Høringsnotat

Høringsnotat | | Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Høringsnotat 10. oktober 2007

Forskrift om bemanningsforetak

1 Bakgrunn

1.1 Innledning

I Ot. prp. nr. 56 (2006-2007) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (innleie, påseplikt for oppdragsgivere og innsynsrett for tillitsvalgte mv.) som ble vedtatt 12. juni 2007, varslet Arbeids- og inkluderingsdepartementet at det skal utarbeides en forskrift med nærmere vilkår for en godkjennings- og kontrollordning for bemanningsforetak med hjemmel i arbeidsmarkedsloven § 27. Proposisjonen er en oppfølging av regjeringens handlingsplan mot sosial dumping som ble lagt frem i Revidert nasjonalbudsjett for 2006.

Nedenfor foreslår departementet å innføre en ordning med melde- og registreringsplikt for alle virksomheter som har til formål å drive utleie av arbeidstakere (heretter kalt bemanningsforetak) i Norge. Meldingen skal sendes til Arbeidstilsynet og skal blant annet inneholde dokumentasjon på at foretaket har oppfylt enkelte lovpålagte registreringsplikter til staten. Arbeidstilsynet skal opprette et eget register over bemanningsforetak som har oppfylt meldeplikten. Det vil bare være adgang til å leie inn arbeidstakere fra bemanningsforetak som er inntatt i Arbeidstilsynets register. Ordningen er utformet i tråd med de føringer som er gitt i proposisjonen og i innstillingen fra Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget.

1.2 Problemstilling

Det har vært en sterk økning i arbeidsinnvandringen til Norge etter EØS-utvidelsen. Det er bred enighet blant partene i arbeidslivet og myndighetene om at arbeidsinnvandringen først og fremst bidrar positivt til norsk økonomi og avhjelper mangelen på arbeidskraft.

Samtidig er det rapportert om problemer med useriøsitet og sosial dumping. Det er blant annet registrert særlige utfordringer i forbindelse med et sterkt voksende marked for inn- og utleie av arbeidskraft fra utlandet.

Det er i underkant av 1600 virksomheter som er registrert i Brønnøysundregistrene med utleie som hovedaktivitet. I følge tall fra Servicebedriftenes Landsforening (SBL) sysselsatte bemanningsforetakene i løpet av 2006 rundt 85 000 arbeidstakere (dvs. 23 800 årsverk), som tilsvarer ca. 1 prosent av alle arbeidstakere i Norge. Inntrykket er at de store bemanningsforetakene driver seriøst. Det er imidlertid mistanke om at en del av økningen i utleiemarkedet foregår i den uregistrerte og useriøse delen av bransjen og i den svarte delen av økonomien. Det er i tillegg en særskilt problemstilling at enkelte virksomheter utgir seg for å være bemanningsforetak, selv om det i realiteten ikke er tale om annet enn ren formidling av arbeidskraft. Arbeidstakerne som formidles er ikke ansatt i den virksomheten som tilbyr deres arbeidskraft, og virksomheten har ikke ansvar for utbetaling av lønn. I realiteten står en da overfor arbeidsformidling hvor arbeidstakerne skal ha et ansettelsesforhold i virksomheten de arbeider i, se nedenfor om begrepet privat arbeidsformidling under punkt 2.1. For arbeidstakere fra de nye EØS-landene vil i tilfelle overgangsreglene gjelde med krav om norske lønns- og arbeidsvilkår og fulltids jobb.

Det foreligger ikke eksakte opplysninger om omfanget av problemene med sosial dumping i utleiemarkedet. Det er imidlertid grunn til å tro at arbeids- og tjenesteinnvandringen fortsatt vil være betydelig i årene som kommer. Det er derfor viktig at vi har et godt regelverk og et robust kontroll- og sanksjonssystem som ivaretar de seriøse aktørene og sikrer også de utenlandske arbeidstakerne skikkelige vilkår på det norske arbeidsmarkedet. Dersom vi ikke lykkes med dette risikerer vi å få et todelt arbeidsliv hvor arbeidsinnvandrerne jobber mer eller mindre uregistert og på uakseptable lønns- og arbeidsvilkår.

Det er bred enighet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet om at det er behov for tiltak som kan bidra til å fremme seriøse bemanningsforetak og motvirke etablering og drift av useriøse bedrifter i bransjen, jf. blant annet Ot.prp. nr. 56 (2006-20007) kapittel 2. Departementet foreslår derfor å innføre en melde- og registreringsplikt for alle bemanningsforetak som skal operere i Norge. Formålet er å bedre muligheten for kontroll med at virksomhetene etterlever lovpålagte forpliktelser til staten og å få bedre oversikt over aktørene i utleiebransjen. Departementet legger til grunn at ordningen gjennom å sikre større ryddighet i bransjen, vil bidra til å skape mer ordnede arbeidsforhold og skikkelige vilkår for utenlandske arbeidstakere.

For en grundigere gjennomgang av bakgrunnen for forskriften, se Ot. prp. nr. 56 (2006-2007) kapittel 1 Innledning og kapittel 2 Godkjennings- og kontrollordning for bemanningsforetak.

2 Gjeldende rett - krav til bemanningsforetak

2.1 Begrepsavklaring

Arbeidsmarkedsloven § 25 definerer begrepene privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere.

Med privat arbeidsformidling menes all aktiv kobling mellom arbeidssøker og arbeidsgiver som utføres av andre enn Arbeids- og velferdsetaten i den hensikt å etablere et arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold. En arbeidsformidler er dermed kun en mellommann som knytter kontakt mellom arbeidssøker og arbeidsgiver.

Med utleie av arbeidstakere menes leie av arbeidstakere fra en arbeidsgiver (utleier) til en oppdragsgiver (innleier) der de innleide er underlagt oppdragsgivers ledelse. Arbeidsutleie er således et trepartsforhold mellom utleier/arbeidsgiver, arbeidstaker og oppdragsgiver/innleier. Det er en forutsetning at arbeidstaker har et ansettelsesforhold hos utleier/arbeidsgiver. Det er videre et vilkår at arbeidstaker mottar godtgjørelse for sitt arbeid fra arbeidsgiver og ikke fra oppdragsgiver. Innleie forutsetter dessuten at oppdragsgiver leder og kontrollerer den innleides arbeid på samme måte som oppdragsgiver gjør i forhold til sine egne arbeidstakere.

Arbeidsutleie gjelder kun utleie av arbeidstakere. Enmannsbedrifter organisert som et personlig firma, omfattes derfor ikke av regelverket for arbeidsutleie. Dersom enmannsbedriften er organisert som aksjeselskap kan den derimot omfattes av regelverket for arbeidsleie, da et aksjeselskap anses for å ha arbeidstakere selv om den eneste arbeidstakeren også er eneaksjonær i selskapet.

2.2 Arbeidsmarkedsloven – krav til utleier

Det følger av arbeidsmarkedsloven § 27 første ledd at "virksomheter som leier ut arbeidstakere må oppfylle følgende betingelser:

Virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker, kan ikke begrense arbeidstakerens mulighet til å ta arbeid hos en innleier etter at ansettelsesforholdet hos utleier er avsluttet.

Virksomheten kan ikke leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det ha gått seks måneder siden arbeidstakeren sluttet hos denne.

Virksomheten kan ikke kreve betaling av arbeidstakeren for utleietjenester."

Arbeidsmarkedsloven § 27 andre ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om "nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av utleievirksomheten". Bestemmelsen må anses for å gi en uttømmende opplisting av hvilke vilkår som kan forskriftsfestes.

Hjemmelsbestemmelsen er en videreføring av forskriftshjemmelen i den opphevede lov 27. juni 1947 om tiltak til å fremme sysselsetting (sysselsettingsloven) § 27. Bestemmelsen hadde sin bakgrunn i at forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet ved en lovendring i sysselsettingsloven i 1999. Samtidig ønsket myndighetene forsatt oversikt og kontroll med de virksomheter som drev med utleie av arbeidskraft. Det ble derfor fastsatt en forskrift om organisering, drift og rapportering av utleievirksomheter 27. juni 2000.

Forskriften var en typisk ordensforskrift og regulerte bare de organisasjonsmessige forhold rundt utleievirksomheten. Reguleringen ble imidlertid ansett for å ha liten betydning som en kontrollfunksjon, og den ble opphevet 24. januar 2003. Også utleievirksomhetenes rapporteringsplikt om utleieomfanget ble opphevet, da opplysningene i praksis ikke ble benyttet og således ikke ble ansett som nødvendige for arbeidsmarkedsmyndighetene.

2.3 Arbeidsmiljøloven – adgangen til innleie

Arbeidsmiljøloven §§ 14-12 og 14-13 regulerer adgangen til innleie av arbeidstakere. Bestemmelsene gjelder innleie fra henholdsvis virksomheter som har til formål å drive utleie (bemanningsforetak) og fra virksomheter som ikke har til formål å drive utleie.

Ifølge § 14-12 første ledd er innleie fra bemanningsforetak som hovedregel bare tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd. Det er blant annet adgang til midlertidig ansettelse når karakteren av arbeidet tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten, og dersom virksomheten har behov for vikar. En virksomhet kan som hovedregel ikke benytte arbeidstakere med midlertidig ansettelse til å utføre faste og løpende arbeidsoppgaver.

De lokale parter i virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan inngå avtale om innleie uavhengig av lovens begrensning, jf. § 14-12 andre ledd.

Ved innleie fra virksomheter som ikke har til formål å drive utleie (ordinære virksomheter eller produksjonsbedrifter) gjelder særskilte og mer liberale regler, jf. § 14-13. Det typiske er produksjonsvirksomheter innen verksteds- og oljeindustrien som ved svingninger i markedet har behov for å kunne tilby sine arbeidstakere sysselsetting hos annen arbeidsgiver som et alternativ til for eksempel oppsigelse eller permittering. Innleie etter denne bestemmelsen brukes også for å dekke behov for etterspurt spisskompetanse, f.eks. i konsulentfirma innen entreprenørbransjen, teknisk konsulentvirksomhet og IKT.

For at virksomheten skal anses som en virksomhet som ikke har utleie til formål, følger det av § 14-13 første ledd andre punktum at utleien må skje innenfor de fagområder som utgjør utleiers hovedbeskjeftigelse, og at utleieaktiviteten ikke må omfatte mer enn 50 prosent av de fast ansatte hos utleier. Bestemmelsen i § 14-13 skal imidlertid ikke tolkes antitetisk. Selv om minimumskravene er oppfylt, vil en virksomhet ut fra en skjønnsmessig helhetsvurdering likevel kunne anses for å ha utleie til formål. For eksempel vil en databedrift som permanent leier ut 30 prosent av sine it-ansatte, kunne anses for å drive ordinær utleie, til tross for at utleie skjer innenfor det som utgjør virksomhetens hovedbeskjeftigelse og har et begrenset omfang.

Der ovennevnte vilkår ikke er til stede, vil utleie fra virksomheten måtte bedømmes etter reglene for bemanningsforetak i § 14-12.

Se Ot.prp. nr 56 (2006-2007) punkt 3.1.1 Arbeidsmiljøloven, om vilkårene for å kunne leie inn fra produksjonsbedrifter.

2.4 EØS-rett

Utleie av arbeidstakere fra virksomhet i et annet EØS-land, vil omfattes av bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 1-7 og forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere. Reglene gjennomfører Rådsdirektiv 96/71/EF om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting (utsendingsdirektivet). Direktivet har til formål å fremme tjenesteyting over landegrensene, sikre arbeidstakernes rettigheter og fremme rettferdig konkurranse.

Regelverket skal sikre at arbeidstakere omfattes av de reguleringer vertslandet faktisk har når det gjelder nærmere angitte arbeids- og ansettelsesvilkår, herunder arbeidstid og hviletid, minste antall feriedager med lønn pr. år, minstelønn, helse og sikkerhet med mer. Ifølge direktivet artikkel 3 nr. 1 skal vertslandet også sørge for at vertslandets regler for utleie fra vikarbyråer/bemanningsforetak gjøres gjeldende overfor arbeidstakere som er utleid fra en utenlandsk virksomhet. I norsk rett er dette gjennomført ved at arbeidsmarkedslovens bestemmelser om utleie er gitt anvendelse i utsendingsforhold, jf. forskrift om utsendte arbeidstakere § 2 litra d.

Av forordet til utsendingsdirektivet følger det at direktivet ikke innebærer en forpliktelse til å anerkjenne vikarbyrå juridisk, og at det heller ikke hindrer at medlemsstatene anvender sin lovgivning om utleie av arbeidstakere og vikarbyråer på foretak som ikke er etablert på deres territorium, men som driver virksomhet der i forbindelse med tjenesteyting.

I direktivets artikkel 4 Samarbeid om informasjon, er det dessuten fremhevet at samarbeidet om informasjonsutveksling mellom offentlige myndigheter særlig skal omfatte informasjon "om utleie av arbeidstakere over landegrensene, herunder henvendelser om åpenbart misbruk eller mulige tilfeller av ulovlig virksomhet over landegrensene", jf. art 4 nr. 2.

Ovennevnte taler etter departementets syn for at en innføring av en melde- og registreringsplikt for bemanningsforetak, der hovedformålet er å sikre arbeidstakere ordnede vilkår, tilhører utsendingsdirektivets kjerneområde. Departementet legger således til grunn at vi har et relativt vidt skjønnsmessig spillerom når det gjelder utformingen av en slik ordning.

Etter departementets syn bør melde- og registreringsplikten likevel vurderes i forhold til reglene om fri bevegelighet av tjenester etter EØS-avtalen. I henhold til EØS-avtalen artikkel 36, skal det "ikke være noen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen avtalepartenes territorium for statsborgere i en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat som har etablert seg i en annen av EFs medlemsstater eller EFTA-stat enn tjenesteytelsens mottager".

For virksomheter fra andre EØS-land som kommer til Norge for å yte tjenester, må det vurderes om tiltaket vil utgjøre en restriksjon i EØS-rettslig forstand. En obligatorisk melde- og registreringsordning innebærer at det stilles administrative og organisatoriske krav ut over det som kreves i hjemstaten. I den grad ordningen gjør det mindre attraktivt å eksportere en tjeneste fra et annet EØS-land til Norge, vil tiltaket antakelig utgjøre en restriksjon i EØS-rettslig forstand, jf. praksis fra EF-domstolen, blant annet sakene C-165/98 Mazzoleni og C-49/98 Finalarte.

Etter EF-domstolens praksis kan restriksjoner likevel tillates hvis de er begrunnet i tvingende allmenne hensyn. EF-domstolen har i en rekke saker godkjent vern av arbeidstakere som et hensyn som kan begrunne restriksjoner i adgangen til å yte tjenester over landegrensene, jf. blant annet sak C-164/99 Portugaia.

I tillegg til at restriksjonen på adgangen til å yte tjenester må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn, må den gjelde både for norske og utenlandske virksomheter, den må være egnet til å oppnå formålet, og hensynene som begrunner restriksjonen må ikke allerede være ivaretatt ved bestemmelser i virksomhetens hjemstat. Tiltaket må også tilfredsstille det alminnelige EØS-rettslige proporsjonalitetskravet som innebærer et krav om å anvende minst mulig inngripende midler for å oppnå formålet med restriksjonen. Dette prinsippet er lagt til grunn i praksis fra EF-domstolen i en lang rekke saker, jf. i denne sammenheng blant annet sakene C-369/96 og C-376/90 Arblade og C-60/03 Wolff.

3. Utkast til ny forskrift om bemanningsforetak – departementets vurderinger og forslag

3.1 Innledning
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har utarbeidet et forslag til forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven § 27 annet ledd som innfører særlige krav til bemanningsforetak som skal drive virksomhet i Norge. Departementet har lagt vekt på å utforme forslaget innenfor EØS-rettens rammer.

Bemanningsforetak pålegges for det første en plikt til å sende melding til Arbeidstilsynet. I meldingen skal bedriften kunne dokumentere at den har oppfylt lovpålagte plikter om registrering i relevante offentlige registre, samt oppfyller bestemte krav til firmaets organisering og økonomi. Kravene innebærer at bemanningsforetaket enten må være registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap for egenkapital tilsvarende de minimumskrav til aksjekapital som stilles til aksjeselskap.

Innføring av en slik meldeplikt vil gi Arbeidstilsynet lettere tilgang til informasjon om bemanningsforetakene, noe som vil bedre muligheten for tilsyn og kontroll med bransjen. Ordningen vil også kunne bidra til å understøtte samarbeidet med andre tilsynsmyndigheter, blant annet skattemyndighetene.

Det legges videre opp til at Arbeidstilsynet skal føre et eget register over bemanningsforetak som har oppfylt meldeplikten. Følgen av at virksomheter ikke fyller vilkårene for meldeplikten skal være at virksomheten ikke blir registrert, og dermed ikke vil kunne operere lovlig i Norge. Registeret skal være offentlig tilgjengelig, slik at alle som ønsker det kan sjekke hvilke bemanningsforetak som har oppfylt meldeplikten til Arbeidstilsynet.

Det foreslås fastsatt en bestemmelse som gir Arbeidstilsynet fullmakt til å fastsette et gebyr til dekning av kostnader ved registrering av bemanningsforetak. Behovet for å iverksette en slik gebyrordning vil bli vurdert på bakgrunn av hvor mye arbeid og omkostninger melde- og registreringsordningen vil medføre for Arbeidstilsynet.

For å sikre at ordningen blir tilstrekkelig effektiv, mener departementet at det også er nødvendig å stille krav til innleievirksomheten. Det foreslås derfor at det kun skal være adgang til å leie inn arbeidstakere fra bemanningsforetak som er registrert i Arbeidstilsynets register. Innleie fra et bemanningsforetak som ikke er registrert vil være ulovlig. Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med denne bestemmelsen og skal kunne følge opp overtredelser med sine ordinære virkemidler, pålegg, varsel og tvangsmulkt og/eller stansing.

I høringsrunden forut for Ot.prp. nr. 56 (2006-2007), jf. høringsnotat 22. desember 2006 Om tiltak for å sikre ryddigere forhold på inn- og utleiemarkedet og for å effektivisere allmenngjøringsordningen, ble det fremmet enkelte forslag om hva en kontrollordning for bemanningsforetak burde innholde som departementet har valgt å ikke gå inn for i denne omgangen.

Enkelte arbeidstakerorganisasjoner har foreslått at kravet til egenkapital må være høyere enn minstekravet til aksjekapital for aksjeselskap eller ASA, og/eller at det må være krav om bankgarantier for (hele eller deler av) lønnsmassen i virksomheten. Etter departementets vurdering kan det være grunn til å frykte at en slik lønnsgarantiordning vil legge uakseptable store hindringer i veien for etablering og drift av mindre bemanningsforetak. Departementet ønsker derfor ikke å foreslå å innføre krav om ytterligere økonomiske garantier fra virksomheten. I denne sammenheng kan det også vises til den statlige lønnsgarantiordningen som sikrer at ansatte som ikke har fått utbetalt sin lønn, kan begjære virksomheten slått konkurs og eventuelt senere få dekning over lønnsgarantien.

Departementet har også vurdert om det bør stilles krav til obligatorisk opplæring for ledere i bemanningsbransjen om arbeidsrettslige bestemmelser og regler om lønn og skatt. Etter departementets mening vil et slikt særskilt krav til obligatorisk opplæring føre for langt i denne omgang. Det vises dessuten til at arbeidsmiljøloven allerede pålegger alle arbeidsgivere å gjennomgå opplæring i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Dette innebærer at også ledere i bemanningsbransjen plikter å skolere seg i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, herunder kunnskap om arbeidsmiljølovens bestemmelser og dens forskrifter som har særlig relevans for egen bransje.

Arbeidstakersiden har videre foreslått at det skal stilles krav om at de som leies ut skal være fast ansatt i bemanningsforetaket. Departementet vil understreke at også for bemanningsforetak gjelder arbeidsmiljølovens bestemmelse om at arbeidstakere skal ansettes fast, med mindre vilkårene for midlertidig ansettelse i lovens § 14-9 er oppfylt. Ifølge § 14-9 er det som hovedregel bare adgang til å inngå midlertidige arbeidsavtaler "når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten". Spørsmålet vil bero på en konkret vurdering. Grovt sagt innebærer reglene at arbeidet eller arbeidsoppgavene må ha et midlertidig preg og skille seg fra det som ellers løpende utføres hos arbeidsgiver. De samme strenge reglene gjelder for bemanningsforetak. Det faktum at bemanningsforetakenes ordinære virksomhet består i å leie ut arbeidstakere på kortvarige oppdrag innebærer ikke at det er større adgang til midlertidig ansettelse i bemanningsforetak enn i virksomheter i andre bransjer.

Målsettingen er at den nye ordningen med melde- og registreringsplikt for bemanningsforetak skal bli et effektivt og hensiktsmessig virkemiddel mot useriøsitet i utleiebransjen. Samtidig er det lagt vekt på at den ikke må bli for byrdefull for virksomhetene, eller legge unødvendige hindringer i veien for konkurransen mellom disse. Departementet vil følge utviklingen i bransjen nøye og vil innen tre år etter at melde- og registreringsordningen er satt i verk, gjennomføre en evaluering av ordningen. I den forbindelse vil det være aktuelt å vurdere om det bør stilles andre krav til virksomhetene i bemanningsbransjen.

3.2 Virkeområde

Forskriften § 1 Virkeområde
Departementet foreslår at kravene i forskriften skal gjelde for alle bemanningsforetak, både utenlandske og norske bedrifter, som skal drive utleievirksomhet i Norge.

Bemanningsforetak er i forskriften definert som "virksomhet som har til formål å drive utleie av arbeidskraft". Dette uttrykket skal forstås på samme måte som tilsvarende uttrykk i arbeidsmiljøloven § 14-12, og vil på samme måte være avgrenset i forhold til utleie fra produksjonsbedrifter, jf. arbeidsmiljøloven § 14-13.

Departementet legger til grunn at det som regel ikke vil by på problemer å skille mellom virksomheter som har til formål å drive utleie (bemanningsforetak) og virksomheter som ikke har til formål å drive utleie. Det typiske eksemplet på en virksomhet som har til formål å drive utleie er de tradisjonelle vikarbyråene. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der grensen kan være vanskeligere å trekke og hvor det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering med utgangspunkt i de reelle forhold. Se nærmere under punkt 2.2 om hvilke vilkår som må være til stede for at virksomheten er omfattet av reglene for bemanningsforetak.

Det geografiske virkeområdet følger av forskriften § 1 som fastsetter at den gjelder bemanningsforetak som skal drive i Norge, dvs. samme virkeområde som er angitt i arbeidsmarkedsloven § 25 fjerde ledd. Forskriften vil således gjelde for alle bemanningsforetak, både utenlandske og norske, som skal drive virksomhet på norsk territorium, herunder også på norsk kontinentalsokkel.

Det legges til grunn at spørsmålet om og eventuelt i hvilken grad forskriftens bestemmelser skal gjelde innenfor sjømannslovens virkeområde, må vurderes nærmere av Nærings- og handelsdepartementet som ansvarlig departement. Vi foreslår derfor at utleie av sjøfolk unntas fra forskriftens virkeområde, samtidig som det foreslås inntatt en forskriftshjemmel i arbeidsmarkedsloven § 27 som gir fullmakt til å fastsette nærmere særlige regler for virksomhet som driver utleie av sjøfolk. Se forslag til lovtekst i vedlegg 2 til høringsnotatet.

3.3 Organisatoriske og økonomiske krav

Forskriften § 2 Krav til bemanningsforetak

Departementet foreslår å stille krav om at bemanningsforetak må være registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Minstekravet til aksjekapital ved opprettelse av aksjeselskap og allmennaksjeselskap er etter aksjeloven og allmennaksjeloven henholdsvis kr 100 000 (aksjeselskaper) og kr 1 000 000 (allmennaksjeselskaper). Dette kravet anses å utgjøre en rimelig forsikring for at selskapet drives på en økonomisk forsvarlig måte. Tilsvarende krav til bemanningsforetak var tidligere inntatt i sysselsettingsloven § 27, se punkt 2.2 foran.

Det er ikke tilstrekkelig at foretaket er opprettet som et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, det må i tillegg være registrert i Foretaksregisteret. Selskapet kan ikke registreres før aksjekapitalen faktisk er innbetalt.

For bemanningsforetak med andre organisasjonsformer stilles det krav om garanti fra bank eller forsikringsselskap for egenkapital tilsvarende det til enhver til gjeldene minstekrav til aksjekapital for aksjeselskap og allmennaksjeselskap.

Om krav til bemanningsforetak fra andre EØS-land se merknader til forskriften § 4.

3.4 Melde- og registreringsordning

Forskriften § 3 Meldeplikt til Arbeidstilsynet
§ 3 første ledd

Departementet foreslår at bemanningsforetak skal ha plikt til å sende melding om virksomheten til Arbeidstilsynet. Innføring av en slik obligatorisk meldeplikt vil gi Arbeidstilsynet lettere tilgang til informasjon om bemanningsforetakene, noe som vil bedre muligheten for tilsyn og kontroll med bransjen.

Arbeidstilsynet har allerede et særskilt ansvar for å føre tilsyn knyttet til sosial dumping, og er således den myndighet som det synes mest nærliggende å tillegge ansvaret for en ny meldeplikt for bemanningsforetak. Det foreslås samtidig at Arbeidstilsynet skal få ansvaret for å føre et register over de bemanningsforetak som har oppfylt meldeplikten, se nærmere om dette i merknadene til § 5.

Meldingen til Arbeidstilsynet skal inneholde opplysninger om virksomhetens navn og kontoradresse, organisasjonsnummer samt navn og adresse på representant for virksomheten (kontaktperson) i Norge. Dette er opplysninger som anses nødvendige for å identifisere bemanningsforetaket på en tilfredsstillende måte.

Med virksomhetens navn menes det offisielle navnet på en næringsdrivende juridisk person og tilsvarende for et enkeltmannsforetak.

Kravet om at bemanningsforetaket skal opplyse om forretningsadresse, gjelder enten virksomheten har norsk eller utenlandsk adresse.

Virksomhetens organisasjonsnummer skal oppgis i meldingen. Alle virksomheter som driver næringsvirksomhet i Norge skal registreres i Enhetsregisteret i Brønnøysundregisterne og organisasjonsnummer tildeles ved registreringen.

Videre er det krav om at utenlandsk bemanningsforetak uten forretningssted i Norge skal oppgi navn og adresse på en representant for virksomheten i Norge, jf. også lov om Enhetsregisteret § 6 litra h. Det skal alltid oppgis en fysisk person som kontaktperson, og dette vil normalt være den som er oppnevnt som enhetens kontaktperson eller den som er gitt fullmakt til å opptre på virksomhetens vegne utad.

§ 3 annet ledd

Det foreslås at det sammen med meldingen skal legges ved dokumentasjon for at virksomheten er registrert som aksjeselskap eller stiller garanti etter forskriften § 2 eller § 4, og at virksomheten har oppfylt lovpålagte registreringsplikter i relevante offentlige registre. Relevante registre i denne sammenheng er Foretaksregisteret og Enhetsregisteret. Det skal også dokumenteres at virksomheten er registrert hos skatteetaten.

Bemanningsforetak er i utgangspunktet underlagt de samme krav til registrering av opplysninger i offentlige registre som annen næringsvirksomheter i Norge. Det vises til at alle som skal drive næringsvirksomhet (herunder utleievirksomhet) i Norge, som hovedregel skal registreres i Foretaks- og Enhetsregisteret. Videre er det krav om registrering hos lokale skattemyndigheter eller Sentralskattekontoret for utenlandsaker (SFU).

Enhver norsk eller utenlandsk næringsdrivende og ethvert offentlig organ som gir et utenlandsk firma et oppdrag i riket eller på norsk kontinentalsokkel er pålagt å gi opplysninger til SFU om oppdraget, oppdragstakere og underoppdragstakere. Melding om påbegynt arbeid skal sendes til SFU når den utenlandske arbeidstakeren begynner sitt arbeid i Norge eller på norsk kontinentalsokkel, og senest 14 dager etter at arbeidet er påbegynt. Melding om avsluttet arbeid skal senest innen 14 dager etter arbeidets avslutning. Bemanningsforetak må følge de samme reglene.

Nærmere om dokumentasjonsplikten

Departementet ønsker ikke å etablere omfattende og byråkratiske dokumentasjonsplikter i tilknytning til meldeplikten. Det vil bli lagt vekt på å finne gode løsninger for hvordan virksomhetene skal kunne dokumentere at de innfrir vilkårene i bestemmelsens annet ledd litra a) til c). Det kan her være aktuelt å etablere både en Internett-løsning og en manuell løsning for innsending av melding elektronisk eller per post.

En manuell løsning vil kreve at virksomhetene fysisk sender kopier av nødvendig dokumentasjon sammen med meldingen. Relevant dokumentasjon for oppfyllelse av kravene i litra b) og c) vil være firmaattest som bekrefter registrering i Enhetsregisteret og skattekort eller registreringsbevis/registreringsutskrift fra det lokale ligningskontor eller SFU som bekreftelse på registrering i Foretaksregisteret og skatteetaten. En elektronisk løsning vil kunne bygge på Brønnøysundregistrenes Internett-service som gir mulighet for Arbeidstilsynet til å implementere nødvendige data i eget saksbehandlingssystem.

Parallelt med høringen vil det bli satt i gang et arbeide med å utforme de nærmere krav til meldeplikten, hvilken løsning det skal legges opp til, herunder hvilke opplysninger og hvilken dokumentasjon som kan kreves osv.

I tredje ledd foreslås det at Arbeidstilsynet gis fullmakt til å fastsette nærmere regler om meldeplikten.

Forskriften § 4 Bemanningsforetak fra annet EØS-land

Det foreslås at bemanningsforetak som er registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap eller tilsvarende i et annet EØS-land, skal anses for å oppfylle kravene i forskriften § 2. Garanti stilt av bank eller forsikringsselskap i et annet EØS-land skal likestilles med garanti stilt av norsk bank eller forsikringsselskap. Se nærmere om dette under merknader til § 2.

Forskriften § 5 Register over bemanningsforetak

Departementet foreslår at Arbeidstilsynet skal opprette og føre et eget register over bemanningsforetak som har oppfylt meldeplikten, jf. § 5 første ledd. Følgen av at virksomheter ikke fyller vilkårene for meldeplikt/kravene til dokumentasjon i § 3 skal være at virksomheten ikke blir registrert, og dermed ikke vil kunne operere lovlig i Norge.

Arbeidstilsynet skal kontrollere at virksomhetene har oppgitt de relevante opplysningene ved innmelding og at det foreligger slik dokumentasjon som er pålagt i henhold til denne forskriften. Når opplysningene er funnet i orden skal virksomhetene innføres i registeret.

Det foreslås at registeret skal være offentlig tilgjengelig, jf. § 5 annet ledd. Det innebærer at alle som ønsker det kan sjekke hvilke bemanningsforetak som har oppfylt meldeplikten til Arbeidstilsynet.

Arbeidstilsynet gis i § 5 tredje ledd fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om registeret. For eksempel kan det være aktuelt å beslutte at melding skal skje på fastsatt skjema, mv.

Forskriften § 6 Årlig melding
Det foreslås å innføre en plikt for registrert bemanningsforetak til å sende inn en årlig melding til Arbeidstilsynet som bekrefter at virksomheten fortsatt fyller kravene til meldeplikt i forskriften § 3. Slik melding skal sendes til Arbeidstilsynet innen 31. januar hvert år, jf. § 6 første ledd.

Følgen av at virksomheter ikke lenger fyller vilkårene for meldeplikt vil være at de ikke lenger skal være registrert i registeret for bemanningsforetak, og dermed ikke vil kunne operere lovlig i Norge.

Virksomheter som unnlater å oppfylle kravet i første ledd kan bli slettet fra registeret for bemanningsforetak, jf. § 6 annet ledd. Før sletting foretas, skal virksomheten varsles om at den vil bli slettet fra registeret dersom den ikke overholder meldeplikten etter første ledd innen en frist som er gitt i varselet.

Forskriften § 7 Opplysningsplikt
Bestemmelsen i § 7 pålegger bemanningsforetak en plikt til å gi de opplysninger og den dokumentasjon som er nødvendig for myndighetens kontroll med at virksomheten drives i samsvar med bestemmelser i denne forskriften.

3.5 Gebyr

Departementet legger til grunn at kostnadene ved registrering av bemanningsforetak helt eller delvis bør kunne finansieres ved en egen avgift som arbeidsgiver/virksomhetens innehaver betaler. Det anses rimelig at bransjen selv tar ansvar, slik en nå gjør i bygge- og anleggsbransjen (Startbank) og ved innføring av id-kort, og som også renholdsbransjen tidligere har gjort. Behovet for å iverksette en slik gebyrordning vil imidlertid bli vurdert på bakgrunn av hvor mye arbeid/omkostninger registreringsordningen vil medføre for Arbeidstilsynet.

Det foreslås derfor fastsatt en bestemmelse i forskriften § 8 som gir Arbeidstilsynet fullmakt til å fastsette et gebyr til dekning av utgifter knyttet til registrering av bemanningsforetak. Hjemmelen for å fastsette et slikt gebyr følger av arbeidsmiljøloven § 18-3.

3.6 Forbud mot innleie fra bemanningsforetak som ikke er registrert
For å sikre at melde- og registreringsordningen blir et effektivt virkemiddel, mener departementet at det også er nødvendig å stille krav til innleievirksomheten. Det foreslås derfor å innta en hjemmelsbestemmelse i arbeidsmarkedsloven § 27 andre ledd andre punktum, som åpner for at departementet i forskrift kan fastsette vilkår for innleie av arbeidstaker fra utleievirksomhet og for tilsyn med slik innleie. Se vedlagte forslag til lovendring.

Departementet foreslår videre en bestemmelse i forskriften § 9 om at innleie fra bemanningsforetak kun vil være tillatt dersom virksomheten er registrert i Arbeidstilsynets register.

Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med bestemmelsen og skal kunne følge opp overtredelser med sine ordinære virkemidler, dvs. pålegg, varsel om tvangsmulkt og/eller stansing.

3.7 Straff
Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne forskrift eller vedtak gitt i medhold av denne, eller medvirkning til dette, vil være straffbart i henhold til arbeidsmarkedsloven § 30, jf. forskriften § 10.

3.8 Ikrafttredelse

Forskriften skal gjelde fra den tid departementet bestemmer, jf. forskriften § 11.

Departementet tar sikte på å vedta forskriften med planlagt ikrafttredelse våren 2008. Det legges til grunn at Arbeidstilsynet og bransjen vil trenge omkring et halvt år for å iverksette ordningen, og det betyr at melde- og registreringsordningen kan være på plass høsten 2008.

4. Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om å innføre en melde- og registreringsordningen for alle bemanningsforetak som skal drive virksomhet i Norge vil påføre både myndighetene og virksomhetene visse økonomiske og administrative forpliktelser.

For Arbeidstilsynet vil administrering av ordningen med meldeplikt og tilsyn med at innleie fra bemanningsforetak kun foregår fra registrerte virksomheter, medføre et økt ressursbehov, herunder økt behov for informasjonstiltak og intern opplæring av etatens medarbeidere. Tilsvarende gjelder Petroleumstilsynet innenfor etatens tilsynsområde. Det forutsettes imidlertid at dette skal være mulig å håndtere innenfor de ordinære budsjettrammer, jf. forslag til statsbudsjett for 2008.

Det legges opp til at bedriftene kan pålegges å betale en egen avgift (administrasjonsgebyr) til Arbeidstilsynet til dekning av utgifter knyttet til registreringen. Behovet for å iverksette en slik gebyrordning vil bli vurdert på bakgrunn av hvor mye arbeid og omkostninger registreringsordningen vil medføre for Arbeidstilsynet.

Det er departementets oppfatning at forslaget samlet sett vil kunne gi fordeler for alle aktørene i utleiebransjen. Ordningen vil både gi bedre oversikt og mulighet for kontroll over aktørene, samt bidra til å fremme seriøse utleievirksomheter og motvirke etablering og drift av useriøse virksomheter i bransjen.

Vedlegg 1

Utkast til forskrift om bemanningsforetak
Fastsatt av Arbeids- og inkluderingsdepartementet …………..2007 med hjemmel i lov 10. desember 2004 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) § 27 annet ledd og lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 18-3.

§ 1 Virkeområde

Forskriften gjelder for bemanningsforetak som skal drive virksomhet i Norge. Med bemanningsforetak forstås i denne forskrift virksomhet som har til formål å drive utleie av arbeidskraft.

Forskriften gjelder ikke ved utleie av sjøfolk.

§ 2 Krav til bemanningsforetak

Bemanningsforetak som skal drive virksomhet i Norge skal enten være registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap i Norge, eller stille sikkerhet i form av garanti fra bank eller forsikringsselskap for egenkapital tilsvarende minstekrav til aksjekapital for aksjeselskap eller allmennaksjeselskap i lov 13. juni 1997 nr. 44 og nr. 45.

§ 3 Meldeplikt til Arbeidstilsynet

Bemanningsforetak som skal drive virksomhet i Norge skal sende melding til Arbeidstilsynet. Meldingen skal opplyse om virksomhetens navn og forretningsadresse, organisasjonsnummer samt navn og adresse på norsk representant for utenlandsk virksomhet uten forretningssted i Norge.

Meldingen skal i tillegg inneholde dokumentasjon som viser at virksomheten:

oppfyller vilkårene for registrering og garanti etter § 2 eller § 4,
er registrert i Enhetsregisteret eller Foretaksregisteret og
er registrert hos skatteetaten.

Arbeidstilsynet kan fastsette nærmere bestemmelser om meldeplikten.

§ 4 Bemanningsforetak fra et annet EØS-land

Virksomhet som er registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap eller tilsvarende i et annet EØS-land, anses for å oppfylle kravet i § 2. Garanti stilt av bank eller forsikringsselskap i et annet EØS-land likestilles med garanti stilt av norsk bank eller forsikringsselskap.

§ 5 Register over bemanningsforetak

Arbeidstilsynet skal opprette og føre et register over bemanningsforetak som har oppfylt meldeplikten etter § 3.

Opplysningene som er innført i registeret skal være offentlig tilgjengelige.

Arbeidstilsynet kan fastsette nærmere bestemmelser om registeret.

§ 6 Årlig melding

Registrerte bemanningsforetak skal innen 31. januar hvert år sende en melding til Arbeidstilsynet som bekrefter at foretaket fortsatt fyller kravene til meldeplikt etter § 3.

Virksomheter som unnlater å oppfylle kravet i første ledd kan bli slettet fra registeret over bemanningsforetak. Før sletting foretas, skal virksomheten varsles om at den vil bli slettet fra registeret dersom den ikke innen en frist som er gitt i varselet oppfyller kravet om melding etter første ledd.

§ 7 Opplysningsplikt

Bemanningsforetak plikter å gi opplysninger og dokumentasjon som er nødvendig for myndighetens kontroll med at virksomheten drives i samsvar med bestemmelsene i denne forskriften.

§ 8 Gebyr

Arbeidstilsynet kan fastsette et gebyr til dekning av utgifter knyttet til registrering av bemanningsforetak.

§ 9

Innleie fra bemanningsforetak

Innleie av arbeidstaker fra bemanningsforetak er kun tillatt fra foretak som er registrert i henhold til § 5.

Arbeidstilsynet fører tilsyn med at innleie av arbeidstaker fra bemanningsforetak skjer i overensstemmelse med første ledd.

Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de vedtak ellers som er nødvendige for gjennomføring av bestemmelsen. Arbeidsmiljøloven § 18-6 (1), (2), (6), (7) og (8) samt § 18-7 og 18-8 får tilsvarende anvendelse ved tilsyn med forskriften. Petroleumstilsynet har innenfor sitt myndighetsområde tilsvarende tilsynsansvar og myndighet.

§ 10 Straff

Forsettlig eller uaktsom overtredelse av forskriften eller vedtak gitt i medhold av denne, eller medvirkning til dette, er straffbart i henhold til arbeidsmarkedsloven § 30.

§ 11 Ikrafttredelse

Forskriften gjelder fra den tid departementet bestemmer.

Vedlegg 2

Utkast til endring i arbeidsmarkedsloven § 27 (endringer i kursiv):

§27.
Utleie av arbeidstakere

Virksomheter som leier ut arbeidstakere må oppfylle følgende betingelser:

Virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker, kan ikke begrense arbeidstakerens mulighet til å ta arbeid hos innleier etter at ansettelsesforholdet hos utleier er avsluttet.
Virksomheten kan ikke leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har gått seks måneder siden arbeidstakeren sluttet hos denne.
Virksomheten kan ikke kreve betaling av arbeidstakeren for utleietjenester.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av utleievirksomheten. Departementet kan i forskrift fastsette vilkår for innleie av arbeidstaker fra utleievirksomhet og for tilsyn med slik innleie.

Departementet kan i forskrift fastsette særlige regler for virksomheter som driver utleie av sjøfolk.