Historisk arkiv

Åpning av konferanse

Langsiktig hjelp til barn av psykisk syke og rusmiddlavhengige foreldre

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne- og likestillingsdepartementet

For ti år siden hadde Torshovteatret et stykke for barn som handlet om en jente som måtte klare seg alene hjemme med sin psykisk syke mor. Stykket het Jenta, mamman og søpla. Jenta ble ikke sett, og hun prøvde på alle måter å være den voksenpersonen som manglet i hjemmet.

Sjekkes mot fremføring

For ti år siden hadde Torshovteatret et stykke for barn som handlet om en jente som måtte klare seg alene hjemme med sin psykisk syke mor. Stykket het Jenta, mamman og søpla. Jenta ble ikke sett, og hun prøvde på alle måter å være den voksenpersonen som manglet i hjemmet. Den svenske dramatikeren Suzanne Osten hadde et meget klart og godt budskap: barn av psykisk syke foreldre skal aldri bli ansvarlig for mor eller fars sykdom, eller leve i skjul med denne. Stykket fikk medieoppmerksomhet den gangen, og noen fikk forhåpentlig øynene opp. Men kanskje ikke mange nok? Mitt spørsmål er: Hva har skjedd på disse ti årene?

Jeg er veldig glad for at denne regjeringen har sett behovet og har satset på barn av psykisk syke og barn av rusmiddelavhengige  foreldre. Det offentlige har etter min mening et klart ansvar for å hjelpe denne gruppen.

Burustad og Ramin-Osmundsen. Foto: Yngve Kveine

Det at Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet har gått sammen om en slik satsing mener jeg er helt nødvendig. Vi må tenke helhetlig. Vi må tenke samarbeid. De barna og familiene vi ønsker å hjelpe er de samme enten vi treffer dem på helsestasjonen, i barnevernet eller i psykisk helsevern. Mange av dem har behov for hjelp fra flere tjenester. Det er helt nødvendig med helhetstenkning rundt tiltakene. De ulike tilbudene og metodene må sees i sammenheng. Tilbudene må utfylle og støtte hverandre for å nå målsettingen om å hjelpe familiene.

Helse og barnevern er to selvfølgelige områder i denne satsningen. Men jeg gjentar: For å sikre barn og unge trygge og gode oppvekstvilkår må vi tenke helhetlig. Omsorg for barn og deres oppvekstvilkår berører også utdannings- og justissektoren. Det gamle afrikanske ordtaket It Takes a Village to Raise a Child gjelder også her.

Som helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad gjorde rede for er det vanskelig å fremskaffe eksakte tall på hvor mange barn og unge som lever sammen med psykisk syke eller rusmiddelavhengige foreldre.
Men vi vet at altfor mange barn lider under foreldres rusmisbruk eller av at mor eller far sliter med psykisk sykdom:
Vi vet at det finnes omkring 15 000 barn av psykisk syke foreldre  som er under behandling i spesialisthelsetjenesten.
Vi antar at 130 000 familier i Norge til enhver tid lever med psykisk sykdom og rusproblemer blant familiemedlemmene.
Vi vet også at det er store mørketall, men vi antar at 200 000-300 000 barn som har dette som en del av sin livssituasjon. Mange av disse barna er ikke kjent for hjelpeapparatet.

Tall fra SSB viser at av de om lag 10 000 nye barna i barnevernet i 2006 ble det satt i verk tiltak på grunn av foreldres psykisk sykdom eller rusmisbruk i over 14 prosent av tilfellene:

  • 8 prosent grunnet psykisk sykdom hos foreldrene 
  • 6 prosent på grunn av foreldrenes rusmisbruk

Hvorfor er det så vanskelig å oppdage disse barna?

Hvorfor har vi ikke sett dem?

Det er helt naturlig at barn er lojale overfor sine foreldre. I tillegg er det forbundet mye skam med det å ”ikke være som andre”. Foreldrene selv vil også i mange tilfeller forsøke å skjule sine problemer for omverdenen, kanskje av frykt for å miste barna sine.

En av våre største utfordringer mener jeg derfor er å komme tidlig inn med hjelp til disse familiene som sliter.

Hvordan skal vi få det til?

Jeg ønsker meg en aksjon: Se et barn hvor hjelpeapparatet, men også venner, naboer og annen familie griper inn. Bufdir utgir i dag, med støtte fra mitt departement, brosjyren Gjør noe med det [hold frem brosjyren]. Den setter tema på dagsorden.

Vi vet at et barn som blir sett av en voksen kan settes på rett kjøl. Når vi oppdager noen som sliter, kan vi ikke lukke øynene og håpe på at det går over. Vi må vise medmenneskelighet ved å snakke med barna og snakke med foreldrene. Kanskje kan vi være med på å gi familien det ekstra puffet de trenger for å be om hjelp?

Det er ganske uforståelig at det for bare få år siden ikke fantes rutiner for å sluse barna i familier med disse problemene inn mot hjelpeapparatet. Den viktigste forutsetningen for at det offentlige skal kunne klare å komme tidligere inn, er at de ulike hjelpetjenestene i kommunene samarbeider. For noen høres dette ut som en selvfølge, men med hånden på hjertet: Er det sånn?

Det handler om å forebygge. Forebygging er et nøkkelord og vi må tenke langsiktig. Både voksentjenestene og tjenester for barn og unge må opprette bedre samarbeidsrutiner som sikrer at barna følges opp. Voksentjenestene har et ansvar for å kartlegge sine pasienters familie og sørge for at de som trenger det – også barna – får nødvendig hjelp. 

Etter at barna er ”oppdaget” må de sikres en langsiktig oppfølging. Her er også godt kommunalt samarbeid en forutsetning. Hva er det som skal til for å lykkes?
Vi/jeg ønsker vi å finne ut hvilke modeller som er de mest hensiktsmessige for barna. Som et første tiltak har derfor Barne- og likestillingsdepartementet satt i gang et omfattende prosjekt hvor vi skal følge barna hele veien fra graviditet hos mor til skolealder. Og i løpet av skoletiden skal det utvikles alderstilpassede tilbud. Etter at vi hadde en mobiliseringskonferanse tidligere i høst har 26 kommuner søkt om å få være med i prosjektet som går fra 2007 til 2014. Forutsetningen for å delta er interesse blant fagfolk og administrativ støtte i kommunens ledelse for å videreutvikle egen kommunes arbeid med denne målgruppen. Vi gjør dette for å få mer kunnskap, og for å stimulere kommunene til å lage gode modeller for langsiktig oppfølging av barn av psykisk syke og rusmisbrukende foreldre.

Det er en forutsetning at tiltaket/modellen fremstår som en integrert del av eksisterende tjenestestruktur. De som får godkjent søknaden vil få stimuleringsmidler til å sette i gang med å utforme modellen og finne frem til aktuelle familier som skal delta i prosjektet.

10 av disse 26 prosjektkommunene skal følgeevalueres av forskere. Det vil si at vi skal evaluere dette arbeidet, men også at barna som er med i prosjektet skal følges nøye for å se på utviklingen.
Målet er å identifisere suksesskriteriene: Slik kan vi gi anbefalinger til alle landets kommuner og sikre at alle barn og familier som har behov for det får god og tett oppfølging uavhengig av hvor i landet de bor.

Tiltak 2: Oppfølgingsprosjektet vil som sagt gå over syv år (2007-2014), fagteamene knyttet til det statlig regionale barnevernet vil bistå og veilede kommunene under prosjektet. Jeg har derfor valgt å styrke ett fagteam i hver region med en stilling, i alt fem stillinger. Disse stillingene er i sin helhet finansiert av BLD, og inngår i den totale satsingen på i alt 14 millioner kroner fra mitt departement. 

De som ansettes i disse fem stillingene vil bl.a. få i oppgave å bistå kommunene med opplæring og implementering av forskjellige kartleggingsverktøy. De skal også hjelpe kommunene i utvikling av tiltak for barn av psykisk syke og rusmisbrukende foreldre. I tillegg skal de koordinere regionens modellkommuneprosjekt for langtidsoppfølging av risikogruppen fra graviditet til skolealder, som jeg nevnte i sted.

I tillegg til disse fem stillingene i regionene ansettes det en nasjonal koordinator i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Den som tilsettes vil få i oppgave å koordinere den nasjonale barnevernsatsingen på barn av psykisk syke og rusmisbrukende foreldre.

For det tredje må tjenestene ha nok kompetanse. For å kunne gi disse barna rett hjelp til rett tid må hjelpetjenestene i kommunene ha tilstrekkelig kunnskap om faresignalene. Å gripe tidlig inn er i seg selv ikke tilstrekkelig. Tidlig intervensjon krever faglig trygghet, oversikt, riktig kunnskap og kompetanse, gode kartleggingsverktøy. Finnes det?

Jeg tror mange føler seg usikre på hvordan de skal håndtere en eventuell mistanke om at noe ikke er som det skal.
Når er det grunn til å være bekymret og når er det behov for tiltak? Vi vet at barnehager og skoler i liten grad melder til barnevernet. For å hjelpe barnehagene, skolene eller barnevernet med å bli sikrere i sine avgjørelser, er det behov for gode kartleggingsverktøy. Slike verktøy skal være enkle å bruke og raskt kunne gi en indikasjon på om det er grunn til bekymring eller ikke.

Videre har Helseminister Sylvia Brustad og jeg har bedt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet (våre underliggende direktorater) gjennomgå ulike kartleggingsverktøy og vurdere både bruksområde og kvaliteten.

Målet er at sentrale myndigheter skal kunne gi noen anbefalinger i forhold til hvilke kartleggingsverktøy som kan brukes av ulike yrkesgrupper i ulike situasjoner. Jeg tror slike verktøy vil gjøre de ansatte i de offentlige tjenestene tryggere i sine avgjørelser.

For det fjerde arbeider vi med en rapport om hvordan vi kan bedre kommunikasjonen mellom barnevernet og barnehagene. I samarbeid med Kunnskapsdepartementet, FO (Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere) og Utdanningsforbundet ønsker vi å sikre et kvalitativt bedre samarbeid i kommunene. Her vil tiltak for å bedre kommunikasjon mellom barnevern og barnehage foreslås. Blant annet tror jeg det er viktig å øke barnehagesektorens og barneverntjenestens kunnskap om hverandre. Mer kunnskap vil forhåpentligvis øke barnehagenes evne til å melde bekymring når det er relevant.

For det femte må tjenestene bli flinkere til å snakke med barn med psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre. Flere forskningsrapporter konkluderer med at barn i barnevernet ikke blir sett eller hørt tilstrekkelig og oppfatter seg som maktesløse objekter for andres beslutninger. Barne- og likestillingsdepartementet utvikler nå en plan for hvordan barnevernets kompetanse i å snakke med barn skal bli bedre. Flere fagpersoner og fagmiljøer som har beskjeftiget seg med temaet her til lands, er trukket inn. Dette skal munne ut i en veileder med retningslinjer til bruk i barnevernet og et videobasert opplæringsprogram. Vi har store forventninger til dette!

Til slutt: Barne- og likestillingsdepartementet har derfor arbeidet systematisk for å finne frem til tiltak som fra forskning og erfaring har vist seg å ha effekt. Det har vært viktig å vurdere både individuelle tiltak, gruppetiltak og nettverkstiltak. Vi må ha tiltak rettet både mot foreldrene, mot barna og mot familien samlet. Tiltakene for barna må være alderstilpasset. I tillegg vurderer vi om det er behov for spesielle tiltak for familier med minoritetsbakgrunn.

Målet med alle tiltakene er hjelp til selvhjelp. Vi skal sette disse familiene i stand til å klare seg selv. Det er lite tilfredsstillende å vite at noen trenger hjelp og ikke ha noe å tilby dem! Vi må tilby hjelp og ulike tiltak vi VET virker.

Det jeg nå har presenteret for dere er bare begynnelsen på en langsiktig satsing. Målet er at alle kommuner skal ha et godt tilbud til alle familier i faresonen. Mitt håp er at denne satsingen vil gjøre en forskjell.

Alle barn representerer en ressurs og kommer til verden med egenverd og rett til et verdig og meningsfylt liv. Vi har sviktet de svakeste barna I stedet har vi voksne – familien, lærerne, naboen, hjelpeapparatet – konsentrert oss om de andre barna.

I tillegg finnes det barn som ikke ønsker å bli sett. Alt for mange barn strever nemlig hardt for at vi skal gå forbi dem, de ønsker å forbli usett.

Hvorfor det?
Jo, fordi skammen rundt fars psykiske sykdom er for stor, eller dekkoperasjonene for å skjule mors alkoholproblemer tapper veslegutten for alle krefter.

For noen barn er dette virkeligheten. De er fortsatt bare barn, men har likevel et altfor stor ansvar. De bærer på en hemmelighet som de ikke tørr å fortelle til noen. De tror de er alene.

Nå er tiden kommet til å se alle. Ingen barn skal måtte bære på slike vonde hemmeligheter uten å få hjelp. Denne konferansen er startskuddet for en viktig satsing på en forsømt barnegruppe og deres familier. Dere som er her i dag har alle et spesielt engasjement for disse barna og familiene deres og ønsker å bidra. Vi er avhengige av dere for å lykkes!

Nå er vi i gang!

God konferanse!