Historisk arkiv

Hvordan gjøre barnekonvensjonen til et aktivt redskap for kommunene?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Vestfold fylkeskommunes erfaringskonferanse 2014 – FNs barnekonvensjon. Til barns beste 23. september 2014 Tønsberg.

 

Kjære deltakere!

Til dere alle sammen:

Gratulerer med 25 års-jubileet for barnekonvensjonen – 20. november er den store dagen. 

Dette jubileet er en flott anledning til å samle hele bredden av offentlige ansatte, organisasjoner og representanter for barn og unge selv. 

Det er en glede for meg å få lov til å si noe om barnekonvensjonen – og hva den betyr i praksis - for alle dere som hver dag jobber med barn og unge. 

Denne konferansen setter viktige temaer på dagsorden:

”FNs Barnekonvensjon. Til barns beste”. 

Dette er kjernen av arbeidet med og for barn og ungdom.

 

Hvordan rettigheter og muligheter gis oppmerksomhet nasjonalt, regionalt og i kommunene, viser seg avgjørende for at vi skal lykkes. Tenkningen og tiltakene må henge i sammen.

 

Det nytter ikke for Stortinget og for oss i Regjeringen å lage merknader og vedta lover – hvis ikke dere der ute tar arbeidet med barns rettigheter og muligheter på alvor.

 

Fylkesmannen i Vestfold har gjennom mange år spilt en aktiv rolle for å tydeliggjøre barn og ungdoms plass i planleggingen. Barn og unge må trekkes med. De har kunnskaper og er eksperter på egne liv og sitt oppvekstmiljø. 

 

Som barneminister har jeg et koordinerings- og overvåkningsansvar for oppfølgingen av barnekonvensjonen. Barnekonvensjonen gir oss et felles samfunnsoppdrag: Sørge for barns velferd og sikre barns rett til god helse og livskvalitet.

 

Det kan ikke sies ofte nok at det er viktig å bry seg. 

Det er viktig at vi voksne engasjerer oss skikkelig i barn og unges hverdag.

Vi voksne er ansvarlige for oppvekstvilkårene til barn og ungdom.

Vi som arbeider med barn og unge har en viktig funksjon som tilretteleggere for barn og unges deltakelse, og deres muligheter for engasjement.

Enten aktivitetene skjer i regi av offentlige myndigheter eller frivillige organisasjoner. 

For å sikre barn i Norge gode oppvekst- og levekår trenger vi noen felles forpliktelser, lover og kjøreregler. 

Barnekonvensjonen er et sett av slike regler.

 

Da barnekonvensjonen kom i 1989, var det mange voksne i Norge som mente at den ikke ville ha mye å si for norske barn.

Barn i Norge hadde det jo så bra. Vi trodde at konvensjonen ville være av størst verdi for fattige barn i utviklingsland. 

Fram til nå har utviklingen vist at barnekonvensjonen også har hatt stor verdi for barn og ungdom i Norge.

 

Norge sluttet seg til FNs barnekonvensjon 8. januar 1991 og 1. oktober 2003 ble den en del av norsk lov. Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov, og går foran dersom det skulle oppstå konflikt mellom reglene i den norske loven og barnekonvensjonen.  

 

Barnekonvensjonen er forpliktende for kommunene på lik linje med annen norsk lov. Det er derfor svært viktig at alle landets kommunene setter barnekonvensjonen på dagsorden, slik at kommunenes arbeid og tilbud er i tråd med konvensjonen. 

 

Konvensjonen gjør at barns rettigheter har fått og skal få en sterkere stilling.

 

Barns rettigheter er høyere på dagsorden. Barns stemme blir hørt på en helt annen måte i Norge nå enn før vi underskrev barnekonvensjonen.

 

Barnekonvensjon har bidratt til at barns rettigheter har fått større gjennomslagskraft i norske domstoler, og at barnets perspektiv er viktig i alle saker som angår dem.

 

Barns stemme blir i større grad hørt.

 

Vi skal høre på barna, det er viktig. Det siste året er det gjort flere endringer både i barnevernloven og barneloven som styrker barnas rettigheter.

 

Barn og unge i barnevernet skal få si hva de mener og ønsker før det tas avgjørelser om dem og på vegne av dem.

 

Barn skal få si hva de mener og ønsker også når det gjelder spørsmål om hvor de skal bo.

 

Og ha innflytelse på hvor mye de skal være sammen med en forelder når foreldrene ikke bor sammen. Avgjøres saker av domstolene skal barn bli hørt og få si sin mening før retten tar stilling i saken. Også barn under syv år skal høres når de er i stand til å danne seg egne meninger.

 

Barn er mennesker med egne synspunkter og rettigheter.

 

Vi skal feire barnekonvensjonen samtidig som vi ikke kan lene oss tilbake og tro at jobben er gjort. Omfanget av vold og seksuelle overgrep mot barn og omsorgssvikt viser at vi har en lang vei igjen for å oppfylle barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep. 

 

Så hva betyr barnekonvensjonen for dere i hverdagen? 

”Hvordan kan vi gjøre barnekonvensjonen til et aktivt redskap for kommunene?”

 

Mitt utgangspunkt er at kommunene gjennom mange år har brukt barnekonvensjonen i sitt arbeid. Noen mer og andre mindre.

 

Noen svært systematisk. Et godt eksempel på dette er at Fylkesmannen i Troms har utarbeidet metoden ”Sjumilssteget”.

 

En metode for å bruke barnekonvensjonen i arbeidet med barn og ungdom i kommunene i Troms.

Tilskudd fra departementet, til Fylkesmannen i Troms, har bidratt til utvikling av metoden og til å spre den til andre fylker.

 

Et flertall av fylkene bruker nå ”Sjumilssteget” direkte. Eller i en variant tilpasset det enkelte fylke.

 

Kommunene har en nøkkelrolle i realiseringen av barnekonvensjonen.

 

De fleste av rettighetene i konvensjonen avhenger i praksis av kommunale tiltak og prioriteringer. Dette gjelder for eksempel retten til helsetilbud og utdanningstilbud, tjenester innenfor barneomsorg og spesielle tiltak for å verne barn og unge.

 

Kommunene har også et ansvar når det gjelder generelle rettigheter som ikke-diskriminering, barnets beste, og retten til deltakelse og medbestemmelse.

Kommuneansatte og politikere må bruke barnekonvensjonen som redskap og inspirasjonskilde for å bedre politikken disse områdene for barn og unge.

 

Barnekonvensjonen er også aktuell for utfordringer på områder som mobbing, slankepress, psykiske lidelser, flyktningbarn, rusproblemer og svikt i omsorg.

 

Kommuneansatte og politikere må bruke barnekonvensjonen som inspirasjonskilde for å bedre politikken. Derfor er jeg glad for at Fylkesmannen her i Vestfold setter temaet på dagsorden i dag.

 

Vi har en vakthund. Barneombudet har ansvar for å følge med i at lovgivningen til vern av barns interesser bli fulgt, herunder om norsk rett og forvatningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har påtatt seg.

 

Barneombudet spiller også en viktig rolle ved at de følger med på om barnekonvensjonen blir brukt - også i fylker og kommuner.

 

 

Barnekonvensjonen har 42 artikler.

 

Det særlig noen tema og artikler jeg vil trekke fram:

 

-          Forebygging - Artikkel 3 – handler om at voksne skal gjøre det som er til barnets beste

-          Foreldre og barn – Artikkel 5 og 18 – om det viktige foreldreansvaret

-          Frivillighet og deltakelse – Artikkel 15 og 31 – om organisasjonsfrihet og rett til lek og fritid

-          Så er det Artikkel 12 – min favoritt: alle barn har rett til å si sin mening – og deres mening skal bli tatt på alvor! 

-          Og artikkel 19 – ingen skal skade eller misbruke barn

 

Disse temaene er knyttet tett sammen.

Jeg vil bruke disse temaene som eksempler og utfordre kommunene til å tenke gode tiltak og bruk av barnekonvensjonen i gjennomføringen av arbeidet.

 

Artikkel 9 g 18 – gode og trygge foreldre.

Dagbladet Magasinet – hadde nylig en spalte som peker på noe jeg er enig i: Det er mye god oppdragelse i et godt parforhold. Det handler om å være kjærester i hverdagen, og at det fineste barn kan ha er foreldre som har det bra sammen.   

Så er jeg opptatt av at vi må gi foreldre som sliter den støtten de trenger for å være gode omsorgspersoner for sine barn. Tiltak som styrker samspill og tilknytning mellom barn og foreldre kan forebygge omsorgssvikt.

Familievernet er viktig, det samme er foreldreveiledning. Trygge foreldre skaper trygge barn.

 

Barn og unge har behov for, og krav på, god omsorg.

 

Omsorg er først og fremst en oppgave for foreldre. Men kommunene har også ansvar for omsorgstjenester. Både overfor barn og foreldre.

 

Å gi foreldre, enten de kommer fra minoritets- eller majoritetsbefolkningen en håndstrekning – er er viktig for barn og ungdom. Her er det en rekke artikler i barnekonvensjonen om familie og alternativ omsorg som er

Aktuelle i det daglige arbeidet for kommunene.

I juni møtte jeg Maryan Abukar i Somalisk kvinneforening i Kristiansand.

 

Da hun kom til Norge visste hun det ikke var lov å slå barna. Men hun hadde ikke fått vite hva en mamma kunne gjøre i stedet. Hun hadde en urolig skolegutt som stadig fikk anmerkninger.

Da det toppet seg ringte de fra skolen og sa at to lærere skulle komme hjem til henne.

 

Det eneste hun tenkte var: ”De skal ta fra meg sønnen min!”

Jeg skal komme tilbake til hvordan det gikk senere.

 

Kommunene må tenke gjennom hvordan familievernet fungerer. Om helsestasjonene har tilstrekkelig kapasitet - også på skolene. Om barnevernet har foreldrestøttende tiltak.

 

Tiltak som hver for seg og sammen kan hjelpe foreldre til å være gode foreldre - og hjelpe familier til å holde sammen.

 

Jeg har ansvaret for barnevernet – og det aller viktigste arbeidet skjer i kommunene.

 

Barn og ungdoms deltakelse i fritiden sammen med andre barn og unge - hvordan er det ivaretatt? Finns det i din kommune åpne møteplasser der barn og unge kan treffes?

Hvordan trekkes frivillige lag og organisasjoner inn for å skape gode oppvekstkår for barn og ungdom?

Og – Er det tiltak som inkluderer barn og ungdom fra familier med fattigdomsproblemer? 

 

Barn med sammensatte problemer må få hjelp, om nødvendig fra ulike tjenester samtidig. Barn og unge med spesielle behov skal ikke oppleve å bli kasteballer mellom tjenester.  

Hvordan kommunene organiserer arbeidet og praktiserer nødvendig samarbeid, kan bidra positivt til å styrke barns rettigheter.

 

Jeg har startet et arbeid med ny Stortingsmelding om familiepolitikken. Familiens betydning for barns oppvekstvilkår, viktigheten av velfungerende familier, tiltak for å støtte opp om familien og sikkerhetsnettet når familien svikter, vil være hovedtemaer.

 

Dette gir en tydelig kobling mellom familie- og oppvekstpolitikk.

 

Forebygging og beskyttelse av barn og unge - Artikkel 26 Sosial trygghet

 

Vi vet at barn og unge tar skade av å leve med foreldre som har store og vedvarende konflikter – uansett om foreldrene lever sammen eller hver for seg. Ved vanskelige samlivsbrudd kan familievernet bidra til at foreldrene holder fokus på barnet og barnets beste.

 

Regjeringen vil satse på familievernet og forebyggende innsats rettet mot utsatte familier. Vi vil også styrke tilbudet i familievernet til voldsutsatte barn og til unge voldsutøvere.

Vi har styrket tilbudet til biologiske foreldre som mister barna sine.  

Barn i barnevernet er bekymret for mamma og pappa – når de vet at de blir ivaretatt har barna det bedre.

 

I tilfeller der kommunene og det offentlige griper direkte inn i omsorgen for barn har kommunen, alene og sammen med andre myndigheter, et særlig ansvar. Vi skal utøve et foreldreansvar – og gi barna en trygghet og stabilitet de ikke hadde før.

 

Som en følge av barnekonvensjonen er viktige endringer iverksatt. 

 

Blant annet i barnevernloven og adopsjonsloven ved at barnet har rett til å ta del i avgjørelser som berører dem.  

 

Det er viktig at de som snakker med barna har nødvendig kompetanse i å snakke med barn. Barnesamtalen er opplæring i en metode som skal sikre at barnas ønsker og behov kommer klart fram i samtaler med ansatte i barnevernet.

 

En rekke saker der barn har vært utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep viser at tjenestene ikke har hatt tilstrekkelig beredskap til å møte situasjonen til barnets beste.

Internasjonale rapporter viser at vold og overgrep er et betydelig problem.

 

Så langt har bare 38 land i verden et forbud mot fysisk avstraffelse av barn. Det er nødvendig å få flere land til å innføre lovforbud. En rapport publisert av WHO avslører at 18 millioner barn er ofre for seksuelle overgrep i Europa i dag. 44 millioner barn i Europa er ofre for fysisk mishandling og 55 millioner barn er utsatt for psykisk mishandling. Hvert år dør 850 barn i Europa som et direkte resultat av vold og overgrep.

 

Kommunene må ha gjennomarbeidede strategier og redskap for å møte situasjoner der barn og unge er utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep.

Barn har etter barnekonvensjonen, og lovverket ellers, krav på beskyttelse. Det er også viktig at kommunene har et system for å samarbeide med instanser også utenfor kommunen

 

Barn i barnevernet - Artikkel 25 Barn under offentlig omsorg

 

Barn som barnevernet kommer i kontakt med skal få et godt tilbud. Dette gjelder både for barn som får hjelp hjemme og barn som må plasseres utenfor hjemmet fordi foreldrene ikke kan gi barnet beskyttelse og god nok omsorg.

Barnevernet må ha tilgang på, og ta i bruk, tiltak som vi vet virker. Tiltak som fører til positiv endring for det enkelte barn.

Det er også viktig at kommunen følger opp disse barna gjennom andre etater.

 

Barn har også krav på kontakt med egen familie og andre nære personer.

Besteforeldre og søsken. Bruk av nettverk er viktig.

 

Overgangen fra omsorg i barnevernet og til en tilværelse som voksen må i mange tilfeller tilrettelegges.

Hvordan kommunene møter barn og ungdom på disse områdene er også relevante tema i barnekonvensjonen.  

 

Deltakelse og medbestemmelse - Artikkel 12 Si sin mening, Artikkel 15 Organisasjonsfrihet

 

Barn og ungdoms ideer, tanker og forslag kan gi viktige bidrag i prosessene før avgjørelser blir tatt.

Ulike medvirkningsordninger som ungdomsråd, barn og unges kommunestyre og andre benevnelser har tilført mange kommuner ekstra kompetanse og engasjement.

 

Vi vurderer nå hvordan dette arbeidet kan styrkes og videreutvikles på en god måte.

 

Barn og ungdoms ideer, tanker og forslag kan gi viktige bidrag i prosessene før avgjørelser blir tatt.

Ta vare på ungdommen.

Rett på informasjon og rett til å si sin mening – Artikkel 17 og Artikkel 12

 

Offentlig informasjon til, og kommunikasjon med, barn og unge om rettigheter, muligheter og plikter i den enkelte kommune, er grunnleggende viktig også for å fremme barn og ungdoms deltakelse og medvirkning.

 

Skal informasjonen ha verdi for barn og ungdom må den være tilrettelagt for målgruppa både språklig og tematisk. Ungdomsinformasjonskontorer og egne nettsider er gode eksempler på slike tiltak.

 

Det er i kommunene barn og ungdom må få muligheter til å påvirke hverdagen sin. Det er særlig i kommunene ulike etater må spille på lag.

 

For å oppnå konkrete resultater er det også viktig at administrasjonen og tjenestene spiller på lag med barn og ungdom, med foreldre og andre omsorgspersoner.

 

Å skape et godt oppvekstmiljø for barn og unge er ikke et ansvar som det offentlige kan eller skal gjøre alene. Det må skje gjennom et godt samarbeid og samspill mellom foreldre, barnehagen, skolen, lokalsamfunnet og frivillig sektor, og med barn og unge selv.

 

Barn og ungdom opplever i dag et press frå mange kanter.

Vi har en ganske ny NOVA-rapport som viser at dagens unge har et bedre forhold til sine foreldre enn tidligere generasjoner har hatt. Samtidig har dagens unge et press og et stress vi ikke har hatt tidligere. 

I dag skjer endringer raskt på mange områder. Barn og unge kan oppleve at det store mangfoldet av muligheter og forventninger skaper usikkerhet om normer og verdivalg.

 

Helsepersonell sier at de i kontakt med barn og ungdom ofte får beskjed om at sosiale medier legger press på barn og ungdom - slik at sosiale medier bidrar negativt til barn og unges selvbilde.

 

Vi får alle impulser fra mange hold. Stadig flere aktører konkurrerer om vår oppmerksomhet, vår tid, våre ressurser og våre prioriteringer.

 

Dette krever økt kunnskap og bevisste verdiprioriteringer både hos barn og ungdom, foreldre og hos de som arbeider direkte med barn og ungdom.

 

Behovet for trygghet og rotfeste, blant annet tradisjoner, normer og verdisett, stiller foreldre, barnehagen, skolen og frivillige organisasjoner overfor klare utfordringer.

 

I kommunal sammenheng kan vi ikke snakke om dine, mine og våre barn. Alle er våre, uavhengig av hvilken sektor vi jobber i.

 

Det betyr ikke at vi alle skal behandle barn og ungdom likt. Barn er forskjellige. Men vi skal være tydelige voksne, og vi må samarbeide. Det er en stor og viktig jobb å gi bidrag til at barn og ungdom i Norge får gode oppvekstvilkår.

 

Den offentlige politikken må bygge på et helhetssyn, og gi bidrag til at barn og unges interesser blir tatt vare på innenfor alle sektorer i samfunnet og på alle nivåer av forvaltningen.

 

Det daglige arbeidet må gjøres om og om igjen. Det ligger store forebyggingsgevister i å være utrettelige på å se at bitene henger sammen i alt vi gjør på alle forvaltningsnivåer.

 

Vi vet dessverre at ikke alle får den hjelpen de trenger for å få en bedre hverdag. På dette området vil regjeringen intensivere innsatsen.  Vi vil blant annet styrke kompetansen til dem som jobber i barnevernet, og til dem som jobber med barn innen barnehage-, skole- og helsesektoren.

Arbeidet med god forebygging og styrking av samordnede tjenester for barn, ungdom og familier er områder der jeg ser fram til et godt samarbeid med fylker og kommuner.

 

La meg gi et eksempel: I arbeidet mot virkningene av barnefattigdom har mange spilt på lag, og vil fremdeles gjøre det. Gode lavterskeltilbud, sosialt og økonomisk, på kultur- og fritidsfeltet til barn og unge er grunnlaget for å få alle med. Dette gjelder tiltak i kommunalt regi og de tilbudene som gis gjennom lag og organisasjoner.

Likevel ser vi at barn som kommer fra familier med vedvarende lav inntekt ofte faller utenfor tilbud og gode tiltak.

 

For å ta tak i dette har regjeringen styrket innsatsen mot barnefattigdom i 2014.

 

Det ble i 2014 etablert en nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom hvor offentlige og private instanser, bydeler, frivillige organisasjoner og ungdomsgrupper kan søke om midler. Ordningen er på 110 millioner kroner i år.

Dette er midler som skal bedre mulighetene for at flere barn og ungdom skal få delta på sosiale aktiviteter og arenaer - uavhengig av foreldrenes inntekt.

Midlene skal blant annet gå til ferieaktiviteter, og kultur- og fritidsaktiviteter for barn og unge berørt av fattigdomsproblemer. 

 

Dette er et eksempel på hvordan departementet, kommunene og lokale lag og organisasjoner har samarbeidet godt og hvor vi kan oppnå mer ved å styrke samarbeidet.

For ytterligere å styrke kommunenes oppmerksomhet og innsats på dette feltet har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet fått i oppdrag av departementet å bidra til at kommunene;

  • utvikler indikatorer på barnefattigdom
  • foretar bedre evaluering av innsatsen mot barnefattigdom
  • får muligheter til erfaringsutveksling og kompetanseheving

Alle mennesker, barn, ungdom og voksne liker å være viktige, å bety noe for andre mennesker, for fellesskapet, for samfunnet.

 

Vi liker at det blir satt pris på det vi sier og gjør – uavhengig av alder.

 

Når vi blir vist tillit og får ansvar, da kjenner vi at vi vokser. Selvrespekten blir styrket.

 

Vi får en mer positiv innstilling til omgivelsene våre.

 

Og – Deltakelse i lokalmiljøet gir inspirasjon til å engasjere seg i å påvirke politisk i egen kommune.

 

Regjeringen ønsker at kommunene skal ta initiativ til dialog og samarbeid med barn og ungdom, med frivillige organisasjoner og grupper, med foreldre og andre ressurspersoner.

 

Den aller viktigste forebyggingen skjer i kommunene.

 

Medbestemmelse – Artikkel 12 og 18

 

Barn og ungdoms ideer, tanker og forslag kan gi viktige bidrag i prosessene før avgjørelser blir tatt. Ulike medvirkningsordninger som ungdomsråd, barn og unges kommunestyre og andre benevnelser har tilført mange kommuner ekstra kompetanse og engasjement.

 

Barn og ungdom har som sagt også et sterkt engasjement for andre grupper i samfunnet.

 

Jeg håper at dere får godt utbytte av konferansen, at dere får godt påfyll og inspirasjon til det daglige arbeidet. Jeg håper også at dere knytter kontakter slik at dere kan inspirere hverandre i det videre arbeidet, og lærer av hverandre.

 

Så vil jeg gjerne fortelle om hvordan det gikk med Maryan og sønnen hennes:

 

To lærere kom på døra. Satte seg ned i stua.

Hun var sikker på at de skulle si at barnevernet kom og tok sønnen. Men det gjorde de ikke.

De ga henne råd om hvordan hun kunne håndtere en stri sønn, som styrte mammaen sin, og som hun ikke hadde styr på.

Hun fortalte at det de lærte henne var utrolig vanskelig å gjennomføre i starten, men etter hvert ble sønnen roligere og han fikk det bedre på skolen, og familien fikk det mye bedre hjemme.

Ingen hadde lært Maryan hva hun skulle gjøre istedenfor å slå.

 

”Det halvtimes besøket reddet livet mitt!”, sa Maryan da jeg møtte henne.

 

Historien viser at det er dere som møter og jobber med barna hver dag som er de gode hjelperne. Dere gir foreldre trygghet som igjen gir trygge barn. Barna er det viktigste vi har.

Og det er derfor den jobben dere gjør er så inderlig viktig for oss alle.

 

Jeg vil helt til slutt få ønske dere lykke til videre i arbeidet.

 

Og igjen minne om at barnekonvensjonen er et lovverk som må brukes på lik linje med annen lovgivning og at prinsippet om barn beste er rettesnor for alt arbeid dere gjør.  Kanskje kan dere lage deres lokale versjon av barnekonvensjonen. Hva alle artiklene betyr for deres barn i deres kommune – og i deres arbeid.

 

Jeg er så glad for at dere bryr dere om å gjøre barnekonvensjonen til et aktuelt redskap i egen kommune.

 

Takk for meg!