Oppvekst i 2007

Oppvekst – 2007 - moderne barndom, nye tider, nye krav
Radisson SAS Royal Garden Hotel
Trondheim

Regjeringens satsing på gode oppvekstvilkår for alle barn og unge. I 1967 kom den svenske sangerinnen Anna Lena Löfgren med slageren Lyckliga gatan som fremdeles kan høres i radioen. Husker dere sangen? Den starter sånn:

Lyckliga gatan, du finns inte mer
Du har forsvunnit med hela kvarter
Tystnat har leken, tystnat har sången
Høgt øver marken svevar betongen
 
Britt Lindeborgs tekst handler i sin helhet om barndommens rike – den trygge, gode barndommen med alle husene ”der murgrønan klengde”.

Nostalgien farger alltid fortiden i et rosenrødt skjær. Derfor kan vi lett konkludere med at oppvekst i dag er noe ganske annet enn da denne forsamlingen – meg selv inkludert – vokste opp.

Jo da, barndommen har forandret seg. Den er ikke slik vi mener å huske at den var på 1950 og -60-tallet da mor alltid var hjemme, med middagen på bordet når vi kom hjem fra skolen klokken to. Somrene var en endeløs rekke av solskinnsdager, og alle barn var lykkelige. Eller – var alle barn så glade og lykkelige før i tiden? Var alt så mye bedre før?

Riktignok var det svært få mobiltelefoner på 1960-tallet, og dataspill var heller ikke oppfunnet. Men:

• Var det barnehageplasser til alle som ønsket det?
• Hadde alle rett til tolv års skolegang?
• Barnetrygden ble riktignok innført allerede under Einar Gerhardsens første regjering i 1946, men hadde vi et kvalitativt godt statlig og kommunalt barnevern over hele landet?
• Fantes det incest- og krisesentre i så å si alle fylker som tok i mot mødre og barn som ønsket å rømme fra overgrep og fysisk vold?
• Fikk barn og unge opplæring i sine rettigheter og ble sett på som individer med egen verdi?
• Tok vi hånd om barn som var utsatt for omsorgssvikt?
• Hjalp vi barn av psykisk syke eller rusmiddelavhengige foreldre?

Nei, vi gjorde ikke alltid det. Barn skulle ses, men ikke høres!

Jeg sier ikke at alt er bedre i dag. Men jeg vil hevde at mye er bedre i dag enn for få tiår siden. Vi har fremdeles utfordringer. Mye gjenstår, særlig for å verne om barn som utsettes for omsorgssvikt. Men vi har kommet langt, og jeg vet at dere gjør en fantastisk innsats – hver dag, hele året – for å hjelpe utsatte  barn og unge.

Men hvor vil vi voksne så med barndommen? Hvordan ønsker vi at barn og unge skal ha det – i sin hverdag? Hva skal være vår ledestjerne? Hvor kan vi henvende oss for å få retning og holde skuta på stø kurs? Ja, for det er ikke så lett bestandig. Vi politikere og dere fagfolk ynder å snakke om ”Barnets beste”. Men hva mener vi egentlig med barnets beste? Og er ikke barna – i siste ende – en privatsak for foreldrene?
I forrige uke feiret vi 18 års dagen til FNs barnekonvensjon – og barnekonvensjonen gir oss både ror og en ledestjerne. I 18 år har konvensjonen sørget for å gi oss klare føringer også i Norge.
Barnekonvensjonen ble gjort til norsk lov i 2003 og sikrer barn omfattende rettigheter som er dekket i norske særlover:

• Retten til utdanning i opplæringsloven
• Retten til omsorg i barnevernloven
• Retten til vern mot vold i straffeloven
• Retten til helse i helselovgivningen
• Retten til å bli hørt er nedfelt i flere aktuelle lover.
  

Plikten til å vurdere barnets beste er også direkte nedfelt i flere aktuelle lover, som barneloven, barnevernloven og i den nye utlendingsloven.
FNs barnekonvensjon har medført et paradigmeskifte i vårt syn på barn. Siden konvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 har synet på barn endret seg radikalt, ja bare de siste åra har vi sett en rekke endringer. I dag blir barn sett og hørt på en helt annen måte enn før – de er subjekter i egne liv. Barn blir tatt på alvor og de blir hørt.

I politikken har vi erkjent at barn har krav på særskilte rettigheter. Blant annet så har alle barn krav på utdanning, på omsorg og på legebehandling. FNs barnekonvensjon har bidratt til å sikre barns grunnleggende rettigheter.
Regjeringens mål er å ta barnekonvensjonen på alvor. Derfor var det ekstra viktig for oss i regjeringen å stille kvinne- og mannsterke opp da Barnas spørretime ble arrangert i Stortinget for aller første gang sist uke, tirsdag 20. november.
Mener vi noe med at barna skal bli hørt og sett så må vi skape arenaer for dialog og samhandling. Vi må også huske på at dette var en første introduksjon til lokaldemokrati og folkestyre for barn og unge. Vil vi at barna skal bli en aktiv del av demokratiet når de blir voksne, må de oppmuntres til å delta som barn.
Det er også viktig at barn og unge engasjerer seg i arbeidet for egne rettigheter – både lokalt og nasjonalt, men også internasjonalt. Det er flott å være vitne til barn som viser omsorg og omtanke for barn som har det vondt, også utenfor Norges grenser.

Sist uke stilte barn og unge opp i Stortingets lagtingssal vel forberedt og ivrige etter å høre hva vi hadde å si. De kom med egne erfaringer: noen gode, mens atter andre hadde smertelig erfart livets skyggesider. Flere av de unge var utålmodige.
De hadde omtanke for miljøet og bekymret seg for global oppvarming. Ungdommene gikk verbal holmgang med statsminister Stoltenberg og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim som måtte stå til ansvar for krigen mot terror, miljøproblemene i verden, lidelse og sykdom, utdanning og bistand til de fattige landene. Det var underlig, men også betryggende, å oppleve at disse ungdommene var opptatt av de samme spørsmålene som oss voksne. Jeg tror vi kan se fremtiden lyst i møte.

Funksjonstapping av familien
Regjeringen har som uttalt mål å bedre barn og unges oppvekst og levekår i Norge. Dette er både lett og ikke lett. De fleste barn fødes inn i en familie. Rett nok kan disse familiene være ganske forskjellige, men som sagt; de fleste barn har tross alt en familie. Det er foreldrene som har primæransvaret for barnet. Omsorgen for barnet ligger i privatsfæren, hos én eller begge av foreldrene, og der skal og bør dette ansvaret ligge.

Utenfor intimsfæren foreldre-barn (mor-far-barn) bygges barnets omsorgsmiljø ytterligere ut. De fleste barn er en del av en større familie. Onkler, tanter, besteforeldre og søskenbarn omgir også barna og sørger for nærhet, trygghet og gode oppvekstvilkår.  Et trygt oppvekstmiljø består også av naboer, venner og nærmiljøet.

De siste tiårene har vi opplevd en funksjonstapping av familien og nærmiljøet. Profesjonelle oppdragere har overtatt, og barna tilbringer stadig flere timer utenfor familien. Det er likevel viktig for meg å konstatere at omsorgen for barna er foreldrenes ansvar og privilegium. Det er i første rekke foreldrene som skal sørge for trygghet, omsorg og gode oppvekstvilkår for barnet.

Og så må vi rundt foreldrene også hjelpe og støtte. Vi må tørre og bry oss mer, vi må tørre og aksle rollen som ansvarlige rollemodeller: det være seg som nabo, klasselærer eller onkel Ola.

Der privatsfæren stopper, trer så det offentlige i karakter. Det offentlige skal tilrettelegge og skape rammer som sikrer alle barn en god og trygg oppvekst. Statlige og kommunale myndigheter sørger for helsetilbud, barnehager, skoler og annen velferd. De barna som ikke har en familiesituasjon som ivaretar barnets grunnleggende behov, skal få hjelp av det offentlige tilbudet. Svikter familien, er det vi som skal se dem og ta hånd om dem!

Det offentlige har som oppgave å oppdage, forebygge og hjelpe. Det beste er selvsagt å hjelpe familiene til selv å ta hånd om det kjæreste de har – nemlig barna – på en god nok måte. Hvis ikke det er mulig, må offentlige myndigheter overta ansvaret for disse barna.

Myndighetene kan selvsagt ikke overta omsorgen for alle barn – det er det heldigvis heller ikke behov for. De aller fleste barn og unge i dagens Norge vokser opp i trygge, gode rammer. De føler seg elsket, verdsatt, inkludert. De blir sett, hørt og tatt med på råd. Men ikke alle barn har det sånn. Jeg har en særlig omtanke for de svake og sårbare barna. Dem vil jeg si litt om nå: For hvordan skaper vi en god og trygg oppvekst for alle?

Hva er det vi som voksne kan gjøre når noe ikke er som det skal: hvis mor er psykisk syk, eller far er alkoholiker? Eller dersom barnet er utsatt for omsorgssvikt?
Det er her vi trenger et kvalitativt godt barnevern. Barnevernet hjelper stadig flere barn. I løpet av året får nærmere 40.000 barn hjelp fra barnevernet. Også fra sentrale organisasjoner på barnevernsområdet får vi tilbakemelding om at barnevernet er i en positiv utvikling. Dette er oppmuntrende. Men vi må også slå fast at det er en rekke områder hvor vi har behov for mer kunnskap og forbedret praksis både i statlig og kommunalt barnevern. Det er vi helt avhengig av. Det er de sårbare barna helt avhengig av.

Hvordan blir vi så enda bedre?
For det første må vi samarbeide på tvers av ulike tjenester og instanser. Dette burde være en selvfølge, men er det? Jobber vi på tvers av fagmiljøene og de ulike etatene? Skjer det av seg selv, eller er det noe vi må anstrenge oss for å få til?

Som ansvarlig i regjeringen for barnevernet vil jeg samarbeide med utdanningsminister Bård Vegar Solhjell. Vi må sørge for at all drar i samme retning. Vi må også ha lærernes hjelp for å avdekke omsorgssvikt.

Både utdanningsstatsråden og jeg er opptatt av mobbing. I følge opplæringsloven har alle elever krav på et trygt arbeidsmiljø. Det vil si at skolene skal ha en null-toleranse mot mobbing. Men mobbing er ikke bare et problem i skoletiden. Den foregår på vei til skolen, på fritiden, i helgene. Med moderne teknologi skyves grensene, og offerets lidelse forlenges. Blir episoden filmet med mobiltelefon og senere lagt ut på internett, slipper offeret egentlig aldri unna.
Derfor må alle ta ansvar: skolen, lærerne, foreldre, nærmiljøet. I praksis: alle oss voksne. Vi må tørre sette grenser, vi må bry oss. Vi må godt være strenge. Vi må simpelthen være voksne!

For få uker siden lanserte Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad og jeg nye tiltak for barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre. Bl.a. kommer det nå en oppfølging av alle gravide med psykiske lidelser eller rusproblemer. Dermed får helsestasjonene i oppgave å fange opp faresignaler og yter bistand til foreldrene allerede under svangerskapet. Og får foreldrene hjelp, kan de hjelpes til selv å gi barnet nødvendig trygghet og omsorg. Vi vil starte med å følge barnet fra graviditet til det når skolealder.

Samarbeid er særlig viktig for de som trenger hjelp fra flere tjenester og instanser. Et samarbeid på tvers forutsetter kunnskap og respekt for hverandres arbeid og fagområder. Alle må være enige om at det skal samarbeides, og vi må se nytten av det. Samtidig er det viktig at det etableres systemer og strukturer som synliggjør hvordan samarbeidet skal foregå. Og samarbeidet må ha legitimitet og forankring i toppledelsen både nasjonalt og på kommunalt nivå.

For det andre: Alt arbeid rettet mot barn og unge må baseres på kunnskap. Denne regjeringen er opptatt av å ta i bruk metoder som virker, også i det forebyggende arbeid. De tiltakene vi setter i verk må være kunnskapsbasert.

Barn og unge skal ikke utsettes for tiltak som vi ikke vet fungerer, eller som i verste fall kan være skadelige. Det er ikke nok at hensikten er god! Resultatene og konsekvensene må også være gode.

Regjeringen legger vekt på å stimulere til metodeutvikling og forskning som kan bidra til at det arbeidet som gjøres faktisk fungerer og kommer barn og unge til gode.

Forskergruppen ble ledet av Thomas Nordahl som jeg ser står på programmet for i morgen. Denne rapporten gir en svært god oversikt over hvilke program som kan vise til dokumentert effekt og hvilke som ikke kan det. Rapporten bør være et viktig utgangspunkt når kommunene skal velge programmer til bruk i skolen.

For det tredje: Alle skal med!
Denne regjeringen er svært opptatt av inkludering, likestilling og antidiskriminering. Dette gjelder også barn og unge. Regjeringen har som visjon om å være det mest inkluderende land i verden. Norge skal bli et enda bedre land å bo i. Det betyr at vi må gi et løft til arbeidet mot forskjellsbehandling, mot diskriminering og for likestilling. Det motsatte ville være å akseptere urettferdighet.

Vi har et slagord om at ”alle skal med!” Det innebærer at vi må ha en aktiv politikk for å hindre at noen faller utenfor. Samtidig må vi slå hardt ned på all form for diskriminering. Dette gjelder diskriminering på bakgrunn av kjønn, av etnisitet, funksjonsevne eller seksuell legning. Vi kan ikke gi barn og unge en god oppvekst uten at de føler at de er inkludert, at de er akseptert akkurat som de er – verken mer eller mindre.

Minoritetsungdom
Under Barnas spørretime i Stortinget sist uke var rasisme og diskriminering noe av det barna var svært opptatt av. Mange av ungdommen hadde selv opplevd diskriminering og rasisme på kroppen.

En stor del av barna og ungdommene som vokser opp i Norge har foreldre med bakgrunn fra andre land. Men barna og ungdommene er som regel født og vokser opp i Norge, og de kommer til å bli boende her resten av livet. Vi må alle sammen bidra til at de opplever at de føler seg hjemme her, at de har en selvfølgelig plass her, at de har en framtid her. De må få vite at vi har bruk for dem, at de er en ressurs.

Igjen – en god oppvekst gir rom for forskjellighet og nyanser. Vi er alle like god – enten vi kommer fra Norge eller Nigeria, er heterofile eller homofile, spiser fiskepinner eller kebab, går med eller uten slør.

Det er vondt å møte ungdommer med minoritetsbakgrunn som aldri har bodd noe annet sted enn i Norge, men som likevel føler seg fremmed her, som føler at de blir sett på som utlendinger, eller til og med føler seg uønsket. Dette kan vi IKKE slå oss til ro med. Disse barna og ungdommene har en selvfølgelig plass her, og skal kunne ha en like trygg og god oppvekst som etnisk norske barn.

Det er all grunn til å ha et skarpt blikk på ungdom med minoritetsbakgrunn. Vi vet at de er en ekstra utsatt gruppe. Regjeringen vil styrke arbeidet mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Bare i 2008 vil regjeringen bruke 70 millioner kroner på tiltak mot tvangsgifte. Medieoppslag den siste tiden har vist at også homofile unge med minoritetsbakgrunn sendes til opprinnelsesland for ”re-orientering” og heteroseksuelle ekteskap. La meg gjøre det helt klart: Tvangsekteskap er forbudt og ofrene må få hjelp.

I februar neste år kommer vi også med en ny handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Også det en ”u-kultur” unge jenter med minoritetsbakgrunn utsettes for. Vi hjelper ingen ved å ta lett på dette. Norsk lov gjelder for alle, og barna har rett til og SKAL ha beskyttelse også mot disse overgrepene. Slik sikrer vi minoritetsungdom en god barndom og en trygg oppvekst.

Det er også viktig at barn og ungdom med funksjonsnedsettelser opplever seg inkludert i fellesskapet. Ingenting er så vondt i barne- og ungdomsårene som det å være annerledes og utenfor. Vi må sørge for at barnehagen og skolen, men også fritidssektoren og de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene har et bevisst forhold til inkludering og tilrettelegging.

Fattige
En annen gruppe barn og unge vi skal ta oss spesielt av er gruppen fattige. Selv om vi lever i et av verdens rikeste land, opplever vi også at barn og unge står utenfor fellesskapet på grunn av dårlig økonomi. Dette fordi fattigdom er relativt. Når ”alle” har råd til alt, og alt som er moro koster penger, oppleves det desto vanskeligere å være blant de få som ikke kan delta. Vi kan ikke akseptere at barn og unge blir utestengt på grunn av dårlig økonomi.

I dagens Norge med generell høy kjøpekraft og høyt forbruksmønster, vil barna og ungdommene i disse familiene merke det på kroppen. De har ikke samme muligheter til å delta på fritidsaktiviteter som andre barn og ungdommer. De kan kanskje ikke være med på bursdager fordi de ikke har penger til presang. De kan ikke være med på skoleutflukter fordi det kreves utstyr som de ikke har råd til. De opplever sjelden eller aldri å reise på ferie.

Vi vet fattigdomsproblemer går i arv og at barn kan stå i fare for å bli langvarig marginalisert. Derfor er det så uendelig viktig at kommunene har gode, trygge og inkluderende møteplasser, der barn og ungdom kan møtes, ha adgang til aktiviteter og utstyr som andre barn har hjemme. Kommunene må sørge for at møteplassene og fritidstilbud opererer med lav eller ingen egenandel. Skolene må sørge for å ha utstyrslagre slik at alle kan være med på skidagen. Vi må være i dialog med frivillige organisasjoner om deres ansvar for å være inkluderende. Vi må sist, men ikke minst ha et tett samarbeid mellom ulike etater, slik at de sammen finner smidige løsninger. Hvis vi får til dette, vil vi gjøre det mulig for alle barn og ungdommer å delta på aktiviteter uansett ressurser.

Regjeringen har over flere år satset på tiltak mot fattigdom. Bare i år går 31, 5 millioner kroner fra Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn spesielt til barn, ungdom og familier som berøres av fattigdomsproblemer. Midlene går til ferie- og fritidsaktiviteter. De rettes også inn mot tiltak som kan bidra til arbeidsmarkedstilknytning for unge med liten eller mangelfull utdanning. Denne satsingen vil også fortsette neste år med uforminsket styrke. I tillegg har vi en satsing mot barnefattigdom innenfor barnevernet.

Barn og unges deltakelse og innflytelse
Artikkel 12 i FNs konvensjon om barnets rettigheter slår fast barn og unges rett til å si sin mening i alle saker som angår dem. Det handler om å sørge for at barn og ungdom får gode muligheter til å delta. At de får mulighet til å si hva de mener og til å komme med konstruktive innspill på alle arenaer der de oppholder seg og utfolder seg. Innflytelse stimulerer barn og unges evner til engasjement, ansvar og nytenkning.

Arbeid med barn og unges deltakelse og innflytelsen på alle samfunnsområder kan ikke drives som kortvarige prosjekter. Det må være gjenstand for systematisk arbeid og må gjennomsyre alt vi driver med. 

Den perfekte barndommen er nok en fjern drøm. Men en god og trygg oppvekst har alle barn og unge rett til, og det må være målet vårt. De fleste barn tar ikke varig skade av å få noen skrubbsår når de faller under lek, verken fysisk eller psykisk. Ungdommen tåler godt at mor og far har det travelt, eller krever at de skal være inne klokka ni selv om ”alle andre” foreldre lar tenåringene drive ute til over ti. Merker barna at de er elsket, er de stand til å takle motgang og sorg.
De klarer at mor og far krangler litt i perioder, selv om det er vondt. Men de tåler ikke vold!

Den gode barndommen handler mest om å elske barna. De skal ha daglig omsorg, matpakke og rent tøy, men også en klem og oppmuntrende ord. Familien er best skikket til å ta seg av disse omsorgsoppgavene. De er foreldrenes plikt, men også et privilegium.

Det offentlige trår til når foreldrene ikke klarer å være foreldre. Det har vært en styrke ved det norske samfunnet at det offentlige har trådt til når individet ikke klarer å ta vare på seg selv eller sin familie. Forlagsmannen og skribenten Anders Heger skrev i Dagsavisen om vårt felles arvegods, om bærebjelkene som møysommelig og langsomt er bygget opp, noe av det fineste vi kan forestille oss: Et samfunnssystem til å stole på. For alle. Når vi som samfunn, som fellesskap svikter kaller Heger det for ”lyden av et samfunn som revner”.

Jeg føler en forpliktelse til å gi Anders Heger og alle andre norske borgere tilbake troen på at det ikke skal skje. Det demokratiske velferdssamfunnet Norge skal ikke revne. Alle barn og unge har krav på en trygg og god oppvekst – særlig de svakeste.

Denne konferanser er også et viktige bidrag, og et svært synlig bevis på at velferdssamfunnet ikke har revnet. Her skal vi få økt kunnskap om og se betydningen av en god oppvekstpolitikk. Jeg håper dere får inspirasjon og påfyll i løpet av disse dagene som gjør dere i stand til å gjøre en enda bedre jobb, for barn og ungdom i deres kommune, for fellesskapet og for framtidens Norge.

Lykke til i arbeidet!

Tusen takk for meg!