Felles ekteskapslov

På trykk i Vårt Land

Den nye ekteskapsloven som nå er lagt fram for Stortinget, er en vanskelig sak for mange. Det har jeg respekt for. Her kommer eldgammel tradisjon og religiøs tro i konflikt med det moderne samfunns levesett ”Felles ekteskapslov for heterofile og homofile par” vil gi homofile den samme retten til ekteskapsinngåelse som heterofile. Samtidig vil loven sikre barn av et lesbisk par som blir til ved assistert befruktning retten til to juridiske foreldre fra starten av livet. Homofile ektepar vil videre få rett til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile ektepar. 

For noen betyr forslaget et brudd med hva ekteskapets grunnleggende funksjon og innhold er. Ekteskapet har vært og er en grunnleggende og strukturerende institusjon i vårt samfunn. Forslaget om felles ekteskapslov gir en rett, men ikke en plikt for Den norske kirke (og andre trossamfunn) til å vie homofile par. Det vil i så fall kreve en endret liturgi som Kirken selv må stå for.

Som en naturlig konsekvens av forslaget om felles ekteskapslov, fremmer regjeringen også forslag om å innføre en rett for homofile ektepar til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile ektepar.  Her endrer regjeringen loven ut fra tanken om at det er omsorgsevne og ikke seksuell orientering som er avgjørende for hvorvidt man er gode foreldre. I dag er det tillatt for enslige å søke om adopsjon. Det synes paradoksalt at en person kan adoptere som enslig, men at den samme personen automatisk anses uegnet så snart han eller hun gifter seg. Lesbiske og homofile kan stebarnsadoptere hverandres barn, og de kan fungere som fosterforeldre. Slik sett anerkjenner lovverket allerede denne gruppen som like gode omsorgspersoner som alle andre. Lovforslaget er dermed en naturlig forlengelse av dagens praksis.

Regjeringen foreslår også at det åpnes for å tilby assistert befruktning til lesbiske par som er gift eller samboere på lik linje med heterofile par. Et slikt tilbud er tilgjengelig flere steder i utlandet i dag og benyttes av norske lesbiske. Regjeringen ser det som en fordel å kunne tilby assistert befruktning til lesbiske par i Norge fordi assistert befruktning i Norge innebærer at barna får rett til å få informasjon om sin biologiske far (donor) når barnet blir 18 år. Vi foreslår dessuten å endre loven slik at barn som er unnfanget ved assistert befruktning av et lesbisk par har to juridiske foreldre fra fødselen av.

Debatten om lovens innhold har gått høyt helt siden den ble sendt ut på høring 16. mai i fjor. Det har også vært reist kritikk mot utredningen av loven. Arbeidet med loven har gått som normalt. Det vil alltid være ulike oppfatninger av utredningers omfang, og det er ikke slik at alle lovendringer krever omfattende utredninger. Regjeringen mener at denne saken er tilstrekkelig utredet.

Regjeringen anså det som lite hensiktsmessig å foreta en bred lovutredning. Det ble likevel foretatt en filosofisk gjennomgang av hva ekteskapets betydning og innhold og en teologiske/kirkelige vurdering av Den norske kirkes forståelse av ekteskap og samliv. De barnerettslige konsekvensene er behandlet i to delutredninger, den ene om adopsjon, den andre om fastsettelse av foreldreskap for likekjønnede etter barneloven. Departementet har også vurdert internasjonale konsekvenser av felles ekteskapslov og det er foretatt en litteraturgjennomgang av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre med samme kjønn. I tillegg satte departementet ned en referansegruppe bestående av representanter fra berørte departementer, Den norske kirke, andre trossamfunn, livssynssamfunn og interesseorganisasjoner for å gi informasjon om arbeidet og for å kunne innhente synspunkter til arbeidet.

Norge er ikke alene om å innføre en slik lov. Sør-Afrika, Belgia, Canada, Spania og Nederland er eksempler på land som allerede har gjennomført en slik lovendring. I Spania, som er et katolsk land, var motstanden svært stor med massive demonstrasjoner mot regjeringen. Loven ble imidlertid vedtatt og det er vel ingen som i dag vil hevde at det spanske ekteskapet som institusjon er svekket av at den spanske regjeringen valgte å sidestille heterofile og homofile samliv. 

Med forslag til ny ekteskapslov tar regjeringen et bevisst, politisk verdivalg som gir homofile samme rett til å inngå ekteskap som heterofile. Vi ser på ekteskapet som en fornybar ressurs. Ekteskapet blir ikke oppbrukt selv om vi gir homofile anledning til å gifte seg. Jeg har håp om at også religiøse trossamfunn er på glid i disse spørsmålene, særlig når vi om noen år erfarer at loven har medført en styrking av ekteskapsinstituttet, til glede både for heterofile og homofile.