Historisk arkiv

Stopp all kjønnslemlestelse

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne- og likestillingsdepartementet

Det er vanskelig å ta innover seg hvilket overgrep det er å kjønnslemleste små jenter. Like vanskelig er det å forstå at mange av dem som fortsatt praktiserer denne skikken gjør det fordi de tror at det er til det beste for jenta. Vi vet ikke hvor omfattende denne praksisen er i Norge. Men vi vet at vi har svært mange somaliere, etiopiere, gambiere og kurdere og andre med oss når vi nå intensiverer arbeidet mot kjønnslemlestelse.

Kronikk på trykk i VG, 05.02.2008

Av Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen og Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Det er vanskelig å ta innover seg hvilket overgrep det er å kjønnslemleste små jenter. Like vanskelig er det å forstå at mange av dem som fortsatt praktiserer denne skikken gjør det fordi de tror at det er til det beste for jenta. Vi vet ikke hvor omfattende denne praksisen er i Norge. Men vi vet at vi har svært mange somaliere, etiopiere, gambiere og kurdere og andre med oss når vi nå intensiverer arbeidet mot kjønnslemlestelse.

Regjeringens nye handlingsplan mot kjønnslemlestelse er en dugnad mellom helsetjenesten, barnevernet, skolen, barnehagen, politiet og de berørte gruppene. Overgrepene må stanses og de jentene og kvinnene som er kjønnslemlestet skal få hjelp.

Den nye handlingsplanen har et utfordrende utgangspunkt. Det er tre grunner til det. For det første vet vi ikke hvor omfattende denne praksisen er i Norge. Men vi vet fra andre land vi kan sammenligne oss med at det ikke er noen automatikk i at denne skikken legges igjen i opprinnelseslandet når mennesker av ulike grunner må bosette seg i for eksempel Norge. Derfor har Regjeringen igangsatt en kartlegging av omfanget. Med den nye handlingsplanen vil vi også få utredet registreringsrutiner slik at vi så langt det er mulig kan følge utviklingen av antall saker i helsetjenesten, barnevernet og politiet.   

For det andre later noen til å tro at denne praksisen kan stoppes med enkeltstående tiltak og enkle løsninger. Det er feil. Derfor satser Regjeringen bredt i denne handlingsplanen. Nøkkelord er samarbeid innad i det offentlige, økt kompetanse, prosjekter og tiltak i regi av frivillige organisasjoner, effektiv håndheving av lovverket og et spesielt fokus på sommeren og reiseaktivitet til områder der kjønnslemlestelse fortsatt praktiseres.

For det tredje later noen til å tro at mer politi, mer grensekontroll og i sin ytterste konsekvens reisenekt for særskilte grupper til enkelte land er en riktig vei å gå. Et slikt samfunn vil vi ikke ha. Norsk-somaliske familier har den samme rett til å besøke venner og slektninger som alle andre nordmenn. Derfor kommer vi ikke utenom at vi må gjøre individuelle vurderinger. Slike vurderinger er ingen eksakt vitenskap, og vi må hele tiden strebe etter å bli bedre. Ett overgrep er ett for mye.

En handlingsplan som store deler av de berørte grupper står bak har større sjanser for å lykkes fordi den sosiale kontrollen innad i miljøene vil mobiliseres på en helt annen måte når det er tillit mellom myndighetene og de berørte gruppene. Derfor har vi også avsatt tre millioner kroner slik at de frivillige organisasjonene kan arbeide aktivt med holdningsskapende arbeid mot kjønnslemlestelse i aktuelle miljøer.

Den nye handlingsplanen bygger på to nye allianser i kampen mot kjønnslemlestelse. Islamsk Råd og andre toneangivende muslimer har vært krystallklare på at kjønnslemlestelse ikke kan begrunnes religiøst. Informasjonstiltak der vi sammen sprer et slikt budskap har store muligheter for å få gjennomslagskraft i de miljøene som tror kjønnslemlestelse følger av Islam. Den andre alliansen er dannet med menn fra berørte miljø. Mange menn er allerede aktive i kampen mot kjønnslemlestelse. De er fedre, brødre og ektefeller til de jentene og kvinnene som kjønnslemlestes. Menn må enda mer på banen. De må få informasjon om de helsemessige konsekvensene av kjønnslemlestelse så vel som hvilke negative konsekvenser det har for seksualiteten til både kvinnen og hennes ektemann.

Norsk lov forbyr kjønnslemlestelse og pålegger yrkesutøvere og ansatte i barnehage, skole, helsetjeneste og barnevern en avvergelsesplikt når de tror barn står i fare for å bli kjønnslemlestet. Det er en krevende, men like fullt nødvendig handling om vi skal lykkes. Offentlige ansatte og andre yrkesutøvere må på ta denne plikten på alvor. Regjeringen vil sikre at det aktuelle personalet har den nødvendige kunnskap så vel som de nødvendige rutiner for å sikre at informasjonen går dit den skal og at politiet varsles med én gang det er nødvendig.

Vår målsetting er at alle som på en eller annen måte berøres av denne problematikken blir godt informert. Alle kvinner som er kjønnslemlestet har rett til helsehjelp.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten og fastlegene må formidle kunnskap om de helsemessige konsekvensene til berørte grupper. Slik kan de selv ta avstand fra tradisjonen og bidra til at kvinnene får den helsehjelpen de trenger. Ressursgruppene i hver helseregion er nettverk med representanter fra de berørte selv, helsepersonell og andre samarbeidspartnere som iverksetter tiltak lokalt. Det er viktig å heve kompetansen til ressursgruppene og helsepersonell, og styrke det holdningsskapende arbeidet.

3 millioner jenter verden over utsettes for kjønnslemlestelse hvert år. Noen av disse har tilknytning til eller lever i Norge. Dette er både et somalisk, etiopisk og vårt alles problem. Dette er vårt problem. Derfor øker Regjeringen innsatsen mot kjønnslemlestelse med 18 millioner kroner i 2008. Derfor lanserer vi en handlingsplan som mobiliserer bredt.