NOU 2010: 5

Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering

12.4 Hjelpemidler og utstyr for deltagelse i lek og sport

Fysisk inaktivitet er en økende utfordring, og inaktivitet øker i alle aldersgrupper. Aktivitetshåndboken 1 viser til en rekke forskningsrapporter som beskriver ulike effekter av fysisk aktivitet for alle aldersgrupper. I følge Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, er det å ivareta den fysiske, psykiske og sosiale utvikling viktig for alle 2. Det inkluderer også personer med funksjonsnedsettelser. NOVA 3 viser til at inkludering er mer effektivt enn medisiner for å hindre ensomhet og depresjoner. Beitostølen Helsesportsenter 4 hevder at det kan være enda viktigere for funksjonshemmede å delta i fysisk aktivitet enn for andre. Det mener at fysisk aktivitet har spesielt stor relevans for de som har liten sosial erfaring og at fysisk aktivitet kan være en viktig arena for sosialisering og for å lære seg allmenne og generelle ferdigheter. I Resept for et sunnere Norge 5vises det til at undersøkelser tyder på at over halvparten av den voksne befolkningen har for lavt aktivitetsnivå. Fysisk aktivitet henger sammen med sosial status. Det er flere med høy utdanning enn med lav som mosjonerer. I Handlingsplanen for fysisk aktivitet 6 vises det til SSBs levekårsundersøkelser som oppgir at personer med nedsatt funksjonsevne er mindre fysisk aktive enn andre. I følge Handlingsplanen 7handler det å få folk i aktivitet om å legge til rette for at folk enkelt skal kunne være fysisk aktive i hverdagen og på fritiden. Evalueringen av handlingsplanen vektlegger betydningen av å tilrettelegge for fysisk aktivitet som en del av hverdagens aktiviteter.

Direktoratet for naturforvaltning 8viser til at mange med funksjonsnedsettelser er avhengig av personlige hjelpemidler for å kunne delta i ulike aktiviteter, men at det kan være vanskelig å få tilgang til slike hjelpemidler. Slike hjelpemidler kan være svært dyre og folketrygden gir ikke støtte til hjelpemidler (…) for personer over 26 år. Det viser til at friluftsliv og annen fysisk aktivitet er viktig for helse og livskvalitet for alle, ikke bare for dem under 26 år. I følge Beitostølen Helsesportsenter spiller tilpasning av aktivitetshjelpemidler en stadig viktigere rolle for å oppnå aktivitet blant funksjonshemmede i takt med samfunnsutviklingen, den nye aktivitetstrenden og teknologisk utvikling.

12.4.1 Aktivitetshjelpemidler (26-års grense)

Aktivitetshjelpemidler er utstyr som er spesielt utviklet for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i lek og sportsaktiviteter. Mange av hjelpemidlene er kostbare sammenlignet med hva befolkningen ellers betaler for utstyr til samme eller tilsvarende aktiviteter og de må ofte tilpasses individuelt. Det er i tillegg et kompetansekrevende område i forhold til å holde seg oppdatert over produktspekteret og nyutvikling på området. To hjelpemiddelsentraler har opparbeidet spesiell kompetanse på utvalgte aktivitetshjelpemidler. Når det gjelder utprøving av en del av disse hjelpemidlene, ligger det begrensninger i å få prøvet disse i en naturlig sammenheng, for eksempel i skibakken eller ute i naturen. Utprøvingen må i enkelte tilfeller også fungere som opplæring, der hjelpemidlene må prøves ut over flere dager blant annet for å finne det hjelpemiddelet som fungerer best. Med bakgrunn i dette er det etablert et samarbeid mellom de to ressurssentralene og helsesportsentrene Beitostølen og Valnesfjord. Brukere som ønsker å prøve ut visse typer aktivitetshjelpemidler kan søke seg til et opphold ved helsesportsentrene. De to hjelpemiddelsentralene samarbeider om sakene, uavhengig av brukerens bosted.

12.4.2 Utstyr til trening og stimulering (26-års grense)

Departementet utvidet i 2003 stønaden til trening og stimulering, ikke bare i forhold til aldersgrensen, men også i forhold til formålet. Fra og med 2003, kan det gis stønad til vanlige leker om leken benyttes til trening og stimulering, forutsatt at utstyret inngår i en målrettet plan der funksjonsnivå og behov samt mål og tiltak for å nå målene beskrives. Avgrensningen vurderes opp mot hva som er vanlig utstyr blant hovedandelen av hva andre barn i Norge benytter/har tilgang til. Utvalget viser til kapittel 11 der det anbefales at utstyr som det i dag gis stønad til og som andre foreldre kjøper til sine barn bør tas ut som en del av det offentliges ansvar (jf. også drøfting om forbruksvare og eget/offentlig ansvar i kapittel 10). En del av utstyret som gis til trening og stimulering er diverse typer leker og utstyr som skal gi sansestimulering som lyd, lys og tekstur, PC-spill m.m. eller det kan også være treningsutstyr som for eksempel fysioterapibenk, diverse treningsapparater, treningsmatter m.m. som ligger i grenselandet mellom trenings- og behandlingsutstyr. I tillegg kan det gis utstyr som benyttes i forbindelse med behandlingsmetoder som Doman og Petö (behandlingsmetoder utenfor Norge for barn med hjerneskader). Det siste er gjerne spesialutstyr som ligger i grenselandet mellom trenings- og stimuleringsutstyr og behandlingsutstyr som er en del av helseforetakenes ansvar.

Utgifter til utstyr til dette formålet har hatt en sterk økning de siste årene. For 2006 var utgiftene for folketrygden på ca. 59 mill. kr, og i 2008 var de på ca. 79 mill. kr. For 2009 har utgiftene har gått noe ned til om lag 69 mill. kr. Arbeids- og velferdsdirektoratet forventer en fortsatt økning til disse formålene. En opphevelse av 26-årsgrensen innenfor dagens regelverk er estimert til å medføre en dobling av antall brukere.

12.4.3 Utvalgets vurderinger

Fysisk aktivitet er en prioritert folkehelsesatsing, utvalget mener også derfor at voksne med funksjonsnedsettelser må få samme mulighet til å delta i fysisk aktivitet som resten av befolkningen. Tilrettelagt utstyr for å drive med fysisk aktivitet er vanligvis langt dyrere enn ordinært sports- og aktivitetsutstyr for samme eller tilsvarende aktiviteter og ofte utenfor økonomisk rekkevidde for den enkelte (jf. kapittel 5 om inntekts- og formuessituasjonen for brukere av hjelpemidler). Foreldre med funksjonsnedsettelser har for eksempel i dag ikke samme mulighet til en aktiv fritid sammen med sine barn. Utvalget viser til kapittel 11 med anbefalinger om å oppheve aldersgrensen for aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening og stimulering.

1

Aktivitetshåndboken, fysisk aktivitet i forebygging og behandling, 2009, Helsedirektoratet

2

Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet: Fysisk aktivitet og helse. Rapport 2/2000. SEF, Oslo, 2000

3

NOVA-rapport, Funksjonshemming, ensomhet og depresjon, K.Thorsen og S.E. Clausen

4

Fysisk aktivitet og funksjonshemning, Beitostølen Helsesportsenter, 2001

5

St meld 16 Resept for et sunnere Norge (2002–2003)

6

Sammen for fysisk aktivitet. Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005–2009, Departementene

7

Sammen for fysisk aktivitet. Handlingsplan for fysisk aktivitet (2005–2009), Departementene

8

Friluftsliv for funksjonshemmede. Anbefalinger om tiltak for å bedre funksjonshemmedes muligheter til friluftsliv. Utredning 2003-4. Direktoratet for naturforvaltning.