Barnets beste og det biologiske prinsipp

På slutten av 90-tallet var avisene preget av artikler om omsorgsovertakelser hvor barnevernet ble hengt ut fordi de hadde grepet inn i familier, og hvor de biologiske foreldrene fortalte sin versjon av historien. Det fins sikkert eksempler på barn som ikke burde blitt flyttet ut av sine hjem. Til tross for strukturer som skal sikre at barn får riktige tiltak kan jeg ikke garantere at alle barn i fosterhjem og på institusjon har det så bra som de burde ha det. Likevel mener jeg vi må lytte til Landsforeningen for barnevernsbarn, som forteller oss en annen del av historien. De forteller om et barnevern som grep for sent inn. De forteller om barn som alt for lenge ble utsatt for omsorgsvikt fra sine foreldre. Jeg mener vi må styrke barnevernloven slik at den ivaretar barnets behov enda bedre enn i dag. Jeg foreslår derfor at barneperspektivet i loven presiseres og tydeliggjøres.

Barnevernet har i stadig større grad måttet dokumentere og begrunne sine vedtak. Det har vært en riktig utvikling. En offentlig instans med så stor makt og betydning for menneskers liv må bygge sine avgjørelser på grundige undersøkelser, før det fatter vedtak om omsorgsovertakelse. Derfor har vi nylig gått inn for en sakkyndig kommisjon, som innebærer kvalitetssikring av dokumentasjonen som legges til grunn for beslutninger i alvorlige barnevernsaker. Barnevernet legger stor vekt på å vurdere og prøve ut hjemmebaserte tiltak, før det går til omsorgsvedtak. Disse tiltakene har også vært gode. Når barnevernet får anledning til å komme tidlig inn og gi hjelp i barnets hjem, kan det løse en vanskelig situasjon og forhindre mer omfattende tiltak slik som plassering i fosterhjem og institusjon.

Den utilsiktede virkningen av flere hjemmebaserte tiltak og krav til dokumentasjon, har vært at noen omsorgsovertakelser har kommet for sent. Slik har det biologiske prinsipp fått en sterkere vekt, uten at det nødvendigvis har vært et uttalt politisk mål. Der det er motsetninger mellom barnets behov for trygghet og omsorg og foreldrene behov og ønsker, må vi i større grad enn i dag sette barnets behov foran foreldrenes. Jeg vil derfor skjerpe inn praksisen overfor kommunene, slik at de på et tidligere tidspunkt enn i dag vurderer å fremme sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda når hjelpetiltak ikke virker. 

Samtidig er det viktig å minne om at barnevernet også kan gjøre mer for å samarbeide med de biologiske foreldrene. Mange foreldre blir sittende igjen uten oppfølging etter at en omsorgsovertakelse. Disse foreldrene er like glade i barna sine som andre foreldre, selv om de er i en fortvilet situasjon og ikke har gitt barna sine god nok omsorg. Derfor er virkeligheten ganske brutal for mange biologiske foreldre, og barnevernet har et spesielt ansvar for å bidra til en dialog som er til hjelp for foreldrene og gir godt samarbeid om barnet. Oppfølgingen av foreldrene er viktig for barnets framtid uavhengig av hvor barnet bor.

NOVA presenterte i vår en undersøkelse som viser at mange av de barn og unge som har barnevernserfaring ikke klarer seg så godt i voksenlivet, når det kommer til skolegang og arbeidsliv. Samtidig ser vi at de som kom i fosterhjem tidlig, og de som har fått ettervern, klarer seg bedre enn andre. Det peker i retning av at de som opplever vanskeligheter i voksenlivet har fått for lite barnevern, snarere enn at barnevernet er selve årsaken til deres problemer. Mange omsorgsovertakelser skjer når barn blir tenåringer, og mange med relasjons- og tilknytningsvansker kan fortelle om omsorgssvikt i sin barndom. Av totalt ca 1 585 nye plasseringer i omsorgstiltak i 2007, var 55 prosent over 12 år. Målet for barnevernet må være å komme inn med hjelpetiltak før det er for sent.

Jeg mener også at det skal være strengere kriterier for opphevelse av omsorgsvedtak og tilbakeføring til foreldrene. Enkelte barn tilbakeføres i dag til sine foreldre selv om det er stor usikkerhet om foreldrenes omsorgsevne. Det gjør meg veldig urolig. Noen av disse barna havner i en uforsvarlig omsorgssituasjon. Barnet bør bare flyttes hjem til biologiske foreldre når det ikke er reell tvil om at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg og når dette totalt sett er vurdert som best for barnet. Derfor vil jeg skjerpe kravene til vurdering av foreldrenes omsorgsevne. En alminnelig sannsynlighetsovervekt, slik vi har i dag, er etter mitt syn ikke nok. 

Jeg ønsker også at kommunene i større grad skal vurdere adopsjon som barneverntiltak. Samtidig må vi huske på at adopsjon mot foreldrenes vilje er et svært inngripende tiltak. Det skal bare kunne skje dersom foreldrene ikke kan gi god nok omsorg på varig basis, eller når barnet har fått en meget sterk tilknytning til nye mennesker og nytt miljø. Stabilitet og forutsigbarhet er svært viktig for barn. Forskning viser at for enkelte barn kan adopsjon gi tryggere og mer forutsigbare oppvekstrammer enn langvarige fosterhjemsplassering. Derfor ønsker jeg en justering av praksis, og departementet vil følge opp med nye retningslinjer til kommunene. Samtidig vil vi utrede forlslaget om åpen adopsjon, som innebærer adopsjon hvor barnet har kontakt med sine biologiske foreldre på lik linje med barn i fosterhjem.

Barnekonvensjonen skal stå sterkt i det norsk barnevern. De nye forslagene til endringer i barnevernloven vil etter min mening styrke barnas stilling i norsk barnevern. Det er en rikig utvikling.