Barnevern – kommunesatsing og interkommunale muligheter

Sjekkes mot fremføring

 

Vi ønsker ikke å svartmale, eller å undergrave alt det gode arbeidet som faktisk utføres, eller å ikke verdsette alle de krisene som faktisk håndteres og forebygges. Men vi må være ærlige på at utfordringene er store, og at det er behov for et løft – ikke minst innenfor det kommunale barnevernet, i tillegg til at det trengs en forbedring av samarbeidet mellom ulike aktører innenfor barnevern.

Sannheten er at det gjøres mye godt arbeid, men sannheten er også at:

Omfattende dokumentasjon viser at det er svikt i oppfølging av lovkrav på alle områder i barnevernet. Tilstanden er så alvorlig i mange kommuner at det er fare for at barns helse og rettssikkerhet ikke ivaretas. Manglende oppfølging av kravene i barnevernloven skyldes særlig for lav bemanning, manglende kompetanse og mangel på treffsikker hjelp (tiltak) i barnevernet.

For å sikre at alle utsatte barn og unge får rett hjelp til rett tid må vi rette innsatsen mot sviktområdene. Det er nødvendig med en helhetlig opptrappingsplan for barnevernet, med vekt på kommunalt barnevern, men også styrking av andre sviktområder i barnevernet. Vi kan ikke akseptere annet en at barnevernet i hele landet har nødvendig bemanning, kompetanse og egnede tiltak for å sikre at lovens krav til barneverntjenestene oppfylles.

En longitudinell studie basert på registerdata om ca 120 000 barnevernsbarn og et sammenligningsutvalg på ca 110 000 personer viser at det går vesentlig dårligere med tidligere barnevernsbarn som voksne, enn for den øvrige befolkningen (1):

• Kun 20 prosent av tidligere barnevernsbarn får et godt voksenliv (2) , mot 58 prosent i sammenligningsutvalget.
• Barnevernsbarn har langt lavere utdanning enn andre til tross for at utdanning er en av de viktigste beskyttelsesfaktorene vi kjenner for utsatte barns langsiktige utvikling.  Bare 34 prosent av barnevernsbarn fullfører høyere utdanning enn videregående grunnutdanning, mens hele 80 prosent i sammenlikningsutvalget fullfører slik opplæring (3). 
• Nesten 12 prosent av tidligere barnevernsbarn mottok grunn- og hjelpestønad i perioden 1997-2004, mot 3 prosent i sammenligningsutvalget.
• Nesten 8 prosent av barnevernsbarna mottok uførepensjon, mot knapt 1 prosent i sammenligningsutvalget.
• 1,7 prosent av tidligere barnevernsbarn var døde, mot 0,5 prosent i sammenligningsutvalget. Flest dødsfall skjedde sent i tenårene og tidlig i tjueårene, og selvmord, rusmisbruk, vold og ulykker var de hyppigste dødsårsakene.
• Tidligere barnevernsbarn hadde langt lavere inntekt enn sammenligningsutvalget.
• 40 prosent av barnevernsbarna hadde vært registrert som arbeidsløse i mer enn et år – dobbelt så mange som sammenligningsutvalget. 
• Nesten 70 prosent av barnevernsbarna hadde mottatt sosialhjelp, mot 12 prosent i sammenligningsutvalget.  
• Barn som har vært plassert på barneverninstitusjoner klarer seg dårligst som voksne, mens barn plassert i fosterhjem klarer seg noe bedre. Barn som mottar frivillig hjelp i hjemmet (hjelpetiltak) gjør det omtrent like dårlig som fosterhjemsplasserte barn.

Dere er dere som fører tilsyn med at barneverntjenesten utfører sine lovpålagte oppgaver. Og dere har det felles, at alle fylkesmennene rapporterer om enten økende arbeidsbelastning eller utilstrekkelig kvalitet i kommunene. De fleste fylkesmennene uttrykker en bekymring for situasjonen i barnevernet.

I perioden 1998 til 2008 har det vært en økning i meldinger på 76 prosent og en økning i undersøkelsessaker på 55 prosent, mens økningen i årsverk kun var 33 prosent. Utviklingen fortsatte i 2009.  Undersøkelser viser at barnevernet ikke behandler alle bekymringsmeldinger tilstrekkelig grundig. Dette har alvorlige konsekvenser for barns rettssikkerhet, helse, og utvikling. Undersøkelser enkelte fylkesmenn har gjennomført viser at til dels alvorlige saker henlegges . Fylkesmannen i Oslo og Akershus vurderte at 65,5 prosent av de henlagte sakene burde vært undersøkt etter loven. Barnevernet henla 3673 meldinger første halvår 2009. 

Barnevernsstatistikken viser at barnevernet heller ikke i tilstrekkelig grad følger opp hvorvidt hjelpen for det enkelte barn virker, og kommunene fører for dårlig tilsyn med barn under omsorg.  Per 31.12.2008 manglet om lag 25 prosent av barna lovpålagte tiltaksplaner, og vel 17 prosent av barna under omsorg manglet lovpålagte omsorgsplaner. Bare 64,7 prosent av fosterbarna fikk det antall besøk loven krever fra tilsynsfører.

I 78 norske kommuner var det per 31.12.2008 totalt kun én stilling eller færre i barnevernet. Dette inkluderer både fagansatte og merkantile stillinger. Tjenesten er derfor svært sårbar, med svært lav beredskap i mange kommuner. Når vi i tillegg vet at barnevernet i dag håndterer langt mer komplekse saker enn tidligere, og at en stor andel av barnevernsbarna har minoritetsbakgrunn (samt enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger), krever dette robuste tjenester med kompetanse barnevernet ikke har i dag. 

I Meld. St. 7 (2009-2010) Gjennomgang av særlovshjemler for statlig tilsyn med kommunene, fremgår det at barnevernet ikke fanger opp saker tidsnok. Det er mange fristoversittelser knyttet til gjennomføring av undersøkelser, og en stor andel av undersøkelsene henlegges. Det er videre mange barn som ikke får den oppfølgingen loven krever. Konklusjonen i meldingen er: Det er moderat til stor sannsynlighet for at kommunene samlet sett ikke oppfyller sentrale krav i barnevernloven. Dette innebærer brudd på rettsikkerhetsgarantier. Det vil ha svært alvorlige konsekvenser, herunder konsekvenser for liv og helse.

Dette er altså ikke hele virkeligheten, men det er viktige deler av virkeligheten, og det betyr at vi er nødt til å jobbe knallhardt med barnevern i månedene og årene som kommer. Det vil ta lang tid før mye av den statistikken vil endre seg, for mye av denne statistikken viser hvordan barnevernsbarn får det seinere i livet, men jeg mener vi må fortsette å dreie barnevernsskuta, med mål om endre mye av den virkelighetsbeskrivelsen jeg har gitt over.

Målet vårt er at alle barn som trenger hjelp fra barnevernet skal få det. Barna skal få rask hjelp og de skal få hjelp som virker.

For å nå dette målet må vi ha et barnevern som er godt rustet – med både nok ansatte og god kunnskap om hvordan de kan hjelpe de mest utsatte barna. Bedre enn vi har i dag.

Og for å få til dette så må vi alle bidra til å gjøre en jobb, og vi trenger helt sikkert dere. Dere er en viktig lyttepost for oss, et bindeledd mellom stat og kommune og en formidler av statlig politikk. Dere har det formelle ansvaret for utøvelse av tilsyn, men dere har i tillegg en annen viktig funksjon, gjennom deres gode blikk for oversikt og løsninger og tilbakemeldinger når intensjoner og tiltak ikke fungerer.

Vi er nå i gang med en langsiktig satsing på barnevernet. Som dere vet, så sa vi i budsjettet for 2010 at veksten i kommunenes frie inntekter gir handlingsrom for kommunene gir grunnlag for å styrke barnevernet med 400 stillinger i 2010. Disse 400 er ikke noe endemål for styrkingen av det kommunale barnevernet, men ment som en start. Om det ikke viser seg at det kommer en styrking av barnevernstjenesten i kommunene, så må vi diskutere om vi skal bruke andre grep i årene som kommer.

Vi får henvendelser fra barnevernsansatte som forteller at de sitter med 20-30-40 saker, og som er fortvila for at de ikke rekker å gjøre en god jobb.
Men også de små barneverntjenestene bekymrer oss. Det kan være at antallet saker per ansatt ikke er så høyt, men kommunenes størrelse kan ha betydning for hvor robuste tjenestene er.

I 78 norske kommuner var det per 31.12.2008 totalt kun én stilling eller færre i barnevernet. Dette inkluderer både fagansatte og merkantile stillinger. Disse tjenestene er sårbare.
Gjennom tilsynet avdekker dere at risiko for svikt fordi tjenestene er for små. Det er også viktig at dere er positive pådrivere for å få til gode interkommunale løsninger – gjennom kunnskap, veiledning og tilsyn.
Det finnes gode suksesshistorier hvor man ser at et slikt samarbeid har ført til gode tjenester.
Vi har for eksempel Vest – Agder  med sine 15 kommuner . Av disse er det nå kun Kristiansand som ikke har et samarbeid innen barnevern.

Den 1. januar i år startet kommunene Flekkefjord, Kvinesdal, Farsund, Lyngdal og Sirdal opp barnevern Lister. Fylkesmannen har gjennom skjønnsmidler støttet utredningen av et slikt samarbeid og sannsynligheten er stor for at disse kommunene får et bedre barnevern.  

Et annet eksempel fra Agder er Barnevern sør som består av kommunene Mandal, Lindesnes, Åseral og Marnardal. Mandal er vertskommune. Fylkesmannen vurderer dette samarbeidet svært positivt, fordi det har ført til et større fagmiljø og et mer robust barnevern som står sterkere til å møte fravær ved sykdom og ferieavviklinger. Også kommuner som Hægebostad og Audnedal samarbeider og Songdalen -  Søgne startet opp nå  i januar . Vi har også eksempler fra samarbeid mellom kommuner på tvers av fylkesgrensene  -  siste halvår 2009 startet Vennesla og Iveland et samarbeid på tvers av på tvers av fylkene Aust og Vest Agder.

Barneombudet uttaler i media at det statlige barnevernet tapper det kommunale barnevernet for ekspertise.

Jeg er opptatt av at ansatte i barnevernet har god kompetanse og kunnskap uavhengig av om de er ansatt i stat eller kommune.

Jeg skjønner veldig godt at særlig ansatte i det kommunale barnevernet har en tøff og krevende hverdag i møte med alle barna som trenger deres hjelp. Men svaret på det kan ikke være å skape dårligere rammevilkår for ansatte i det statlige barnevernet. Det må være alle arbeidsgiveres ansvar å sikre at arbeidstakere har et godt arbeidsmiljø, sikres kompetanseøkning og at de generelt har arbeidsbetingelser som sikrer at dyktige ansatte blir værende i kommunene.

 

På tross av den dystre virkelighetsbeskrivelsen jeg har nevnt over, så er som sagt ikke krise et ord jeg ønsker å bruke. Men det er en situasjon jeg frykter. Og det er en tillitskrise mellom statlig og kommunalt barnevern.
Like viktig som å styrke barnevernet i kommunene er det å få til et bedre samarbeid mellom statlig barnevern og kommunene.  

Mitt utgangspunkt er at vi har ett barnevern i Norge, selv om ansvaret er delt mellom kommunalt og statlig barnevern.

Statlig barnevern skal være en ressurs for kommunen, de skal hjelpe til i de vanskelige sakene, de skal tilby fosterhjem og institusjonsplasser. Det krever et godt samarbeid og samvirke mellom statlig og kommunalt barnevern

Selv om det på papiret er klart om hvem som har hvilket ansvar, så merker jeg at hverdagen langt fra er slik. Samarbeid med buf-etat er et tema som ofte kommer opp når jeg besøker kommunalt barnevern.

For å gi barna god hjelp og være en ressurs for det kommunale barnevernet (som har hovedansvar for barna) må vi ha en statlig organisasjon som utnytter ressurser effektivt og er godt organisert. Her skal også statlig barnevern gjøre en jobb.

Det statlige barnevernet er nå i gang med å bedre den økonomiske og faglige styringen i etaten. Dette innebærer:

• å sikre felles rutiner for gode måter å jobbe på
• å definere tydeligere hva som er statlige ansvarsområder

Dette er en omstilling som også forutsetter at kommunene bedre settes i stand til å løse sine lovpålagte oppgaver på barnevernsområdet.

Vi skal ha et statlig barnevern som spiller på lag med kommunene med felles målsetninger og der barnets beste ivaretas. Det krever samhandling og samarbeid.

Samtidig setter vi nå snart i gang et viktig arbeid med å evaluere barnevernreformen. 

Vi trenger mer kunnskap om samvirket mellom stat og kommune.

Hvordan bedre samarbeidet, og sikre at man jobber sammen, ikke mot hverandre?
Institusjonene – møter de barnas behov, har vi et likeverdig tilbud i hele landet?

Samarbeid med andre sektorer, som psykisk helsevern - hvordan skal vi sikre at barnevernsbarna får et tilbud som hjelper?
For å nevne noe.

Prosessen med evaluering skal være åpen. Vi vil skape møteplasser der ulike aktører på ulike nivåer får diskutere med hverandre og gi oss innspill.

Derfor vil blant annet de regionale konferansene i år være konferanser der vi drar ut og stiller spørsmål, og håper det kommer mange som vil være med å gi oss svar.

Avslutning:
Fylkesmennenes er viktig i arbeidet med å styrke det kommunale barnevernet og å få til et godt samarbeid mellom stat og kommune.

I arbeidet med å styrke barnevernet har vi vært opptatt av å innhente dokumentasjon på situasjonen i kommunene. Gjennom kommunenes rapportering får vi god oversikt over hvordan bildet ser ut. Men vi trenger også å arbeide mer målrettet – hvilke kommuner har de største utfordringene med å gjennomføre sine lovpålagte plikter?
 
I dette dokumentasjonsarbeidet tyr vi igjen til dere.

Vi har nå sendt brev til landets fylkemenn og bedt om bistand til å vurdere hvilke kommuner/bydeler som har størst behov for økt bemanning i 2010. Vurderingskriterier er blant hvordan kommunene løser sine lovpålagte oppgaver som knytter seg til frister, andel planer i forhold til lovens krav, meldinger/undersøkelser.

Fylkesmennenes vurderinger er viktig – dere kjenner kommunene og vet hvor risikoen for svikt er størst. Dette vil gi oss bedre grunnlag for å vurdere hvilke kommuner som sliter.  Vi vil bruke den informasjonen som dere sender aktivt i vårt arbeid med å få til en styrking av det kommunale barnevernet.

Håpet er at vi skal få til et løft for barnevernet.  Vi må gi de mest utsatte barna hjelp som fører til varige positive endringer i deres liv – det fortjener barna.

Takk for meg!

 

Noter:

  1:Clausen, Sten-Erik og Kristofersen, Lars B. (2008): Barnevernsklienter i Norge 1990-2006. En longitudinell studie.
  2:”Et godt voksenliv” er i studien definert som personer som aldri har mottatt sosialhjelp, ikke vært meldt arbeidsledige, minst videregående utdanning nivå 2 og bruttoinntekt mer enn kr 200 000.
  3:Elgesem, Vinnerjung, Nordlund (2009): ”Skole til barnevernets barn”, i Barn i Norge-rapporten 2009