NOU 2002: 12

Rettslig vern mot etnisk diskriminering

5.5.1 Rasistiske ytringer, straffeloven § 135 a

Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 135 a første ledd første punktum lyder:

«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse.»

Det følger av straffeloven § 135 a annet ledd at også tilskyndelse eller medvirkning til handlingen er straffbart.

Formålet med bestemmelsen er primært å forsvare offentlige interesser, men den er også ment å skulle gi et visst vern for det enkelte individ mot rasistisk trakassering.

Straffebudet omfatter ytringer som er fremsatt offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten. Dette innebærer at ytringer i private samtaler ikke rammes uten at innholdet spres til allmennheten. Begrepet «uttalelse» i straffebudet omfatter både skriftlige og muntlige utsagn. Begrepet «annen meddelelse» omfatter for eksempel bilder eller andre symbolske handlinger. Dette er bl.a. sl��tt klart fast i en kjennelse fra Høyesterett, Rt. 1994 s. 768, hvor overtredelsen av str. § 135 a bestod i at en person etter å ha sett en film om Ku Klux Klan hadde snekret sammen og tent på et trekors, og en times tid senere knuste glassdørene til en forretning som tilhørte en pakistaner, og skrev «KKK» og «Pakkis» på veggen. Retten la til grunn at skadeverket i kombinasjon med skriving av slike ord og uttrykk var en «uttalelse eller annen meddelelse» og at handlingen lå i kjerneområdet for § 135 a.

Bestemmelsen fikk i hovedsak sin utforming i 1970, og ble innført som følge av Norges tiltredelse til FNs rasediskrimineringskonvensjon. Ved vurderingen av straffebudets rekkevidde, vil det måtte foretas en avveining mot ytringsfriheten som er grunnlovsvernet gjennom Grunnloven § 100. Spørsmålet om forholdet til ytringsfriheten er nærmere behandlet i kap. 11.2, hvor det også gjøres rede for en del sentrale høyesterettsdommer. Dette spørsmålet og de aktuelle dommene blir derfor bare ganske kortfattet behandlet her, og det vises til kap. 11.2 for en mer inngående redegjørelse og drøftelse.

Det er reist få straffesaker etter § 135 a. Statistisk Sentralbyrå har statistikk over anmeldelser for rasediskriminering og etterforskning i slike saker, men denne statistikken omfatter også § 349 a om tilgang til varer og tjenester, i tillegg til § 135 a. Ifølge denne statistikken har antallet anmeldelser for rasediskriminering i årene 1991-1999 variert fra 34 i 1992 som det laveste antallet, til 66 i 1996 som det høyeste. I årene 1997-1999 var tallet henholdsvis 47, 45 og 38. I 2000 var tallet nede i 32, mens det i 2001 økte til 82. I følge samme statistikk ble det i 2000 foretatt etterforskning i 23 saker om rasediskriminering (av 32 anmeldte). Av disse ble 4 henlagt på grunn av mangel på opplysning om gjerningsperson, 12 ble henlagt på grunn av mangel på bevis, det ble tatt ut tiltale i 6 av sakene og 1 sak er kategorisert under påtaleunnlatelse og andre uoppklarte saker.

Statistikk for etterforskede lovbrudd i 2001 var ikke publisert per juni 2002.

For at bestemmelsen skal kunne anvendes, må flere betingelser være oppfylt. Det må føres tilstrekkelig bevis for at ytringen retter seg mot en bestemt person eller gruppe, at den er fremsatt offentlig og at den innebærer en trussel, forhånelse, utsettelse for ringeakt e.l. Den vanskeligste vurderingen vil likevel ofte være knyttet til avveiningen mot ytringsfriheten. I de sakene som har vært oppe for Høyesterett har nettopp denne avveiningen stått sentralt. For å kunne beskrive dagens rettstilstand nærmere, er det nødvendig å redegjøre for hovedpunktene i de mest sentrale sakene Høyesterett har behandlet. De viktigste avgjørelsene er Rt. 1977 s. 114 (Hoaas-kjennelsen), Rt. 1978 s. 1072 (leserbrevdommen), Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh-dommen) og Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus-kjennelsen). Alle disse avgjørelsene blir redegjort nærmere for i kap. 11.2, og her skal bare tas med et kort referat.

I saken i Rt. 1977 s. 114 (Hoaas-kjennelsen) var lektor Hoaas blitt dømt i lagmannsretten for overtredelse av § 135 a gjennom fremsettelse av diverse uttalelser i to aviser, blant annet om at jødene burde sendes ut av landet, eller «isoleres» i norske lokalsamfunn. Domfelte hevdet at hans uttalelser var meningsytringer av politisk eller ideologisk innhold som ikke kunne rammes av § 135 a fordi de ikke var gitt i en utilbørlig form. Høyesterett foretok en avveining av forholdet mellom § 135 a og den grunnlovsfestede ytringsfriheten, og kom til at domfellelsen ikke var i strid med bestemmelsen i Grunnloven § 100. Straffen var utmålt til 120 dagers betinget fengsel.

I en dom inntatt i Rt. 1978 s. 1072 (leserbrevdommen) frifant Høyesterett, under dissens, innsenderen av et leserbrev og redaktøren for avisen der leserbrevet ble trykt. Leserbrevet uttrykte blant annet at pakistanere, tyrkere og arabere burde sendes tilbake til sine hjemland. I brevet tegnet innsenderen et meget fiendtlig bilde av disse folkegruppene og beskyldte dem for grov kriminalitet. Flertallet fant at leserbrevet ikke ble rammet av § 135 a, og viste blant annet til at virkningene ikke kunne antas å være så sterke eller oppstå hos så mange at grensen for det straffbare var overtrådt. Om forholdet til Grunnloven § 100 ble det fremholdt at denne måtte være bakgrunn og ledetråd for tolkningen av straffeloven § 135 a.

I dommen inntatt i Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh-dommen) kom Høyesterett til at aksjonsleder for «Aksjonen mot skadelig innvandring i Norge» hadde overtrådt § 135 a ved å spre løpesedler som inneholdt kraftige angrep mot islam, og som tok sterkt til orde mot innvandring i Norge av fremmedarbeidere med tilhørighet til islam. Vivi Krogh hadde blitt dømt i herredsretten til 120 dagers betinget fengsel og anket saken til Høyesterett. Høyesterett forkastet anken over lovanvendelsen, men satte under dissens straffen ned til 60 dagers betinget fengsel.

Høyesterett la til grunn at en del av uttalelsene, blant annet angrep på islamsk religion og kultur samt om forholdene i islamske land, ikke ble rammet av § 135 a. Uttalelser som rettet seg direkte mot de muslimske innvandrere her i landet, deres egenskaper og adferd, ble likevel samlet sett på som en overtredelse av bestemmelsen.

Høyesteretts praksis til og med Vivi Krogh-­dommen kan oppsummeres slik at Hoaas-saken gikk langt i å begrense ytringsfriheten, mens Høyesterett i leserbrevdommen inntok et mer liberalt syn, som kan sies å «strekke» grensen for hvilke ytringer som er straffrie. Vivi Krogh-dommen kan synes å ligge et sted mellom disse to dommene, jf. også Gro Nystuen som sier om dette: «I Vivi Krogh-dommen virker det som Høyesterett kommer til et slags «mellomstandpunkt» i forhold til de to foregående dommene.»

Gro Nystuen, Rasediskriminerende ytringer og organisasjoner, Institutt for offentlig retts skriftserie 4/1991 s. 50.

Kravene til hva som regnes for ringeakt synes å bli satt høyere i leserbrevdommen og Vivi Krogh-dommen enn i Hoaas-kjennelsen. Samtidig går Høyesterett i Vivi Krogh-dommen lengre enn tidligere i å se på helheten og den indre sammenhengen i ytringene.

Også i plenumskjennelsen inntatt i Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus-kjennelsen), stod spørsmålet om forholdet til ytringsfriheten sentralt. I tillegg var det spørsmål om forståelsen av begrepet «gruppe av personer» i § 135 a og i hvilken grad bestemmelsen kom til anvendelse når de rasistiske ytringene var rettet mot store og mer ubestemt angitte grupper.

I denne saken kom Høyesterett under dissens (12-5) til at ytringsfriheten måtte vike i forhold til vernet mot rasistiske ytringer i straffeloven § 135 a. Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens dom på 60 dager betinget fengsel. Saken gjaldt den ansvarlige leder for et politisk parti, Hvit Valgallianse, som hadde distribuert partiprogrammer der hovedpunktet gikk ut på å bevare det norske folkets etniske sammensetning. Som ledd i å oppnå dette var det foreslått stans i innvandringen, stans i adopsjon av utenlandske barn, og hjemsendelse. Alle utlendinger som var kommet til Norge etter 1975, eller «fjernkulturelle» etter 1960, skulle hjemsendes. De som av forskjellig grunner ikke kunne hjemsendes, skulle få bli i Norge på betingelse av at de lot seg sterilisere. Videre anførte programmet at de som likevel ble gravide i Norge måtte tvangsabortere. Etter partiprogrammet ble kun personer med minst tre norske besteforeldre ansett som norske.

Høyesterett (flertallet) viste til at utsagnene måtte ses på samlet og partiprogrammet vurderes som helhet. De mente at utsagnene fremstod som en åpenbar nedvurdering av dem som partiet ønsket ut av landet, og at det ble lagt opp til ekstreme virkemidler som innebar en alvorlig krenkelse av menneskeverdet til den enkelte. Høyesterett mente det ikke kunne være tvil om at utsagnene var uttrykk for sterk ringeakt. Retten drøftet også kriteriet «gruppe av personer» i § 135 a. Retten mente at programmet sett i sin helhet viste at det var den mørkhudete del av befolkningen det ble tatt sikte på. Dette er en stor befolkningsgruppe, men retten ga uttrykk for at betydningen av bestemmelsen ville bli vesentlig svekket dersom den ikke også ble ansett for å beskytte grupper av en slik størrelse og sammensetning som det her var tale om.

Høyesteretts kjennelse ble av Kjuus forsøkt brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. I beslutning 17. mars 2000 ble saken avvist av Domstolen, og det ble vist til at den ikke kunne se at det forelå noe brudd på bestemmelsene i EMK.

Application no. 41589/98 by Jack Erik Kjuus against Norway.

Gjennom Kjuus-kjennelsen har Høyesterett gjort vernet mot rasistiske ytringer sterkere, i hvert fall for så vidt gjelder større grupper. Høyesterett la til grunn at også store minoritetsgrupper nyter et vern, endog i forhold til ytringer fremsatt i et partiprogram. Politiske uttalelser og synspunkter som kommer til uttrykk i partiprogram vil vanligvis anses for å ligge i ytringsfrihetens kjerneområde, men blir uttalelsene grove nok vil ifølge denne avgjørelsen likevel straffeloven § 135 a slå gjennom.

Kjennelsen er blant annet drøftet av Kyrre Eggen, Kjuus-saken – rasediskriminering og ytringsfrihet, i Lov og Rett 1998 s. 259 flg.

Se ellers kap. 11.2.3.3 for en nærmere analyse av rettspraksis vedrørende forholdet til ytringsfriheten.

Spørsmålet har også vært oppe i flere underrettsdommer. En nyere lagmannsrettsdom (Borgarting lagmannsretts dom av 21. september 2001 i sak nr. 01-01427 M/01), er påanket til Høyesterett og sluppet gjennom til behandling der. Saken gjelder en erklært nazist, som i lagmannsretten ble dømt for å ha forhånet jøder og utsatt dem for ringeakt i en appell holdt på et torg i forbindelse med en demonstrasjon. Han ble ikke dømt for mer generelle uttalelser om at innvandrere hver dag raner, voldtar og dreper nordmenn. Retten viste til at selv om dette er et grovt og urimelig generaliserende angrep på innvandrernes atferd som er egnet til å utsette denne gruppen for ringeakt og hat, tok utsagnet sikte på å underbygge et angrep på norsk politikk. Av hensyn til ytringsfriheten mente lagmannsretten det måtte innrømmes en rommelig margin for utsagn som fremkommer i en slik sammenheng, og utsagnet ble ikke ansett straffbart etter strl. § 135 a.

En side ved strl. § 135 a som ikke bød på problemer i de nevnte sakene, er fortolkningen av kravet om at ytringen må være fremsatt offentlig. Dette spørsmålet har vært oppe i en nyere underrettsdom som har vært mye omtalt i media, den såkalte Beheim Karlsen-saken (dom fra Indre Sogn heradsrett av 21. mai 2001 i sak nr. 00-000161 M). De to tiltalte ble her frifunnet for tiltalepunktene vedrørende overtredelse av § 135 a. Den ene var tiltalt etter denne bestemmelsen for ved en rekke anledninger å ha forhånet fornærmede på grunn av hans hudfarge og etniske opprinnelse. Retten la til grunn at til sammen 8-9 personer hadde hørt tiltalte komme med ytringer som måtte karakteriseres som rasistisk eller nedsettende omtale av fornærmede, på grunn av hans etniske opprinnelse. Uttalelsene hadde falt inne i en privat bolig, og aldri med mer enn 2-3 personer til stede om gangen. Under disse omstendighetene mente retten at uttalelsene ikke var fremsatt offentlig eller spredt blant allmennheten, og lovens vilkår var da ikke oppfylt. Retten viste også til at det er et vilkår for domfellelse etter § 135 a at tiltalte har handlet forsettlig, og tolket dette slik at det måtte ha vært tiltaltes «vilje at dei rasistiske utsegnene skulle kome ut til ålmenta». Retten mente at det ikke var bevist noe slikt forsett hos tiltalte. Videre var begge tiltalt etter samme bestemmelse for offentlig å ha fremsatt trusler mot fornærmede mens de løp etter ham. Også på dette punktet ble det frifinnelse, og retten viste til at det bare var fornærmede samt ett vitne som hadde hørt truslene. At ropene falt på offentlig plass, var ikke nok til at vilkåret om fremsettelse offentlig var oppfylt. Dommen ble påanket til lagmannsretten, men anken ble nektet fremmet.

I Sverige har bestemmelsen som tilsvarer den norske straffeloven § 135 a, Brottsbalken kapittel 16 § 8, blitt tolket videre av svenske domstoler enn straffeloven § 135 a har blitt av norske domstoler. Blant annet ble teksten «Zigenare får ej beträda campingen» på et skilt ved innkjørselen til en campingplass ansett som straffbart.

Jf. NJA 1982 s. 129 og Rapport fra studiegruppe til justisministeren 09.03.01, Forbud mot rasistiske organisasjoner, ytringer og demonstrasjoner i Sverige og Tyskland s. 10

Teksten i seg selv ble ikke ansett å være en krenkende ytring om sigøynerne, men det lå indirekte i skiltet et uttrykk for negative påstander om folkegruppens egenskaper og opptreden.

Rapport fra studiegruppe til justisministeren 09.03.01, Forbud mot rasistiske organisasjoner, ytringer og demonstrasjoner i Sverige og Tyskland s. 10

Regjeringen fremmet høsten 2000 forslag om endringer i Grunnloven § 100, jf. St.meld. nr. 42 (1999-2000). Til grunn for forslaget ligger Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, jf. NOU 1999: 27 «Ytringsfrihed bør finde Sted», hvor det ble foreslått endringer i både Grunnloven § 100 og straffeloven § 135 a. Blir endringene gjennomført, vil det medføre en innskrenkning av anvendelsesområdet for straffeloven § 135 a. Utvalget viser til kap. 11.2 der Ytringsfrihetskommisjonens forslag samt avgrensningen i gjeldende rett mellom ytringsfrihet og ulovlige rasediskriminerende ytringer etter straffeloven § 135 a er nærmere drøftet, og for øvrig til kap. 11.3 der utvalget drøfter mulige endringer i § 135 a.