Historisk arkiv

Integreringen skjer lokalt

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Tale på Maihaugen-konferansen 2010

Det er noen jeg beundrer. Det er noen jeg beundrer mer enn de fleste – og det er dem som våger noe jeg aldri ville ha turt.

Sjekkes mot framføring

Det er noen jeg beundrer. Det er noen jeg beundrer mer enn de fleste – og det er dem som våger noe jeg aldri ville ha turt.

Som barn så jeg hopprenn på NRK med Arne Scheie som kommentator. Den ene skihopperen etter den andre fôr utfor hoppkanten – og noen leverte hopp på over 200 meter. Det kunne jeg aldri ha gjort, heller ikke som voksen.

Anette Sagen er en slik skihopper. Ikke bare hopper hun langt, hun har også – gang etter gang stått opp for at kvinner skal ha samme rett til å hoppe på ski som menn. I år etter år har hun kjempet mot gammeldagse holdninger hos de litt tilårskomne mannfolkene som leder norsk og internasjonal hoppsport.

Men egentlig var det episoden denne vinteren, med første skihopper i Nye Kollen, hvor Anette imponerte meg aller, aller mest. Dette skjer:

Så å si hele Norge forlanger at Anette Sagen skal være den første til å hoppe i Det nye kollen! 

Så skjer det at noen i gutteklubben grei tar seg til rette og lar en mannlig eliteutøver teste bakken før Anette. Og så får saken en voldsom oppmerksomhet – både i media, i Norges Skiforbund og blant folk flest.

Og hva gjør Anette Sagen da? Jo – etter å ha innviet bakken offisielt, stiller Sagen opp i media og takker for at hun fikk være først. Rolig, glad og diplomatisk turnerer hun aggressive journalister. Etter hoppet, og i ukene etterpå, gjentar hun igjen og igjen: Hun er glad for at Riksanlegget har blitt så bra. Hun var spent og nervøs, sier hun, før hoppet, men også beæret og høytidsstemt.

Anette Sagen holdt seg til saken. Aldri lot hun seg friste til å ytre seg negativt om den mannlige hopperen. Hun lot DEN debatten ligge. Hun holdt seg til saken – til de viktigste fakta!

I Norge har vi en annen debatt som også er slitsom å ta. Ulikt saken om første hopp i Nye Kollen, er denne saken en gjenganger. Det er selvsagt integreringsdebatten jeg tenker på. Alle oppslagene om hvor dårlig det går. Overskrifter som nesten utelukkende har et negativt fokus. Svært sjelden noe om det som går bra.
Og akkurat som jeg beundrer Anette Sagen for at hun holdt seg til saken, til det som var viktig, det som var riktig – opplever jeg at alle dere gjør det samme.

• Når avisenes tabloide overskrifter skriker mot oss – bruker dere tid på å utdype og nyansere.
• Når kriminalitet og trygdemisbruk er hovedoverskrifter, snakker dere om alle med minoritetsbakgrunn som tar høyere utdanning, eller som er i arbeid.
• Når kanalvertene annonserer innslag om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, arbeider dere ufortrødent videre sammen med resten av hjelpeapparatet og alle de gode kreftene som drar i riktig retning.

Det er klart jeg er imponert. Det er klart jeg er stolt.
Det er klart jeg beundrer dere!

I dag vil jeg snakke litt om betydningen av den kommunale innsatsen på integreringsområdet. Jeg vil imidlertid først dele noen tanker med dere om hva jeg ønsker for
integreringspolitikken, og vise hvordan det faktisk går med integreringen i Norge.

INTEGERING OG INNVANDRING – ADSKLIT, MEN HÅND I HÅND
Som dere vet ble det 1. januar i år opprettet et nytt departement: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, som jeg leder. Jeg har ansvaret for integrerings- oginkluderingspolitikken, mens Justisminister Knut Storberget har ansvar for innvandringspolitikken.

Innenfor politikken rettet mot de nyankomne innvandrerne er det bosetting, kvalifisering og arbeid som er viktigst. Selv om integreringsområdet nå er flyttet ut av Arbeidsdepartementet, betyr ikke det at vektleggingen av arbeid er mindre
viktig.

Mitt mål er at integreringspolitikken nå skal stå på egne bein og at debatten ikke alltid skal ende opp i en diskusjon om asylankomster. Jeg mener dette gir oss mulighet for en mer
nyansert debatt om integrering og om det flerkulturelle Norge.

INTEGRERINGEN I NORGE 2009 – MYE GÅR VELDIG BRA! 
Et viktig utgangspunkt er at vi må ha en kunnskapsbasert debatt. For integrering er ofte tema for våre tøffeste politiske debatter – om vår nye, flerkulturelle virkelighet. Det er et område mange mener og føler noe om. Det er mange myter og det er ofte mange ting som er sant på en gang, sannheter som ofte peker ulike veier.

Nettopp derfor er det viktig med en kunnskapsbasert debatt. Kunnskap er forutsetningen for dialog om det som er vanskelig, fordi et felles virkelighetsbilde er nødvendig for å
finne fram til felles handling. En kunnskapsbasert debatt vil vise oss to ting:

o For det første at det går langt bedre med integreringen i Norge enn de fleste tror
o For det andre at de problemene som ofte får dominere dagsorden, som tvangsgifte, større grad av fattigdom eller mindre likestilling i innvandrerbefolkningen, er reelle problemer. De kan ikke bortforklares, de må adresseres.

 Påstander om den ”mislykkede integreringen” gjentas ofte, både av media og politikere.

Dette bildet er feilaktig. Vi lykkes faktisk ganske godt i Norge, og på avgjørende områder lykkes vi bedre enn land rundt oss.

Jeg har lyst til å dele litt av tallenes tale med dere. Jeg starter med bosetting.

Bosetting
• Som Farahnaz Bahrami  var inne på i går, har kommunene de siste par tre åra tatt ansvar og bosatt langt flere enn tidligere år.
• Mens kommunene i 2006 og 2007 bosatte om lag 3 800 flytninger, økte bosettingen i 2008 til over 4 400 og i 2009 til over 6 000 flyktninger.
• Så mange flyktninger har ikke blitt bosatt siden krigen i Bosnia-Herzegovina på begynnelsen av 1990 tallet.

• Enslige mindreårige: Antallet enslige mindreårige under 18 år som har søkt asyl i Norge har økt sterk de senere år. Siden mange av disse får opphold, har det ført til at mange flere enslige mindreårige må finne en kommune å bo i.

• Mens det i 2006 og 2007 ble bosatt om lag 150 enslige mindreårige, økte tallet til vel 200 i 2008 og over 600 i 2009!
• Dette er en formidabel økning og jeg er stolt over at kommunene i Norge har påtatt seg dette ansvaret. Aldri tidligere har så mage enslige mindreårige blitt bosatt.

• Frivillige organisasjoners bidrag: I mange lokalsamfunn er de frivillige organisasjonene en stor ressurs, også på dette feltet.
• Dette er jeg veldig glad for. For samfunnet har en felles utfordring i å ta i mot de som har fått opphold i Norge og som skal bosettes.

Og for at vi skal bli enda bedre på integrering og bosetting i Norge, er det behov for bidrag fra det frivillige Norge.

Introduksjonsprogram og norskopplæring
• Introduksjonsprogrammet gir gode resultater. De siste årene har over halvparten av de som gikk ut av introduksjonsprogrammet kommet over i arbeid eller utdanning. Av de som gikk ut av ordningen i 2007 var 63 prosent sysselsatt eller i utdanning i 2008.

• Norskopplæring: Mye tyder på at de som omfattes av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, gjennomfører opplæringen. Det har vært en satsning gjennom flere år på å heve kvaliteten på opplæringen og i 2009 oppnådde vi gode resultater på norskprøvene. Flere går opp til prøve og flere består prøvene. Særlig har resultatene på de skriftlige prøvene blitt bedre.

• I fjor (2009) kom en OECD-rapport  om hvor godt innvandrerbefolkningen er integrert på arbeidsmarkedet. Denne rapporten gir introduksjonsprogrammet og norskopplæringen gode skussmål for hvordan vi har klart å øke innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet.

Arbeid
• Ett annet og viktig funn i denne OECD-rapport var at innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet i Norge er god sammenlignet med andre land. Differensen mellom
innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet og befolkningen ellers ligger på drøye 8 prosentpoeng. Tilsvarende tall for Nederland er 15 og for Sverige og Danmark 14.

• Vi vet at botiden i landet har stor betydning for graden av sysselsettingen. Jo lenger man har bodd i Norge, jo høyere blir deltakelse i arbeidslivet. De som innvandret i svært
ung alder og har hatt hele skolegangen i Norge, er i høyere grad i arbeid og utdanning enn de med kortere botid i Norge.
Dette er svært gledelige funn.

• Norskfødte med innvandrerforeldre (20-24 år) har betydelig høyere grad av sysselsetting enn de som selv har innvandret, men ligger noe under befolkningen totalt i denne aldersgruppen. (Norskfødte med innvandrerforeldre er imidlertid ingen stor gruppe på arbeidsmarkedet ennå.)


Skole – høyere utdanning
• Norskfødte med innvandrerforeldre (19-24 år) deltar i større grad enn ungdom totalt sett i høyere utdanning og det har vært en sterk økning i denne gruppen.

Mens 30 prosent av alle 19-24 år deltar i høyere utdanning, er tallet 35 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre. Blant kvinnene i denne gruppen er tallet 40 prosent blant de norskfødte med innvandrerforeldre mot 36 prosent blant kvinner generelt. (tall fra 2007)

Levekår
• Det er også viktig å merke seg at mye av den løpende statistikken fra SSB de senere år bygger opp under bildet av at det går i riktig retning med integreringen i Norge:
1. For det første: Forskjellene mellom innvandrere og resten av befolkningen er mindre på viktige levekårområder enn for ti år siden.
2. For det andre: Levekår og deltakelse bedrer seg på en rekke områder med økt botid.
Denne kunnskapen tegner et positivt bilde av integreringen i Norge og dette må fram: Integreringen virker.

MEN VI HAR OGSÅ MANGE UTFORDRINGER

• Samtidig har vi fortsatt mange utfordringer knyttet til det flerkulturelle samfunnet.

Det handler om
a) arbeidsløshet og fattigdom,
b) om samfunnsmakt,
c) om manglende likestilling i en del innvandrergrupper,
d) og om verdikonflikter
e) og fellesskapsbygging.

Det er viktig at vi også åpent og fordomsfritt  gjør noe med disse utfordringene. Det handler om at alle skal behandles likt, og ha samme muligheter i livet. Vi skal snakke sant, være kompromissløst nyanserte.  

Bosetting
• På bosettingsområdet har vi fortsatt store utfordringer for å sikre rask bosetting.

• Kommunene gjorde en formidabel innsats i fjor – og asylankomstene nå er på vei nedover. Likevel, utfordringene er fortsatt store for å få bosatt alle dem som sitter i asylmottak rundt om i landet og venter på en kommune å flytte til.

• I dag har vi i underkant av 2 000 flyktninger som har fått asyl eller opphold i asylmottak rundt om i landet og venter på en kommune å flytte til.

• Nesten 300 av disse er enslige under 18 år!

• Det bekymringsfulle akkurat nå er at antallet flyktninger som venter på å kunne bosette seg i en kommune har økt siden nyttår.

Det er to årsaker til dette.
1) For det første har UDI fattet mange positive vedtak.

2) For det andre – og det bekymrer meg kanskje mest – har bosettingen så langt i år vært relativt lav – og ligger under nivået fra i fjor.

• Jeg vil derfor oppfordre dere alle til å gjøre det dere kan for å bidra til at de mange som venter snart kan finne en kommune å bo i!

• Dette ønsker regjeringen å hjelpe til med. I Revidert nasjonalbudsjett gir vi kommunene bedre rammebetingelser for å øke bosettingen av enslige mindreårige.

Vi foreslår at kommunene får et høyere integreringstilskudd ved bosetting av enslige mindreårige. Det vil si at kommuner får integreringstilskudd etter voksen sats, altså 20 000 kroner mer per barn og ungdom (som de tar i mot).

Introduksjonsprogram og norskopplæring
• Introduksjonsprogrammet har gode resultater, men det er for store ulikheter i resultater mellom kvinner og menn.

51 prosent av kvinner som avsluttet programmet i 2007 gikk over til arbeid/utdanning. Tilsvarende tall for menn er 75 prosent.
Derfor er jeg svært opptatt av å forbedre resultatene for kvinner. Det er viktig å sørge for at grupper av kvinner med dårlig uttelling, f.eks. kvinner fra Somalia, Irak og Afghanistan, får kvalifiseringstilbud som er tilpasset deres særskilte utfordringer.

• Det er også ulikheter i resultatene mellom kommuner. Dette kan ha mange årsaker: hvor erfarne kommunene er med introduksjonsprogram, hvor godt individuelt tilrettelagt
programmet er, egenskaper ved deltakergruppa, det lokale arbeidsmarkedet.

Uansett er det helt nødvendig å videreutvikle kvaliteten i introduksjonsprogrammet slik at deltakerne så snart som mulig kommer over i arbeid eller ordinær utdanning.
• Norskopplæring: Selv om flere består norskprøvene, stryker fortsatt ca 40 pst til avsluttende skriftlig prøve. Ettersom gode norskferdigheter og grunnleggende kjennskap til det norske samfunnet er en forutsetning for å kunne skaffe seg arbeid og utdanning, er ikke dette tilfredsstillende.

• Vi vet at læreres kompetanse påvirker deltakeres utbytte og at dyktige skoleledere er viktig for kvaliteten på opplæringen. Derfor satser vi på opplæring for lærere og ledere, og mange har deltatt på etterutdanningskurs de siste årene.

• I tillegg ønsker regjeringen å øke retten og plikten til opplæring fra 300 til 600 timer. Bakgrunnen for dette er at det er svært få som vil kunne lære norsk i løpet av 300 timer.
 

I dag er det frivillig å gå opp til avsluttende prøve. Det er viktig både for individet og samfunnet å kunne dokumentere resultater. En avsluttende prøve vil også kunne motivere den enkelte, og den vil kunne bidra til å øke opplæringens status.

• Jeg vil understreke at disse forslagene ikke er behandlet i Stortinget. Dersom forslagene vedtas, vil kommunene varsles i god tid.

Arbeid og likestilling
• Når det gjelder arbeid, varierer sysselsettingen mye mellom personer fra ulike landegrupper, og mellom kvinner og menn. Arbeidsløsheten blant innvandrerne er omkring tre ganger høyere enn nivået i befolkningen for øvrig.

• Yrkesdeltakelsen er svært lav blant kvinner i enkelte grupper. Størst forskjell mellom kvinner og menns deltakelse finner vi blant folk med bakgrunn fra Tyrkia, Somalia, Pakistan, Irak og Afghanistan. Her har vi en stor utfordring!

• Høy kvinnelig deltakelse i yrkeslivet, med den selvstendighet og samfunnsposisjon det
medfører, er den viktigste forutsetningen for likestilling. Slik  motvirkes også isolasjon av kvinner og barn, og inkluderingen i det norske samfunnet styrkes.

Økt yrkesdeltakelse for minoritetskvinner er dessuten det kanskje viktigste bidraget vi kan gi for å bekjempe barnefattigdom.

Samfunnsmakt og sosial kontroll
• Innvandrere er med noen unntak underrepresentert i kommunestyrer og på Stortinget, blant velgerne på valgdagen og blant tillitsvalgte i fagbevegelsen. I næringsliv og styrerom er det enda
færre. Det er en stor utfordring å øke representasjon slik at innvandrere kan kreve sin rett og påvirke samfunnsutviklingen.

• Stadig flere henvender seg til hjelpeapparatet om tvangsekteskap. Dette betyr ikke nødvendigvis at antallet tvangsekteskap øker, men at hjelpetilbudet er bedre kjent og at vi nå når ut til mange flere enn før.

Tvangsekteskap er forbudt ved norsk lov. At flere nå melder fra mener jeg er et resultat av at tiltakene vi har satt i gang, virker. Derfor må vi fortsette med fornyet innsats, etter det sporet vi er på i dag.

INKLUDERINGSUTVALGET
• Regjeringen satte 30. april i år ned et inkluderingsutvalg som nettopp skal ta tak i de utfordringene som det flerkulturelle samfunnet byr på.

• Jeg vil ha en bred debatt rundt inkluderingspolitikken. Diskusjonene skal føres i hele landet og jeg vil at ulike stemmer og synspunkter skal komme fram. Jeg vil vite hva
som opptar folk, hvilke erfaringer og ideer de har.

• Det er første gang vi har et utvalg som gjennomfører en så helhetlig gjennomgang av politikken på feltet. Utvalget skal foreslå prinsipper og tiltak for inkluderings- og integreringsarbeidet.

• Utvalget er satt sammen av personer med allsidig erfaring og kompetanse. Det består av personer med ulik etnisk bakgrunn, med forskjellig yrkesbakgrunn, i ulik alder og som bor forskjellige steder i landet.

Utvalget ledes av Osmund Kaldheim, rådmann i Drammen kommune og tidligere direktør for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

• Jeg har store forventninger til utvalget, som skal levere en utredning til meg om ett år, dvs. i juni 2011.

 

INTEGRERINGSARBEIDET FOREGÅR LOKALT
• Nå vil jeg komme tilbake til det kommunale arbeidet med nyankomne. For det er arbeidet i den enkelte kommune som er viktig.

Arbeidet
1) i det enkelte introduksjonssenter,
2) på bosettingskontoret,
3) på skolen,
4) i de frivillige organisasjonene,
5) på familievernkontoret,
6) på den enkelte helsestasjon

Det er dette arbeidet som legger grunnlaget for god integrering.

• Staten legger rammer for dette arbeidet, men det er dere som må fylle disse rammene med meningsfylt innhold.

Det er mennesker som møtes, som utformer sine roller og
forhandler om virkeligheten. Dere har valgmuligheter innenfor de statlige rammene og når det kommer til stykket, er det den jobben dere gjør som er avgjørende.

• Deres innsats kan være det helt avgjørende for det enkelte menneske og deres muligheter videre. Jeg er sikker på at dette motiverer dere i arbeidet.

• Deres innsats betyr ikke bare mye for den enkelte, men innsatsen er viktig for mange mennesker. Og uten deres innsats hadde ikke jeg hatt de flotte resultatene å vise til,
som jeg har presentert i dag.

ET TREDJE STANDPUNKT
• Jeg har lyst til å avslutte med å fortelle om hva slags visjon jeg har for det flerkulturelle Norge.

• I dag blir integrering for ofte forstått mer eller mindre som assimilering. På alle viktige punkt skal minoritetene bli som majoriteten. Da betyr ikke integrering bare at minoritetene skal tilpasse seg det norske samfunnet, men at de skal bli som majoriteten, gi slipp på andre identiteter.

• Slik kan vi ikke ha det. I en global verden blir det mer og mer naturlig at mennesker kan ha flere identiteter, flere tilhørigheter. Det trenger ikke gjøre folk til mindre lojale og positive borgere av Norge. I vår tid finnes det mange måter å være norsk på.

• Alternativet til assimiliering har gjerne blitt oppfattet som en prinsippløs kulturrelativisme som setter doble standarder og er villig til å akseptere brudd på prinsipper vi ellers setter høyt.

• Min politikk representerer et tredje standpunkt. Et som verken er assimilering eller kulturrelativisme.

• Det tredje standpunkt handler om å insistere på at vi skal være én nasjon. Det som binder oss sammen er ikke hvor lang slektstavle vi har i Norge, men at vi bor her og er glad i dette landet.

I den norske nasjonen er det derfor plass til mennesker med røtter og tilhørighet også andre steder i verden.

• Det tredje standpunkt handler om å insistere på at vår nasjon skal ha noen felles, ufravikelige verdier. Det vil foregå politisk kamp om hva disse verdiene skal være, men jeg vil foreslå demokrati, likestilling og sosial likhet.

Vi må være kompromissløse på de felles verdiene og spillereglene. De må gjelde alle, og vi må kreve at de respekteres av alle, og at alle tilpasser seg dem, uansett hva som måtte gjelde andre steder i verden og i ulike kulturer. 

• Det tredje standpunkt handler om å akseptere religiøst og  kulturelt mangfold utover disse felles grunnverdiene. Om å se ulik bakgrunn og identitet som en styrke for Norge, ikke en trussel.

• Det tredje standpunkt handler om å behandle alle innbyggere i dette landet som individer. Ingen skal måtte stå ansvarlig for det andre gjør, eller bli kollektivt dømt og vurdert.


Jeg åpnet med å fortelle om min beundring for skihopperen Anette Sagen. Jeg håper dere husker jeg sa at jeg også beundrer dere!

Men jeg beundrer også noen andre.

Inni meg kjenner jeg en dyp respekt og beundring for alle de nye skihopperne som har kommet til Norge. De har kanskje satt ut for bakker som er langt brattere enn overennet i Nye Kollen eller andre kjente hoppbakker.

Å forlate venner og familie i Peru, Polen eller Pakistan og slå rot i et nytt land, krever sin mann og kvinne. Det er skiflygning på høyt nivå, er min påstand.

Noen har flyktet fra borgerkrigen i Mogadishu eller reist fra fattigdommen i Mombai. Dersom det var oss, hadde vel også vi hatt behov for hjelp og støtte utfor hoppkanten, over kulen slik at vi kunne landet trygt – nederst i unnarennet med telemarksnedslag, som seg hør og bør?
Dere gjør disse hoppene trygge.

Dere korrigerer og forbedrer stilen.

Dere får dem til å strekke seg nedover i unnarennet for å nå nye lengder, nye rekorder.

Dere lander nye Anette Sagen-er hver dag trygt nede på sletta.

Dere får de nye skihopperne til å ta ut sitt potensiale og bli fullverdige borgere i sitt nye land.

Takk for det. Takk for meg.