Dialog mer effektivt enn
konfrontasjon
– Det viktigste er å mobilisere kvinner og unge til å reise
seg mot omskjæring. Erfaring viser at det som virker best er når vi
klarer å få kvinner og unge til selv å organisere seg mot
omskjæring. Gjennom å spre kunnskap og gi dem styrke til selv å
arbeide mot denne praksisen kan vi bidra til å få en varig endring,
sier Elise Johansen, prosjektleder for OK-prosjektet.
Omsorg & kunnskap mot kvinnelig
omskjæring (OK-prosjektet) ble etablert for å gjennomføre mange av
de tiltak som ble beskrevet i regjeringens handlingsplan mot
kjønnslemlestelse i løpet av en treårsperiode.
Konfrontasjon mot sin hensikt
Aggressive kampanjer mot kvinnelig kjønnslemlestelse
har i mange tilfeller vist seg å gi helt motsatt effekt enn den
ønskede. Miljøene blir bare mer lukkede og befester i stedet sin
etnisitet ved å videreføre praksisen. I flere land har vi sett
eksempler på at omskjæring etter slike kampanjer har fått flere
tilhengere fordi det blir brukt som en identitetsmarkering mot
vestlig imperialisme. OK-prosjektet har derfor lagt seg på en linje
der dialog som skal styrke omsorg og kunnskap, blir satt i høysetet
slik at folk selv bryter med denne skikken.
Over 1000 barn i faresonen
En regner med at 98% av de som er født og oppvokst i
Somalia er omskåret. Det vil si at så godt som alle som kommer til
Norge over en viss alder er omskåret.
Befolkningstallene fra SSB viser at
det 1.januar 2002 bodde 8700 somaliere i Norge. Disse hadde til
sammen 2500 barn. Det finnes ingen statistikk over hvor mange av
disse som er omskåret.
OK-prosjektet arbeider over hele
landet med alle berørte innvandrergrupper som er eller står i fare
for å bli omskåret. I Oslo er hovedfokus rettet mot somalierne som
er den største berørte gruppen i Norge. Fokus er også rettet mot et
bredere integreringsperspektiv, og på situasjonen for kvinner, barn
og unge.
Ikke av ondskap
– Det er viktig å bryte ned fordommer i den norske
befolkningen mot de som er berørt av omskjæring. Vår måte å jobbe
med dette på til nå har vært ved å fokusere på at kimen til endring
allerede ligger i målgruppen. Omskjæring gjøres ikke av ondskap,
men på grunn av tradisjon og kultur. Det er viktig å få til en
ballanse mellom det å gi omsorg til disse jentene og kvinnene som
allerede er omskåret, og det å peke på hvor alvorlig inngrepet er,
og nødvendigheten av å gå aktivt inn for å forebygge og forhindre
og forsøke å fjerne denne praksisen, sier Elise Johansen.
Tabu
– Det er viktig at det norske hjelpeapparatet blir
satt i stand til å møte problemet, og at helsepersonell får mot til
å ta det opp. I Norge er det tabu for mange å snakke om omskjæring.
Helsepersonell i Norge synes ofte det er så fælt med omskjæring at
de ikke orker å snakke med de berørte om det. Men hvis de først
gjør det, viser det seg ofte at det er større åpenhet og lettere å
snakke om det enn de tror, forteller Elise Johansen.
Plikt til å si ifra
Loven fra 1995 som forbyr kjønnslemlestelse av
jenter har en strafferamme på inntil 8 års fengsel. Hvis
helsepersonell får mistanke om at noen planlegger omskjæring, har
de plikt til å si ifra for å forhindre at det skjer. Da er det mest
aktuelt å varsle barnevernet eller politiet. Helsepersonell har
imidlertid ingen plikt til å melde fra hvis omskjæring allerede har
skjedd. Men denne bestemmelsen gjelder ikke om det er flere jenter
i samme familie som står i fare for å bli omskåret. Da har de
likevel plikt til å si ifra.
Kropp og familie intakt
– Det er ikke sikkert alle er klare til å bryte med
denne tradisjonen umiddelbart. Derfor må vi også ha beredskap for å
beskytte jenter som kommer i krisesituasjoner. Målet må være at
jenter får beholde både kjønnsorganer og foreldre. Barn trenger
familie, ikke minst de som vokser opp i et fremmed land.
– For å sikre at jenter ikke blir
omskåret må foresatte få kunnskap om og mot til å bryte med denne
tradisjonen. Det er bare hvis foreldre snur og bryter med
tradisjonen, vi kan være trygge på at familiens døtre forblir
uomskåret. Hvis en familie blir fengslet har vi jo tapt. Da har
jenta mistet både kjønnsorganene og familien. Det som er målet for
dette langsiktige arbeidet, er at alle jenter skal få beholde både
kropp og familie intakt, sier Elise Johansen.
Godt i gang
Mange av tiltakene i regjeringens handlingsplan mot
kjønnslemlestelse ble lagt til OK-prosjektet. I løpet av våren 2002
ble det tilsatt tre medarbeidere, hvorav to er fra land der
kvinnelig omskjæring er utbredt. Til tross for sin korte eksistens
er prosjektet godt i gang. Det er etablert en ressursgruppe med
rundt 50 personer som bidrar på flere plan. Det arbeides med ulike
informasjonstiltak: brosjyrer, filmer, teaterstykker, nettside m.m.
Det arrangeres møter, gruppesamtaler, seminar og kurs.
Fem millioner i året
Det er bevilget 15 millioner kroner over tre år til
OK-prosjektet, det vil si 5 millioner i året. Prosjektet startet i
september 2001 og skal gå til september 2004.
– Det er for tidlig å si hva som
skjer etter at prosjektperioden er over, men arbeidet må nok
videreføres i en eller annen form. Det kommer stadig flere jenter
og familier til Norge, og folk kan ombestemme seg flere ganger i
løpet av livet. Derfor må dialogen, informasjonen, samtalene,
bevisstgjøringsprosessen og kriseløsningene være aktive så lenge
kvinnelig omskjæring praktiseres i verden, avslutter prosjektleder
Elise Johansen.
Kontaktperson:
Prosjektleder Elise Johansen, tlf. 23427940,
Lenke til Handlingsplan mot kjønnslemlestelse
http://odin.dep.no/bfd/norsk/aktuelt/nyheter/004051-990184/
For mer informasjon:
www.okprosjekt.no
Kvoten overføringsflyktninger
halveres
På grunn av den store tilstrømningen med asylsøkere
foreslår Regjeringen å halvere kvoten overføringsflyktninger fra
1500 til 750.
De siste årene har det kommet
rekordmange asylsøkere til Norge. I årene 2001, 2000 og 1999 kom
det til sammen ca. 35 000 asylsøkere. I de tre årene før (1996,
1997 og 1998) kom det til sammen ca. 13 000 asylsøkere. Denne
økningen har fått store konsekvenser for utlendingsforvaltningen,
og har skapt problemer med å få bosatt alle flyktningene fort nok i
kommunene. På bakgrunn av dette foreslår regjeringen å sette kvoten
for overføringsflyktninger for 2003 til 750. Dette innebær at
kvoten for 2003 reduseres med 750 plasser. I tillegg kommer de
plassene som eventuelt ikke er brukt i år.
Overføringsflyktninger er mennesker
som har flyktet fra sitt hjemland og som ikke kan vende hjem igjen,
og heller ikke har mulighet til å bosette seg i det landet der de
bor. De er anerkjent som flyktninger av FNs høykommissær for
flyktninger (UNHCR). Uttakene av flytninger som skal gjenbosettes
skjer i samarbeid med UNHCR. Flesteparten av flyktningene tas ut
fra Tyrkia og en del afrikanske land.
– Hvor lenge flyktningene har vært
i Tyrkia varierer, men de fleste jeg har intervjuet har først
kommet i løpet av første halvår i år. Dette i motsetning til de som
tas ut fra leire i Midtøsten: de kan ha vært i leirene i mellom 10
og 20 år. I Tyrkia er det ikke flyktningleire. Flyktningene må i de
fleste tilfellene finne seg sted å bo selv. I den første tiden må
de klare seg med medbrakte midler eller svart arbeid. Når de er
anerkjent som flyktninger, kan de søke om pengestøtte fra UNHCR.
Mange kan ha det tungt i ventetiden, men de blir ikke traumatisert
av et langt og passivt leirliv, slik endel andre kvoteflyktninger
er, sier Magne Holter som i juni ble gjenbosettingsattaché i
Ankara.
UDI har som målsetting at ingen
skal vente mer enn 6 måneder på kommuneplass etter at de er tatt
ut. Den siste tiden har ca. fire måneders venting vært vanlig. Når
de reiser fra Tyrkia, drar de direkte til den kommunen de skal bo i
i Norge, uten å bli plassert i et asylmottak først.
1500 i 2002
Norge har i år sagt seg villig til å ta imot 1500
overføringsflyktinger for 2002 som skal gjenbosettes i Norge. Til
neste år blir denne kvoten redusert til det halve dersom forslaget
fra Regjeringen går gjennom Stortinget.
De fleste flyktningene som skal
gjenbosettes, blir foreslått av UNHCR. Men det foretas som regel
også et intervju og en individuell behandling av norske myndigheter
for å fastslå beskyttelsesbehov og flyktningstatus.
Hjelpe flest mulig
UNHCR ser tilbakevending som den beste løsningen på
en flyktningsituasjon. Når det ikke er mulig, søkes det etter
løsninger i samme region. Når det heller ikke er mulig, forsøker de
å få bosatt flyktningene i et annet land, for eksempel Norge, for å
få en varig løsning for flyktningene.
Regjeringen er opptatt at flest
mulig flyktninger skal kunne hjelpes med de ressurser som kan
mobiliseres. Å finne løsninger for flyktningene i regionene de
kommer fra, er som regel det mest kostnadseffektive, og ved å satse
på slike løsninger vil vi klare å hjelpe størst antall
mennesker.
Som et av de få land som har en
egen kvote for overføringsflyktninger, arbeider Norge i samarbeid
med UNHCR for at flere land skal ta imot slike flyktninger spesielt
i de regionene flyktningene kommer fra.
Kontaktperson:
Underdirektør Catharina Lurås, tlf 22 24 71 68,
e-post:
Ansvarlig redaktør: Thor Arne
Aass
Redaktør: Bjørn Rygh, tlf. 22 24 71
23, e-post:
Kommunal- og regionaldepartementet
Postboks 8112 Dep, 0032 Oslo.
Faks 22 24 95 48
Ønsker du å abonnere, kan du melde
deg på her:
http://www.dep.no/krd/norsk/publ/periodika/nb/