må være å bidra til at brukeren skal kunne opprettholde og videreutvikle egenomsorg i den grad det lar seg gjøre. Tilrettelegging av muligheter for fysisk, mental og sosial aktivitet er viktig for å unngå passivisering og utsette tiltakende funksjonssvikt, (jf. forskriftens §3.)

Tilstrekkelig næring (mat og drikke)

Både i og utenfor institusjon må brukeren sikres et tilbud om tilstrekkelig næring og væske i forhold til det fysiologiske behov.

Utgangspunktet må være at måltidene skal tilrettelegges slik at dette kan skje på en verdig måte, dvs. på en måte som ikke krenker den enkeltes integritet og følelse av egenverd.

I tilfeller der brukeren ikke klarer å ta til seg så mye næring og væske som vedkommende har behov for, må tjenesteyterne kartlegge årsakene til dette, om det er noe ved selve spisesituajonen, kostens sammensetning, evnen til å tygge/ spise eller om det er et uttrykk for at vedkommende som følge av redusert livsvilje ikke ønsker å ta til seg næring. Deretter må det vurderes tiltak for å endre situasjonen. Tilrettelagt kosthold må tilbys når sykdom, tyggeevnen eller tilstanden ellers tilsier det.

Variert og helsefremmende kosthold og rimelig valgfrihet i forhold til mat

Pleietrengende personer både i og utenfor institusjon må få tilbud om ernæringsmessig godt og variert kosthold, og mulighet til å kunne velge mat og drikke. Ved sammensetning av menyene bør det legges vekt på lokale mattradisjoner, og at brukeren så langt som mulig kan få tilbud om mat som vedkommende liker og er vant til.

Ukentlige menylister kan være et alternativ for at brukerne selv kan velge mat.

Tjenesteyterne må sørge for at brukere får/tilbys tilpasset kosthold i forbindelse med sykdom, medisinbruk, tyggeevne e.l. Det bør etableres systemer som sikrer at maten som tilbys er ernæringsmessig fullverdig, og at brukerens ønsker tas hensyn til ved utformingen av tilbudet.

Tilpasset hjelp ved måltider og nok tid og ro til å spise

For mange brukere vil selve spisesituasjonen være viktig. Det skal legges vekt på å gi avpasset hjelp i forhold til eget funksjonsnivå. Det må også i den grad det er mulig settes av nok tid ved måltidene, slik at brukeren kan spise i fred og ro.

I institusjoner må en bestrebe seg på å gjøre måltidene så trivelige, delikate og innbydende som mulig. For mange vil måltider være en anledning for sosial kontakt, men de som ønsker å spise alene må få lov til det F.eks. kan personer som er helt eller delvis tannløse ha funksjonelle eller følelsesmessige problemer med spising i andres nærhet, p.g.a. mangelfull tyggeevne.

Et hyggelig og godt måltid innebærer også at en ikke etablerer rutiner som kan oppleves uverdig for bruker og/eller pårørende. En utvidelse av tiden for måltider vil i større grad kunne ivareta hensynet til ulike personers døgnrytme og skape større fleksibilitet.

En avklaring av hvor mye bistand den enkelte bruker har behov for i forbindelse med hvert måltid vil være hensiktsmessig. Brukeren skal kunne spise seg mett og i størst mulig grad gjøre det uten hjelp av andre.

Brukere som bor i eget hjem kan ha stor nytte av å få brakt mat hjem til seg. Mange kommuner har etablert slik matombringingstjeneste, enten i kommunal regi eller i samarbeid med frivillige.

Det må sikres at maten som bringes til hjemmet er ernæringsmessig riktig sammensatt og at den enkelte porsjon er tilstrekkelig til at brukeren kan spise seg mett.

Når man etablerer slik matombringingstjeneste, bør det etableres et system som kan sikre at den enkelte mottaker av slik mat faktisk er i stand til å tilberede og spise den.

Brukere som selv ikke kan, men som med bistand er i stand til å lære å tilberede mat, må få praktisk hjelp og opplæring ved tilberedning av mat, eventuelt veiledning i hva et ernæringsmessig godt og variert kosthold innebærer. Hjelp og veiledning i forbindelse med matinnkjøp kan også være nødvendig. Brukere med aktiviteter på dagtid, for eksempel utdanning eller arbeid, må få hjelpen tilrettelagt etter dette.

Statens ernæringsråd har utarbeidet nye retningslinjer for kostholdet i helseinstitusjoner. Disse vil også være nyttige for personer i åpen omsorg.

Ivaretakelse av personlig hygiene og naturlige funksjoner (toalett)

Personlig hygiene er vesentlig for helse og trivsel. Men også på dette området vil det være betydelige individuelle forskjeller i behov. Mens enkelte er vant til, og føler behov for, å dusje hver dag, er andre vant til å dusje/bade en gang i uken eller kanskje sjeldnere. Disse forskjellene er det viktig å ta hensyn til i tjenesteutførelsen. Brukeren må få et tilbud som i rimelig grad og så langt det er forsvarlig, er i samsvar med situasjonen før man ble hjelpetrengende. Brukerens individuelle ønsker bør kartlegges. Det skal tas hensyn til brukerens ønsker så langt det er mulig og faglig forsvarlig i et pleie- og omsorgsperspektiv.

Brukeren skal kunne få nødvendig hjelp til å ivareta naturlige funksjoner (vannlating og avføring). Dette gjelder både for beboere i institusjon og hjemmeboende. Personer som bor hjemme må også i den grad det er mulig kunne få hjelp på tider av døgnet som er i samsvar med ens normale døgnrytme, og forøvrig tilpasset andre daglige aktiviteter for eksempel i skole, arbeid eller fritid. De som har behov for det, må også få praktisk bistand og veiledning i hvordan man selv best kan ivareta personlig hygiene.

Tilpasset hjelp ved av- og påkledning

Av- og påkledning må tilrettelegges slik at nødvendig hjelp kan gis etter behov. For å kunne opprettholde optimal egenomsorg, bør tjenesteyterne i minst mulig grad ta over funksjoner brukeren selv kan og ønsker å delta i.

Personer som bor i institusjon skal i rimelig grad få bestemme hva han/hun skal ha på av tøy. Beboerne skal som hovedregel gis mulighet til å bruke privat tøy og anledning til å skifte klær så ofte som det er nødvendig for det alminnelige velvære.

Ved innkjøp av klær skal dette tilrettelegges i tråd med beboerens egne ønsker. Det skal tas hensyn til brukerens egen smak og hva som er bekvemt og funksjonelt for brukeren.

Følge en normal døgnrytme og unngå uønsket og unødig sengeopphold

Det er viktig å støtte den enkelte bruker slik at han/hun i rimelig grad kan opprettholde den døgnrytmen vedkommende er vant til og som ansees som normalt I institusjoner, men også for dem som bor i eget hjem, må det legges opp til fleksibilitet i forhold til måltider, leggetider og andre forhold som er av betydning for styring av eget dagligliv. Unødig og uønsket sengeopphold må unngås. På den andre siden kan det for mange av brukerne være en belastning å måtte være oppe hele dagen. Ønske om hvile i løpet av dagen må derfor imøtekommes i størst mulig grad.

Mulighet for ro og skjermet privatliv, selvstendighet og styring av eget liv

Enerom er hovedregelen på sykehjem og i boformer for heldøgns omsorg og pleie, jf. sykehjemsforskriften.

Også ved korttidsopphold skal enerom stilles til disposisjon i størst mulig utstrekning. Det er viktig å vurdere dette også ved rehabiliteringsopphold hvor brukerens helsetilstand og hva som tjener rehabiliteringsprosessen må tillegges stor vekt når tilbudet skal gis.

Dersom noen unntaksvis må dele rom med andre, skal det i forbindelse med stell osv. tas store hensyn til nattesøvn og behov for ro og privatliv. Dette er særlig viktig når personer som deler rom har ulike pleiebehov og/eller døgnrytme.

Utfordringene er store i forhold til å tilrettelegge for ro, ha et privatliv, være selvstendig og styre eget liv, jf. punktet om respekt for brukeren. Eneromsbeboere må dersom tilstanden tillater det, kunne låse døren til eget rom både når de er på rommet, men kanskje spesielt når de forlater rommet. Besøksstuer/-rom skal kunne brukes når brukerne ønsker å trekke seg tilbake.

Mennesker som har levd et langt liv har tillagt seg vaner og uvaner som tjenesteyterne kan oppleve som brysomme. Innenfor rimelige grenser må det gis rom for ulik livsførsel også i institusjon.

Mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet

For personer med ulike funksjonshemninger vil det å opprettholde sitt sosiale nettverk kunne være vanskelig. I institusjoner vil ofte mulighetene for å motta besøk, på en skjermet måte, være begrenset Enerom og mindre besøksstuer vil kunne avhjelpe dette. Det bør også være mulig å tilrettelegge ordninger som gjør at brukerne kan tilby sine gjester enkel bevertning.

Familie og venner kan ofte være i en livssituasjon som gjør at besøk først kan skje etter vanlig arbeidstid eller på kvelden. Selve tjenesteytingen bør derfor ikke skje på et tidspunkt som ødelegger for brukerens muligheter til å være sammen med andre. Tjenester i institusjon og i brukerens hjem må være så fleksible at de i rimelig grad kan ta hensyn til brukerens ulike aktiviteter og ønsker.

For å kunne reise hjem eller på besøk til familie og venner, vil brukere kunne være avhengig av spesialtransport. Pleie- og omsorgstjenesten bør ha rutiner og avtaler slik at dette kan gjennomføres på en enkel og smidig måte.

Tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter både inne og ute

Ved tilrettelegging av aktiviteter kan det være naturlig å ta utgangspunkt i dagliglivets aktiviteter, for eksempel enkelt matstell e.l. Brukere som ønsker å delta i slike aktiviteter bør få nødvendig hjelp til det. Også i institusjoner bør det tilrettelegges for deltakelse fra brukernes side og arbeidsrutinene bør legges opp etter dette.

Videre er det viktig at brukernes ønsker og interesser kartlegges. Brukerne bør få anledning til å utnytte sine evner og muligheter. Aktivitetene bør stimulere til mestring og opprettholdelse eller opptrening av funksjonsevne. De må derfor tilrettelegges både individuelt og kollektivt med utgangspunkt i brukeren(e)s ønsker og muligheter.

Informasjon om ulike aktiviteter må utformes slik at den når brukerne. Muntlig formidling direkte til brukeren om slike tilbud vil i tillegg til skriftlig informasjon ofte være det beste. Det kan også være nødvendig med spesiell tilrettelegging for personer med ulike funksjonshemninger - for eksempel ved punktskrift, ved at informasjonene gjøres lettlest for folk med lesehemming osv. Personer med hørselshemming kan være avhengig av høreapparat og eventuelt teleslynge for å oppfatte informasjon.

Både for brukere i eget hjem og i institusjon vil transport være viktig for å delta i ulike aktiviteter. Selv om transport er et fylkeskommunalt ansvar, bør også pleie- og omsorgstjenestene engasjere seg i dette. De bør samarbeide med pårørende og frivillige organisasjoner og formidle til de rette instanser behovet for ulike typer transport.

Ved tilrettelegging av aktiviteter er det viktig å sørge for at personer som ønsker det kommer utendørs.

Pleie- og omsorgstjenesten bør samarbeide med ulike etater, for eksempel kulturetaten for å skaffe oversikt over ulike aktiviteter i nærmiljøet og bidra til at informasjonen når interesserte brukere. Videre vil samarbeid med frivillige organisasjoner/frivillighetssentralene ofte være aktuelt. Likeledes samarbeid med arbeidsmarkedsetaten og trygdekontoret

Nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, rehabilitering og pleie- og omsorg tilpasset den enkeltes tilstand

Brukeren må få nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, rehabilitering og pleie- og omsorg tilpasset den enkeltes tilstand. Dette gjelder uansett tjenesteform.

Det bør være et system for informasjon til alle husstander om hvilke tilbud som er etablert i den kommunale tiltakskjeden, og de fylkeskommunale tilbud kommunen har et samarbeid med (f.eks. tannhelsetjenesten).

I forbindelse med hjemmeboende brukere av pleie- og omsorgstjenestene, er det viktig å legge vekt på førstegangsbesøket. Det er lederens ansvar at et slikt besøk kommer istand. Vurdering av behovet for tjenester vil være sterkt avgjørende for det tilbud den enkelte brukeren får. Vurderingen av behovet for tjenester må bygge på en tverrfaglig tilnærming. Det er viktig å kartlegge ikke bare de fysiske behov, men brukerens mulighet og ønske om sosial kontakt, opplevelse av trygghet i situasjonen m.v. - altså må brukerens samlede behov og ressurser stå sentralt. Hvor omfattende behovsvurderingen skal være vil avhenge av årsaken til brukerens kontakt med pleie- og omsorgstjenestene.

Brukerens behov og ressurser skal danne utgangspunkt for utforming av individuelle planer. Utformingen av disse planene må i den grad det er mulig skje i samarbeid med brukeren og/eller pårørende. Det bør skje en systematisk evaluering av planene.

Organisatoriske forhold må ikke være til hinder for et strukturert tverrfaglig samarbeid og nødvendig informasjonsflyt mellom faggrupper. Det bør foreligge faste samarbeidsrutiner mellom lege og hjemmesykepleie og med den fylkeskommunale tannhelsetjenesten som omfatter kontakt gjennom telefon, møter, o.l. Det bør utarbeides rutiner for kommunikasjon mellom første og andrelinjetjenesten og mellom helse- og sosialtjenesten i kommuner. Det er viktig at nødvendig dokumentasjon om foretatte undersøkelser, medisinsk behandling, behov for videre oppfølging m.v. følger pasienten uavhengig av behandlings- og omsorgsnivå. (jf. omtalen av taushetsplikt i kap. 6.1).

Nødvendig tannbehandling og ivaretakelse av munnhygiene

Det daglige munnrenholdet er viktig, uavhengig av om brukeren har egne tenner eller kunstige erstatninger (proteser). Det personalet som til daglig har hånd om pleien og omsorgen for brukeren, skal sørge for at det daglige munnrenholdet kan gjennomføres. Den offentlige tannhelsetjenesten har ansvar for å bidra til at pleie- og omsorgspersonellet får nødvendig opplæring i det tannhelsearbeidet som de skal forestå, og til å yte nødvendig undersøkelse, diagnostikk og behandling.

6.3. Verdig livsavslutning

Mange mennesker vil ønske å dø hjemme, være omgitt av personer som betyr noe for dem og forbli i en vanlig daglig sammenheng.

Å pleie en alvorlig syk pasient med varierende smertetilstand og symptomer, krever at ikke bare pasienten får best mulig pleie, men man må sikre at også pårørende må få nødvendig hjelp og støtte slik at de makter omsorgen.

Såvel pasient som pårørende vil føle langt større trygghet hvis de vet at den alvorlig syke pasienten kan komme på sykehus når det måtte være behov for dette. En del kommuner er tilknyttet sykehus som praktiserer såkalt åpen retur, det vil si at det er gjort avtale om at den alvorlig syke pasienten kan legges inn på sykehuset når det måtte være behov for det. Gode samarbeidsrutiner mellom kommune og sykehus er i det hele tatt svært viktig for at den alvorlig syke skal føle trygghet. Ved Bærum sykehus har man i forhold til kreftpasienter gjennom den såkalte KOA-modellen etablert et ambulant team som etter ønske fra pasient, pårørende eller helsepersonellet i vedkommende kommune, kan reise ut til den enkelte pasients hjem, evt. gi støtte, råd og veiledning pr. telefon.

Tjenesteytingen overfor alvorlig syke og døende bør organiseres slik at tjenestemottakerne har få og faste personer å forholde seg til. I institusjoner er det særlig viktig at brukere i denne siste fasen av livet får anledning til å ligge på enerom. Vedkommende skal ha anledning til å ha sine nærmeste hos seg dersom de ønsker det. Det bør legges til rette for at pårørende i rimelig grad kan gis en aktiv og medbestemmende rolle i pleien. Bruker og pårørende skal gis mulighet til å få informasjon om pleien, eventuelt om sykdommen, om samarbeid med primærlege m.v. I nært samarbeid med primærlege, eventuelt sykehus, må man tilstrebe å lindre livsforringende symptomer som smerte, kvalme, m.v. Brukerens ønsker og behov skal så langt som mulig imøtekommes. Det kan for eksempel være aktuelt å formidle kontakt med prest eller andre som brukeren ønsker å snakke med.

7. Hvordan bidra til å sikre etterlevelse av forskriften og retningslinjene

Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten § 3 pålegger kommunene å etablere et system som skal søke å sikre kvalitet på pleie- og omsorgstjenestene. Dette er et viktig element i et internkontrollsystem. Veilederen drøfter derfor internkontroll forholdsvis inngående.

Enhver som yter helsetjenester skal etablere internkontrollsystem for virksomheten (Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 3). En har ikke samme lovpålagte plikt når det gjelder sosial tjenesten, men det vil være hensiktsmessig at kommunene ved etablering av internkontroll for helsetjenesten, også inkluderer tjenester etter sosialtjenesteloven.

Internkontrollsystematikken er et styringsverktøy som vil kunne være et nyttig redskap for å sikre at man etterlever de krav som er satt til en virksomhet. Som det framgår av definisjonen under punkt 7.1 er et internkontrollsystem et system som skal sikre at arbeidsoppgavene utøves i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. De systematiske tiltakene skal være beskrevet i prosedyrer.

Det heter således i forskriften for kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten § 3 at kommunene skal etablere et system av skriftlige prosedyrer, som da skal kunne dokumentere at forskriften etterleves. I retningslinjene oppfordres kommunene til å benytte samme type dokumentasjon i forhold til tjenester gitt etter sosialtjenesteloven.

Fordi kommunene er svært forskjellige med hensyn til organisering, ledelse, størrelse m.v., vil det ikke være aktuelt å fastsette en standardmodell for systemene.

Lokale variasjoner og forutsetninger vil måtte legges til grunn for hvordan kommunene utformer sitt system. Derfor stilles kommunene fritt til å finne fram til de prosedyrer og administrative tiltak som de mener er hensiktsmessige for kommunens virksomhet. Under gis imidlertid en beskrivelse av hvordan et internkontrollsystem kan utformes, og vedlagt følger også eksempel på hvordan dette kan gjøres i praksis.

7.1. Internkontroll og internkontrollsystem

Med virkning fra 01.01.94 ble lov om statlig tilsyn med helsetjenesten av 30. mars 1984 endret. Lovens paragraf 3 lyder nå som følger:

"Enhver som yter helsetjenester skal etablere internkontrollsystem for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med allment aksepterte faglige normer og krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift."

Internkontroll er definert som:

"å påse at krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskriftoverholdes."

Internkontrollsystem er definert som:

"systematiske tiltak som skal sikre og dokumentere at aktivitetene utøves i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. De systematiske tiltakene skal være beskrevet i (administrative) prosedyrer."

Eksempel på ulike krav som rettes mot en virksomhet:

Å etablere et internkontrollsystem (1K-system) innebærer at den enkelte virksomhet utarbeider prosedyrer og andre administrative tiltak for å sikre at aktivitetene planlegges, utføres, vedlikeholdes og kontrolleres i samsvar med gjeldende krav fastsatt i lov eller forskrift (myndighetskrav). En klar organisasjonsstruktur og en samling innbyrdes avhengige prosedyrer vil utgjøre kjernen i et internkontrollsystem. I praksis vil dette si at det skal være dokumentert hvem som er ansvarlig på forskjellige nivåer, hva som skal gjøres og hvordan de viktigste arbeidsoppgavene skal løses. Ifølge NS-ISO 8402 vil ivaretagelse av myndighetskravene utgjøre en vesentlig del av et kvalitetssystem.

Det etableres systematiske tiltak som skal sikre og dokumentere at aktivitetene utøves i samsvar med gjeldende myndighetskrav. De systematiske tiltakene skal være beskrevet i administrative prosedyrer. På denne måten kan man vise at virksomheten som drives er lovlydig.

Virksomhetene har et selvstendig ansvar for å følge regelverkets krav. Internkontrollsystemet er virksomhetens hjelpemiddel for å påse at regelverket overholdes. Virksomheten må derfor vite hvilke regelverkskrav som berører virksomhetens arbeidsoppgaver og etablere rutiner for å sikre at regelverkskravene etterleves. I tillegg må man kontrollere at prosedyrene eller rutinene følges og er hensiktsmessige for å etterleve regelverket.

Tilsynsmyndigheten skal normalt ikke godkjenne virksomhetens internkontrollsystem. I kravet til internkontroll ligger imidlertid et myndighetskrav (pålegg) om at virksomhetens internkontrollsystem skal være tilgjengelig for tilsynsmyndighetene. Kravet om internkontroll innebærer at statlig tilsyn med helsetjenesten kan benytte systemrevisjoner som verktøy når det gjelder tilsyn med virksomheter.

Systemrevisjoner er: "Systematisk granskning av virksomheten for å fastslå at internkontrollaktivitetene og resultatene av dem stemmer overens med internkontrollsystemet, og at internkontrollaktivitetene er hensiktsmessige for å oppnå virksomhetens mål". Dette betyr at man kontrollerer at man gjør det man sier/beskriver man skal gjøre. Dette arbeidet er viktig for å være sikker på at man har nådd de oppsatte mål.

Det understrekes at internkontroll er et ledelsesverktøy og det er ledelsens ansvar at internkontrollsystemer etableres.

Avvik

Et sentralt element i internkontrollsystematikken er et system for avvikshåndtering. Avvik er definert som:

"Mangel på oppfyllelse av spesifiserte krav."

Det kan oppstå avvik i forhold til myndighetskrav, brukerkrav eller virksomhetskrav. I sammenheng med kvalitetssikring i pleie- og omsorgstjenestene vil tilsynsmyndighetene kun benytte begrepet avvik i forbindelse med manglende etterlevelse av krav fastsatt i lov eller forskrift.

Avvikshåndtering vil bestå av to komponenter:

• forebyggende tiltak, d.v.s. tiltak for å fjerne årsakene til potensielt avvik, feil eller annen uønsket situasjon i den hensikt å hindre at de oppstår
• korrigerende tiltak, d.v.s. tiltak for å fjerne årsakene til eksisterende avvik, feil eller annen uønsket situasjon i den hensikt å hindre at de gjentas

Et velfungerende system for å håndtere avvik er helt avgjørende dersom svikt skal kunne forebygges. Effektiv avvikshåndtering er et viktig redskap i bestrebelsene for å videreutvikle tjenestene og dermed sikre kvaliteten.

Å finne feil/avvik kan være en fin anledning til å påvise svakheter i sin egen virksomhet for deretter å sette inn tiltak for å gjøre virksomheten bedre.

Eksempel på dokumentasjonsoppbygging

7.2: Internkontroll i forhold til pleie- og omsorgstjenester

Et internkontrollsystem i pleie- og omsorgstjenestene skal etter definisjonen foran sikre og dokumentere at aktiviteter eller arbeidsoppgaver utøves i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift.

For at virksomhetene innenfor pleie- og omsorgstjenesten skal kunne sikre og dokumentere at myndighetskravene ivaretas må man lage en oversikt over de kravene som er fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Man må ta standpunkt til hva disse regelverkskravene innebærer for den enkelte virksomhet, altså hva dette betyr for arbeidet som skal gjøres. Det må etableres prosedyrer for de aktivitetene/arbeidsoppgavene som regelverkets krav har betydning for.

Detaljeringsnivået i prosedyrene vil avhenge av virksomhetens behov i forhold til å dokumentere at de følger regelverkets krav og hva ansvarlig ledelse finner hensiktsmessig. Prosedyrene kan utfylles med mer spesifikke retningslinjer. Prosedyrene kan følge en mal som omfatter en beskrivelse av formål, anvendelsesområde, ansvar, beskrivelse av gjennomføring, registrering, distribusjon og arkivering.

Det er imidlertid ikke nok med et internkontrollsystem med prosedyrer for den faglige og administrative utførelsen. Det må også dokumenteres at prosedyrene etterleves. I tillegg må det utarbeides system som sikrer at avvik registreres og følges opp med korrigerende tiltak. For å dokumentere at prosedyrene blir fulgt kan det være hensiktsmessig å utarbeide individuelle planer. Utgangspunktet for disse planene må i så fall være kartlegging av den enkelte brukers behov og ressurser. For å foreta denne kartleggingen er det nødvendig med faglig kompetanse.

De individuelle planene må inngå i en kontinuerlig prosess der det stilles krav om jevnlig vurdering av om iverksatte tiltak har ført til måloppnåelse, og der det foretas nødvendige justeringer av planene i forhold til grad av måloppnåelse. Endrede behov hos brukeren kan føre til endring i planer. For at planer skal være et nyttig hjelpemiddel er det nødvendig at de er kjent, forstått og etterlevd av alle som deltar i den sammenhengende tiltakskjeden i forhold til den enkelte bruker.

7.3: Tilsyn og kontroll

Statens helsetilsyns og fylkeslegens oppgaver er beskrevet i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten.

Offentlig tilsyn er myndighetenes utadrettede virksomhet for å påse at lover og forskrifter etterleves. Tilsynsvirksomheten vil bygge på prinsippet om internkontroll og tilsynsaktiviteten vil i hovedsak utføres som systemrevisjoner. I denne sammenhengen vil Helsetilsynets rolle mht tilsyn med virksomheter omtales.

Statens helsetilsyn fastsetter hvert år i virksomhetsplanen for fylkeslegene spesielle områder i helsetjenesten som vil være gjenstand for tilsyn av samtlige fylkesleger på en enhetlig måte.

I tilknytning til utvalgte emner som innarbeides i etatens årlige tilsynsplan vil det utarbeides skriftlig materiell. Materiellet inneholder spørsmålsmatriser som lett kan kobles opp mot organisasjonskart (nivå i organisasjonen). Dette gjøres for å kunne effektivisere fylkeslegenes forberedelser og det vil dessuten bidra til å standardisere tilsynsutøvelsen. Denne dokumentasjonen vil være basert på regelverket og definere omfanget for tilsyn («scope of work»).

I forbindelse med gjennomføring av etatens felles tilsynsaktiviteter (Tilsynsplanen) vil det kunne arrangeres felles møter med revisjonslederne fra alle fylkeslegekontorene forut for gjennomføring av tilsynsaktivitetene. En slik fremgangsmåte vil kunne effektivisere tilsynsarbeidet og bl. a. sikre en felles forståelse av regelverkskravene.

Med utgangspunkt i de ovennevnte aktiviteter vil Statens helsetilsyn kunne systematisere erfaringene fra tilsynsaktivitetene slik at systematisert kunnskap kan videreformidles til departementet. Dette arbeidet må ses i sammenheng med Statens helsetilsyns oppgaver i forbindelse med overordnet faglig tilsyn, - jf. Tilsynsloven § 1.

Erfaringsoverføring

Statens helsetilsyn vil på bakgrunn av den kunnskap man genererer ved tilsynsaktivitetene kunne arrangere statusmøter for aktører innen ulike deler av den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Ved slike møter kan Statens helsetilsyn spre erfaringer for eksempel når det gjelder organisering og praktiske løsninger for å etterleve regelverkskrav. Erfaringene vil bygge på gjennomføringen av et visst antall revisjoner, men kunnskapen vil kunne formidles til et stort antall (alle) virksomheter innen pleie- og omsorgstjenestene.

I tillegg til å organisere statusmøter vil Statens helsetilsyn gjennom generell rådgivning/veiledning kunne bidra i arbeidet for å sikre kvaliteten - jf. blant annet Nasjonal strategi for kvalitetsutvikling i helsetjenesten internkontroll-2482.

Regelverksutvikling

Statens helsetilsyn og fylkeslegene vil ved gjennomføring av systemrevisjoner få godt kjennskap til de ulike virksomhetene og deres internkontrollsystemer samt etterlevelse av myndighetskrav. Denne informasjonen er helt sentral i arbeidet med å vedlikeholde/utvikle et hensiktsmessig regelverk innen pleie- og omsorgstjenestene. Statens helsetilsyn vil også på andre måter (melde- og klageordninger, kartleggingsundersøkelser mv.) motta kunnskap fra virksomhetene om erfaringer med å forholde seg til regelverket

Avslutningsvis kan man kortfattet si at Statens helsetilsyns rolle mht kvalitetsutvikling innen pleie- og omsorgstjenestene bygger på følgende:

• regelverkskrav til virksomhetene (for eksempel kapasitet, kompetanse)
• regelverk- og tilsynsregime som underbygger aktørenes oppfatning av plikten til internkontroll
• trepartsamarbeid (arbeidsgiver – arbeidstaker - myndighet)
• regelverksutvikling
• tilsynsordninger

Fylkesmannens tilsyn med sosialtjenester

Fylkesmannen har ansvaret for at det føres tilsyn med boliger med heldøgns omsorgstjenester. Blant tilsynets oppgaver er å påse at institusjonene og boligene drives etter gjeldende myndighetskrav, har forsvarlig utstyr, bemanning og medisinsk tilsyn etc.

Tilsynet skal også blant annet påse at den enkelte beboer får forsvarlig og respektfull behandling og omsorg, ikke lever under forhold som krenker den enkeltes integritet og verdighet, og

at det vurderes å oppnevne hjelpeverge hvis det er behov for det. Reglene står i kapittel 3 i forskriften til sosialtjenesteloven.

Utvikling av internkontroll i den kommunale sosialtjeneste

Tjenester som gis etter sosialtjenesteloven er i dag ikke underlagt krav om internkontroll, i motsetning til helsetjenesten.

I rundskrivene til sosialtjenesteloven er det forutsatt at kommunen skal foreta egenkontroll med tjenestene. Det er imidlertid ikke satt egne krav til denne kontrollvirksomheten. Statens organiserte tilsynsutøvelse er knyttet til institusjonene.

I de senere år har det foregått en utvikling som har medført store endringer i tjenestenes innhold og måter å organisere tjenester til forskjellige brukergrupper.

Endringene i sektoren tilsier både økt innsats fra kommunenes side for å sikre forsvarlig kvalitet på tjenestene og at den statlige tilsynsvirksomheten utvikles og endres. Det er videre ønskelig med en samordning av tilsynet i forhold til helsetjenesten. Det er særlig viktig innenfor pleie- og omsorgstjenestene som dette rundskrivet omhandler.

Sosial- og helsedepartementet har på denne bakgrunn satt i gang et utrednings- og forsøksprosjekt for å utrede og prøve ut bruk av internkontroll og tilsyn med internkontrollvirksomhet for å sikre overholdelse av krav gitt med hjemmel i sosialtjenesteloven.

Til å drive forsøkene er det organisert delprosjekter ved fire fylkesmannsembeter. I hvert av forsøkene har embetene knyttet til seg 2-3 forsøkskommuner. I forsøkene vil vi få erfaring med bruk av internkontroll i denne sektoren og hvilke tilpasninger som er nødvendig for at dette kan bli en egnet og effektiv måte å sikre kvalitet i tjenestene på.

Prosjektet startet opp høsten 1994 og pågikk ut 1996. På grunnlag av prosjektrapportene fra de aktuelle fylkesmennene skal erfaringene i forhold til videre arbeid med lovendringer oppsummeres. Departementet regner med å fremme en samleproposisjon for ulike endringer i sosialtjenesteloven, herunder evt. pålegg om internkontroll. En slik proposisjon vil trolig ikke bli fremmet før vårsesjonen 1998.

7.4: Kompetanseutvikling og kunnskapsformidling

På enkelte områder innenfor pleie- og omsorgstjenestene er det ikke umiddelbart enkelt å henvise til spesielle krav med hensyn til kvalitet. Mye av innsatsen innen pleie- og omsorgstjenestene er basert på skjønnsmessige vurderinger og kvaliteten kan i mange tilfelle ikke normeres direkte ut fra spesifikke krav. Kvalitet på tjenestene må derfor oppnås ved hjelp av rutiner som sikrer at avgjørelser bygger på de kunnskaper som er nødvendige for å yte tjenestene, altså kompetanse innenfor fagfeltene knyttet til pleie og omsorg.

Gjennom sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven har kommunen plikt til å gi de ansatte den nødvendige opplæring for å kunne gjennomføre arbeidet. Kommunen bør derfor arbeide med spredning av kompetanse innenfor tjeneste-apparatet, og intern opplæring, kurs, veiledning og "på-jobben-trening" må prioriteres og utvikles videre. Fordi det finnes mange ansatte uten fagutdanning i tjenestene, bør kommunene motivere og stimulere disse til å formalisere sin kompetanse som f.eks. omsorgsarbeider gjennom § 20-ordningen i Lov om fagopplæring. Kommunene har også plikt til å følge gjeldende forskrifter der hvor disse stiller spesielle kvalifikasjonskrav til de som skal ansettes og rekruttere det personell som er nødvendig for å sikre en faglig forsvarlig kvalitet på helse- og sosialtjenestene.

For å sikre rekrutteringen til tjenestene er det nødvendig at kommunene fortsatt har en aktiv rolle i opplæringen av elever og studenter gjennom å tilby praksis- og lærlingeplasser. Kjennskap til og kunnskap om pleie- og omsorgstjenestene er en forutsetning for at utdannet personell skal anse disse som et alternativ når de søker jobb.

Kommunene bør også tilrettelegge for at fagutdannede ansatte får mulighet til å gjennomføre etter- og videreutdanning, slik at de kan mestre ulike forhold og ny problematikk i arbeidet med f.eks. reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming og reformen for mennesker med psykiske lidelser. Ansatte har på sin side plikt til å holde seg ajour med fagutviklingen innen eget arbeidsfelt og videreutvikle egen kompetanse.

7.5: Klage

Klage etter kommunehelsetjenesteloven

Kommunehelsetjenestelovens § 2-4 bestemmer at den som søker helsehjelp kan påklage avgjørelsen til det organ kommunestyret bestemmer. Går avgjørelsen klageren imot eller avvises klagen, kan det klages til fylkeslegen.

Det er avgjørelser etter § 2-1 angående rett til nødvendig helsehjelp som kan påklages.

Det man kan klage over, er at man ikke får sin rett til helsehjelp (jfr. § 2-1). Man kan således ikke klage over at en diagnose viser seg å være feilaktig, en medisin mindre heldig e.l., med mindre det dreier seg om grove feil. Man kan ikke klage på at man må vente på tur til å komme inn til lege, få fysikalsk behandling eller hjemmebesøk av lege. Klagen kan bare rettes mot usaklig forskjellsbehandling, eller hvis kommunens helsetjeneste ikke holder rimelig minstemål.

Forvaltningslovens regler om bl.a. klagebehandling i kapittel 6 gjelder som utgangspunkt ikke for avgjørelser etter kommunehelsetjenetelovens § 2-1. For vedtak om hjemmesykepleie og vedtak om tildeling eller bortfall av plass i sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie gjelder likevel forvaltninglovens regler.

Forskrift om sykehjem og boform med heldøgnsomsorg og pleie § 5-1 inneholder en bestemmelse om at beboer, verge/hjelpeverge eller pårørende kan klage til fylkeslegen over forhold vedrørende boformens drift som de finner urimelig. Det framgår av merknadene til bestemmelsen at klagen skal sendes boformen.

Forskriftens klagebestemmelse gjelder ikke for helsetjenester som ytes i privat bolig, for eksempel i form av hjemmesykepleie. Den generelle klagebestemmelse i kommunehelsetjenestelovens § 2-4 gjelder imidlertid her.

Etter kommunehelsetjenesteloven vil man bare kunne klage over at man ikke har fått nødvendig helsehjelp.

Klage etter sosialtjenesteloven

Den som er uenig i vedtaket om tildelingen av sosiale tjenester, kan klage til fylkesmannen. Dersom brukeren ikke kan dra omsorg for seg selv eller er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har han krav på sosiale tjenester. Omfanget av og kvaliteten på disse tjenestene må tilfredsstille et visst minstekrav, tjenesteytelsen må ligge på et "forsvarlig nivå", jfr. rundskriv I-1/93. Dersom de tjenestene man får ikke oppfyller dette kravet, kan man klage på vedtaket om tildeling av tjenester.

Den som bor i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester - i denne sammenheng i aldershjem - kan også rette beklagelse til tilsynsinstansen, jfr. § 3-10 i forskrift til sosialtjenesteloven. Fylkesmannen eller tilsynsutvalget (hvis fylkesmannen har oppnevnt slikt utvalg), skal blant annet påse at institusjonene og boligene drives i samsvar med gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer og at den enkelte beboer får forsvarlig og respektfull omsorg og behandling, jfr. § 3-7 i forskrift til sosialtjenesteloven.

7.6: Styrings- og informasjonssystemer

I tillegg til lover og bevilgninger, er det etablert ulike styrings- og informasjonssystemer for å følge utviklingen i de kommunale tjenestene.

Styrings- og informasjonssystemet for helse- og sosialtjenesten i kommunene (Hjulet), består av to sentrale dokumenter; ett rundskriv med Nasjonale mål og hovedprioriteringer og en statistikkpublikasjon som gir sammenlignbar statistikk for kommunens helse- og sosialtjeneste.

Sosial- og helsedepartementet, i samarbeid med Statistisk sentralbyrå (SSB) og Statens helsetilsyn sender årlig ut hefter med sammenligningstall for kommunene. Heftene inneholder tall om befolkningen, behov og problemer og tall om tjenestene i form av økonomi, personell og aktiviteter. Heftene gir kommunene mulighet til å sammenligne sin egen situasjon med andre kommuner i fylket og i nabofylker og med kommuner av samme størrelse.

Hovedhensikten med informasjonssystemet er å bidra til at nasjonale mål og hovedprioriteringer blir fulgt opp lokalt og å gi kommunene bedre grunnlag for beslutninger og prioriteringer.

Det er forutsatt at kommunene behandler de nasjonale målene og hovedprioriteringene i et folkevalgt organ og at de vurderer sin egen situasjon med utgangspunkt i tallmaterialet som sendes ut.

Med utgangspunkt i rundskrivet og tallmaterialet skal fylkesmennene og fylkeslegene vurdere kommunenes tjenestetilbud på de prioriterte områdene. Fylkesmennene og fylkeslegene skal på basis av vurderingene plukke ut enkelte kommuner med sikte på en dialog som kan skape basis for et forbedret tjenestetilbud.

Gerix

Gerix er et informasjonssystem som er utviklet for å forbedre kommune- og statsforvaltningens tilgang på og bruk av styringsdata.

Gerix kombinerer opplysninger om den enkelte brukers behov, tiltakene som settes inn og ressursinnsatsen i form av regnskapstall, personell og kapasitet. Til sammen gir dette beslutningsstøtte for utforming av målsettinger, planlegging og prioritering av tiltak samt resultatvurdering av politikken overfor eldre og funksjonshemmede i den enkelte kommune. I de kommunene som har tatt i bruk Gerix, danner Gerix-informasjonen grunnlag for SSB's pleie- og omsorgsstatistikk. Den vil derved også være et redskap for statsforvaltningens overordnede styring. Lokal nytteverdi er en forutsetning for at Gerix skal fungere etter hensikten.

Gerix startfase er nylig avsluttet med data fra ca. 40 kommuner. I tillegg har 100 kommuner fått opplæring i Gerix og 20-30 kommuner har inngått kontrakt om innkjøp av programvare. I 1996 vil det bli foretatt en evaluering av Gerix, med hovedvekt på hvordan systemet fungerer lokalt.

KOSTRA-prosjektet er et forsøksprosjekt for elektronisk rapportering av økonomi- og tjenestedata mellom kommune og stat og har som formål å bidra til:

• effektivisering og forenkling (samordning) av informasjonsutveksling mellom stat og kommune
• å framskaffe relevant og pålitelig informasjon om tjenesteyting fra kommunene tilpasset de statlige behov for oppfølging med utgangspunkt i nasjonale målsettinger
• å gi kommunene sammenlignbar informasjon fra andre kommuner samt andre relevante styringsdata

I KOSTRA-prosjektet er det sentralt at innsamlet statistikk skal gi bedre grunnlag for å sammenstille økonomi og tjenestedata. De nye statistikkskjemaene som er utarbeidet i regi av prosjektet er utarbeidet med dette for øye. Statistikken fra KOSTRA skal dermed gi et bedre utgangspunkt for å sammenligne ressursinnsatsen mellom kommunene. I 1996 har 4 kommuner testet ut de elektroniske rapporteringsskjemaene i KOSTRA.

8: Andre tiltak for å bedre kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene

8.1: Flere enerom - opptrappingsplan for eneromsutbygging

Som nevnt i veilederens kapittel 6.2. har kvalitet også å gjøre med muligheten for å kunne ha et skjermet privatliv. I tråd med dette er det et viktig politisk mål at beboere i aldersinstitusjoner skal kunne få enerom når de ønsker det. I forskriften for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie (sykehjemsforskriften) heter det at hovedregelen er at soverommene skal være enerom, men at det kan og bør innredes to-sengsrom for ektefeller og andre som ønsker å bo sammen. Det er i dag ca. 15 000 beboere i alders- eller sykehjem som må dele rom med andre.

Oppstartingstilskuddet til nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger på hhv. kr.150 000 og kr. 100 000 (1997), skal gå til å bygge ut nye plasser i kommunene. Men Regjeringen vil samtidig understreke at slik nybygging ikke må gå på bekostning av kvaliteten av det allerede eksisterende tilbudet. Av den grunn ble det innført et eget eneromstilskudd. Størrelsen på dette tilskuddet er kr 90.000 pr. rom (1997). I tillegg gis det kr. 60.000 (1997) der kommunene har behov for å gjennomføre større utbedringsarbeider. Til sammen kan kommunene få kr.150.000 pr. plass dersom de ved utbedring også får omgjort flersengsrom til enerom.

Regjeringen ser utbygging av flere enerom som en prioritert oppgave i årene framover, og tar sikte på en 5-årig plan for utbygging av enerom for de som ønsker det.

Dette vil bl.a. måtte ses i lys av de virkemidlene man har i dag, f.eks. tilskuddsordningen til omgjøring fra flersengsrom til enerom, og om disse fungerer etter intensjonene. Regjeringen vil vurdere disse virkemidlene i et eget Stortingsdokument om eldreomsorgen som legges fram våren 1997.

8.2: Tilrettelagte tiltak for aldersdemente

Mellom 60 og 70 pst av beboere i aldersinstitusjoner har diagnosen alders demens. Ca. 10 pst. har tilbud om skjermet enhet i institusjon. Erfaringene fra kommuner som har etablert spesielle tilbud for aldersdemente, enten dette er skjermede enheter eller bokollektiv, viser at dette er et godt og hensiktsmessig tilbud til denne brukergruppen. Sosial- og helsedepartementet vil anbefale slike løsninger. I et eget 5-årig utviklingsprogram på feltet alders demens som Sosial- og helsedepartementet har finansiert, er det utviklet kompetanse, systematisert og formidlet informasjon, og prøvd ut ulike modeller for tiltak for alders demente. Det er opprettet en egen informasjonsbank ved Granli senter i Vestfold, hvor man kan henvende seg for å få informasjon om dette.

Kompetansesenter for alders demens

I forbindelse med behandlingen av Helsemeldingen (St.meld.nr. 50 (1993-94)) ba Stortinget Regjeringen om å ta initiativ til å opprette et nasjonalt kompetansesenter for alders demens. Et slikt kompetansesenter vil i løpet av 1997 bli etablert ved Ullevål sykehus. INFO-banken ved Granli senter i Vestfold skal organisatorisk knyttes til senteret.

Undervisning av helse- og sosialpersonell og rådgivnings- og veiledningsvirksomhet overfor kommuner, vil være sentrale oppgaver for kompetansesenteret.

Vestvågøy – eksempel på tiltak for aldersdemente:

Ved skjermet enhet ved Vestvågøy sykehjem har en arbeidet målrettet for å gi aldersdemente og deres pårørende en best mulig livssituasjon. Det er gjennomført et prosjekt ved avdelingen hvor følgende målsettinger har stått sentralt:

• Bidra til å endre holdninger til aldersdemente
• Bidra til at pårørende opplever forståelse for sine problemer
• Dyktiggjøring av personalet ved skjermet enhet

For beboerne ved skjermet enhet har hovedmålsettingen vært å opprettholde gjenværende ressurser lengst mulig, gjennom et individuelt tilrettelagt tilbud. En har lagt stor vekt på et godt samspill og samarbeid med de pårørende.

Personalet blir sett på som avdelingens viktigste ressurs. Opplæring og dyktiggjøring av personalet har derfor vært et høyt prioritert område. Etterhvert som personalet har tilegnet seg nye kunnskaper om demente, har flere drevet veiledning og rådgivning i forhold til ulike personalgrupper i andre deler av eldreomsorgen.

Avdelingen har en bemanning tilsvarende en pleiefaktor på 0,76. Avdelingen har hele tiden hatt en fast stab som ikke har vært tilgjengelig for deltakelse i de andre avdelingenes arbeid – slik det praktiseres ved endel andre skjermede enheter. Personalet mener dette ville gått utover kontinuiteten i arbeidet ved skjermet enhet og gitt et dårligere tilbud til beboerne.

Ved skjermet enhet har en arbeidet utfra en definisjon av enheten som:

”et bo- og behandlingstilbud på et forsvarlig nivå til en gruppe pasienter som trenger langvarig, bevisst og stabil innsats for å fungere nært opp til den grense de organiske hjerneskader setter”. Behandlingstilbudet er basert på miljøterapeutiske prinsipper og nuets betydning for aldersdemente.

Det legges stor vekt på aktivitet i skjermet enhet. Mange har stilt spørsmål om hvorfor de demente skal delta på ulike tilstelninger ved sykehjemmet, når de glemmer like fort som det er over. Erfaringene fra prosjektet viser imidlertid at det nettopp er deltakelse og det å få være en del av et hyggelig samvær som gjør at de demente føler seg verdsatt som personer og som den de er. Dette er også med på å stimulere gjenværende ressurser.

På bakgrunn av personalets erfaringer er det utarbeidet kriterier for innflytting i skjermet enhet. Slike kriterier er viktige for å oppnå en best mulig fungerende gruppe, uten for mange gnisninger mellom pasientene:

• Beboerens hoveddiagnose er aldersdemens
• Vedkommende skal være forholdsvis frisk fysisk og fysisk mobil
• Vedkommende kan med veiledning spise og drikke selv og ivareta personlig hygiene helt eller delvis
• Pasienter med psykiatriske hoveddiagnoser skal ikke integreres i skjermet enhet
• Beboerne bør ha tilnærmet likt funksjonsnivå

For øvrig blir det påpekt at aldersdemente med vanskelig adferd må vurderes nøye i forhold til sammensetningen av gruppen før innflytting. Det anbefales ikke å integrere fysisk funksjonshemmede og syns- eller hørselshemmede i skjermet enhet. Erfaring viser at disse pasientene ofte blir mobbet av demente medpasienter.

Også utflytting fra skjermet enhet vurderes etter oppsatte kriterier. Det er nødvendig å flytte ut pasienten dersom pleiebehovet blir omfattende, eller vedkommende av ulike grunner ikke kan nyttiggjøre seg tilbudet i avdelingen.

Prosjektet ved Vestvågøy sykehjem har bl.a. ført til at det er etablert et Senter for Aldersdemens som nå fungerer som et kompetansesenter innen demensomsorgen i Lofotregionen.

8.3: Utforming av tjenester i omsorgsboliger

Omsorgsboliger er et relativt nytt begrep innenfor den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Begrepet ble innført i forbindelse med ovennevnte tilskuddsordning til bygging av nye sykehjemsplasser eller boliger tilrettelagt for heldøgns pleie- og omsorg.

En av forutsetningene for å få tilskudd til omsorgsboliger er at disse bygningsmessig er tilrettelagt slik at det kan ytes tung pleie, og at beboerne kan bo der selv med betydelig funksjonssvikt og omsorgsbehov.

Omsorgsboliger skal være såkalt ikke-lovregulerte boliger der det er beboernes pleie- og omsorgsbehov som skal regulere tjenesteutformingen /-mengden og ikke selve boformen. Et slikt tjenestetilbud setter store krav til de kommunale pleie- og omsorgstjenestene utenfor institusjon. For at omsorgsboligene skal kunne bli et trygt og godt alternativ også for personer med betydelige omsorgsbehov er det viktig med en godt tilpasset hjemmetjeneste. Det er vanskelig å sette absolutte krav for hvordan dette tjenestetilbudet skal være fordi behovene er så varierte. I retningslinjene for å få tilskudd til bygging av boliger er det et krav at kommunen må ha etablert en døgntjeneste (jf. kap. 8.4).

En rekke kommuner har bygget omsorgsboliger etter at tilskuddsordningen ble innført. Mange har valgt denne tjenesteformen også for brukere med senil demens.

Sosial- og helsedepartementet vil i 1997 gi ut veiledende retningslinjer vedrørende omsorgsboligenes funksjoner og tjenestetilbud, i tråd med Stortingets merknader ved behandlingen av Velferdsmeldingen.

Eksempler fra kommuner som har satset på omsorgsboliger:

Eksempel 1:

Vestre Toten kommune bygde i 1994 et prøveprosjekt med 7 omsorgsboliger. Boligene er leiligheter på ca 55-60 m2, med spesielt romslige soverom og bad. Beboerne er relativt syke og ville tradisjonelt ha vært på sykehjem.

Det er lagt opp til grunnbemanning på stedet med 5.5 stillinger, dvs en person tilstede hele døgnet, samt en halv stilling til ledelse av boligene.

Alle er ansatt i hjemmetjenesten (åpen omsorg) og er sykepleier eller hjelpepleier. I tillegg kommer hjemmehjelp, hjemmesykepleie etter behov.

Fordi boligene er selvstendige boliger er det lagt stor vekt på tekniske hjelpemidler med trygghetsalarm knyttet til leilighet og dørsystem. Alarmen kan styres fra alle rom.

Boligene ligger i et område med mange trygdeboliger og et eldresenter, noe som gjør at mange fra hjemmetjenesten er i området til daglig.

Eksempel 2:

Askøy kommune har både serviceboliger og omsorgsboliger.

Omsorgsboliger

Det ble bygd 19 omsorgsboliger for to år siden. Boligene er 2-roms leiligheter med spesielt romslige bad og soverom. Leilighetene åpner mot en felles gang. Det er i tillegg fellesarealer.

Beboerne er relativt syke og ville tradisjonelt ha vært på sykehjem.

Omsorgsboligene har en fast bemanning på tre på dagtid, 2-3 på kveldstid og våken nattevakt. I tillegg hjemmehjelp etter behov. Alle er ansatt i hjemmetjenesten (åpen omsorg).

Serviceboliger

Bygd for ca 4 år siden. De har ikke fast bemanning. I distriktet er alltid to sykepleiere til stede. Det er sovende nattevakt knyttet til distriktet. I tillegg kommer hjemmehjelp etter behov.

Eksempel 3:

Gausdal kommune har bygd 12 serviceleiligheter i underetasjen til alders- og sykehjemmet.

Det bygges nå på en etasje i sykehjemmet som gir plass til 6 omsorgsboliger. De blir tatt i bruk i april 1996. Omsorgsboligene er 2-roms leiligheter.

Omsorgsboligene skal ikke ha fast bemanning. Det har heller ikke serviceleilighetene.

Det er tenkt at beboerne i omsorgsleilighetene skal være oppegående og i hovedsak klare seg sjøl. Hjemmesykepleie, hjemmehjelp vil bli gitt etter behov. Kommunen har gjennomført integrering av institusjonsomsorg og åpen omsorg.

Nattevaktsystemet baserer seg på alarm og callingsystem til sykehusets faste nattevakt.

8.4: Døgntjeneste i pleie- og omsorgstjenesten

En viktig forutsetning for at personer med pleie- og omsorgsbehov skal kunne bo i egne hjem/tilrettelagt omsorgsbolig så lenge som mulig, er at kommunen kan tilby hjelp når behovet er tilstede, uansett når på døgnet det er, eller hvilke ukedager det er snakk om.

En slik døgntjeneste er viktig for å skape et godt tillitsforhold mellom brukeren og tjeneste-apparatet, og for at brukeren skal kunne føle trygghet for at hjelpen kommer når behovet er der. Tillitsforholdet vil i tillegg måtte basere seg på at det er et tilbud om tjenester som er forutsigbare og stabile, og tilpasset skiftende behov. Tiltak som øker tilliten til at tjenestetilbudet sikres, uansett boform, kan bidra til at flere, særlig eldre, vil betrakte hjemmetjenester som et trygt alternativ til institusjonsomsorg.

I forbindelse med innføringen av ordningen med oppstartingstilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser, ble det satt som krav at kommunene for å få utløst tilskuddet må ha etablert døgntjeneste. Dette ble fulgt opp på statsbudsjettet for 1996 gjennom et eget døgntjenestetilskudd, som er videreført i 1997.

Det er vanskelig å sette eksakte krav til utformingen av en slik tjeneste, fordi kommunene er så forskjellige, og behovene vil variere så mye. Det er imidlertid enkelte mer generelle krav som bør stilles, og som også er stilt i forbindelse med tilskuddsordningen:

1. Ansvarlig politisk organ i kommunen må ha fattet vedtak om å opprette døgntjeneste.
2. Døgntjenesten skal være en del av en helhetlig pleie- og omsorgstjeneste. Dvs. at den skal med i kommunenes planer som en integrert del av pleie- og omsorgstjenesten.
3. Tjenesten må være tilgjengelig for befolkningen - innen rimelig tid - alle døgnets 24 timer sju dager i uka, hele året
4. Døgntjenesten må være tilgjengelig for alle som trenger pleie eller omsorg, både planlagt og ikke planlagt, dvs. også i uventede situasjoner. Personalet må ha den faglige kompetansen som er nødvendig for å gi beboerne trygg pleie og omsorg.
5. Døgntjenesten skal rette seg mot alle med behov for pleie- og omsorgstjenester, uavhengig av alder og funksjonsnivå. Dette innebærer at den også skal omfatte mennesker med psykiske lidelser og psykisk utviklingshemming.
6. Avhengig av kommunens størrelse, geografiske forhold m.v. bør ett eller flere av følgende enkelttjenester/-tiltak være til stede:

De to siste alternativene forutsetter at avdelingene har personell som kan utføre nødvendige pleie- og omsorgsoppgaver i hjemmene og eventuelt rykke ut i uventede situasjoner.

7. Ordningen med døgntjeneste skal gjøres kjent for alle kommunens husstander/innbyggere gjennom informasjon, f.eks. i form av egne informasjonsbrosjyrer.

Døgntjenesten kan ikke erstatte den akutte legetjenesten som kommunene er pålagt å ha. Et samarbeid mellom disse tjenestene vil imidlertid være naturlig.

8.5: Tilskudd til utskriving av unge funksjonshemmede fra aldersinstitusjoner og spesialsykehjem

Å bedre livssituasjonen for mennesker med alvorlig funksjonshemming har vært og er et viktig mål, og derfor er det å kunne leve et selvstendig liv utenfor institusjon, et satsingsområde. Det å plassere unge fysisk funksjonshemmede i alders- og sykehjem for resten av livet er ikke det norske velferdssamfunnet verdig.

I behandlingen av Statsbudsjettet for 1996 ble det derfor vedtatt et eget tilskudd for å stimulere kommunene til å bygge opp andre former for bo- og omsorgstilbud for denne gruppen. Tilskuddet gis til kommunene og skal benyttes til planlegging, iverksetting av utflyttingen og etablering av alternativt tilbud i kommunene.

For mange kan det nok føles utrygt å flytte ut fra institusjonen. Kommunene har derfor en utfordring både når det gjelder å motivere brukere til utflytting og å tilrettelegge tjenester som skaper trygghet og forutsigbarhet. Ingen brukere/pasienter bør imidlertid flyttes ut uten at de selv ønsker det.

Individuelle utflyttings- og tiltaksplaner skal danne basis for tilbudet, og det er viktig at planen utformes i samarbeid med den enkelte bruker. Planen skal foruten bolig og hjelp i hjemmet omfatte aktuelle tiltak som utdanning, arbeid og kultur- og fritidsaktiviteter og praktisk bistand i den forbindelse. Ordningen med brukerstyrt personlig assistanse kan være en fleksibel måte å organisere praktisk bistand på. Videre bør også plan for habilitering/rehabilitering, når dette er aktuelt, inngå som en del av planen. Tiltaksplanen skal gi en helhetlig oversikt over tjenestetyper og omfang som inngår i det samlede tilbud til den enkelte bruker.

8.6: Omsorgs- /samarbeidsplaner

Et helhetlig tilbud til den enkelte brukeren, er ofte satt sammen av tjenester og tilbud fra ulike instanser og ulike personer. Dette kan for eksempel være ulike kommunale etater, ektefelle, barn, andre pårørende eller frivillige organisasjoner. For at tilbudet skal framstå som en helhet for brukeren kan det være hensiktsmessig at de ulike samarbeidspartnere sammen med brukeren utarbeider individuelle planer for samarbeidet - såkalte omsorgsplaner. Disse skal gi et best mulig bilde av den totale omsorgen brukeren mottar, og derfor inneholde også en oversikt over brukerens egeninnsats, ektefelles /pårørendes innsats og tiltak fra kommunehelsetjenesten samt frivillige.

En individuell plan kan inneholde en egen del som gjelder plan for omsorg eller (kun) være en omsorgsplan. Mange brukere vil imidlertid ha behov for oppfølging utover omsorg. Plan for rehabilitering vil være hensiktsmessig i en rekke tilfeller. Rehabilitering er en tidsavgrenset, planlagt prosess med klart definerte mål og virkemidler -hvor brukers egeninnsats/medvirkning er helt sentral. Rehabilitering bør betraktes som nødvendig tverrfaglig bistand/tilretteleggelse for bruker i forbindelse med denne prosessen, slik at vedkommende kan oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og sosial integrering. Plan for rehabilitering vil, jfr. beskrivelsen ovenfor, være noe annet enn en omsorgsplan. -Jfr. at rehabilitering ikke er det samme som pleie- og omsorg, men en tjeneste (med tildels andre arbeidsmetoder) som kommer i tillegg. Det er viktig at individuelle planer utformes i samarbeid med brukeren. Det understrekes også at omfanget av planarbeid må holdes på et funksjonelt nivå.

Sosial- og helsedepartementet vil i 1997 sende ut veiledende retningslinjer for hvordan omsorgsplaner kan utarbeides for å skape medbestemmelse, mobilisere familie og nærmiljø og også bidra til større forutsigbarhet for de ulike partene i tjenesteforholdet.

9: Referanseliste

Lov- og forskriftsverk som regulerer aktiviteter i pleie- og omsorgstjenestene:

Lover

Alminnelige- og generelle forskrifter og rundskriv

Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie (1988-11-14 nr. 932) (Forskriften inngår i: Somatiske sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie (Sosial- og helsedepartementets rundskriv I-63/90))

Forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunenes helsetjeneste, av 23.11.1983

Forskrift om disponering av kontantytelser fra folketrygden under opphold i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie (1988-12-11 nr. 1018) Forskriften inngår i: Forskrift om disponering av kontantytelser fra folketrygden under opphold i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie (Sosial- og helsedepartementets rundskriv 1-3/91)

Føring av pasientjournal

Forskrift om leges og helseinstitusjons journal for pasient (1989-03-17 nr. 277) (Sosial- og helsedepartementets rundskriv 1-28/91)

Forskrift om leges og helseinstitusjons journal for pasientkartlegging av muligheter for EDB-basert legejournal (Sosial- og helsedepartementets rundskriv 1-19/92)

Rundskriv vedrørende sykepleiedokumentasjon -journalføring og oppbevaring (Helsetilsynets rundskriv IK-1/91)

Meldinger til sentrale myndigheter m.v

Forskrift om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l. (1982-03.15 nr. 755)

Leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l. (Helsetilsynets rundskriv IK-2/92)

Forskrift om meldeplikt for helseinstitusjon m.m. etter vergemålslovgivningen (1990-12-14 nr. 998) Vedlegg 4 til Sosial- helsedepartementets rundskriv G-178/90.

Forskrifter om meldeplikt for visse bivirkninger m.v. ved legemidler (1978-10-30 nr. 2)

Lov om medisinsk utstyr, av 12.01.1995 nr. 6

Forskrift om medisinsk utstyr, av 12.01.1995

Taushetsplikt

Rundskriv 1-9/94 Taushetsplikt i sosialforvaltningen.

Helsetilsynet viser til bestemmelsene om taushetsplikt i profesjonslovene (se kap. 1 - lov om leger §§ 31 - 34 og § 37, lov om godkjenning av sykepleiere § 11 , lov om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster § 8, lov om godkjenning m.v. av helsepersonell § 5)

Studenters adgang til pasientopplysninger samt deres deltakelse ved undersøkelser og/eller behandling - pasienten skal informeres (Helsetilsynets rundskriv IK-28/93)

Legemiddelforsyning

Forskrift om legemiddelforsyningen m.v. i den kommunale helsetjenesten (1987-11-18 nr. 1153) Rundskrivet inngår i: Vernepleiers myndighet til å administrere forordnede medikamenter forskriftsendring (Sosial- og helsedepartementets rundskriv 1-9/91)

Andre relevante lover, forskrifter og rundskriv:

Lov om umyndiggjørelse (1898-11-28)

Lov om vergemål for umyndige (1927-04-22 nr. 3)

Endringer i vergemålsloven m.m. (hjelpevergeordningen m.m) (Justis- og politidepartementets rundskriv G-178/90)

Forvaltningsloven (1967-02-10)

Lov om offentlighet i forvaltningen (1970-06-19 nr. 69)

Lov omvern mot tobakkskader (1973-03-09 nr. 14)

Forskrift om vern mot tobakkskader (1988-07-08 nr. 563)

Lov om vern mot smittsomme sykdommer (1994-08-05 nr. 55)

Smittevernloven - veileder - Melding og varsling av smittsomme sykdommer (Helsetilsynets rundskriv 1K 8/95)

Smittevernloven - veileder - En generell innføring (Helsetilsynets rundskriv 1K 9/95)

Lov inneholdende visse Bestemmelser om Behandling af Lig (1898-06-04)

Lov om psykisk helsevern (1961-04-28 nr. 2)

Vedlegg

Kvalitetssystemet - pleie- og omsorgstjenesten, Ringsaker kommune

Systemdelen

FAGLIGE METODEBESKRIVELSER OVERFOR BRUKERNE

Metodebeskrivelser

Pleie- og omsorgstjenesten

Ringsaker kommune

1. Kvalitetsmål

Bruker får nødvendig, kvalifisert hjelp etter behov.

2. Generelt

Hjemmesykepleie tildeles i henhold til Lov om helsetjenesten i kommunen § 2-1.

Vedtak fattes etter Forvaltningsloven § 11 og § 23.

3 Utførelse

1. Se metode A.2.1 Søknad om tjeneste/fordeling av søknader/svar på søknad, og A.2.2 Vurdering av behov/vurderingsbesøk.

2. Resultatet av vurderingsbesøket skal angi antall besøk pr. uke i forhold til aktuelle oppgaver hos søker.

3. Soneleder skriver administrativt protokoll og fatter tidsbegrenset vedtak.

4. Merkantil avdeling sender til bruker vedtak, informasjon om klageadgang (se vedlegg: skjema 9) og opplysninger om kostnader.

5. Soneleder revurderer behov for hjemmesykepleie og fatter nytt vedtak før gammelt vedtak utgår.

Det er ikke nødvendig med ny søknad fra bruker dersom brukerens tilstand og hjelpebehov ikke er nevneverdig endret.

4. Selvevaluering

Ringsaker kommune
Pleie- og omsorgsseksjonen

Skjema 9
side 1

Opplysning om klagerett, klagefrist og nærmere framgangsmåte ved klage

Det er adgang til å klage på saksbehandling, innhold i vedtak og vedtak om betalings satser. Saksbehandler vil være behjelpelig med å formulere og formidle klager til rette vedkommende.

De har rett til å se sakens dokumenter i henhold til forvaltningslovens § 18, jfr. § 19.

Klage på vedtak om hjelp i hjemmet

For behandling av saker om hjelp i hjemmet gjelder saksbehandlingsreglene i lov om sosiale tjenester og forvaltningsloven. Vedtak kan påklages til helse- og. sosialstyret. Klagefrist er 3 uker. Dersom helse- og sosialstyret ikke finner grunn til å oppheve eller endre vedtaket, sendes saken til fylkesmannen for klagebehandling. Evt. klage sendes det pleie- og omsorgsdistrikt som har fattet vedtaket.

Klage på vedtak om hjemmesykepleie

For vedtak om tildeling av hjemmesykepleie gjelder lov om helsetjenesten i kommunene og forvaltningslovens regler. Vedtak kan påklages til helse- og sosialstyret. Klagefrist er 4 uker. Dersom helse- og sosialstyret ikke finner grunn til å oppheve eller endre vedtaket, sendes saken til fylkeslegen for klagebehandling. Evt. klage sendes det pleie- og omsorgsdistrikt som har fattet vedtaket.

Klage på vedtak om tildeling av plass i sykehjem

For vedtak om tildeling av plass i sykehjem gjelder lov om helsetjenesten i kommunene og forvaltningslovens regler. Vedtak kan påklages til helse- og sosialstyret. Klagefrist er 4 uker. Dersom helse- og sosialstyret ikke finner grunn til å oppheve eller endre vedtaket, sendes saken til fylkeslegen for klagebehandling. Evt. klage sendes det pleie- og omsorgsdistrikt som har fattet vedtaket.

Klage på vedtak om tildeling av plass i aldershjem, tildeling av avlastning, dagplass, omsorgslønn og støttekontakttjeneste

For vedtak om tildeling av plass i aldershjem, tildeling av avlastning, dagplass, omsorgslønn og støttekontakttjeneste gjelder saksbehandlingsreglene i lov om sosiale tjenester og forvaltningsloven. Vedtak kan påklages til helse- og sosialstyret. Klagefrist er 3 uker. Dersom helse- og sosialstyret ikke finner grunn til å oppheve eller endre vedtaket, sendes saken til fylkesmannen for klagebehandling. Evt. klage sendes det pleie- og omsorgsdistrikt som har fattet vedtaket.

Klage på vedtak om tildeling av trygghetsalarm, vaktmestertjenester, trygdebolig og andre tjenester

Forvaltningslovens regler gjelder. Vedtak kan påklages til helse- og sosialstyret. Klagefrist er 3 uker. Dersom helse- og sosialstyret ikke finner grunn til å oppheve eller endre vedtaket, sendes saken til formannskapet for klagebehandling. Evt. klage sendes det pleie- og omsorgsdistrikt som har fattet vedtaket.

Ringsaker kommune
Pleie- og omsorgsseksjonen

Skjema 9
side 2

Klage på vedtak om betaling

Hjelp i hjemmet, hjemmesykepleie, avlastning og korttidsopphold

Ifølge forskrift av 04.12.92 om vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og for opphold i institusjon § 8-5 kan vedtak om betaling for hjelp i hjemmet, hjemmesykepleie, avlastning og korttidsopphold i institusjon påklages til fylkesmannen. Klagefrist er 3 uker. Klagen behandles først i helse- og sosialstyret. Dersom helse- og sosialstyret ikke finner grunn til å oppheve eller endre vedtaket, sendes saken til fylkesmannen for klagebehandling. Evt. klage sendes det pleie- og omsorgsdistrikt som har fattet vedtaket.

Opphold i institusjon

Ifølge forskrift om vederlag for opphold i institusjon av 21.12.88 § 8 kan vedtak om vederlag for opphold i institusjon påklages til fylkesmannen er 3 uker. Klagen behandles først i helse- og sosialstyret. Dersom helse- og sosialstyret ikke finner grunn til å oppheve eller endre vedtaket, sendes saken til fylkesmannen for klagebehandling. Evt. klage sendes det pleie- og omsorgsdistrikt som har fattet vedtaket.

Metodebeskrivelser

Pleie- og omsorgstjenesten

Ringsaker kommune

1. Kvalitetsmål

Vi forplikter oss til å møte brukerne som likeverdige medmennesker og respektere enkeltmenneskets rett til selvstendighet, uansett funksjonsnivå.

2. Generelt

1. Den ansatte skal ha kunnskap om:

• høflighet, respekt og adferd
• kommunikasjon, og hvordan tilrettelegge for god dialog med bruker
• brukerens behov, situasjon og medinnflytelse
• den faglige kompetanse situasjonen krever
• hygieniske prinsipper

2. Den ansatte skal informere bruker om:

• helsepersonells taushetsplikt
• tjenestetilbudet/tiltakskjeden
• nødvendige adresser og telefonnummer til egen sone

3. Utførelse

Den ansatte:

• ringer/banker på
• hilser
• presenterer seg med fullt navn første gang
• legitimerer seg
• tar om nødvendig av sko/tar på skoovertrekk
  • respekterer brukerens verdier m.h.t.
  • kultur og miljø
  • bluferdighet/ sjenanse personlig
  • hygiene
  • renhold
  • ryddighet/orden
• avslutter besøket
• overholder inngåtte avtaler, om forsinkelse meld fra

4. Selvevaluering

Metodebeskrivelser

Pleie- og omsorgstjenesten

Ringsaker kommune

1. Kvalitetsmål

Vi tar ansvar for at pårørende og andre personer blir varslet.

2. Generelt

Andre personer som skal varsles:

• lege
• tjenestested
• lensmann og lege ved uventet dødsfall i hjemmet. Se metodebeskrivelse C.2.8 Tjenesteyter finner bruker som har tatt sitt eget liv.
• vurder om prest eller lensmann kan bistå med varsling av pårørende

Pårørende/etterlatte kan tilbys hjelp og bistand.

3. Utførelse

1.Varsling, se punkt 2 over.

2.Sørge for at lege konstaterer dødsfallet.

3.Gi hjelp og støtte til pårørende.

4.Påse at den døde blir lagt pent til rette etter at lensmannen har godkjent det.

5.Sørge for verdig ramme rundt den døde. Rydding og lufting av rommet.

6.Avklar med pårørende om og eventuelt hvem som kontakter begravelsesbyrå.

7.Gi nødvendig informasjon og gi pårørende/etterlatte brosjyra med opplysninger om hjelp og støtte de vil kunne trenge.

8.Sørge for at primærlege får varsel om dødsfallet.

4. Selvevaluering