Dette nyhetsbrevet inneholder:

• Norges 16. rapport til FNs rasediskrimineringskomité (CERD)
• Arbeidstillatelse til religiøse ledere
• Schengen-samarbeidet – ett år etter
• Kommuniké fra møtet mellom statsråd Laila Dåvøy og representanter for innvandrerkvinner i Norge

Norges 16. rapport til FNs rasediskrimineringskomité (CERD)

Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for å koordinere arbeidet med å rapportere til FNs rasediskrimineringskomité (CERD). Norges 16. rapport ble nylig sendt FN via Utenriksdepartementet. Dette er myndighetenes rapport om tiltak truffet for å følge opp FNs rasediskrimineringskonvensjon.

De ulike punktene i rapporten er oppdateringer og tilsvar til CERD-komiteens merknader til de forutgående rapportene. Den 16. rapporten omhandler nye lovendringer og tiltak iverksatt for å motarbeide rasisme og diskriminering på områder som utdanning, arbeid, bolig, helse, kultur, utesteder og rettsapparat. Mange av tiltakene gjelder personer med innvandrerbakgrunn, men tiltak overfor samer og nasjonale minoriteter er også beskrevet.

Noen av utfordringene som kan leses ut av rapporten er opparbeiding av et registreringssystem for tilfeller av rasisme og diskriminering, styrking av rettsvernet mot diskriminering og bedring av situasjonen for personer med innvandrerbakgrunn på arbeidsmarkedet.

Rapporten er utarbeidet på bakgrunn av bidrag fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet

Finans- og tolldepartementet, Forsvarsdepartementet, Helse­departementet, Justis- og politidepartementet, Kultur- og kirke­departementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial­departementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Utenriks­departementet og Kommunal- og regionaldepartementet. I tillegg har UDI bidratt.

Her finner du hele rapporten:
http://www.dep.no/krd/engelsk/publ/rapporter/016081-220009/

Kontaktperson:
Avdelingsdirektør Stephan Mo, tlf. 22 24 70 90, e-post

Arbeidstillatelse til religiøse ledere

For å få arbeidstillatelse i Norge for å lede en menighet, må vedkommende inneha en heltidsstilling og fylle krav til formell kompetanse. Trossamfunnet må dessuten være godkjent av norske myndigheter gjennom fylkesmannen.

Religiøse ledere som får opphold i Norge, kommer innunder bestemmelsene i tilknytning til ansettelse av spesialister. UDI opplyser at det stilles følgende krav til utenlandske religiøse ledere:

• Trossamfunn som søker om å få ledere og lærere fra utlandet må være godkjent av fylkesmannen. Menigheten må ha midler til å betale en lønn vedkommende kan leve av.
• Vedkommende må ha fagutdannelse på høyere nivå og denne må dokumenteres. Det må undersøkes i den enkelte sak om den aktuelle utdanningsinstitusjonen er godkjent i hjemlandet. Det skal stilles krav til praksis i tillegg til krav om utdanning dersom dette er en forutsening for godkjenning av utdanning i hjemlandet. Praksis skal dokumenteres. Ellers vil formell utdanning være tilstrekkelig.
• Det er krav om at vedkommende ansettes i en heltidsstilling. Det skal redegjøres for hvorfor det ikke er mulig å besette stillingen med innenlandsk arbeidskraft. I søknaden skal det blant annet fremgå hvor mange medlemmer menigheten har, hvilke arbeidsoppgaver som er knyttet til stillingen og hvor mange religiøse ledere og lærere menigheten har fra før.

I UDIs oversikt over personer som får arbeidstillatelse som spesialist, skilles det ikke mellom ulike yrkesgrupper. Derfor er det vanskelig å gi tall på hvor mange religiøse ledere det er som har fått opphold. I følge UDI dreier det seg imidlertid om få tillatelser årlig.

Kontaktperson:
Informasjonssjef UDI Frode Forfang, tlf. 23 35 15 00, e-post:

Schengen-samarbeidet – ett år etter

Det har gått ett år siden Norge tok del i Schengen-samarbeidet. 19. februar i år avholdt Kommunal- og regionaldepartementet i den forbindelse et seminar for de frivillige organisasjonene for å se nærmere på hvilke erfaringer som er gjort så langt i samarbeidet. Nyhetsbrevet bringer her en gjennomgang av aktuelle elementer i Schengen-samarbeidet som ble tatt opp på seminaret.

Schengen-samarbeidet viderefører passunionen mellom de nordiske landene som har vart siden 1957. Samarbeidets kjerne er tilrettelegging for personbevegelse i Schengen-området, blant annet fri bevegelighet for arbeidstakere og deres familie.

Målsettingen med Schengen-samarbeidet er å skape et område basert på frihet, sikkerhet og rettferdighet. Sentralt er at personkontrollen falt bort på grensen mellom Schengen-landene, den såkalte indre grense. For at denne friheten ikke skal misbrukes på bekostning av sikkerhet og rettferdighet, omfatter Schengen-samarbeidet også en rekke kompenserende tiltak. Eksempler på dette er felles kontroll på Schengen-landenes grense mot tredjeland (yttergrensen), felles visumpolitikk, dataregister for informasjonsutveksling om visse personer og gjenstander (Schengen informasjonssystemet – SIS) og politisamarbeid.

Yttergrensekontroll
Norge har ansvar for yttergrensekontroll på landegrensen mot Russland, flyplasser med internasjonale flygninger og sjøgrensen. For å tilfredsstille Schengen-kravene gjennomførte Norge infrastrukturmessige endringer ved enkelte større flyplasser, økte ressursinnsatsen på steder som ble Schengen-grenseovergangsteder, og innførte et nytt konsept for sjøgrensekontrollen.

Visumsamarbeid
Et standard Schengen-visum er som hovedregel gyldig for innreise i alle Schengen-land. I forbindelse med Schengen-implementeringen måtte Norge innføre visumplikt for en rekke stater. Norge måtte også si opp visumgebyrfrihetsavtaler med 5 stater, tilbakekalle 3 ensidige norske erklæringer om visumgebyrfrihet og innføre de samme visumgebyr som de øvrige Schengen-statene. På den annen side har Schengen-samarbeidet ført til at visumplikten er bortfalt for flere land, blant annet Bulgaria, Kroatia og Romania.

Som følge av Schengen-samarbeidet har Norge måttet redusere antall utenriksstasjoner som kan utstede visum. Dette skyldes at det kun er diplomatiske eller konsulære stasjoner med utsendt personell som har fullmakt til å behandle visumsøknader. Dette har ført til et noe dårligere servicetilbud i blant annet Afrika sammenlignet med situasjonen før Norge tok del i Schengen-samarbeidet. På den annen side har Norge fått et viktig virkemiddel for å bedre servicetilbudet ved såkalte representasjonsavtaler. Norge er i dag representert av andre Schengen-land i 50 byer.

Schengen informasjonssystemet (SIS)
SIS er et dataregisteret for informasjonsutveksling om personer og gjenstander. Systemet kan blant annet benyttes til å registrere personer som skal nektes innreise på Schengens territorium og til å oppspore stjålne gjenstander. I 2001 ble det i alt gjort 301 treff i SIS fordelt på 119 treff i utlandet på norske innmeldinger, 10 treff i Norge på norske innmeldinger og 172 treff i Norge på utenlandske innmeldinger.

Det ble kun gjort 5 treff i utlandet på meldinger lagt inn av Norge under Schengen-konvensjonen artikkel 96 som gjelder registrering av personer i SIS med henblikk på å ikke tillate innreise i Schengen-området (innreiseforbud). En årsak til dette kan være at Norge ikke bruker innmeldingsadgangen etter artikkel 96 fullt ut. Til sammenligning ble det gjort 107 treff i Norge på utenlandske innmeldinger.

Innenlandske kontroller
Schengen-regelverket begrenser ikke medlemslandenes mulighet til å gjennomføre personkontroll på eget territorium (innenlandske kontroller). Det omfatter også grensekontroll i nærområder til landegrensene, såkalte grensenære områder, så lenge kontrollen ikke kan anses som en skjult gjeninnføring av personkontroll på indre grense.

I forbindelse med det økende antallet asylsøkere som kom til Norge i fjor, gjennomførte Oslo politidistrikt i desember 2001 innenlandske utlendingskontroller. Det viste seg at mens bare ca. 20% er i besittelse av reisedokumenter når de selv fremmer søknad om asyl, var ca. 85 % i slike politikontroller i besittelse av pass og andre dokumenter. Med tanke på at manglende dokumentasjon blant annet fører til store problemer i forbindelse med uttransportering, er denne type innenlandske kontroller et viktig kompenserende tiltak sett i lys av Schengen-samarbeidet.

Dublin-samarbeidet
Et annet samarbeid som Norge deltar i og som er nært tilknyttet Schengen-samarbeidet, er Dublin-samarbeidet. Det regulerer hvilken stat som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad i området. Konvensjonen skal hindre at asylsøkere blir henvist frem og tilbake mellom stater uten å få søknaden behandlet (”refugees in orbit”), og motvirke at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemsstater, må behandles av mer enn én stats myndigheter (”asylshopping”). Konvensjonen regulerer kun prosedyreregler og ikke innholdet av den nasjonale asylpolitikken.

For å effektivisere Dublin-samarbeidet utvikles det et fingeravtrykksregister for asylsøkere og visse andre tredjelandsborgere, kalt Eurodac. I forbindelse med at Eurodac skal tre i kraft, gjennomføres testkjøringer av systemet hvor medlemslandene knytter seg til systemet i henhold til en oppkoplingsplan. Norge var første testland og koplet seg opp 4. desember 2001. Det vil ikke kunne legges inn gamle fingeravtrykk i Eurodac og systemet vil derfor trolig først få effekt etter at det har fungert i 3 til 5 år. Etter 5 år i drift forventes det imidlertid en treffprosent på ca. 85 %.

Kontaktperson:
Avdelingsdirektør Sissil Pettersen, tlf. 22 24 70 98, e-post:

Kommuniké fra møtet mellom statsråd Laila Dåvøy og representanter for innvandrerkvinner i Norge

Barne- og familieminister Laila Dåvøy hadde 28. januar et møte med syv representanter for kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge. Møtet ble av flere av deltakerne betegnet som historisk, på grunn av sin prinsipielle karakter.

Tema for møtet var innvandrerkvinners opplevelse av dobbelt diskriminering, både kjønn og etnisitet, og utfordringer i det norske likestillingsarbeidet for å fange opp minoritetskvinners situasjon. Statsråden understreker at hun er likestillingsminister for alle i det norske samfunnet.

Synliggjøring, medvirkning og målretting av tiltak

Sentrale utfordringer:

• Intensivere arbeidet med likestilling for innvandrerkvinner innen flere områder: Arbeidslivet, utdanningssystemet, helsevesenet, foreldrerolle og kulturlivet.
• De norske likestillingsinstitusjonene må samarbeide med innvandrerkvinner for å nå målet om likestilling.
• Hensynet til etniske minoriteter må inngå som en naturlig del av norsk politikkutforming, herunder tiltak for barn og unge og likestillingsarbeid.
• Minoritetskvinner må gjøres mer synlig i likestillingsarbeidet, for eksempel i det årlige likestillingsbarometeret.
• Vi må få bedre faktakunnskap, ved for eksempel analyse av minoritetspopulasjoner og kjønn i statistikkproduksjon, forskning og datainnsamling.
• Minoritetskvinner må få delta og anerkjennes som likverdige på alle samfunnsområder og i alle de alminnelige prosessene i samfunnet.
• minoritetskvinner må bli hørt og tatt med på råd når politikk og ulike tiltak utformes. Alle tiltak må tilpasses den enkelte målgruppe og utformes i dialog med dem.
• Innvandrermenn og unge gutter må også trekkes inn i en dialog om likestilling og kvinners og jenters rettigheter, fordi menn legger viktige premisser både i familien, i det religiøse livet og interesseorganisasjoner.
• Det må legges vekt på kommunikasjonstiltak, som også ivaretar de langsiktige prosessene når media fokuserer på ulovligheter som omskjæring av jenter og tvangsekteskap.

Ansvarlig redaktør: Thor Arne Aass

Redaktør:
Ragnhild Aasen Jacobsen, e-post tlf. 22 24 71 23

Abonnement på NyhetsBrevet er gratis.

Kommunal- og regionaldepartementet
Postboks 8112 Dep, 0032 Oslo.
Faks 22 24 95 48