Barne- og likestillingsdepartementet har med utgangspunkt i barnevernloven gitt nærmere regler for når det kan benyttes tvang overfor beboere på barneverninstitusjoner, og hva slags tvang som kan benyttes. Felles for all tvangsbruk på disse institusjonene er at den må baseres på en individuell og konkret vurdering i forhold til den enkelte ungdom. Ved denne vurderingen skal det bl.a. legges vekt på formålet med oppholdet i institusjonen.

Dersom institusjonen har begrunnet mistanke om at en ungdom oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander, kan det foretas ransaking av beboerens rom og eiendeler. I slike tilfeller kan det også foretas kroppsvisitasjon av ungdommen. Dette gjelder både ved inntak i institusjonen og under oppholdet. Kroppsvisitasjon kan ikke foretas rutinemessig eller vilkårlig. Den nærmere vurderingen i det enkelte tilfelle må skje konkret, og baseres på skjønn.

Det er også adgang til å etablere ”lukkede institusjoner”. Dette kan innebære at institusjonen har låste utgangsdører. Har institusjonen låste dører, må den være tilrettelagt på en slik måte at den ikke fremstår som lukket for beboere som det ikke er nødvendig å begrense bevegelsesfriheten for. Formålet med plasseringen kan tilsi at dørene kan holdes låst for en ungdom over noe tid. Det forutsettes imidlertid at det foretas en fortløpende vurdering av behovet for låsing.

Selv om det er adgang til å etablere ”lukkede institusjoner”, vil det alltid være en fare for rømninger. Når ungdom rømmer, skal institusjonen straks varsle barneverntjenesten. Ungdom som er plassert på tvang skal bringes tilbake til institusjonen selv om det er i strid med ungdommens eget ønske. Det er barnverntjenesten som har det overordnede ansvaret for at beboeren bringes tilbake. Institusjonen har likevel et selvstendig ansvar for at de nødvendige tiltak settes i verk. Politiet skal også varsles når det er nødvendig, og har plikt til å bistå med tilbakeføringen.

Beboere skal i utgangspunktet kunne nyttiggjøre seg de tiltak som finnes i lokalsamfunnet, herunder skole- og fritidstilbud. De skal i størst mulig grad ha et normalt liv, og institusjonen skal gi ungdommen formålstjenlig omsorg og behandling. I all form for behandling er det derfor en fordel, i den grad det er mulig, at det ikke benyttes tvang. Dersom tvangsbruk er nødvendig, må den gjennomføres så skånsomt som mulig. All tvangsbruk skal protokollføres, og fylkesmannen skal føre tilsyn med den tvangen som benyttes i institusjonene. Etter departementets vurdering ivaretar regelverket ungdommenes rettssikkerhet, samtidig som det gir tilstrekkelig grunnlag for å kunne ivareta ungdommen i institusjonen, om nødvendig med tvang.