Tale til Barne-, ungdoms- og familieetatens lederkonferanse

Sjekkes mot framføring 

 

Kjære deltakere! Kjære ledere!

En av tingene dere har felles, er at dere har viktige, vanskelige lederoppgaver. Dere skal være ledere for ansatte som jobber med noen av samfunnets mest sårbare:
Unger utsatt for omsorgssvikt og utsatte familier som sliter. Vi har et familievern som hjelper 30 000 familier i året. Vi har et barnevern som årlig gir hjelp til vel 44 000 barn og unge.

Når samfunnet har tatt en beslutning som er så dramatisk for et barn og deres foreldre som det å si at det ikke lenger kan ta hånd om egne barn – da er det dere som skal sørge for at det står noe klart som er bedre.

Dette skal dere klare samtidig som vi vet at utfordringene innen barnevernet er store. Mine mange reiser og i hyppige møter har gjort inntrykk. Dere og folkene i etaten og i kommunene gjør en fantastisk innsats. Dette er mine nye helter.
Samtidig har vi alvorlige problemer og vi står overfor store utfordringer. Jeg vet at dere er opptatt av å finne gode løsninger, og dere skal også vite at jeg deler deres engasjement

Mitt utgangspunkt er at vi har ett barnevern i Norge, der ansvaret er delt mellom det kommunale og det statlige barnevernet.

Vi vet blant annet følgende om status:
Omfattende dokumentasjon viser at det er svikt i oppfølging av lovkrav på alle områder i barnevernet. Tilstanden er så alvorlig i mange kommuner at det er fare for at barns helse og rettssikkerhet ikke ivaretas. Manglende oppfølging av kravene i barnevernloven skyldes særlig for lav bemanning, manglende kompetanse og mangel på treffsikker hjelp (tiltak) i barnevernet.
En longitudinell studie basert på registerdata om ca 120 000 barnevernsbarn og et sammenligningsutvalg på ca 110 000 personer viser at det går vesentlig dårligere med tidligere barnevernsbarn som voksne, enn for den øvrige befolkningen:
• Kun 20 prosent av tidligere barnevernsbarn får et godt voksenliv mot 58 prosent i sammenligningsutvalget.
• Barnevernsbarn har langt lavere utdanning enn andre. Bare 34 prosent av barnevernsbarn fullfører høyere utdanning enn videregående grunnutdanning, mens hele 80 prosent i sammenlikningsutvalget fullfører slik opplæring.
• Nesten 12 prosent av tidligere barnevernsbarn mottok grunn- og hjelpestønad i perioden 1997-2004, mot 3 prosent i sammenligningsutvalget.
• Nesten 8 prosent av barnevernsbarna mottok uførepensjon, mot knapt 1 prosent i sammenligningsutvalget.
• Tidligere barnevernsbarn hadde langt lavere inntekt enn sammenligningsutvalget.
• 40 prosent av barnevernsbarna hadde vært registrert som arbeidsløse i mer enn et år – dobbelt så mange som sammenligningsutvalget.
• Nesten 70 prosent av barnevernsbarna hadde mottatt sosialhjelp, mot 12 prosent i sammenligningsutvalget. 
• Barn som har vært plassert på barneverninstitusjoner klarer seg dårligst som voksne, mens barn plassert i fosterhjem klarer seg noe bedre. Barn som mottar frivillig hjelp i hjemmet (hjelpetiltak) gjør det omtrent like dårlig som fosterhjemsplasserte barn.
 
Dette er en politisk utfordring som jeg som ansvarlig statsråd ikke kan la være å ta på alvor, og dette er den virkeligheten dere som ledere innen barnevernet også må forholde dere til og som jeg vet at dere er bevisste på.
Vi skal ta grep som betyr mye for de 44 000 barna som får hjelp fra barnevernet, og vi må gi stadig bedre hjelp – ikke minst for de som vil trenge hjelp i framover. Skal vi klare det er vi avhengig av samarbeid mellom alle aktører som jobber innen barnevernet, og der dere som ledere har en nøkkelposisjon.
Jeg skal dra gjennom noen utfordringer og noen mål jeg mener vi må ha fremover:

1. Mål: Bedre samvirke statlig og kommunalt barnevern
• Kommunene har et hovedansvar for barn i barnevernet: 80 % av barna får kommunale tiltak
• Statens rolle er å gi institusjonstilbud til barn i barnevernet, sørge for fosterhjem og bistå det kommunale barnevernet i de vanskelige sakene
For å få til et godt samvirke mellom de to nivåene har vi noen utfordringer som må løses.
1) Det ene utfordringen knytter seg til ressurser. Kommunalt barnevern må ha nok ressurser til å løse sine oppgaver.
2) Dernest må vi i statlig, regionalt barnevern og direktoratet jobbe for å få kontroll med utgiftsveksten i det statlige barnevernet – for å gi rom for vekst i det kommunale.
3) Den tredje utfordringen gjelder tydeliggjøring av ansvar. Vi må få til tydeligere ansvarsforhold mellom stat og kommune, og dermed bedre arbeidsdeling mellom de to nivåene.
Disse tre hovedutfordringene tar vi nå tak i. Først litt om ressurssituasjonen i kommunene.
 
Barnevernet i kommunene
Det kommunale barnevernet har hovedansvaret for å hjelpe de ca 44 000 barna som hvert år får bistand fra barnvernet. 80 prosent får hjelp i kommunene.
Regjeringen har økt overføringene til kommunene betydelig de siste årene. Men kommunenes prioritering av ressurser til barnevernet har ikke holdt tritt med økningen i antall saker.
Konsekvensene av dette ser vi nesten hver eneste dag. Flere kommuner bryter barnevernloven: Sakene behandles ikke innen fristen. Barn sviktes og får ikke hjelp. Slik kan vi ikke ha det!
 
Flere stillinger
I statsbudsjettet for i år økte de frie inntektene til kommunene med 4,2 milliarder kroner. Vi sa da at vi mente det innenfor denne økningen var rom for å styrke barnevernet med 400 nye stillinger i 2010.
For å oppnå balanse mellom oppgavene som skal løses og antall ansatte, kreves det en mer langsiktig satsing over år. En slik styrking av det kommunale barnevernet vil også ha innvirkning på det statlige barnevernet.
Om kommunene settes bedre i stand til å løse sine lovpålagte oppgaver – bør ”trykket” på statlig barnevern reduseres.

Den enkelte kommune skal sørge for at det er samsvar mellom antall ansatte og oppgavene som barnevernet skal løse. Kommunen må selv vurdere bemanningssituasjonen og sørge for kompetente ansatte.
Om ikke situasjonen bedres gjennom 2010, har jeg sagt at vi må vurdere om det er behov for andre tiltak for å sikre et sterkere kommunalt barnevern.

Interkommunalt samarbeid
Interkommunalt samarbeid vil også bidra til at små kommuner bedre møter behovene i praksisfeltet. Vi vet at små kommuner med små tjenester er sårbare. Interkommunalt samarbeid gir mer robuste løsninger. Jeg var nylig på en barnevernskonferanse i Agder-fylkene. I Vest-Agder samarbeider alle kommunene i fylket, unntatt ”storebror” Kristiansand, for å tilby gode barnevernstjenester.
Flere må lære av Vest-Agder. Jeg mener at langt flere kommuner burde bygge ut det interkommunale samarbeidet på barnevernsområdet.

En positiv effekt av interkommunale samarbeid er at flere kontakter barnevernet og at flere barn og familier får hjelp i vanskelige livssituasjoner. Det er en styrke for barnevernets omdømme og legitimitet.
 

Heve kompetansen og styrke tiltakene
Men ressurser og interkommunalt samarbeid alene løser ikke barnevernets utfordringer – vi må også satse på å:

For det første: styrke kompetansen i barnevernet 
• bedre fagkompetansen
• styrke rekrutteringen til barnevernutdanningene og styrke utdanningsinstitusjonenes mulighet til å tilby god grunn-, videre- og etterutdanning
• I tillegg må vi rekruttere beredt. Vi vet at mange av barn og familier som møtes av våre tjenester har minoritetsbakgrunn.
Dette er en utfordring vi må møte med kunnskap, flerkulturell kompetanse og bredere rekruttering.

For det andre: styrke tiltakene
• styrke kunnskapen om hvilken hjelp som er god hjelp
• få flere tiltak knyttet til frivillig hjelp i hjemmet og omsorgstiltakene (fosterhjem og institusjon) som er mer variert og dermed bedre tilpasset barnas behov for hjelp
• sørge for å bedre barnevernsbarns skoleresultater
• bedre fosterhjemstilbudet
• styrke kvaliteten på institusjonstilbudet slik at det bedre møter behovene til beboere med psykiske lidelser og/eller rusproblemer
 

Omstilling i det statlige barnevernet: Program 2010
Å ruste opp barnevernet må også bety at statlig barnevern må ta viktige grep.  Dere er i gang med omstillinger gjennom program 2010. Målet med programmet er både å få til økonomisk balanse og sørge for god praksis.

Da budsjettet for 2010 ble behandlet i Stortinget, hadde en enstemmig komité følgende merknad om Bufetat:
”Omstillingen for å redusere utgiftsveksten i etaten skal ha høy prioritet, og det er et krav til etaten om en mer effektiv utnytting av ressursene”
Dette har vi tatt på alvor, både departementet og etaten. Gjennom et særskilt prosjekt, som ble gjennomført i fjor, har Bufdir gjennomgått etatens økonomi- og styringssystem med sikte på å oppnå økt økonomisk kontroll.
 
På bakgrunn av dette er noen viktige hovedkonklusjoner er trukket:
For det første (1: samarbeid): Alle deler av etaten må arbeide sammen for å få til omstillingen. Slik jeg ser det er omstillingsarbeidet den største utfordringen etaten står ovenfor siden oppstarten i 2004. Dette er en krevende oppgave og hver og én av dere er viktige for at målene skal nås.

For det andre (2) er det innsparingsmuligheter knyttet til å vri tiltaksbruken: Vi må få til mindre bruk av institusjonsplasser og mer bruk av hjemmebaserte tiltak og fosterhjem. Bedre samarbeid med kommunene er en forutsetning for å lykkes.
Jeg vil understreke at utgangspunktet for valg av tiltak fortsatt skal være barnets behov – og det er faglige vurderinger bak vridningen.

Tre (3: utgifter pr plass og oppholdstid i institusjoner):
Et tredje viktig mål er å sikre et systematisk arbeid for å redusere kostnader per plass i statlige institusjoner og oppholdstiden i institusjoner generelt.  Også på disse områdene viser gjennomgangen fra i høst at det er store variasjoner innad i etaten. Dette må vi endre på.

Målsetningen er økonomisk balanse samtidig som vi sørger for faglig, gode tilbud til barnets beste. Dette er selvsagt vanskelig – det erkjenner jeg. Sett over de siste seks år har det statlige barnevernet har fått en formidabel vekst i bevilgningene. I år overfører vi 4,9 milliarder kroner til det statlige barnevernet, en økning på 70 prosent siden 2004. Samtidig har førstelinjen hatt en formidabel vekst i antall saker, uten at antall stillinger har fulgt med. Dette ønsker jeg å gjøre noe med.

Bare i år økte vi kommunenes frie inntekter med 4,2 milliarder kroner, noe vi mener gir rom for å opprette 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet.
Vi vet det er forskjeller regionene imellom. Men jeg er likevel optimistisk fordi på alle områder er det noen regioner, fagteam, institusjoner og så videre som lykkes!
 

Økonomi: Balanse er målet
Som sagt er budsjettbalanse i år og i de kommende år et mål. Men det er selvsagt ikke slik at det er hovedmålet. Hovedmålet er å gi god omsorg og gode oppvekstvilkår for de barna vi har ansvar for!  Barn som får statlige tiltak skal få faglig oppfølging av høy kvalitet.

Selv om det påligger krav om økonomiske besparelser, må det ikke være tvil om at barnets behov alltid skal være styrende for de tiltak som velges. Jeg skjønner selvsagt at det kan virke som en vanskelig oppgave. Både strengere økonomistyring og bedre tilbud.  Men jeg mener ikke vi kan ha noe annet mål enn å lykkes med dette.

Dere som er ledere i regionene må være pådrivere for at vi skal lykkes i denne omstillingen. Jeg håper denne samlingen kan bidra til å få til et felles løft i tiden framover.

Direktoratet har et spesielt stort ansvar for dette. Ikke bare for å styre og følge opp aktiviteter og resultater, men også for å motivere og sørge for at vi drar i samme retning.

Jeg mener vi må ha høye ambisjoner på vegne av alle barn og unge som trenger den hjelpa vi tilbyr. Og jeg vet at dere som ledere mener det samme.  Derfor våger jeg også å være klar i mine krav og forventninger til dere. Jeg har tidligere omtalt at et viktig tiltak for å bedre ressursutnyttelsen i statlig barnevern er en tydeligere ansvarsfordeling mellom stat og kommune.

Jeg vet mange fagteam strekker seg langt for å finne gode løsninger. Noen kanskje for langt, slik at dere står i fare for å overta kommunens lovpålagte oppgaver og ansvar? Jeg anser målet om økt kapasitet i det kommunale barnevernet som viktig også for at vi kan få til en riktig balanse i ansvarsforholdet mellom forvaltningsnivåene.

Vi må hele tiden bestrebe oss på å finne frem til nye, hensiktsmessige samarbeidsformer med kommuner og andre instanser. Samarbeid som gir bedre samsvar mellom hvilken hjelp barnet trenger og hva kommunene og statlig barnevern tilbyr. Jeg er derfor glad for at både direktorat og etat jobber med å få dette til. Både klargjøring av fagteamenes mandat og utvikling av maler for samarbeidsavtaler mellom fagteam og kommuner er viktige redskap.

Samordning
Vi må unngå at barn blir kasteballer i systemet og ikke får den hjelpen de trenger. Derfor har vi tatt grep som skal motvirke dette:
• Helsetilsynet overtok fra årsskiftet det faglige overordnede ansvaret for tilsynet med barnevernet. Det styrker en helhetlig tilnærming.
• Stortinget har vedtatt en rekke viktige endringer i barnevernloven. Nå skal meldere, særlig offentlige, få en bedre tilbakemelding når de melder sin bekymring for et barn. Tiltaksplaner/omsorgsplaner skal evalueres slik at vi vet at hjelpen som gis, virker.

• I januar i år ble Barnevernets tvisteløsningsnemnd opprettet. Nemnda er et rådgivende organ for stat og kommune når det er uenighet om hvem som skal dekke utgifter forbundet med barneverntiltak.

Dette er en prøveordning som i første omgang gjelder for tre år. Vi ser fram til at saker kan prøves her og gi noen føringer for hvordan tilsvarende saker kan løses
• Regjeringen har satt ned en Barnesakkyndig kommisjon. Kommisjonen skal styrke barnas rettssikkerhet i barnevernssaker. Dette gjennom å kvalitetssikre alle rapporter avgitt av sakkyndige i slike saker, enten de er bestilt av barneverntjenesten, fylkesnemnda, domstolene eller de private parter.
• NOU 2009:22, Det du gjør, gjør det helt. Bedre samordning av tjenester for

Sårbare og utsatte barn og unge:  
Flatø-utvalget avleverte sin innstilling før jul. Utvalget har vurdert mulighetene for et systematisk og forpliktende samarbeid mellom kommunale og statlige tjenester. For å få til en brei og grundig gjennomgang av de mange spennende forslagene til utvalget, er de sendt på høring. Dette er et viktig innspill fram mot et mer systematisk arbeid for å få bedre koordinerte tjenester for utsatte barn og unge.

Samarbeidet mellom familievernet og barnevernet
Familievernet er et selvstendig tjenestetilbud under Bufetat som tilbyr familieterapi og parterapi, og har meklingskompetanse etter ekteskapsloven og lov om barn og foreldre. Jeg vet at familievernkontorene holder et faglig høyt nivå og ser problemer i familiene tidlig. Familievernet kan derfor være med på å finne løsninger i tide slik at problemer ikke eskalerer. Uansett eierforhold forventer vi et likt tilbud, noe som er viktig i et stadig mer mangfoldig samfunn.

Familievernet har også en viktig rolle i arbeidet mot vold i nære relasjoner, jeg nevner særlig vold mot kvinner og barn – herunder barn som er vitne til vold. Mange familievernkontorer samarbeider med Alternativ til vold (ATV) om terapi for menn og er med i det nasjonale programmet for å hjelpe overgripere.
I tillegg står familievernkontorene for 30 000 meklinger i året. Det vil si at 30 000 familier får hjelp årlig. Formidabelt!

Det er et uttrykt ønske og et behov for et enda tettere samarbeid mellom disse tjenestene. Ett konkret eksempel er meldinger til barnevernet om barn som lever i familier med høyt konfliktnivå på grunn av samlivsbrudd. Barnevernet henlegger ofte slike saker med begrunnelse i barneloven.

Det kan være behov for en større bevissthet i familievernet på bekymring for barns omsorgssituasjon i høykonfliktfamilier. Dette er saker i grenseland mellom barnevernet og familievernet, og det er viktig at begge etater er seg bevisst sitt ansvar. Barn skal ikke lide skal på grunn av at to hjelpetjenester ikke klarer å bli enige om hvem som har ansvar for å hjelpe. Her må begge etater ta grep (og ansvar)!
 
Evaluering av statlig barnevernsreform
Som jeg sa innledningsvis, er det mange som nå har synspunkter på og til dels kritiske merknader til dagens organisering av det statlige barnevernet. Slik kommer det nok også alltid til å være. Barnevernet vil alltid være en etat som er utsatt for kritikk og debatt. Desto viktigere er det derfor at vi er trygge på at det vi gjør er det som er klokest. 

Men det har skjedd en viktig endring i kritikken av barnevernet. Den har forandret seg totalt:
Fra å være en kritikk rettet mot barnevernet fordi vi handlet, gjorde noe, til en systemkritikk fordi vi gjør for lite. Eller at vi ikke gir et godt nok tilbud. En slik kritikk skal vi ikke gå i forsvar for, men lytte til for å forbedre oss.
Én måte å forbedre oss på er å bruke evaluering for å forbedre praksis. Vi setter nå i gang en mer helhetlig evaluering av barnevernreformen. Er det ting vi bør gjøre annerledes for å få bedre og mer treffsikre tiltak og tjenester?

Vi er derfor i ferd med å iverksette en omfattende evaluering av den statlige barnevernreformen. Denne evalueringen organiseres som seks (6) delprosjekt som omfatter:
- statlig barneverns samarbeid med andre aktører, bl.a. kommunene
- Oppgave- og finansieringsansvar i barnevernet
-  institusjonstilbudet
-  samarbeidet mellom barnevern og psykisk helsevern
-  økonomisk og faglig styring av det statlige barnevernet.

Dette arbeidet vil både gjennomføres i form av forskningsarbeid, og i form av innspill fra ulike fagmiljøer. Vi kommer til å opprette arenaer der de ulike forvaltningsnivåer og fagmiljøer snakker direkte med hverandre og kommer med innspill til oss.

Forskningsdelen v dette er i ferd med å bli konkurranseutsatt og sluttrapport foreligger tidlig i 2012. Hvordan den andre delen av evalueringen vil bli organisert er vi ikke helt bestemt på enda, men det kommer vi til å gjøre i løpet av ganske kort tid.

Jeg forutsetter at denne evalueringen vil gi noen svar som jeg kan bruke i den videre utviklingen av barnevernet i Norge – til det beste for barna det gjelder.
Og jeg er selvsagt veldig opptatt av at vi også får med de ulike tankene og synspunktene fra dere inn i dette arbeidet. Det er jo ingen som har så god kunnskap om det statlige barnevernet som det dere som er her i dag besitter. Jeg er også sikker på at i enkelte spørsmål vil det være ulike synspunkter hos ulike deler av det statlige barnevernet. Vi må derfor sikre oss en prosess der det blir rom for å komme med ulike innspill også fra dere.
Nye oppgaver

Endringer i departementet sine ansvarsområder påvirker også det ytre etatsapperatet. I disse dager pågår en prosess hvor viktige oppgaver knyttet til gjennomføring av politikken for personer med nedsatt funksjonsevne føres over fra Helsedirektoratet til Bufdir.

Denne prosessen vil støtte opp under Bufdir sitt arbeid knyttet til barn og unge med nedsatt funksjonsevne, men også bidra til en bedre plattform for eksisterende arbeidet med å motvirke diskriminering og fremme likestilling på ulike grunnlag.
Gjennom tilførsel av nye ressurser håper jeg at dette kan bidra til at dere som ledere bedre blir i stand til å fremme likestilling og motvirke diskriminering. Dette knyttet til rekruttering nye ansatte, møte med brukerne eller tilgjengelighet i egne lokaler.
 
Avslutning
Mitt budskap til dere her i dag er:
- Etaten består av engasjerte og oppegående fagfolk som hver dag står i vanskelige situasjoner.
- I den daglige driften og i særlige omstillingsprosesser er godt lederskap avgjørende for gode resultater.
Vi er alle sammen til for de barn, unge og familier som trenger støtte og hjelp i vanskelige livssituasjoner. Derfor er vi forpliktet til å gjennomgå våre rutiner og vår praksis for å forsikre oss at tiltakene er treffsikre og svarer opp til de behov våre brukere har.

Dette gjelder alle områdene vi har et ansvar for.
Vi er sammen om Program 2010 – som er en omfattende plan for å styrke barnevernet, økonomisk og kompetansemessig. I dette arbeidet må hver enkelt leder se sitt ansvar og bidra til å styrke samarbeidet med kommuner og andre samarbeidspartnere lokalt.

Det er viktig at vi politikere også legger til rette for et godt foreldreskap til beste for barn og foreldre. Familievernet medvirker til at skilsmissestatistikken faktisk går ned. Det er fortsatt mange samlivsbrudd, og barn kan komme til å slite. Her kommer dere inn: Barnevern og familievern er sikkerhetsnettet som vil sikre at barn ikke blir unødig ofre i opprivende barnefordelingssaker.

Vi må utvikle familievernet og barnevernet. Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, på lang sikt. Men først og fremst skal vi ha et godt barnevern for barnas skyld. Ingen politisk oppgave kan være viktigere enn å sikre alle barn en trygg og god oppvekst.

Og vi vet at et godt foreldreskap er gull verdt – for de fleste barn vokser tross alt opp i en familie.