Et farget blikk på valget

Av Hadia Tajik, politisk rådgiver, Arbeids- og inkluderingsdepartementet

I en kronikk i Aftenposten 11. april forsøker forsker Jon Rogstad å forklare den lave valgdeltakelsen til innvandrerbefolkningen. I sin framstilling overser ikke Rogstad bare noen viktige forskjeller mellom innvandrerbefolkningen og befolkningen for øvrig, han overser også noen påfallende likheter.  

For å ta forskjellene først. Innvandrere med det som i SSB-statistikken kalles ikke-vestlig bakgrunn er en sammensatt gruppe. Det er stor variasjon i valgdeltakelsen i denne delen av befolkningen. Ungdom med somalisk bakgrunn deltar i like stor grad som ungdommer uten innvandrerbakgrunn. I den andre enden finner vi menn med bosnisk bakgrunn, som deltar i svært liten grad.

Valgdeltakelsen blant minoriteter med ikke-vestlige røtter er lav. Ved stortingsvalgene i 2005 og i 2001 var valgdeltakelsen hos denne delen av befolkningen henholdsvis 49 prosent og 45 prosent. Det vil si 25-30 prosentpoeng lavere enn for gjennomsnittet.  

Variasjonene er langt større innad blant innvandrere og etterkommere enn for befolkningen for øvrig. Derfor gir det liten mening å behandle personer med innvandrerbakgrunn bare som èn gruppe, slik Rogstad gjør. Spesielt fordi en slik forenkling bidrar til å skjule mange relevante og påfallende forskjeller.  

By og land
En viktig forskjell går mellom by og land. Pakistanere sør og nord i Oslo har høy valgdeltakelse. På Søndre Nordstrand ser vi en klar mobilisering, her er valgdeltakelsen omtrent like høy som gjennomsnittet forøvrig. I motsetning til mange andre steder i landet har velgerne på Søndre Nordstrand politikere med innvandrerbakgrunn å stemme på. Er det forklaringen på de høye stemmetallene?

Rogstad ser ut til å mene dette. Han skriver at mange med minoritetsbakgrunn opplever det som viktigere å stemme på personer med minoritetsbakgrunn enn på partier. Dette samsvarer ikke med mine erfaringer. Snarere tvert i mot diskuterer man de ulike ”representantene” livlig i ulike minoritetsmiljøer, og ikke minst deres standpunkter til konkrete saker. Hva mener de om et eventuelt forbud mot søskenbarnekteskap? Hvilken innsats vil de gjøre for personer med innvandrerbakgrunn som har svekket mental helse? 

Det er med andre ord neppe snakk om noen bevisstløs stemmegivning i favør av personer med minoritetsbakgrunn, på grunnlag av bakgrunnen deres alene. 

Personvalg
Når det er sagt, har Rogstad rett i at personer med innvandrerbakgrunn er opptatt av personvalg. Men det er også fordi norsk politikk er personfokusert. Ikke minst gjelder det lokalvalg, der personlig kjennskap til kandidatene har stor betydning for hvem som får vår stemme.

Lav valgdeltakelse er en demokratisk utfordring som de fleste politikere er opptatt av. Vi ser en synkende tendens i hele den norske befolkningen. Dette er bekymringsfullt. Et reelt folkestyre forutsetter at folket bruker sin stemme.

Derfor må vi først se på hva det er som gjør at valgdeltakelsen generelt synker. Dernest kan vi se på om det er noen faktorer blant personer med innvandrerbakgrunn som gjør seg gjeldende i tillegg. Det er for snevert å se på valgdeltakelse alene som et uttrykk for mer eller mindre vellykket inkludering, slik Rogstad mener å kunne gjøre.

Valg og arbeid
Med utgangspunkt i valgdeltakelse, kritiserer Rogstad regjeringen for at vi er for opptatt av å få hele innvandrerbefolkningen i arbeid. Det er en underlig kritikk. Evne til å forsørge seg selv er viktig for den enkeltes livskvalitet. Å være i jobb gir inntekt og mulighet til å forsørge seg selv, men like viktig gir det mulighet til å bidra og til å føle seg verdsatt. De som faller utenfor arbeidsmarkedet, faller også lettere utenfor andre deler av samfunnet. Derfor er regjeringen og jeg så opptatt av å gi mulighet for alle til å delta i arbeidslivet. Det er for øvrig en politikk som ikke bare omfatter personer med innvandrerbakgrunn, men også andre som i dag har vansker med å få innpass på arbeidsmarkedet. 

Slik er arbeid viktig, men ikke nødvendigvis for valgdeltakelsen. Norsk-vietnamesere har høyere yrkesdeltakelse enn innvandrerbefolkningen generelt, men bruker stemmeretten sjeldnere. Norsk-somalisk ungdom har på den andre siden høy valgdeltakelse selv om de har dårlig innpass i arbeidsmarkedet.  

Politikk for hvem?
”Hvorfor skal jeg engasjere meg i det norske samfunnet når dere ikke er interessert i meg og mitt liv…”, uttaler en av informantene til Rogstad. Jeg tror han er inne på kjernen i saken. Velgerne, uavhengig av bakgrunn, må synes at politikken er relevant for dem. Det er mangelen på denne relevansen som gjør at blant annet ungdom har lav valgdeltakelse.

Men her kan vi også stille spørsmål om hva ”relevans” er. Rogstad skriver blant annet i sitt innlegg at personer med innvandrerbakgrunn fremmer ”sine interesser” ved å stemme på ”sine representanter”. Jeg opplever ofte den samme tilnærmingen blant personer som selv har innvandrerbakgrunn. De politiske sakene jeg og andre politikere jeg kjenner får spørsmål om handler ofte om konkrete innvandrings- og inkluderingsspørsmål. Men hvorfor skulle ikke pensjon, klimaspørsmål, næringslivssaker og barnehagedekning være like relevant for nordmenn med en annen bakgrunn? Innvandrere og etterkommere må også gå litt i seg selv, hvis vi skal klare å få bukt med den snevre forståelsen av ”relevans” det opereres med.

Dette henger også sammen med politikersammensetningens manglende representativitet. Når vi skal ivareta hele befolkningens interesser er det en åpenbar svakhet om vi ikke reflekterer befolkningens mangfoldige erfaringsbakgrunn.

I tillegg er det slik at når hvite, middelaldrende menn fortsatt er normen på en politiker mange steder, vil da alle andre få tilleggsmerkelapper som annerledes i form av å være ungdomspolitikere, kvinnepolitikere, homopolitikere eller minoritetspolitikere. Dermed forutsettes det automatisk et sterkere engasjement og en slags ”lojalitet” til disse sakene.

Minoritet eller menneske?
Slik ser jeg på denne saken: I de situasjoner der det er naturlig, bruker jeg mine erfaringer med å ha en annen språklig og kulturell bakgrunn for alt det er verdt. Jeg vet noe annet om Norge anno 2007 enn min statsråd, fordi mine erfaringer er andre enn hans. Disse erfaringene kan også være relevante i forhold til saker knyttet til pensjon, velferd og departementets øvrige fagområder. Men det ville vært dårlig kapasitetsbruk om jeg bare bruker minoritetserfaringene mine, og det ville vært helt tullete når man ser hvilken bredde departementets saksportefølje for øvrig viser. Vi, som samfunn, må bli flinkere til å se hele mennesket og ikke bare annerledesheten.

Når Rogstad udokumentert hevder om meg at ”Enkelte mente hun blir brukt som maskot” vitner det om en feighet som kler ham dårlig. Hvis dette er noe du mener selv, Rogstad, så føl deg fri til å si det.  

For øvrig: For meg er eventuelle påstander om at jeg er en minoritetsmaskot omtrent like treffende som påstander om jeg måtte være et hus, en sommerfugl eller et skateboard. Derfor investerer jeg heller ikke flere setninger i dette. Men Rogstad bør tenke over hva han driver med  når han på den ene siden etterlyser økt deltakelse og representasjon, og på den andre siden knytter maskotbegrepet til de som faktisk deltar.