Å vandre er å forandre

Sjekkes mot framføring

Å vandre er forbundet med vandel – altså et bytte, en forvandling eller forandring, om du vil. Ved å dra ut, reise, forandrer vandrerne seg. Og innvandrerne forandrer folk i områdene de kommer til. Det er altså dette møtet som endrer både de fastboende og de tilreisende. Slike møter har også forandret Norge, helt tilbake til forhistorien. 

Så hvis vandringer skaper forandringer, kan vi da snakke om en egen norsk kultur?
Tidlig på 1990-tallet var Maihaugen vert for en utstilling hvis tittel var formet som et spørsmål: ”Er nordmenn norske?” Utstillingen utfordret mytene vi hadde om det rotnorske.

Mandag kveld denne uken var jeg på Riksteaterets oppsetning av ”Folk og røvere i Kardemomme by” i kulturhuset hjemme på Jessheim. Torbjørn Egner skal ha hentet inspirasjon fra Marokko. Det norskeste av det norske er altså marokkansk! Kanskje skulle vi være mer åpne for kritisk å vurdere de vedtatte sannhetene om oss og vår egen kultur og historie. Og det bør gjelde samtida også, for leser vi med åpne øyne og med mindre enfoldige briller får vi et bredere og rikere perspektiv på livet og virkeligheten. Da slipper vi nyansene og mangfoldet fram, og vi ser at forestillingen om et homogent Norge slår sprekker. Og det er nyttig – særlig i en globalisert verden.

Til alle tider har folk vandret, fra land til land, sjøveien og fra kontinent til kontinent. I europeisk historie har vi til og med en tidsepoke vi kaller folkevandringestida (400-800 e.Kr.) På denne tiden kom goterne vandrende inn fra øst, og de skulle komme til å forandre både historien og kontinentet. Ikke minst erobret Det vestromerske riket, og etterlot seg Roma som en ruinhaug.

Men smågrupper av gotere, som egder, ryger og horder, satte seg også fast i det som skulle bli Norge, og gav navn til de norske fylkene : Egdene gav navn til Agder, rygene til Rogaland og Hordaland fylke fikk sitt navn etter hordene, en annen gotisk stamme.

 
Innvandringen til Norge stoppet ikke med at Folkevandringstiden gikk mot slutten – den fortsatte, og har pågått helt fram til i dag.
Hvem innvandrerne var, hvorfor de kom og hvor de kom fra, ser ut til å ha forandret seg opp gjennom historien. Det er likevel to aspekter ved innvandringen som ser ut til å gå igjen:

• Innvandringen har alltid vært størst fra nærområdene våre.
• Det andre er hvordan staten har forholdt seg til de nyankomne.
  La oss ta det siste først: Mot slutten av vikingtiden ser det ut til at kongemakten så positivt på innvandrere. Fra kongelig hold hører vi nemlig at ”[…] fræmmede og udlændinge, ligegyldigt hvorfra de kom, hvis de da ikke har pådraget sig skyld, skal nyde samme ret som landets indbyggere”.

Men dette skulle forandre seg. Og den som tror at visum er en ny oppfinnelse, må tro om igjen. Allerede før Svartedauden var kongen på vakt mot innvandrere, dem han kalte ”falske pilegrimer”. Ordet pilegrim kommer av latin og betyr rett og slett ’fremmed’  .

Og fordi noen av disse såkalte pilegrimene plyndret i norske bygder, bestemte Håkon 5. (1299-1319) at ”[…] en hver utlending som er ukjent, må ha med seg et brev fra geistlig eller verdslig myndighet med vitnesbyrd om at innvandreren var en troverdig person.” 

Også Kristian 5.s Norske Lov fra 1687 påla folk å medbringe pass dersom de reiste fra et prestegjeld til et annet. Målet var å hindre ”løsgjengeri” og uten den lokale sogneprestens pass kunne folk pågripes og dømmes. 
Også andre myndigheter, både sivile og militære, kunne utstyre folk med pass, og reisepasset forsvant først helt ut av bruk omkring 1800.

Historikeren Knut Kjeldstadslis trebindsverk om norsk innvandringshistorie (Pax 2003) viser at de første innvandrerne som kom til Norge ikke ble møtt av mye fremmedfiendtlighet. Nordmenn flest opptrådte vennlig og gjestfritt, i hvert fall hvis vi skal tro adelsmannen Pietro Queri, lederen for et venetiansk handelsskip som strandet på Røst i 1431:

Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. […]Hver torsdag pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen et steinkast borte, der de blandet seg med mennene. De er (som jeg før har nevnt) de frommeste kristne, og på helligdagene unnlater de aldri å gå til messe.
I dag har vi en tendens til å tro at innvandring er et nytt fenomen. Men slik er det altså ikke. I Norge kan vi påvise innvandring i over tusen år. Folk fra de britiske øyer i vikingtida. Tyskere i middelalderen. Dansker, svensker og finner i unionstida. Men dette er bare en grov oversikt. De eksotiske innslagene finnes også: Handelsfolk fra Middelhavsområdet, gruveingeniører fra Böhmen og skotske leiesoldater.
Jeg håper også Kronprinsen tillater meg å bringe hans familie på banen. Som kjent var Kong Haakon 7. født dansk prins – gift med prinsesse Maud, datter av den mektige Dronning Victoria av det britiske verdensimperium – før han ble valgt til norsk konge i 1905. Det må jo ha vært litt av en forandring å komme hit til denne fattigslige steinrøysa vår for dem begge, og kanskje spesielt for Kronprinsens oldemor.
Alle disse innvandrerne har forandret Norge, inkludert vårt folkekjære kongehus. Vi tenker bare ikke på det. Fra de tyske hanseatene som styrte norsk handel i middelalderen til finnene som ryddet småplassene i Nordmarka og på Finnskogen.

Vi tenker heller ikke på at amerikanerne som hjalp oss å pumpe den første oljen opp av Nordsjøen også var med på å forandre Norge. Eller danskene og svenskene som kommer hit som kokker og hotellansatte i hopetall.
Vi har rynket på nesa av polske jordbærplukkere, men innsett at de er hardt arbeidende og helt nødvendige. Ja, jordbærplukkerne fra Polen og Baltikum har faktisk utvidet nordmenns horisont. En undersøkelse viser at norske jordbærbønder jevnlig drar på besøk hos de polske jordbærplukkerne. De har blitt venner!

Det som nok utfordrer oss aller mest, er den ikke-vestlige innvandringen som kom i gang med velstandsveksten sist på 1960-tallet. Da kom fremmedarbeiderne: Pakistanerne, tyrkerne og marokkanerne. Og med dem oppstod det utfordrende mangfoldet – tittelen på dagens tale!
Fremmedarbeiderne som vi kalte dem, ble invitert hit, for å arbeide i noen år. Deretter skulle de dra tilbake. Men liksom mange nordmenn som dro til Amerika for å arbeide noen år, endte også jugoslavene og pakistanerne med å bosette seg her. Etter hvert kom onkler og brødre. Så koner, barn og foreldre:
Som sagt: Å vandre er å forandre!
I dag spiser vi hvitløk, karri og pakistansk mat med god appetitt, men vi kaller det indisk!
For vi har forandret oss. Men det har også innvandrerne.
Skepsisen mot oss var nok like stor som mot dem!

Utfordringen i dag er ikke å skille mellom oss” og ”dem”. Mener vi alvorlig det med integrering må også det reflekteres språklig. Da bør vi si som Halldis Moren Vesaas i diktet Tung tids tale: Da sier hun: Heretter heiter det: vi.

I 1996 trykket VG et innlegg fra en takknemlig nordlending i Oslo. Nordlendingen NN var så lettet over den pakistanske innvandringen for slik hadde han og alle andre nordlendinger klatret ett skritt opp på den sosiale rangstigen.
Under tittelen ”Takk, kjære pakistanere” ble vi gjort oppmerksomme på at det nå ikke lenger var nordlendingene oslofolk så ned på og klaget over, men de nyankomne pakistanerne.
Pakistanere
• som ikke var ønsket som leietakere,
• som lot ungene leike, skrike og skråle ute til langt på natt,
• som lagde mat som forpestet lufta i hele oppgangen,
• pakistanere som snakket en ”rar” form for norsk.
Parallellene til nordlendingenes rolle som hoggestabbe og syndebukker i 1950- og -60-årenes Oslo var mange, mente skribenten.

Å vandre er å forandre. I forandringen ligger også utfordringen. Hvem skal forandre seg? Er det de som tar i mot, eller er det de som kommer? Eller skal og bør både majoriteten og minoriteten lempe seg litt? Skjer forandringen umerkelig, eller er det noe vi skal måtte kjempe for?

Ett viktig kjennetegn på et virkelig demokrati er når flertallet også sikrer minoritetens rettigheter. Dette er ord vi kan legge oss på minne. 

For noen uker siden skrev lokalavisa her i regionen, Gudbrandsdølen Dagningen, om flyktningmottaket i Gausdal kommune nordvest for Lillehammer. Kommunens folk har gjort en formidabel innsats for å få et voksenopplæringsprogram på plass, og har lykkes. Ikke minst tror jeg det er tilfelle fordi de arbeider etter ett grunnleggende premiss: at flyktningene er en berikelse for Gausdalsbygda.
 
Mangfoldsåret er en kultursatsing i regi av Kultur- og kirkedepartementet. Her er det også et mål om å se mangfoldet som en berikelse. I år skal vi synliggjøre og styrke det kulturelle mangfoldet som finnes. Mangfoldsåret skal stimulere til økt kunnskap og respekt for kulturelt mangfold i institusjoner, media, politikken og i befolkningen som helhet. Mangfoldsåret skal, som gausdølene allerede har oppdaget, fokusere på den ressurs disse menneskene utgjør.

Denne konferansen dreier seg om at vi må erkjenne at Norge er blitt et mer sammensatt samfunn og at dette krever endringer i holdninger og adferd.

Bjarne Håkon Hanssen har et spesielt ansvar for integreringspolitikken. Jeg har tilsvarende ansvar for antidiskrimineringspolitikken.

Men alle regjeringsmedlemmene har delansvar for politikken på disse områdene. Kulturministeren skal motarbeide diskriminering innen kulturlivet. Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad skal gjøre det samme innen helsesektoren, og så videre.

Barne- og likestillingsdepartementet har ansvaret for generelle virkemidler mot all slags uønsket diskriminering i hele samfunnslivet.

Det er to hovedtyper av virkemidler barne- og likestillingsdepartementet anvender i dette arbeidet:
• Lover
• Handlingsplaner.

Vi har to viktige lover:
• Likestillingsloven (likestilling mellom kjønnene)
• Diskrimineringsloven (etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn).

Dessuten er det viktige bestemmelser mot diskriminering i boliglovgivningen og arbeidsmiljøloven.

Men det må ikke stoppe her. Hva gjør vi på dette området nå?

Jo, for det første: Regjeringen har nylig foreslått en ny og viktig lov. Den omhandler et forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne.

Etter dette forslaget er diskriminering også mangel på tilgjenglighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi kaller derfor loven for Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Loven fyller et tomrom i dagens diskrimineringslovgivning. Jeg er glad for at vi med dette lovforslaget ligger i front i Norden når det gjelder lovgivning på dette område.

For det andre:
Ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering.
Det andre hovedvirkemidlet vårt er handlingsplaner. Vi arbeider nå med forslag til en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Vi har evaluert den forrige handlingsplanen, for perioden 2002 – 2006.

 

I den nye planen, som er planlagt ferdig i 2009, har vi nå håp om å drøfte flere forhold. 

For det første hvordan vi kan etablere et mer helhetlig system for å dokumentere art og omfang av diskriminering.

Dernest, hvordan veiledningstilbudet til personer som opplever diskriminering kan styrkes.     

 
Dessuten finnes det også en egen handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen med 40 ulike tiltak, som Arbeids- og inkluderingsdepartementet har hovedansvaret for.

 

For det tredje: Et utvalg vurderer om nye grupper skal omfattes av diskrimineringsvernet. 
Diskrimineringsvernet kan være ulikt avhengig av hva som er grunnlaget for diskrimineringen. Regjeringen har derfor nedsatt et utvalg som skal foreslå en samlet og mer helhetlig diskrimineringslovgivning.

Det såkalte Graver-utvalget skal også vurdere om eventuelle nye grupper bør omfattes av diskrimineringsvernet. Utvalget skal legge fram forslaget sitt innen 1. juli neste år.

Integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen forutsetter derfor et arbeid som går ut over arbeidet mot etnisk diskriminering.

 

 

Dette arbeidet har klare paralleller til arbeidet mot:
• kvinnediskriminering,
• diskriminering på grunnlag av seksuell orientering,
• diskriminering av unge,
• diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne,
• og diskriminering på grunnlag av tro eller livssyn.

Likebehandling og deltakelse er viktig for regjeringen. Likestillingen mellom kjønnene har vært frontet også av modige politikere. Veien fra hjemmeværende husmødre på 1950-tallet til høy kvinnelige yrkesdeltakelse kom ikke av seg selv. Jeg er av den mening at vi må se kritisk på etterkrigstidas idealiserte samfunn.

Vi har skapt myter om den lykkelige familie og økonomisk vekst, og om den lykkelige barndom og nabokjerringene som brydde seg.

Jo da, folk brydde seg kanskje mer for 40 år siden, men de brydde seg også om mange ting de egentlig ikke hadde noe med. Og de sosiale normene la sterke begrensninger på folks liv. Det var stor skam å få barn utenfor ekteskapet, og minoriteter ble ofte utstøtt av majoritetssamfunnet. Jeg tror vi har et rausere og åpnere samfunn i dag!

Det viser blant annet kampen for likestilling på grunnlag av seksuell orientering. Dette er et arbeid som har pågått her i landet i over 50 år. Regjeringen tar et viktig skritt videre i forslaget til ny ekteskapslov. Motviljen mot denne loven også i noen minoritetsmiljøer viser at det fortsatt er et stykke igjen. Undertrykkelsen av homofile i flere innvandrermiljøer er en annen alvorlig utfordring vi må tore å gå inn i.

Mangfoldsåret er viktig blant annet fordi det utfordrer oss til bevissthet om hva vi ønsker å oppnå med antidiskriminerings- og integreringspolitikken vår?

I Arbeiderpartiet sier vi at alle skal med. Det betyr ikke at alle skal bli like, eller behandles som om de har like forutsetninger. Det handler mer om at alle skal kunne delta i samfunnet på like vilkår.

I noen innvandrermiljøer kan de eldre (menn?)ha en annen status enn vi er vant til – det er de eldre man lytter til, deres ord kan være lov. I det ”gamle Norge” er vi nok mer vant til at de gamle ”faller for aldersgrensen”. Vestlig kultur dyrker i stedet ungdommen, og vårt ”grå gull” – de eldre – settes til side. For mange med minoritetsbakgrunn må denne kulturforskjellen oppleves ekstra sterkt.

 

I mange minoritetskulturer er også kollektivet sterkere enn individet. Helt motsatt av hvordan de fleste etniske nordmenn ser på saken. I ikke-vestlige samfunn underordner individet seg og lar familien, slekta, landsbyen gå foran – i noen tilfeller på bekostning av personlig lykke.

Liksom gausdølene jeg nevnte tidligere, ser jeg på det mangfoldige samfunnet som et gode. Diskriminering og forbud mot naturlig livsutfoldelse må vi bekjempe. For å få til et integrert, inkluderende og mangfoldig samfunn, må vi jobbe med mange ulike utfordringer. Vi må endre holdninger og adferd både hos ”oss selv” og de andre.

Mangfold er stimulerende. Vi skal ikke ta godt i mot innvandrere bare fordi mange av dem kommer fra vanskelige kår eller fordi vi trenger arbeidskraft. Vi skal ta godt i mot dem også fordi de kan gi oss et mer stimulerende og dynamisk samfunn.
Hvordan skal vi så klare å inkludere minoritetsgrupper i det øvrige fellesskapet?

Svaret på dette er – synes jeg – at minoritetsgruppene allerede har fått innpass i det norske samfunnet. Det viser historien oss og det viser samtida. Vi er ikke så fremmede for hverandre som vi var ved første møtet.

I et mangfoldig land er vi ulike. Samtidig skal vi ha noen grunnleggende verdier felles – demokrati og menneskerettigheter. Dette er ikke konfliktfritt.

Mange trossamfunn behandler kvinner og menn ulikt, og begrunner det med sin tro, mens det i realiteten skyldes kulturelle forhold. Utviklingen i Den norske kirke viser at troen kan tilpasse seg til samfunnet omkring – kvinnelige prester er det nå mange av.

Et annet eksempel er FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter. Disse ble ratifisert av Norge i 1976. De er senere inkorporert i Menneskerettsloven med forrang framfor annen lovgivning.

Men bestemmelsene der er ennå ikke fullt gjennomført for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi har hatt en slags stilltiende forutsetning om at de med spesielle behov ikke har de samme rettighetene som andre.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi kan leve sammen. Vi trenger steder, møteplasser hvor vi kan bygge bruer mellom kulturene, og først og fremst enes om at mest av alt så er vi medmennesker.
Nansenskolen her på Lillehammer har vært og er en slik møteplass.

 

Norsk Fredssenter og Nansen Dialogsenter likeså. Jeg er kjent med Fredssenterets verdifulle arbeid rettet mot flyktninger. Det er viktig at Norge ser verdien av å ha et slik senter bygd på fredsstanken og humanismens ånd. Derfor støtter regjeringen driften av Norsk Fredssenter over statsbudsjettet.

[Avslutning]
Det ser ut til at det framover blir mer og mer vanlig at folk i løpet av livet bor i forskjellige land. For eksempel nyttegjør polakker seg av mulighetene EØS-avtalen gir til å slå seg ned i hele det store EU/EØS-området. Det samme gjør en del nordmenn, og flere vil det sikkert bli framover. Folk vil benytte seg av muligheten til å bo og arbeide i andre land i kortere og lengre tid.

Satt på spissen vil dette bety at mange land ikke bare vil ha en flerkulturell befolkning, men også en skiftende befolkningssammensetning.

Dette kan tenkes å svekke den nasjonale enhet og øke problemene med kulturell integrering. Men det kan også tenkes å styrke kompetansen vi har til å leve sammen. Mange av oss vil ha lært seg å leve som både majoritet og minoritet. Vi lærer å tolerere andres særegenheter og å sette pris på andre kulturer enn vår egen.

Og jeg er optimist. Ja, mangfoldet er utfordrende, men mest på en positiv måte. Og – verden ville bli et kjedelig sted hvis alle var like og ingenting ble forandret. Derfor håper jeg alle her i dag kan dele mitt innledningspostulat:

Å vandre er å forandre!