Lansering av handlingsplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse – 2012

Aller først: Takk til Gloria Hellerud for at hun delte viktige erfaringer fra arbeidet som minoritetsrådgiver i videregående skole.  Dette er ett av flere viktige tiltak i satsingen vi har hatt i arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse gjennom de siste fire årene. Vi skal fortsette innsatsen vår på dette området.

Arbeide mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse krever en langsiktig satsing og utvikling av nye metoder, og vi kan se at det gir resultater. Det har vært viktig for denne regjeringen å sørge for at de som trenger det får nødvendig hjelp og støtte. Samtidig er forebyggende innsats på disse feltene særdeles viktig.

Tidligere var det gjerne slik at arbeidet mot tvangsekteskap handlet om å hjelpe ungdom bort fra familien når man fryktet tvangsgifte. I dag ser vi i større grad at tvangsekteskap er sluttproduktet av en kontroll som starter tidlig, derfor må også tiltakene inn på et tidlig stadium.

De to handlingsplanene mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse som vi har jobbet med de siste fire årene har inneholdt hele 81 tiltak.
Siden de to handlingsplanene trådte i kraft har vi oppnådd:

• økt bevissthet i offentlig sektor og blant befolkningen
• økt kompetanse og samarbeid i offentlig sektor
• flere tilgjengelige hjelpetiltak

Det har vist seg vanskelig å få sikre tall for forekomsten av tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. At det er vanskelig er ikke bare et metodisk problem, men er også en følge av hvilke type handlinger det er. Bedre metoder for registrering av saker har vært utredet og er nå til vurdering i departementet.

Vi vet imidlertid noe om hvor mange som har henvendt seg til Kompetanseteamet mot tvangsekteskap – et faglig bredt sammensatt team med kompetanse fra både skole, politi og barnevern - og til minoritetsrådgiverne i skolen for å få hjelp:

Gjennom de siste fire årene har Kompetanseteamet håndtert 1195 saker knyttet til tvangsekteskap og andre former for æresrelatert vold. Kompetanseteamet gir i første hånd råd, veiledning og assistanse til førstelinjetjenesten. Det saker som Kompetanseteamet på denne måten har blitt kjent med som inngår i tallet.

Minoritetsrådgivere som har jobbet ved videregående skoler i hele landet, og integreringsrådgivere som har jobbet ved ambassader i utlandet, har i den samme perioden – fra 2008 til 2011 – håndtert til sammen 1178 saker.

Det er viktig at vi ikke blander eller legger sammen antall saker som Kompetanseteamet har håndtert, og saker som rådgiverne har arbeidet med. Det kan i en del saker dreie seg om de samme personene. Vi har ikke gode nok registreringsverktøy til å kunne vite dette.

Et viktig funn er at Kompetanseteamet i hovedsak mottar akutte saker, som tilhører kategoriene gjennomført eller frykt for gjennomført tvangsekteskap, etterlatt i utlandet i forbindelse med tvangsekteskap, trusler og vold.
Minoritetsrådgiverne derimot, mottar flest saker i kategorien ekstrem kontroll og frykt for tvangsekteskap, og fungerer godt som et lavterskeltilbud.

Tvangsekteskap kommer som regel ikke som lyn fra klar himmel, men skjer etter lange perioder med ekstrem kontroll. Minoritetsrådgivernes arbeid har bidratt til å gi oss en bedre forståelse av begrepet ekstrem kontroll, og hendelsesforløp som kan føre til tvangsekteskap. Ekstrem kontroll er noe annet enn det vi mener med å være streng eller å ha en tydelig grensesetting. Ekstrem kontroll innebærer brudd på den enkeltes grunnleggende rett til selvbestemmelse og bevegelsesfrihet, og gjennomføres ofte ved hjelp av vold eller trusler om vold. Ekstrem kontroll manifesteres ved at unge mennesker holdes isolert; de må komme rett hjem fra skolen, får ikke delta i fritidsaktiviteter eller møte venner, og bruk av mobiltelefon og datatilgang begrenses. Ekstrem kontroll i familien suppleres ofte med sterk sosial kontroll av den enkeltes atferd i det offentlige rom. Den enkelte blir overvåket, og brudd på ærbar oppførsel blir rapportert til familien.

Vi som har fulgt tv-serien ”Taxi” denne høsten, har sett hvordan nettopp dette temaet med ekstrem kontroll er tatt opp, riktignok dramatisert, men inspirert fra den virkelige verden.

Når det gjelder ekstrem kontroll er det viktig med en tidlig innsats. Vi har erfart at ordningen med minoritetsrådgivere har fungert godt som et lavterskeltilbud, der de som kan hjelpe kommer tidlig inn i saker – på et tidspunkt hvor den unge opplever ekstrem kontroll fra familien og miljøet. Det betyr at de har større mulighet til å hindre at ytterligere overgrep skjer, og til å hjelpe unge på en måte som er til å leve med for både den unge og hennes/hans familie.

Hvis målet vårt skal være gode, trygge oppvekstmiljøer for alle, uavhengig av bakgrunn, er det en stor fordel at ikke bare den unge, men familien kan få hjelp og støtte. Vi ser at også Familievernet gjør mye godt arbeid på dette feltet. Jeg skal komme tilbake til dette.

Jeg skal nå si litt om de to handlingsplanene som er ved veis ende:

Handlingsplan mot tvangsekteskap 2008-2011 inneholder 40 tiltak.
Det overordnede målet med planen har vært å sørge for at ingen blir tvunget inn i ekteskap som de ikke ønsker.

I norsk lov er forbudet mot tvangsekteskap hjemlet i straffeloven, ekteskapsloven og barneloven. Retten til selv å velge sin ektefelle er også nedfelt i internasjonale konvensjoner.

Jeg vil gi honnør til de frivillige organisasjonene som i sin tid bidro til å sette tvangsekteskap på dagsorden. Mange har bidratt til at dette arbeidet har fått nødvendig fokus. Frivillige organisasjoner vil være et viktig supplement også i fremtiden.

Den norske stat er forpliktet til å beskytte alle innbyggere mot overgrep. Derfor har ett av hovedmålene med den løpende planen vært å styrke den offentlige innsatsen og få forankret arbeidet i offentlig sektor. Det mener jeg vi langt på vei har oppnådd.

Tiltakene i planen har tatt sikte på å forebygge tvangsekteskap, styrke kompetanse og samarbeid i hjelpeapparatet og gi hjelp og støtte til de som blir truet med eller utsatt for tvangsekteskap. Samtidig har det vært et mål å styrke den internasjonale innsatsen og samarbeidet, samt å fremskaffe kunnskap og forskning på feltet.

Det har vært bevilget betydelige beløp til krisetiltak – i overkant av 20 millioner per år. En stor del av disse midlene har vært brukt til å bygge opp bo- og støttetilbud forskjellige steder i landet. Vi har nå ca 30 boplasser til disposisjon over hele landet.

Både gutter og jenter utsettes for tvangsekteskap. Selv om de fleste som oppsøker hjelpeapparatet er jenter, er det viktig å huske at også gutter og menn kan være utsatt for betydelig press fra familien til å inngå ekteskap i strid med egne ønsker. Av forskjellige grunner har det vært vanskeligere for gutter å komme i kontakt med hjelpeapparatet. Hjelpeapparatet har vært bedre tilpasset jentenes behov, og det har vært mer tabubelagt for gutter å søke hjelp. Minoritetsrådgiverne har bidratt til at utsatte gutter blir sett og får hjelp.

I tillegg til bo- og støttetilbud til utsatte og støtte til frivillige organisasjoner har etablering av ordningen med minoritetsrådgivere ved videregående skoler vært et svært viktig tiltak i planen. Vi har også etablert integreringsrådgivere, nå ved fire ambassader.

Handlingsplanen har vært følgeevaluert av Institutt for samfunnsforskning (ISF). Sluttrapporten vil bli presentert av ISF senere i dag. Vi har også mottatt rapporter underveis, og disse har vært til god nytte i forbindelse med arbeidet med handlingsplaner for 2012.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) vil senere i dag presentere rapporten ”Ikke bare tvangsekteskap - En artikkelsamling. Sluttrapport fra IMDis arbeid med handlingsplanen mot tvangsekteskap 2008-2011.”
Også denne gir viktig kunnskap om arbeidet som har vært gjort på feltet tvangsekteskap de siste fire årene.

I løpet av perioden har IMDi gitt gode råd til kursendring der det har vært hensiktsmessig. IMDi har også gitt nyttige innspill til arbeidet med nye planer.

Jeg vil derfor nytte anledningen til å takke IMDi – ikke bare for rapporten, men for at de påtok seg ansvaret for store og tunge tiltak i inneværende handlingsplan mot tvangsekteskap. De har gjort en betydelig innsats.

Jeg vil også takke Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdir). De har ikke bare bidratt til oppbygging av et bo- og støttetilbud løpet av de siste fire årene men også utarbeidet mye informasjonsmateriell om både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Dette materialet stilles ut på et seminar som arrangeres av Bufdir torsdag 1. desember.

Handlingsplan mot kjønnslemlestelse (2008 – 2011)
Kjønnslemlestelse strider mot grunnleggende menneskerettigheter, FNs kvinnekonvensjon og barnekonvensjon. I Norge er arbeidet mot kjønnslemlestelse forankret i Kjønnslemlestelsesloven fra 1995. Når ny straffelov (JD) trår i kraft, skal kjønnslemlestelsesloven innlemmes i denne. I mange av landene hvor kjønnslemlestelse praktiseres, er det forbudt. Vi må imidlertid se i øynene at dette forbudet ikke håndheves i alle land.

Det er i alt 41 tiltak i handlingsplanen. Følgende temaer har vært sentrale i planen:

• effektiv håndheving av lovverket
• økt kompetanse- og kunnskapsformidling
• forebygging og holdningsskapende arbeid i berørte miljøer
• gode og tilgjengelige helsetjenester
• styrket internasjonal innsats

Oxford Research har følgeevaluert handlingsplanen. Sluttrapporten vil være klar våren 2012. Tilbakemeldingene så langt er at det er etablert solide kompetansestrukturer i den utøvende helsetjenesten.
Tillit er av stor betydning i dette arbeidet. Tillit er en forutsetning for god dialog, og ofte for i det hele tatt å oppnå kontakt. For å kunne skape tillit må den enkelte fagperson føle seg trygg på eget ståsted og egen kompetanse. Det ble derfor satset bredt på å øke kompetanse og kunnskapsnivået i relevante faggrupper.

En annen viktig faktor i dette arbeidet er samarbeidet med berørte frivillige organisasjoner. Det er bevilget støtte til frivillige organisasjoner også de med forankring i de aktuelle miljøene. De er en særlig viktig ressurs når det gjelder å drive holdningsskapende arbeid.

Helsetjenestenes innsats på området er av stor betydning. I alt åtte tiltak i planen omhandler tilgjengelige helsetjenester. Mange av disse tiltakene er nå godt integrert i den vanlige driften.

Etter at handlingsplanen mot kjønnslemlestelse var lansert i 2008, ble det besluttet å gi jenter fra grupper som praktiserer kjønnslemlestelse tilbud om frivillig samtale og underlivsundersøkelse. Det foretas en gjennomgang av tiltaket i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Videre planlegges en evaluering av brukernes opplevelse av helsevesenets arbeid mot kjønnslemlestelse. Evalueringen er i regi av Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI).
Handlingsplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse 2012
Jeg er glad for å kunne presentere nye handlingsplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Innsatsen på disse feltene krever målrettet arbeid over tid. Regjeringen har derfor besluttet å forankre tiltak mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i en videreføring i 2012.
Siden de løpende planene trådte i kraft i 2008 har vi inkorporert mange tiltak i den ordinære driften i tjenesteapparatet. Det er et mål å gjøre dette med flere tiltak; på sikt kan vi tenke oss at behovet for å øremerke ressurser til arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse faller bort, fordi nødvendige tjenester er inkludert i den ordinære driften, og nødvendig kunnskap finnes i alle relevante faggrupper.

2012 er et år som skal brukes til å vurdere hvordan innsatsen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse skal innrettes fremover. Men det er viktig for meg at arbeidet ikke stopper opp. Derfor denne videreføringen av handlingsplanene.
De nye planene er samlet i ett dokument, som inneholder i alt 27 tiltak. Dette er i tråd med ønsker som kom fram i høringsrunden som ble gjennomført før vi startet arbeidet med nye planer. Tiltak mot tvangsekteskap er samlet i kapitel fire og tiltak mot kjønnslemlestelse i kapitel fem. Tiltak hvor det er naturlig å se tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i sammenheng er samlet i kapitel tre.
Fra kapittel om Fellestiltak vil jeg særlig fremheve følgende:
Kompetanseteamet skal styrkes og utvikles. Teamets mandat utvides til å inkludere kjønnslemlestelse, og det utvides med representanter fra Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Det oppnevnes faste kontaktpersoner i UD og Utdanningsdirektoratet. Det skal også opprettes regionale koordinatorstillinger.
Ordningen med minoritetsrådgivere i skolene og integreringsrådgivere på utenriksstasjoner videreføres. Det er BLD som står som hovedansvarlig for begge tiltakene, sammen med KD på minoritetsrådgivere og sammen med UD og JD på integreringsrådgivere.

Vi viderefører den økonomiske støtten til frivillige organisasjoners forebyggende og holdningsskapende arbeid.
Fra kapittel Tiltak mot tvangsekteskap – vil jeg særlig fremheve at vi viderefører lokale samarbeidsprosjekter i Stavanger, Kristiansand, Trondheim og Skien.
Videre vil vi styrke familievernets kompetanse og innsats i tvangsekteskapssaker med ytterligere 1,4 millioner i 2012. Familievernet finnes over hele landet, og de har spesiell kompetanse på å jobbe med familier. Det er et lavterskeltilbud, man trenger ingen form for henvisning for å kontakte dem. I vanskelige saker om tvangsekteskap kan det lett oppstå smertefulle brudd i familier. Av og til kan brudd, for eksempel av sikkerhetsmessige årsaker, være nødvendig. Men hvis brudd kan unngås, er dette ofte det beste for partene.
Når det gjelder kapittelet om Tiltak mot kjønnslemlestelse vil jeg vise til at vi viderefører vi den nasjonale kompetansefunksjonen rettet mot kjønnslemlestelse, som er etablert ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

NKVTS har gjort og gjør en stor innsats på området gjennom forskning og kunnskapsformidling. De har utviklet ”Veiviseren” – en nettside for de som jobber på feltet, de som er berørt, de som måtte være bekymret for noen, osv. Her finnes mye godt og nyttig materiale.
Fordi kompetanse er av særlig stor betydning viderefører vi kompetansehevende tiltak rettet mot den kommunale barnevernstjenesten og informasjonstelefonen om kjønnslemlestelse.
I tre tiltak viderefører vi innsatsen som går mot andre land. Det betyr bland annet at UD og Norad vil formidle erfaringer og resultater fra internasjonalt arbeid mot kjønnslemlestelse til departementer, direktorater og frivillige organisasjoner. Jeg tror det er viktig at vi er lyttende til hvordan andre når resultat, når vi skal utforme politikk og tiltak på vanskelige områder.
Sluttord
Når vi skal vurdere hvordan arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse skal videreføres fra 2013, skal vi gjøre dette i nært samarbeid med andre departementer. Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er vold i nære relasjoner, og handlingsplanene må ses i sammenheng med Justisdepartementets arbeid på feltet.
I forordet til handlingsplanene sier jeg at vi må kjempe for at unge jenter og gutter skal kunne ta egne valg om sitt liv og sin fremtid, også valg av livsledsager. På samme måte skal barn og unge få bestemme over egen kropp.  Unge jenter og kvinner skal i Norge være beskyttet mot de store helsemessige konsekvensene som kjønnslemlestelse innebærer. Vi må sikre at lovverket håndheves og at det forebyggende arbeidet er effektivt.
 Det er fortsatt behov for kraftfull innsats på disse feltene. Alle barn og unge som er bosatt i Norge skal ha like rettigheter og muligheter til et trygt liv, og de skal selv ha stadig større selvbestemmelse frem til myndighetsalder. Det er lakmustesten på at vi lykkes å skape et mer likeverdig samfunn.