Surrogati

Alle barn, uavhengig av måten de kommer til verden på, har krav på å vokse opp med trygghet og kjærlighet. Jeg kan forsikre Odd Jenvin og andre foreldre som har fått barn født av surrogatmor om at jeg vil møte disse barna, så vel som de lykkelige og stolte foreldre, på akkurat samme måte som jeg møter andre i jobben min som barneminister. Jenvin kritiserer min motstand mot surrogati, og skriver at han selv har overveid de etiske dilemmaene nøye. Det tviler jeg ikke på, og regner derfor med at han også respekterer at andre kan komme til en annen konklusjon i møte med samme problemstilling. Jenvin har rett i at bioteknologien har gitt oss muligheter som vi ikke hadde tidligere - og utfordringer, vil jeg legge til.

Den bioteknologiske utviklingen gir mange par og enslige en ny mulighet for å etablere en familie med barn. I Norge blir det årlig født rundt 1800 barn etter assistert befruktning. Stortinget har gitt sitt samtykke til at det ikke bare er sykdom/infertilitet som skal være grunnlag for hjelp til assistert befruktning, men at også lesbiske par kan få slik hjelp. Dette er en følge av likestillingen mellom heterofile og homofile par. Forutsetningen er imidlertid at én av partenes egne egg blir brukt i forplantningen, og at sæddonor ikke er anonym. Eggdonasjon er etter norsk lov forbudt. En kvinne som føder et barn regnes i Norge som barnets juridiske mor. Homofile, mannlige par har derfor ikke samme mulighet som lesbiske par til å få medisinsk hjelp til å få barn. Dersom to menn skal etablere en familie med barn sammen, må det enten skje ved adopsjon eller ved hjelp av en kvinne som føder et barn til dem. Surrogati uten betaling - såkalt altruistisk surrogati - er tillatt i flere land, for eksempel Danmark, England og Nederland. Her er det oftest nær familie eller nære venner som føder barn for andre. Surrogati mot betaling reiser en rekke mer kompliserte spørsmål, fordi man da i praksis betaler for en kvinnekropp i ni måneder. Her er det etter min mening viktige etiske og likestillingspolitiske hensyn som taler for å ikke ta i bruk surrogati.

Min skepsis til bruk av surrogatmødre bunner ikke i frykt for nye familieformer. Jeg minner om at både partnerskapsloven fra 1993 og den nye, felles ekteskapsloven fra 2008 kom etter initiativ fra venstresiden. Den rødgrønne regjeringen har gjort mye for å skape aksept for at familier er ulike, og for å sikre likebehandling.

Når jeg advarer nordmenn mot å bruke surrogati for å skaffe seg barn i utlandet, er det fordi bruk av eggdonasjon er forbudt i Norge. Videre er jeg opptatt av at surrogati kan medføre utnytting av fattige kvinner. Dette kjenner vi en rekke eksempler på, og jeg vil ikke at vi skal stille oss slik fra norske myndigheters side at vi bidrar til å utvikle en industri hvor fattige kvinner må selge tilgang til sin egen kropp. For meg er det viktigere å sikre at slik utnytting ikke skjer, enn at nordmenn får oppfylt sitt ønske om barn. Det er ingen menneskerett å få barn.

Samtidig er et barns tilblivelse selvsagt uvesentlig for hva slags behandling det skal få i Norge. Alle barn som fødes, skal tas imot på en like god måte. Dette er ikke et spørsmål om respekten for familier med barn som har blitt til gjennom surrogati. De skal møtes på samme måte som alle andre familier i Norge. Det er derimot nødvendig å ta stilling til det voksende markedet for surrogati i land som India. Det er med utgangspunkt i dette jeg mener norsk lovverk ikke skal svekkes på området, og at jeg har advart norske borgere mot å benytte slike tilbud