Et kultursensitivt barnevern

 Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,
Utvandringen til Amerika på 1800-tallet ga Norge en sikkerhetsventil i ei tid med sosial uro, rask folkevekst og mye fattigdom. En liten seilskute, "Restaurationen", førte de første 52 norske utvandrerne fra Stavanger til New York i 1825.
Siden den gang utvandret omkring 900.000 nordmenn til USA og Canada fram mot 2. verdenskrig. Fra og med 1836 og til dampskipene overtok på slutten av 1800 tallet, seilte det hver sommer emigrantskip fra Norge til havner i Nord-Amerika. 

Under krigen flyktet nordmenn både til England og Sverige og fikk asyl der. Visste dere forresten at ordet ”asyl” kommer fra gresk og betyr fristed eller tilfluktsted for forfulgte?

Til alle tider har folk vandret, fra land til land, over sjøveien fra kontinent til kontinent. I europeisk historie har vi til og med en tidsepoke vi kaller folkevandringestida (400-800 e.Kr.) På denne tiden kom goterne vandrende inn fra øst, og de skulle komme til å forandre både historien og kontinentet. Goterne erobret Det vestromerske riket, og etterlot seg Roma som en ruinhaug.
Men smågrupper av gotere, som egder, ryger og horder, nådde også våre nordlige kyster. De satte seg fast i det som seinere skulle bli Norge, og gav navn til de norske fylkene: Egdene gav navn til Agder, rygene til Rogaland. Hordaland fylke fikk sitt navn etter hordene, også det en gotisk stamme.
 
Innvandringen til Norge stoppet ikke med at Folkevandringstiden gikk mot slutten – den fortsatte, og har pågått helt fram til i dag.

Hvem innvandrerne var, hvorfor de kom og hvor de kom fra, ser ut til å ha forandret seg opp gjennom historien. Det er likevel to aspekter ved innvandringen som ser ut til å gå igjen:
• Innvandringen har alltid vært størst fra nærområdene våre.
• Det andre er hvordan staten har forholdt seg til de nyankomne.

La oss ta tak i det siste: I Middelalderen ser det ut til at kongemakten så positivt på innvandrere. Fra kongelig hold hører vi nemlig at ”[…] fræmmede og udlændinge, ligegyldigt hvorfra de kom, hvis de da ikke har pådraget sig skyld, skal nyde samme ret som landets indbyggere”.
Dette er et prinsipp som også styrer utlendingspolitikken i dag.

Historikeren Knut Kjeldstadslis trebindsverk om norsk innvandringshistorie (Pax 2003) viser at de første innvandrerne som kom til Norge ikke ble møtt av mye fremmedfiendtlighet. Nordmenn flest opptrådte vennlig og gjestfritt, i hvert fall hvis vi skal tro adelsmannen Pietro Queri, lederen for et venetiansk handelsskip som strandet på Røst i 1431:
Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. […]Hver torsdag pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen et steinkast borte, der de blandet seg med mennene. De er (som jeg før har nevnt) de frommeste kristne, og på helligdagene unnlater de aldri å gå til messe.

Innvandring intet nytt fenomen
I dag har vi en tendens til å tro at innvandring er et nytt fenomen. Men slik er det altså ikke. I Norge kan vi påvise innvandring i over tusen år. Folk fra de britiske øyer i vikingtida. Tyskere i middelalderen. Dansker, svensker og finner i unionstida.
De eksotiske innslagene finnes også: Handelsfolk fra Middelhavsområdet, gruveingeniører fra Böhmen og skotske leiesoldater.

Vandringene har forresten gått begge veier, det vil si at mange også har utvandret fra Norge – og ikke bare til Amerika.
Min oldefar fra Fåberg ved Lillehammer utvandret. Tenke seg til for en reise han la ut på rundt unionsoppløsningen! Han ble med rutebåten sørover på Mjøsa og dro helt til Egypt for å lære å farge tøy. Jeg er sikker på at det forandret oldefars syn på verden og Egypt. Og sikkert hans syn på Fåberg og Norge også! Og hvorfor det? Jo, fordi. Å vandre er å forandre!

Det utfordrende mangfoldet
Den største utfordringen kom kanskje med den ikke-vestlige innvandringen på 1960-tallet. Da kom det vi kalte fremmedarbeiderne: Pakistanerne, tyrkerne, marokkanerne. Og med dem oppstod det utfordrende mangfoldet.

Fremmedarbeiderne, som vi kalte dem, ble invitert hit, for å arbeide i noen år. Deretter skulle de dra tilbake. Men liksom mange nordmenn som dro til Amerika for å arbeide noen år, endte også jugoslavene og pakistanerne med å bosette seg her. Etter hvert kom onkler og brødre. Så koner, barn og foreldre.

Denne innvandringen har forandret oss. Men det har også innvandrerne. Fordi: Å vandre er å forandre!
Vi etnisk norske nordmenn har latt oss påvirke, i dag spiser vi hvitløk, karri og pakistansk mat med god appetitt, men vi kaller det indisk!

Men vi har også forandret innvandrerne. Nå ser vi barn med foreldre fra Pakistan på full fart i skiløypa. Naboer fra Sri Lanka og Sierra Leone feirer 17. Mai med is og brus akkurat som oss. Noen stiller i 17.mai-toget i sari – andre i sørlandsbunad.

Utfordringen i dag er: Ikke å skille mellom oss” og ”dem”. Mener vi alvorlig det med integrering må også det reflekteres språklig. Da bør vi si som Halldis Moren Vesaas i diktet Tung tids tale. Der sier hun: Heretter heiter det: vi.

Å vandre er å forandre. I forandringen ligger det også spenning. Hvem skal forandre seg? Er det de som tar i mot, eller er det de som kommer? Eller skal og bør både majoriteten og minoriteten lempe seg litt? Skjer forandringen umerkelig, eller er det noe vi skal måtte kjempe for?
Ett viktig kjennetegn på et virkelig demokrati er når flertallet også sikrer minoritetens rettigheter.

Enslig mindreårige asylsøkere
Regjeringen har enslige mindreårige asylsøkere under 15 år rett til å få opphold på et omsorgssenter. Dermed har regjeringen sikret en minoritet en rettighet på lik linje med majoriteten.

Samtidig må vi ikke stirre oss blinde på vårt likhetsideal. Likhet betyr ikke nødvendigvis en millimeterrettferdighet. Vi må tørre å behandle folk forskjellig. Folk skal få hjelp etter individuelle behov, ikke etter en linjalrett strek (Ref. Resultatlikhet og sjanselikehet).

Men vi må også tørre å stille krav. Krav om at norske lover og regler følges. Krav om at barna skal i skole. Krav om at siden barna vokser opp i Norge, så må de få lov til å være norske. For det er jo det de er – norske barn og unge mener jeg. Det er ikke en lyserød farge som definerer vår nasjonalitet, det gjør identitet, tilhørighet og bosted.

 

Omsorgssvikt kan aldri kulturforklares

Et ha et kultursensitivt barnevern er lett og si, men ikke så lett å gjennomføre i praksis. For den enkelte barnevernsarbeider, som står midt oppe i problemene, er utfordringene store. Det gjelder å være trygg på seg sjøl, ha gode kunnskaper, kjenne regelverket og attpå til ha en stor porsjon kjennskap til fremmede kulturer.

Men ser vi et barn som ikke for god nok omsorg, må vi handle. Omsorgssvikt kan aldri kulturforklares. Alle norske barn har rett til å bli tatt på alvor. Vi må gi alle barn i Norge de samme mulighetene og rettighetene. Vi må ikke ha andre - og lavere - standarder for barn med minoritetsbakgrunn.

Tolk i barnevernet
Barn med innvandrerbakgrunn er (i forhold til folketallet) overrepresentert innenfor barnevernet. Det betyr at en stadig større andel familier kan ha begrensete norskkunnskaper og behov for tolk i møtet med hjelpeapparatet. ”Bruk av tolk i barnevernet” (IMDi-rapport 5-2008) er en ny rapport som beskriver tolkebruken i den kommunale barnevernstjenesten og i forskjellige barnevernsinstitusjoner, både private og offentlige.

De aller fleste (80 pst) som svarte på undersøkelsen arbeider innenfor den kommunale barneverntjenesten, og mange har relativt lang fartstid. De fleste sier de benytter tolk der de mener det er behov, men faktisk er det en ikke ubetydelig andel som ikke bruker tolktjenester. Dette er uheldig fordi vi vet at man lett kan misforstå viktige ting i en samtale, og når familien er i kontakt med barnevernet er det gjerne alvorlige ting man snakker om.

Manglende bruk av tolk kan får uheldige konsekvenser på flere måter;
• informasjonen kan bli mangelfull,
• kvaliteten på samarbeidet med familien blir dårlig,
• og det kan også gå utover den enkeltes rettssikkerhet.

Barn skal ikke tolke

Samtidig er det slik at en del barnevernsarbeidere ikke kjenner godt nok til hvilke ansvarsforhold som gjelder, og dette omfatter flest ansatte ved institusjonene. Det er sterkt uheldig å benytte barn som tolk i vanskelige samtaler. Av hensyn både til barnet og de voksne, skal barn aldri behøve å komme i en situasjon hvor de må overbringe vanskelige meldinger som de selv ikke nødvendigvis skjønner rekkevidden av. Barn skal heller ikke overbringe meldinger som lett kan misforstå - dette kan påføre barna ubotelig skade.

Mangfoldsåret
Mangfoldsåret er en kultursatsing i regi av Kultur- og kirkedepartementet. Her er det også et mål om å se mangfoldet som en berikelse. I år skal vi synliggjøre og styrke det kulturelle mangfoldet som finnes. Det skal stimulere til økt kunnskap og respekt for kulturelt mangfold i institusjoner, media, politikken og i befolkningen som helhet. Mangfoldsåret skal fokusere på den ressurs disse menneskene utgjør.
Denne konferansen dreier seg om at vi må erkjenne at Norge er blitt et mer sammensatt samfunn og at dette krever endringer i holdninger og adferd.
Dag Terje Andersen har et spesielt ansvar for integreringspolitikken. Jeg har tilsvarende ansvar for barne, ungdoms- og familiepolitikken.
I tillegg har Barne- og likestillingsdepartementet ansvaret for generelle virkemidler mot all slags uønsket diskriminering i hele samfunnslivet.
For det enkelte barn som kommer til Norge uten foreldre eller andre omsorgsspersoner, er den nye bestemmelsen i Barnevernloven også en anti diskrimineringsbestemmelse.

Å vandre er å forandre. Derfor sier mange at alt var så mye bedre før i tiden. På 1950- og -60-tallet var alt så trygt og alle var lykkelige. Ja, monn det?
Jeg er av den mening at vi må se kritisk på etterkrigstidas idealiserte samfunn.
Vi har skapt myter om den lykkelige familie og økonomisk vekst, og om den lykkelige barndom og nabokjerringene som brydde seg.

Jo da, folk brydde seg kanskje mer for 40 år siden, men de brydde seg også om mange ting de egentlig ikke hadde noe med. Og de sosiale normene la sterke begrensninger på folks liv. Det var stor skam å få barn utenfor ekteskapet, og minoriteter ble ofte utstøtt av majoritetssamfunnet.
Jeg tror vi har et rausere og åpnere samfunn i dag! Det er jeg glad for.
Mangfoldsåret er viktig blant annet fordi det utfordrer oss til bevissthet om hva vi ønsker å oppnå med antidiskriminerings- og integreringspolitikken vår.

I Arbeiderpartiet sier vi at alle skal med. Det betyr ikke at alle skal bli like, eller behandles som om de har like forutsetninger. Det handler mer om at alle skal kunne delta i samfunnet på like vilkår.

Mangfold er stimulerende. Vi skal ikke ta godt i mot innvandrere bare fordi mange av dem kommer fra vanskelige kår eller fordi vi trenger arbeidskraft. Vi skal ta godt i mot dem også fordi de kan gi oss et mer stimulerende og dynamisk samfunn.

Hvordan skal vi så klare å inkludere minoritetsgrupper i det øvrige fellesskapet?

Svaret på dette er – synes jeg – at minoritetsgruppene allerede har fått innpass i det norske samfunnet. Det viser historien oss og det viser samtida. Vi er ikke så fremmede for hverandre som vi var ved første møtet.

I et mangfoldig land er vi ulike. Samtidig skal vi ha noen grunnleggende verdier felles – demokrati og menneskerettigheter. Dette er ikke konfliktfritt. Jeg har selv gått offensivt ut og kritisert Islamsk Råd Norge som ikke evner å ta klart avstand fra dødsstraff for homofile. For det å være kultursensitiv betyr ikke at vi skal godta uakseptable forhold i innvandrermiljøene. Vi må stå opp for minoritetene i minoriteten. Vi må ta ungdommene på alvor. For ungdom som bor i Norge og er norske, skal slippe tvangsekteskap. De skal slippe å sendes til opprinnelseslandet for å re-islamiseres eller for en kjønnsamputasjon.

Familievernet vil videreutvikle tiltak for minoritetsetniske familier, både forebyggende og i behandling og vil i samarbeid med andre instanser bidra til å bekjempe tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Bedre treffsikkerhet i forhold til disse familiers behov vil kunne være et bidrag til integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen.

”Regnbueprosjektet”, forankret ved Sentrum Familiekontor i Oslo, har vært familievernets hovedsatsing på forebyggende familiearbeid med minoritetsfamilier. Prosjektperioden ble avsluttet i 2007 med en evaluering gjort av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Evalueringa viste at alle berørte parter ser svært positivt på tiltaket og har svært gode erfaringer fra de ulike tilbudene.

Brobyggerprosjektet ved Aker Familiekontor tar sikte på å se om og hvordan familiekontorene kan bidra inn i arbeidet mot tvangsekteskap.  Kontoret har etablert kontakt med ressurspersoner i ulike minoritetsetniske miljøer hvor tvangsekteskap praktiseres. Det har vært avholdt nettverkssamlinger blant annet for å få en dypere forståelse for hvorfor og hvordan tvangsekteskap skjer, hvilke diskusjoner som skjer innad i de miljøene det gjelder, og hvordan en kan komme i dialog med de gruppene som praktiserer tvangsgifte.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi kan leve sammen. Vi trenger steder, møteplasser hvor vi kan bygge bruer mellom kulturene, og først og fremst enes om at mest av alt så er vi medmennesker.

Det ser ut til at det framover blir mer og mer vanlig at folk i løpet av livet bor i forskjellige land. Det er dessverre også slik at mange barn, unge og voksne må flykte fra krig, hungersnød og forfølgelse. Vi har våre internasjonale forpliktelser til å ta imot og hjelpe de som trenger beskyttelse eller flykter fra nød.
Det skal vi gjøre med en ansvarlig asylpolitikk. Barne-, ungdoms- og familieetaten skal gjøre det ved å ta godt vare på de som kommer uten foreldre til landet. Dere skal også gjøre det ved å gi kultursensitiv hjelp til de av våre landsmenn som kommer fra andre kulturer. Hjelp preget av respekt, åpenhet og inkludering.

Til sist en aldri så liten utfordring til oss alle sammen!
Jeg mener vi skal tørre mer. Tørre å spørre foreldrene når barn og voksne ser ut som de sliter. Tørre å snakke om tabu som rus, alkohol og psykisk sjukdom. Tørre å kikke bak fasaden. Tørre å spørre lille Hans hvorfor han kommer uten niste på skolen hver eneste dag.
Og når vi finner det vi frykter: en far som drikker, en familie som lever med vold, eller ei mor med psykisk sjukdom, så må vi være klar til å handle. Når hansken først er kastet, må vi ta utfordringen og stå i problemene til de er løst.

Jeg tror nemlig ikke at vi har for mye barnevern, jeg tror vi har for lite.