Åpning av Atferdssenterets nasjonale fagkonferanse 2007

Sjekkes mot fremførelse

Jeg har en god nyhet. Statsrådsskiftet 18. oktober 2007 har ikke endret ønsket om at alle barn og unge i Norge skal sikres gode og trygge oppvekst- og levekår. Nei, tvert imot.

Et av fundamentene i Soria Moria erklæringen skrevet i 2005 er at regjeringen ønsker å utvikle et samfunn som er godt for alle, ikke bare for flertallet.
"Et samfunn som er godt for alle" er også den politiske overbyggingen av det arbeidet som jeg gjør som Barne- og likestillingsminister. Når jeg sier dette så tidlig på morgenen er det for å understreke at barn og unge med atferdsvansker trenger politisk vilje og ekstra innsats . Vi vet fra statistikk og forskning at mange får store problemer senere i livet uten riktig hjelp. Jeg vil bidra til at det skjer varige positive endringer i barnas liv.

Jeg har også en bekymring
Det er i dag 650 deltakere som har fått plass på denne konferansen. Hadde kapasiteten på Oslo Kongressenter vært større hadde vi vært flere i dag.
Jeg er bekymret fordi jeg ser at det er så mange som har behov for å lære mer om håndtering av alvorlige atferdsvansker hos våre barn.
Ingen røyk uten ild, tenker jeg.

Det må bety at det er mange barn i dag som sliter og mange familier som trenger hjelp. Det betyr at vanskelighetene går utover alminnelig ungdomsopprør eller vanskelige trassepisoder. Vi snakker her om familier som må få hjelp til å håndtere det kjæreste de har, nemlig egne barn.

Tiden står ikke stille. Endringene i samfunnet skjer raskere og samfunnet er mer komplekst enn før. Muligheten for forutsigbarhet og kontroll kan oppleves som mindre for det enkelte menneske; også for politikere og fagfolk. Samtidig må vi ikke glemme at kompleksiteten kan bety ny muligheter og tilgang på viktige ressurser for flere.

Vel 40 000 barn og unge mottok tiltak fra barnevernet i løpet av 2006. Det er flere enn året før og en økning på 3,1 %. De fleste av disse barna får hjelp mens de bor hjemme, i form av støttekontakt, barnehageplass eller besøkshjem. Vi håper at økningen i statistikken skyldes at vi er blitt flinkere å oppdage barn og familier som trenger hjelp. Vi arbeider for et åpnere barnevern og for en tettere kontakt mellom tjenester som treffer barn i ung alder. Dette gjelder særlig barnehage, helsestasjon og skole. Vi kan likevel ikke se bort fra at det er trekk ved samfunnet vi lever i som er problematiske for de som av ulike grunner er sårbare.

 Prosentandelen (ca. 5 %) barn og unge i befolkningen som kan sies å ha alvorlige atferdsvansker har ikke endret seg i de senere år. Da Barne- og likestillingsdepartementet for alvor satte denne gruppen på dagsorden på midten av 1990-tallet, var det nettopp med bakgrunn i nedslående behandlingsresultater og pessimistiske fremtidsutsikter for disse barna og deres familier. Vi har tatt et stort løft siden den gang.

Det har vært politisk vilje, aktiv innhenting av dokumenterte behandlingsmetoder og ikke minst, en kjempeinnsats fra mange både i forvaltning og i praksisfeltet som har bidratt til at vi har snudd utviklingen. Men vi er ikke i mål. Fortsatt leser vi om ungdom som ikke får hjelp eller ikke får riktig hjelp. Vi må fortsette å slåss for at også disse ungdommene skal være med. De skal inkluderes. Det handler om rettferdighet. Det handler om det gode liv. Disse barna og deres foreldre trenger oss. Derfor er vi her i dag.

Som sagt utvikler samfunnet seg raskt. Vi som er politikere og myndighetene for øvrig må forholde oss til dette tempoet. Men vi er ikke alltid i forkant. Å forutse en samfunnsutvikling eller å være vitne til en negativ samfunnsutvikling er heller ikke alltid nok. Av og til aner og vet vi uten å handle. Her må vi alle bli flinkere til å sette samfunnsutviklingen inn i en sammenheng som gjør at vi kan utvikle politikk også for morgendagen.

Utvikling av atferdsvansker må ses som et komplisert samspill mellom arv og miljø. For å hindre at barna og deres familier blir stigmatisert og faller utenfor i lokalmiljøet, må vi huske på å at disse ungommene er noe langt mer enn sin negative atferd. De er mennesker med håp, drømmer, sorg og savn. Vi må inkludere dem, men for å få det til må vi gi hjelp til å endre denne atferden innenfor et faglig godt omsorgstilbud. det klarer vi ikke om vi ikke trekker inn familien og gir den hjelp som en helhet. Gjennom å bygge på familiens og oppvekstmiljøets ressurser legges grunnlaget for endring. .

Som barne – og likestillingsminister har jeg ansvar for den sektorovergripende politikken rettet mot barn og ungdom. Det betyr at mitt departement arbeider tett sammen med andre, utdanning, helse og justis for å nevne noen. Vår politikk må utvikles langs to akser: den skal både forebygge og behandle.

Forebygge, fordi det må være et mål å bidra til at antall barn med alvorlige atferdsvansker ikke kommer inn i et negativt livsløp med vedvarende problemer. Eller aller helst: Starte jobben så tidlig at den negative atferden ikke utvikles.
Behandle, fordi det er et mål for meg og regjeringen å hjelpe barn og deres nærmeste å fungere slik at de kan bruke sine evner, ressurser og forutsetninger på best mulig måte. I et lite land som Norge har vi ikke råd til å la være å ta i bruk alles evner og forutsetninger. Det er en viktig del av den sosialdemokratiske samfunnskontrakten. Jeg har som minister et ekstra ansvar for å overvåke at dette skjer. Og jeg vet heldigvis fra nasjonal og internasjonal forskning at atferdsvansker kan behandles gjennom bruk av effektive metoder.

Derfor, selv om jeg er bekymret når jeg ser denne fullsatte salen er jeg også glad for at Atferdssenteret er til, glad for å se at det Atferdssenteret har å by på er så pass godt at fagfolk står i kø for å øke sin kunnskap, glad for å se at bevilgningen til Atferdssenteret fra denne regjeringen er på et såpass høyt nivå, glad for å vite at Atferdssenteret samarbeider med sentrale nasjonale og internasjonale aktører. Og selvfølgelig glad for å åpne denne nasjonale konferansen.

Det gjøres mye godt arbeid i Norge innenfor et meget krevende fagfelt. Det er landet rundt mye engasjement for å gjøre barn og unges oppvekst- og levekår enda bedre. Jeg retter en stor takk til dere forskere, praktikere innenfor barnevernet, ansatte ved skolen og psykisk helsevern og enda flere som hver dag gjør en innsats for barn og unge med atferdsvansker.
Men vi er ikke i mål.

Forebyggende arbeid
Jeg vil, sammen med mine andre regjeringskolleger, løfte det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet høyt på den politiske dagsorden.

Hvordan?

1. Sette brukerne i sentrum og anerkjenne deres ressurser og behov: Det er viktig å slå fast og erkjenne at foreldrene er de primære og viktigste ressurspersoner for sine barn. Det gjelder alle foreldre, uansett etnisitet og bakgrunn. Vi må ha som utgangspunkt både som politiker og som fagperson at alle foreldre ønsker det beste for sine barn. Dette inntil det motsatte er bevist. Ikke før.

Barnets beste må alltid være utgangspunktet for våre handlinger, og enkelte ganger kan det være til barnets beste at andre overtar omsorgen. Da må vi ikke glemme at vi også har et ansvar for å ivareta de biologiske foreldrene. Her må vi bli bedre og departementet vil ha fokus på dette temaet neste år.

Det er en utfordring for oss at enkelte blir kasteballer mellom ulike tjenester som barnevern, psykisk helsevern og kriminalomsorg eller gjenstand for faglig eller økonomisk drakamp. Vi har satt ned en gruppe blant mine ledende medarbeidere i embetsverket med deltakere fra flere departement slik at vi kan løse dette problemet. Vi må aldri glemme at systemene er til for mennesker. Mennesker er ikke til for systemene.

2. Følge opp hvordan kommunene retter fokus på det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet: Alle bor et sted, i en kommune. De fleste av oss bor ikke i staten. Det er grunnen til at vi tidligere i høst sendte et felles rundskriv til landets ordførere og rådmenn. Vi ba kommunene om å rette fokus på det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet. Vi vil følge opp dette.

3. Bygge det forebyggende arbeidet på kunnskap: Jeg ønsker at barn og unge skal få tilbud av høy kvalitet. Regjeringen legger derfor stor vekt på å stimulere til metodeutvikling og forskning. Jeg tviler ikke på at dette bidrar til at det arbeidet som gjøres faktisk fungerer og kommer barn og unge til gode. Resultater fra nasjonal og internasjonal forskning viser at vi er på rett vei.

En del nøkkelord må imidlertid løftes opp.
Tidlig intervensjon. Det er et viktig prinsipp for god forebygging. Skjer det? Jeg kommer til å overvåke meldingsarbeidet til barnevernet og sjekke hvor meldingene kommer fra. Hvis de instanser som treffer barn og foreldre i tidlig alder ikke melder til barnevernet, er det noe som ikke fungerer. Derfor er det satt i gang et samarbeid mellom barnehagene og barnevern med sikte på felles kompetansebygging og bedre tillit og kontakt.

Jeg vil dessuten understreke; ikke bare tidlig men riktig intervensjon. Å gripe tidlig inn er i seg selv ikke tilstrekkelig. Tidlig intervensjon krever faglig trygghet, oversikt, riktig kunnskap og kompetanse, gode kartleggingsverktøy. Skjer det? De familiebaserte metodene som implementeres i barnevernet gjør det mulig å gripe inn tidlig med virksom hjelp  Jeg vil bidra til at det skapes en faglig enighet om kartleggingsverktøy som også kan brukes i førstelinjen.

I 2008 vil jeg og mitt departement i samarbeid med blant annet Atferdssenteret gi informasjon om kunnskapsbaserte metoder på en rekke lokale konferanse for kommunesektoren.

Fortsette det behandlende arbeidet
Jeg vil også ha høyt fokus på behandling av atferdsvansker. Hvordan?

1. Fortsatt gi støtte til utvikling og evaluering av forskning som viser hvordan alvorlige atferdsvansker kan reduseres og positiv atferd kan forsterkes.

2. Ny institusjonsmodell for behandling av ungdom med alvorlige atferdsvansker.
Det er i dag etablert en institusjon i hver av barnevernets fem regioner, samt en tilsvarende institusjon i Oslo. Vi utarbeider denne MultifunC (Multifunksjonell Behandling i Institusjon og Nærmiljø) sammen med svenske myndigheter.

3. Ta høyde for at vi har en krevende tid foran oss:
Barn og unge generelt, og de som sliter med alvorlige atferdsvansker spesielt bør og skal ikke utsettes for tiltak som vi ikke vet om fungerer eller som i verste fall kan være skadelige. Det er ikke nok at hensikten er god! Resultatene og konsekvensene må også være gode. Hva betyr det?

Ja det betyr at vi må stimulere til at tiltak og metoder som vi vet har stor sannsynlighet for positiv virkning, og som både er etisk og faglig forsvarlig tas mer i bruk.

Dette vil også bli tatt opp på de lokale konferanser for kommunesektoren i 2008.
Det må også bety at vi har fokus på resultatene som oppnås av alle de som er involvert i arbeidet med barn med alvorlige atferdvansker.

Avslutningsvis
Vi kan ikke se barnevernet løsrevet fra den øvrige politikken vi fører mot barn og unge. Også her har jeg et overordnet koordinerende ansvar og det ser jeg på som en styrke. Hva er f.eks økningen av barn i barnevernet et uttrykk for? Hva er atferdsproblemer blant unge barnevernsklienter utrykk for? Hva sier det om samfunnsutviklingen? Og hvor gode er vi til å forebygge at problemer oppstår? Hva betyr det å komme tidlig inn i familier med problemer? Disse spørsmålene må vi tørre å stille selv om vi ikke har alle svarene.

Som barne – og likestillingsminister vil jeg ha ansvar også for likestilling mellom kjønnene, arbeidet mot diskriminering basert på etnisitet, religion og seksuell orientering, og jeg vil være koordinerende statsråd for politikken overfor funksjonshemmede.

Det håper jeg vil gjennomsyre det jeg gjør også på andre områder. Vi kan ikke diskutere barnevern uten å ta innover oss at familier som ikke er etnisk norske er en del av barnevernets målgruppe. Vi kan ikke diskutere barnevern uten å se om vi behandler gutter og jenter ulikt. Vi kan ikke diskutere barnevern uten å ha et særskilt fokus på barn med funksjonshemming.

Senere i dag skal jeg møte en rekke organisasjoner som er opptatt av barnevern. Sammen med dere som fagfolk og mitt dyktige embetsverk, skal disse organisasjonene være mine lytteposter.

Om 40 år står det en annen statsråd og snakker om disse tingene. Han eller hun er kanskje ikke født ennå. Men hvor krevende hans eller hennes oppgave vil være er avhengig av beslutninger som tas i dag. Hennes beslutninger er mine beslutninger. Et godt barnevern handler om hvor godt vi verner barna. Det er barnas fremtid det står om. Verken mer eller mindre.